Grønn økonomi via grønn stat

Den grønne politikken har et motkulturelt preg. Ideen om økonomisk vekst som beviset på at samfunnsutviklingen går bra, utfordres av en alternativ visjon om en balansert, nedtonet kretsløpsøkonomi.

Et interessant spørsmål er hva slags rolle staten kan spille i en slik transformasjon til et annerledes samfunn?

De siste 200 årene har samspillet mellom politikk og økonomi skapt en markant økning i den materielle velstanden, og lagt grunnlaget for et velferdssamfunn så solid og vidtfavnende at vi kanskje ikke helt forstår hvor godt vi har det. Vi bør verdsette det som er skapt, men også ta innover oss de utfordringene veksten har medført.

Kanskje vi er framme ved et punkt der vi bør skifte perspektiv. Hva med litt mindre fokus på materiell vekst? Eventuelt godta at «det perfekte» er en størrelse vi aldri vil nå fram til, at vi før eller senere bør tenke at vi har det bra nok? Ja, kanskje tiden er inne for å fokusere mer på hvordan velstanden kan utjevnes, livskvaliteten utvikles, miljøet ivaretas?

Den som har sans for slike tanker, spør seg gjerne hvordan vi kan skape bevegelse i riktig retning? Tre mulige hovedveier vil sentreres i henholdsvis mennesket, økonomien og politikken:

◦ Forskyvninger i hva vi mennesker opplever som det gode liv, hva vi streber etter, og hvordan vi slik også former samfunnsutviklingen

◦ Transformasjon av hvordan det økonomiske systemet fungerer, spesielt forholdet mellom produksjon, omsetting, forbruk på den ene siden, og naturens tålegrenser på andre siden.

◦ Endring av hvordan vi politisk former samfunnet, hvilket styringssystem vi etablerer, hvordan staten organiseres og hvordan denne organiseringen påvirker både menneskene og økonomien.

mdg-mot-stortinget1Nå henger disse tett sammen i vårt demokratiske samfunn. La oss likevel gå litt videre inn i sistnevnte spor, og spørre: hvordan kan vi gjøre staten grønnere?

I forslaget til arbeidsprogram 2013-17 for Miljøpartiet De Grønne er det fremmet et strukturelt offensivt forslag, nemlig om å omgjøre Finansdepartementet til et Bærekraftdepartement. Har et slikt grep noe for seg? Lar det seg gjennomføre? Vil det ha reelle effekter, eller blir det bare symbolmarkering uten dypere betydning?

Nå har enhver regjering rett til å forme departementsstrukturen i henhold til sin politikk. Likevel, visse strukturer er relativt urokkelige. Finansdepartementet består, og det beholder sin overordnede posisjon i styringshierarkiet, uavhengig av om regjeringen er blå eller rød. I utformingen av statsbudsjettet, i ivaretagelsen av nasjonalbudsjett og nasjonalregnskap; de andre departementene må pent innordne seg det økonomiske rammeverket. Et rammeverk forankret i en økonomi innrettet mot vekst, der økning i BNP framstår som det ultimate målet på om samfunnet er på rett vei eller ikke.

Stilt overfor dette vil Miljøverndepartementet lett overkjøres, om de nå skulle fremme synspunkt som f.eks å verne Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljevirksomhet. Et slikt valg vil jo true en tanke som mest av alt er fokusert på hvordan rike Norge kan bli enda rikere, helst så raskt som mulig. Vi vet hvor vanskelig det er for Ole, Dole og Doffen å beskytte livets skjørhet, dersom Onkel Skrue har kjent lukta av mer rikdom…

Det er i lys av dette vi bør vurdere forslaget om å omgjøre Finansdepartementet til Bærekraftdepartementet. Tanken er at departementet skal beholde en overordnet styringsmyndighet, og gis ansvar for at samfunnets ulike sektorer trekker i felles retning. Men; denne samordningen skal nå ivaretas innenfor et rammeverk der styringsindikatorer for økonomi, livskvalitet og økologisk bærekraft er balansert mot hverandre.

Det er gjerne slik at det vi måler («det som telles») kommer i fokus og blir viktig («blir det som teller»). Å inkludere et bredere spekter av indikatorer i nasjonalbudsjett og nasjonalregnskap, vil via slike mekanismer kunne bidra til at klima og miljø styrker sin posisjon i den allmenne politiske beslutningsprosessen. Til dette må selvsagt departementets indre organisering justeres, slik at bredden av styringsindikatorer gis reell kraft og får praktiske effekter.

Med slike faktorer på plass, bør et Bærekraftdepartement kunne ivareta et helhetlig ansvar for økologisk bærekraftig utvikling – ikke bare i offentlig planlegging og evaluering, men også i næringslivet og frivillig sektor. En slik overordnet, helhetlig politikk er viktig for å oppnå omstillingen til et framtidsrettet grønt samfunn. Slik kan vi sikre at økonomien integreres i et økologisk kretsløp, der ressursforbruk og utslipp/forurensing ikke overskrider det kloden kan gjenskape og absorbere.

En slik justering av vårt mektigte departement vil representere et steg i retning av en grønnere samfunnsutvikling. Samtidig kan ikke en velfungerende grønn økonomi skapes kun ovenfra og gjennom planisme. Den bør også vokse fram nedenfra, gjennom nytenkning og engasjement fra næringsliv, organisasjoner og hver enkelt av oss. Staten (og kommunene) skal ikke bare styre, men også oppmuntre, legge til rette, skape gode vilkår for og ikke minst positivt møte ulike aktørers innsats og bidragsvilje.

Denne parallelle, mer liberale og aktørorienterte vinklingen (som jeg vil komme tilbake til i et eget blogginnlegg) står ikke i motsetning til det å justere statens rammeverk og styringsverktøy. De bør snarere ses som utfyllende elementer innenfor en helhetlig, grønn samfunnsformasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s