Postmodernismen

Har du også registrert det? Hvordan «postmodernist» brukes som et skjellsord, rettet mot folk som visstnok ikke utviser nok respekt for objektive fakta og rasjonell kunnskap.

Er en slik kritikk treffende, eller handler det vel så mye om å undergrave tanker som oppleves irriterende? Hva om de som avfeier andres tanker, egentlig ikke har peiling på hva de prater om?

Nå har jeg aldri betegnet meg som postmodernist da, og jeg kan forstå at ytringer fra den kanten tidvis virker provoserende på mange. Men, kan dette handle om at vi overreagerer mot noe vi ikke forstår?

Linjer i tenkningens historie

Tåke og jernbanespor2La oss starte med en kort skisse av utviklingen fra 1950/60-tallets strukturalisme, via 1960/70-tallets post-strukturalisme, og derfra fram til 1980- og 90-tallets postmodernisme. Disse tre posisjonene er ganske så forskjellige fra hverandre, men de henger likevel sammen.

I tiden etter andre verdenskrig sto individets frihet og det meningsgivende subjektet sentralt i vestlig filosofi og samfunnsanalyse. Tenk på Sartre, eller fenomenologien. Men, som vi vet; når pendelen svinger langt nok ut, mister den gjerne kraft og svinger i motsatt retning.

Motreaksjonen kom med strukturalismen, som la til grunn at livet vi lever, våre tanker, ytringer og handlinger, formes av dypereliggende, regulerende strukturer. Den som kun søker etter et fritt og selvstendig individ, gjør seg selv blind for virkelighetens objektive systematikk.

I en kort fase blomstret denne analysen, men alt på 1960-tallet vokste et alternativ fram, gjerne omtalt som post-strukturalismen. Til felles med strukturalismen avviste en subjektfilosofien. Men også søken etter objektive dypstrukturer ble avvist, til fordel for analyse av formende strømninger «på overflaten».

Jacques Derrida og Michel Foucault var viktige her. Hos sistnevnte møter vi verken frie subjekter eller lukkede strukturer. Isteden vendes blikket mot virkeligheten som framkomst, tilblivelse og midlertidig formasjon – der både det handlende subjektet og de samfunnsmessige rammene er endepunkt snarere enn startpunkt.

Denne tenkemåten er utvilsomt omstridt, men likevel anerkjent som et viktig bidrag til analysen av det moderne samfunnet. Det stanset imidlertid ikke der. De anarkistiske tilbøyelighetene i denne analytiske posisjonen åpnet veien videre, fram mot det som så mange i dag har et hatefullt forhold til…

Postmodernismen

Første gang jeg fant fram til en genuint postmoderne tekst, må ha vært Jean Baudrillards Gulfkrigen fant ikke sted. Jeg startet lesingen med en forventning om å møte radikale betraktninger uten rot i noe som helst. Der tok jeg feil; hans analyse av det som utspilte seg var høyst plausibel. Hvorfor vekket de tre essayene likevel så sterke reaksjoner?

I forlengelsen av tittelen på Baudrillards lille bok, kan vi kanskje spørre om det egentlig har eksistert noen postmoderne bevegelse? Det er fristende å svare «nei», ettersom de tenkerne som gjerne plasseres inn under kategorien er tidvis markant forskjellige fra hverandre.

I den fasen begrepet var som mest populært, på 1980- og 90-tallet, ble det brukt på minst tre måter:

  1. En påstand om at samfunnet har gått gjennom et radikalt skifte, fra en moderne til en postmoderne tilstand.
  2. En tanke der postmoderne strømninger ses som en forlengelse av det moderne samfunnet.
  3. En tese om at «modernitet» og «postmodernitet» ikke handler om historiske epoker, men snarere må forstås som en vedvarende brytning i kulturen vår.

Variant 1 og 2 sier begge at vi lever i en endret verden. For noen handler dette om at kulturen (film, bøker, kunst osv) har funnet nye uttrykksformer, mens andre mer bredt beskriver en justering av samfunnslivet som helhet. Variant 3 legger derimot til grunn at det moderne og det postmoderne over tid har eksistert i en gjensidig symbiose, der det skiftes på hvilken impuls som har sterkest gjennomslag.

Innenfor vitenskapen har disse tankene åpnet for nye samfunnsteorier, som på variert vis forsøker å beskrive hvordan postmoderniteten utfordrer moderniteten. I den grad vi finner et gjennomgående trekk her, handler det om en problematisering av troen på store fortellinger, rasjonelle fundamenter og totale, universelle løsninger.

Kritikken tar ulike former, og utnyttes f.eks av Zygmunt Bauman når han på overbevisende vis analyserer Holocaust som moderniteten i sin ytterste konsekvens. For var ikke det som var på spill her en målrettet vilje til å etablere totale, altomfattende løsninger, som systematisk kan luke bort det en har definert som et problem?

Som motsats til det moderne samfunnets totaliserende tendenser framhever postmoderne posisjoner gjerne det fragmenterte, omskiftelige, relative og irrasjonelle. Joda, noen drar dette i veldig radikal retning, såpass at de kanskje vipper utfor en kant – men; slike utslag er vel ikke nok til å redusere hele postmodernismen til et skjellsord?

Den som fristes til å avfeie hele fenomenet, avslører vel egentlig mest av alt sin egen overfladiskhet? En vil ikke se at disse radikale perspektivene åpner for en analyse av sider ved virkeligheten som den mer stringente vitenskapen ikke når fram til.

En av de som jevnlig får slengt skjellsordet «postmodernist» etter seg er Bruno Latour. Det påstås bl.a at han avviser eksistensen av en ytre virkelighet. Om vi f.eks leser hans bidrag til utviklingen av en politisk økologi, innser vi at poenget er mer intrikat enn som så. Han peker på det apparatet – et sett med prosedyrer, metoder, instrumenter osv – vi har tatt i bruk for å overvåke, framvise og si noe om naturen. Poenget er at det i praksis ikke er mulig å skille dette apparatet fra den naturen vi prater om. Innser vi at disse to tvert imot henger sammen, frigjør vi oss både fra illusjonen om at vi har direkte adgang til en gitt natur, og den motsatte antagelsen om at «naturen» ikke er annet enn en kulturell representasjon.

I rommet mellom ren natur og ren kultur finner vi de prosessene der virkeligheten identifiseres, konstrueres og formes. Ved å fokusere dit, åpner vi døra til en annerledes måte å diskutere og forholde oss til vår tids miljøkriser.

Jeg kan ikke gå nærmere inn på dette her. Poenget er å få fram at det finnes en radikal konstruktivisme som ikke handler om å redusere virkeligheten til ord, språk og kulturelle representasjoner. Snarere er posisjonen både materialistisk orientert og empirisk fundert, uansett hvor iherdig noen forsøker å si noe annet.

Å møte seg selv i døra

Når en del av fornuftens og rasjonalitetens selvoppnevnte frontkjempere med hard hånd slår ned forsøk på belyse en virkelighet de selv ikke er i stand til å se, framstår det som om de ikke takler at noen pirker borti det de anser som sannheten og veien. Dermed bryter de vel strengt tatt det opplysningsidealet de påstår at de ville forsvare.

Oh, the irony!

Uansett; selv om vi etter en mer grundig vurdering skulle komme fram til at en del av postmodernistene ble fristet til å dra budskapet for langt, er det skivebom å beskylde folk som Foucault eller Latour for anti-rasjonalisme og kunnskapsforakt.

De som slenger ut sånt, avslører svak forståelse for det de skyter på, og ender dermed med å skyte seg selv i foten. Hvilket jo ikke er helt bra, for hva er vel mindre vitenskapelig enn det å bedrive polemikk mot noe en ikke forstår – eller enda verre; å antyde at rasjonalismen, den vitenskapelige metoden, de harde faktaene osv ikke skulle kunne underlegges det samme kritiske, problematiserende blikket som alt annet?

En liten fotnote

Min tekst om fjorårets Foucault-bok, evt anmeldelsen av boka Ways of Knowing, gir mer input om den post-strukturalistiske posisjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s