Klassekampen har intervjuet meg om MDG.¹ Jeg ble glad for muligheten til å få dele tanker om den grønne politikken, og ytret meg derfor om mange ulike tema og nyanser.

Sånn sett er det vel ikke uventet at gjengivelsen av intervjuet ikke helt klarte å favne det jeg forsøkte å si. Derfor benytter jeg sjansen til å presisere tankene mine.

Samhold i mangfold

Alle som har lest boka «Fra evig vekst til grønn politikk» (som ikke handler om partiet, men grønn politikk i bredere forstand) vet at min diagnose av MDG er at medlemmene er forent om en grønn kjerne, samtidig som det rundt dette midtpunktet eksisterer en ytre sirkel av varierte tenkemåter og kryssende uenighetsdimensjoner. Den som velger å se kun det ene eller det andre, mister helhetens både/og.

På side 213 i boka gir jeg følgende bilde av partiet:

• En tydelig økologisk forankring, om enn ikke i dens mest radikale form
• Holistiske verdier kombinert med tro på vitenskapen og forsiktig teknologioptimisme
• Motkulturell, tidvis verdikonservativ kritikk av vekst- og framskrittssamfunnet, med vekt på mindre sløsing, mer gjenbruk og økt livskvalitet
• Sterk vilje til solidaritet og økonomisk utjevning/omfordeling
• Liberal tro på menneskets og sivilsamfunnets potensial, der det sosiale limet, kulturlivet og næringsutviklingen formes nedenfra-og-opp
• Forening av global bevissthet, nasjonal politikk og lokalt engasjement

Stilt overfor denne egenartede variasjonsbredden, skal det noe til å etablere en forestilling om at MDG er delt i to fraksjoner. Myten er at vi på den ene siden finner en gjeng som vil ha et rendyrket klima- og miljøparti, som søker makt for enhver pris, og som mener minst mulig om annen politikk – og på andre siden en gjeng som ønsker et bredt parti, preget av grønne verdier hinsides klimaproblemene.

Selvsagt finnes det grønt engasjerte som er mest det ene eller andre, men påstanden om at partiet skulle være splittet i to er usann. Utsagnet framstår mer som et strategisk utspill, som ser bort fra at de fleste i partiet er noenlunde omforent om den grønne veien mot framtiden – en vei som på en og samme tid er både bred og smal.

Først av alt; partiet rommer et spekter av politisk engasjerte mennesker. Noen har vært med siden 1988, andre har kommet inn de senere årene, med bakgrunn som velgere og kanskje politikere i Venstre, SV, KrF, AP, Høyre, SP, Rødt og FrP. Det var dette mangfoldet, denne samlingen av mennesker med ulik bakgrunn og varierende meninger, som i 2013 løftet MDG til å bli en nasjonal politisk kraft.

Hva er så totemet de i all sin forskjellighet har samlet seg rundt? For det store flertallet er svaret enkelt. Det som forener er viljen til å veve natur og miljø inn i all politikk- og samfunnsutvikling. Joda, det finnes mange veier inn i MDG, men: møtepunktet er ønsket om å skape en livsform i harmoni med våre økologiske livsbetingelser.

Relatert til dette kommer en grunnleggende solidaritet med både mennesker, dyr og natur, verdsettelse av mangfoldet i naturen så vel som mellom mennesker, samt fokus på livskvalitet framfor materiell vekst. Økologisk bærekraft, sosial rettferdighet og en grønnere økonomi inngår i en kjerne som preger partiarbeidet, nasjonalt så vel som i fylker og kommuner.

Brytninger uten brudd

At de fleste deler en slags kjerne betyr ikke at alle går i takt. Tvert imot er brytningspunktene mange. Noen er verdiorienterte, andre mer saks- og faktaorientert. Noen har rødt anslag i sin retorikk, andre tenderer til mer liberal eller verdikonservativ tenkemåte. Det finnes også ulike synspunkt i enkeltsaker – og, ikke minst; en kan ha ulike meninger om hvilke saker som bør være partiets kampsaker. En radikal ruspolitikk, en vidsynt helsepolitikk, en tydeligere fredspolitikk, sterkere satsning på ideen om borgerlønn til alle, bare for å nevne noen eksempler.

Selv har jeg i mange år vært engasjert i kritikken mot den økte bruken av resultatstyring og tellekanter i samfunnet vårt. Disse nyliberale styringsteknikkene har spredt seg inn i boligpolitikken, skolepolitikken, helsepolitikken, det sosialpolitiske feltet – og nå kommer det for fullt også i barnehagene.

I min fase som aktiv i MDG anså jeg kritikk mot denne utviklingen som et viktig, grønt profileringstema. Det viste seg imidlertid krevende å få til en mobilisering. Burde jeg dermed ha kastet meg med på fortellingen om MDG som et endimensjonalt maktparti som kun prater om miljø og klima? For sånn måtte det vel være, gitt at min kampsak ikke ble tatt så mye på alvor som jeg ønsket?

Men nei, en slik påstand er ikke holdbar. De fleste vil mer enn gjerne ha en politikk som favner samfunnsutviklingen i bredden. Det siste jeg gjorde som aktiv i partiet, var å føre fylkesprogrammet for Sør-Trøndelag MDG for 2015-19 trygt i havn. Det lå en stor mobilisering bak programutviklingen, med rundt førti aktive bidragsytere, som bidro til å skrive de grønne grunnverdiene inn i en helhetlig visjon for framtidens Trøndelag.

Viljen til å skape en bred politisk plattform var med andre ord tydelig. Utfordringen var (og er) at der det er enkelt å være radikal i det alle har til felles, er det desto mer utfordrende på felt der medlemmene har varierte meninger og verdier. Dette vil medføre at det av og til vedtas moderate formuleringer der noen har sterke meninger – og; det vil føre til at ikke alle saksforhold følges opp like aktivt som noen kunne ønsket seg.

Sånn er det å være med i en mangfoldig organisasjon. Derfor blir jeg litt forundret når noen få formulerer seg som om det er et svik om de andre ikke står opp for akkurat de sakene vedkommende brenner for. I et demokratisk fellesskap må en kunne leve med at ikke alt blir som en selv vil, noe de fleste klarer uten problemer.

Miljøpolitikken mer generelt

Når alt dette er sagt om et parti preget av samhold i mangfold, bør vi i all ærlighet tilføye at ja, noe skjedde i det miljøpolitiske landskapet på 1980- og 1990-tallet. En vesentlig bidragsyter her var Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid». Denne løftet miljøvernet på den politiske dagsordenen. Men det som ble løftet, var en forståelse av miljøpolitikk som administrativt reformarbeid, forankret i etablerte politiske og økonomiske praksiser, med tro på økonomisk vekst og teknologiske framskritt. I dette betraktes naturens helst med instrumentelt blikk, som noe som må sikres fordi det har nytteverdi for oss.

De som mer radikalt ønsker en grønn transformasjon av vår levemåte, er kommet i skvis. Hva slags strategi skal de satse på? Tidvis har dette medført heftige brytninger, ikke minst i striden mellom fundis og realos i det tyske, grønne partiet. Denne konflikten har siden blitt et referansepunkt, og brukes i dag til å antyde at det går en splittelse tvers gjennom miljøbevegelsen. Men er dette sant, eller er det slik at begrepene brukes for å skape strid?

Tenk her på ordet «sivilisasjonskrig», som ble lansert på 1990-tallet og siden har blitt heftig diskutert i den politiske vitenskapen. Et veldig interessant spørsmål er om dette ordet peker på en objektiv realitet, eller om det er mer treffende å si at begrepet opprettholdes fordi noen er tjent med enten/eller og oss mot dem-konflikt?

I direkte motsetning til slike påstander om en splittet grønn bevegelse, henviser jeg i «Fra evig vekst til grønn politikk» til Andrew Dobson, som sier at den grønne politikken bør finne plass til både en radikal og en reformistisk fløy. Den radikale diskursen gir åpning for å stille annerledes spørsmål, utvikle alternative løsninger, fremme forslag andre partier enda ikke har turt å tenke på. Over tid vil deler av dette tankegodset kunne fanges opp, og kanskje bli til etablert politikk.

Eksistensen av en radikal posisjon vil her ha egenverdi, og samtidig formidle at det miljørelaterte reformarbeidet bare er moderat politikk. Samtidig vil reformposisjonen utgjøre et rom som de mer radikale kan gå inn i, dersom de i ny og ne ønsker å fremme mer moderate forslag med mulighet for politisk flertall.

Slik ser vi hvordan både skillet og samspillet mellom radikal og reformistisk kan ha konstruktiv verdi. Tenk på fornybar energi og resirkulering av ressurser, to satsningsområder innenfor bærekraftpolitikken. De grønne partiene stilles her overfor et valg. Skal de innta en reformposisjon og støtte de etablerte strategiene, kanskje bidra til at de utvikles raskere og med større ambisjonsnivå? Eller skal de peke på at selv om resirkulering og fornybart er bra, formes slike tiltak innenfor en teknokratisk logikk på jakt etter nye former for vekst? Skal en gå så langt som å takke nei til å være med i reformistiske prosjekter, og isteden kjøre hardt på at vi må åpne oss mer for et mindre materialistisk samfunn med andre livskvaliteter, der vi i mye større grad evner å begrense oss?

Det er utvilsomt mulig å etterspore disse diskusjonene internt i både MDG og andre partier. Det viktigste skillet går likevel ikke gjennom noe enkeltparti, men mellom MDG og de øvrige partiene.

¹ Klassekampen 9. november 2017.