Vi tenker kanskje ikke over det, men samferdsel handler om hverdagen til oss alle.

Stiene vi går eller sykler langs, veiene vi kjører på, kollektivtilbud som buss og trikk, båt og jernbane. I tillegg kommer transporten av gods, på vei, bane og sjø. Goder for oss mennesker, men samtidig miljømessige utfordringer, i form av naturinngrep, støy, forurensing og klimagassutslipp.

Det skal mye til å påstå at utfordringene møtes aktivt nok. Bilkøene blir ikke kortere, jernbanen styrkes ikke tilstrekkelig, sykkelandelen kunne vært mye høyere – og, som en effekt av for lite vilje; klimagassutslippene reduseres ikke.

Sånn kan det ikke fortsette, ikke om vi tar på alvor at vi må skape et samfunn som er økologisk bærekraftig. På vei mot et klimavennlig samfunn vil det nok tvinge seg fram tiltak for reduksjon i motorisert transport, til fordel for offensiv satsning på mer miljøpositive transportløsninger.

Teksten ble skrevet i 2013, da jeg var stortingskandidat for Sør-Trøndelag MDG

Varierte muligheter

Den som tenker offensivt, ser masse muligheter for grønnere samferdsel: Økt tilrettelegging for å gå eller sykle. Bilfrie bysentrum og shoppingområder med gode kollektivtilbud. Elbiler og nett av hurtigladestasjoner. Potensialet i elektrifisering, krysningsspor og dobbeltspor på flere jernbanestrekninger. Elektrifisering av ferjedriften, og økt satsning på rimelig og praktisk langtransport med buss. Arealutforming der byutviklingen formes slik at samferdselen blir mest mulig miljøvennlig.

Alt dette kan ordnes. Livene våre blir ikke dårligere av sånt.

Jeg bor i Trondheim. Her er mye viktig arbeid igangsatt gjennom Miljøpakken. Det er likevel ingen grunn til å hvile på laurbærene. Ambisjonsnivået kan alltid økes. Daglig kjører flere tusen trailere og distribusjonsbiler gjennom byen, med kø, luftforurensning og klimagassutslipp som konsekvens. Den generelle bilbruken bidrar selvsagt, den også. I møtet med dette er aktive grep vanskelig å unngå, inkludert både bompenger og piggdekkavgift. Samtidig bør det jobbes videre for å skape en sykkelvennlig by med enda bedre kollektivtilbud.

I fylket bør jernbanen prioriteres. Flere linjer har sprengt kapasitet og utslitt materiell. Elektrifisering og utbygging vil kunne øke antall avganger, spare miljøet og binde Trøndelag tettere sammen. Samtidig vil det kunne skapes bedre koblinger mot et moderne svensk jernbanenett. Forbedring av Meråkerbanen kan gi en betydelig overføring av gods fra vei til jernbane. Tilsvarende vil elektrifisering og opprusting av Rørosbanen åpne en viktig åre for transport mellom Østlandet og Trøndelag.

Et løft for både bybane i Trondheim og jernbanelinjene i Trøndelag betinger lokalt engasjement så vel som statlig støtte. Det burde være en selvfølge, for miljøpositive transportløsninger er viktige, på veien til en klimavennlig framtid.

Strategiske grep

Det er mye som er mulig, men vi trenger nok også vilje til å prioritere – og kanskje også reflektere over om mer transport alltid er en nødvendighet?

Noen av oss mener at tiden er overmoden for å tenke mindre på vei og luftfart, og mer på baneløsninger og sjøgående transport. I norsk innenlandsk samferdsel står veiene for 73% av klimagassutslippene. Det er mye å hente på utslippsreduksjoner her.

Samferdselen bør ses i sammenheng med samfunnet den foregår innenfor, og da spesielt tilgjengeligheten til ulike varer, tjenester og sosiale arenaer. Ved å endre på den samfunnsmessige konteksten, kan behovet for miljønegative transportformer reduseres – mens mulighetene for mer klimasmart samferdsel økes.

Langdistansetrafikken er et viktig felt. Om vi har mot til å redusere flytrafikken og avstå fra økt kapasitet på hovedveinettet, frigjøres midler til å bygge jernbaner med dobbeltspor og høyere hastighet. I tillegg bør elektrifisert ferjetrafikk prioriteres framfor ferjefrie veier.

Et annet viktig område er godstrafikken. Vesentlig mer burde overføres til jernbanen, samtidig som vi på et mer grunnleggende plan kan diskutere om ikke selve forbruksveksten burde kunne reduseres, samtidig som flere varer produseres nærmere forbrukeren? Klarte vi noe sånt, ville presset på godstransporten reduseres litt.

Om vi snevrer inn fokuset, peker bylivet seg ut som en viktig arena for endring. Her kan biltrafikken reduseres betydelig. For å oppnå dette bør kollektivtransporttilbudet bedres, og forholdene for gående og syklende forbedres. Bilfrie men desto mer levende sentrum er et grønt ideal.

For å redusere transportbehovet, kan selve byutviklingen gjøres mer kompakt og mindre bilavhengig. Framfor bilbaserte boligfelt og kjøpesentre kan den grønne byutviklingen søke mot tette bo- og arbeidsmiljøer, tilgjengelige for gående, syklende og kollektivbrukende. Høy tetthet langs akser som kan betjenes med kollektivtransport er viktig her. Justering av grenser for antall parkeringsplasser ved boliger, arbeidsplasser og kjøpesentre vil kunne utgjøre en forskjell. Eventuelt parkeringsavgift ved kjøpesentrene kan vurderes, i kombinasjon med satsning på kollektivtilbud.

Endringsviljen må også strekke seg ut i distriktet. Her bør nok miljøregimet vinkles mer entydig i positiv retning, ettersom avhengigheten av bil er større enn i byene. Likevel kan samferdselen også her gjøres mer bærekraftig. Sterke og tette sentra med velutbygd offentlige og private tjenestetilbud, arbeidsplasser der folk bor, bedre og mer fleksible kollektivtilbud, elektrifisering av bilparken gjennom utbygging av ladepunkt og hurtigladestasjoner, mer miljøvennlige, effektive og rimelige ferjetilbud – rekken av positive grep er lang, det gjelder bare å se mulighetene.

Nasjonalt, regionalt, kommunalt

Alt i alt kan den bærekraftige samferdselen kan utvikles langs flere spor, innenfor rammen av en helhetlig politikk. Mye bestemmes nasjonalt, men i hver kommune og hver region bør vi tenke over hvilke grep som kan gjøres – både for å redusere transportbehovet, og for å gjøre den nødvendige transporten mest mulig miljøvennlig.

Etterord: Som nevnt ble denne teksten skrevet i 2013. Når vi ser tilbake, har det åpenbart skjedd en del – med Oslo som grønt forbilde. Likevel; det handler vel mest om at antall positive grep har økt? Viljen til å prioritere, inkludert å nedprioritere det vi ikke trenger mer av, er vel så langt omtrent fraværende?