Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår?

Linjer i tenkningens historie

La oss starte med en kort skisse av utviklingen fra 1950/60-tallets strukturalisme, via 1960/70-tallets post-strukturalisme, og derfra fram til 1980- og 90-tallets postmodernisme. Disse tre posisjonene er ganske så forskjellige fra hverandre, men de henger likevel sammen.

I tiden etter andre verdenskrig sto individets frihet og det meningsgivende subjektet sentralt i vestlig filosofi og samfunnsanalyse. Tenk på Sartre, eller fenomenologien. Men, som vi vet; når pendelen svinger langt nok ut, mister den gjerne kraft og svinger i motsatt retning.

Motreaksjonen kom med strukturalismen, som la til grunn at det sosiale livet, fylt opp med tanker, ytringer og handlinger, formes av dypereliggende, regulerende strukturer. Den som kun søker etter et fritt og selvstendig individ, gjør seg selv blind for den samfunnsmessige virkelighetens objektive systematikk.

I en kort fase blomstret denne analysen, men alt på 1960-tallet vokste et alternativ fram, gjerne omtalt som post-strukturalismen. Til felles med strukturalismen avviste en subjektfilosofien. Men også søken etter objektive dypstrukturer ble lagt til side, til fordel for analyse av formende strømninger «på overflaten».

Jacques Derrida og Michel Foucault var viktige her. Hos sistnevnte møter vi verken frie mennesker eller lukkede strukturer. Isteden forsøker Foucault å vise hvordan den verden vi lever i kan betraktes som en midlertidig formasjon – en virkelighet som har blitt til gjennom sammensatte prosesser, og som sjelden er så stabil og udiskutabel som vi tror. Vår virkelighet, med handlende aktører og institusjonelle strukturer, utgjør her ikke analysens startpunkt, men snarere dens endepunkt.

Hold fast på det jeg skrev nå, får det å forske på hvordan vår aktuelle virkelighet blir til, er ikke det samme som å undersøke hva virkeligheten er. Den som ikke får med seg den nyansen, står i evig fare for å misforstå hva Foucault belyser og ikke belyser.

Slike konstruktivistiske analyser er utvilsomt omstridte, men likevel anerkjent som viktige bidrag til vår kunnskap om det moderne samfunnet. Det stanset imidlertid ikke der. De anarkistiske tilbøyelighetene i denne posisjonen åpnet veien videre, fram mot det som så mange i dag har et hatefullt forhold til…

Postmodernismen

Første gang jeg fant fram til en genuint postmoderne tekst, må ha vært Jean Baudrillards Gulfkrigen fant ikke sted. Jeg startet lesingen med en forventning om å møte radikale betraktninger uten rot i noe som helst. Der tok jeg feil; hans analyse av det som utspilte seg var høyst plausibel. Hvorfor vekket de tre essayene likevel så sterke reaksjoner?

I forlengelsen av tittelen på Baudrillards lille bok, kan vi kanskje spørre om det egentlig har eksistert noen postmoderne bevegelse? Det er fristende å svare «nei», ettersom de tenkerne som gjerne plasseres inn under kategorien er tidvis markant forskjellige fra hverandre.

I den fasen begrepet var som mest populært, på 1980- og 90-tallet, ble det brukt på minst tre måter:

1. En påstand om at samfunnet har gått gjennom et radikalt skifte, fra en moderne til en postmoderne tilstand.
2. Et perspektiv der postmoderne strømninger ses som en åpnere, mer tvetydig og refleksiv forlengelse av det moderne samfunnet.
3. En tese om at «modernitet» og «postmodernitet» ikke handler om historiske epoker, men snarere må forstås som en langstrakt brytning i kulturen vår, som innvirker på hvordan vi forstår virkeligheten.

Variant 1 og 2 sier på hvert sitt vis at vi lever i en endret verden. For noen handler dette om at kulturen (film, bøker, kunst osv) har funnet nye uttrykksformer, mens andre mer bredt beskriver en justering av vår livsorientering i generell forstand.

Variant 3 ser derimot det postmoderne som en vedvarende kritikk mot modernitetens enhetsprosjekt, en kritikk som åpner for større variasjon i hvordan vi belyser verden og praktiserer livet. Det moderne og det postmoderne blir slik sett to posisjoner som over tid har eksistert i brytning mot hverandre, der det skiftes på hvilken impuls som har sterkest gjennomslag.

Innenfor samfunnsvitenskapen har disse perspektivene åpnet for nye teorier, som på variert vis belyser hvordan postmoderne impulser utfordrer eller endrer det moderne samfunnet. I den grad vi finner et gjennomgående trekk her, handler det om en problematisering av troen på store fortellinger, rasjonelle fundamenter og totale, universelle løsninger.

Kritikken tar ulike former, og utnyttes f.eks av Zygmunt Bauman når han på overbevisende vis analyserer Holocaust som moderniteten i sin ytterste konsekvens. For var ikke det som var på spill i dette maskineriet en målrettet vilje til å etablere totale, altomfattende løsninger, som systematisk kan luke bort det en har definert som et problem?

Som motsetning til totaliserende tendenser i det moderne samfunnet, framhever postmoderne tenkning gjerne det fragmenterte, omskiftelige, relative og irrasjonelle. Slik åpnes det for en analyse av aspekter ved virkeligheten som lenge har havnet i utkanten av humanvitenskapens blikk.

Joda, noen drar dette i veldig radikal retning, såpass at de kanskje vipper utfor en kant – men; slike utslag er vel ikke nok til å redusere hele postmodernismen til et skjellsord?

Den som fristes til å bare avfeie et bredt og sammensatt fenomen, avslører vel egentlig mest av alt sin egen overfladiskhet? En vil ikke se at disse radikale perspektivene åpner for en analyse av sider ved virkeligheten som den mer stringente vitenskapen ikke når fram til.

En av de som jevnlig får slengt skjellsordet «postmodernist» etter seg er Bruno Latour. Det påstås bl.a at han avviser eksistensen av en ytre virkelighet. Om vi f.eks leser hans bidrag til utviklingen av en politisk økologi, innser vi at dette overhode ikke stemmer. Det han vender blikket mot er det apparatet – et sett med prosedyrer, metoder, instrumenter osv – vi har tatt i bruk for å overvåke, framvise og si noe om naturen. I praksis er det ikke mulig å skille dette apparatet fra den naturen vi prater om. Innser vi at disse to tvert imot alltid vil henge sammen, frigjøres vi både fra illusjonen om at vi har direkte adgang til en gitt natur, og fra den motsatte antagelsen om at «naturen» kun er en kulturell representasjon.

I rommet mellom ren natur og ren kultur finner vi de prosessene der virkeligheten identifiseres, konstrueres og formes. Ved å fokusere dit, åpner vi døra til en annerledes måte å diskutere og forholde oss til vår tids miljøkriser. Inspirert av bl.a Latour er et slikt grep brukt til å gi en original og viktig analyse av den norske miljøpolitikkens framkomst.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her. Poenget var bare å få fram at det finnes en konstruktivisme som ikke reduserer virkeligheten til ord, språk og kulturelle representasjoner. Snarere er posisjonen både materialistisk orientert og empirisk fundert, uansett hvor iherdig noen forsøker å si noe annet. Så kan vi sikkert finne eksempler på mer ytterliggående posisjoner enn Latour, men: også da bør vi helst ta oss tid til å undersøke hva som sies, ikke bare forkaste det via stråmannen «postmodernist».

Å møte seg selv i døra

Når en del av fornuftens og rasjonalitetens selvoppnevnte frontkjempere med hard hånd slår ned forsøk på belyse en virkelighet de selv ikke er i stand til å se, framstår det som om de ikke takler at noen pirker borti det de anser som sannheten og veien. Dermed bryter de vel strengt tatt det opplysningsidealet de påstår at de ville forsvare.

Oh, the irony!

Uansett; selv om vi etter en mer grundig vurdering skulle komme fram til at en del av postmodernistene ble fristet til å dra budskapet for langt, er det skivebom å beskylde folk som Foucault eller Latour for anti-rasjonalisme og kunnskapsforakt.

De som slenger ut sånt, avslører svak forståelse for det de skyter på, og ender dermed med å skyte seg selv i foten. Hvilket jo ikke er helt bra, for hva er vel mindre vitenskapelig enn det å bedrive polemikk mot noe en ikke forstår – eller enda verre; å antyde at rasjonalismen, den vitenskapelige metoden, de harde faktaene osv ikke skulle kunne underlegges det samme kritiske, problematiserende blikket som alt annet?

En liten fotnote

Min tekst om fjorårets Foucault-bok, evt anmeldelsen av boka Ways of Knowing, gir mer input om den post-strukturalistiske posisjonen.