Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

Min lille bok Framtidens Norge ble skrevet som en gave til miljøbevegelsen. Ikke av disse tingene vi forbruker uten å tenke, men snarere en (opp)gave som krever litt innsats for den som vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. Dette favner bl.a. Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven, Eivind Hoff-Elimari og Ove Jakobsen, pluss en rekke internasjonale navn. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme.

Nå vet en jo aldri om heimesnekrede gaver blir vellykket. Om det skrevne ordet ikke blir lest, eller dets formål ikke forstås, vil gaven miste sin verdi. Jeg er klar over at mitt skriveprosjekt krasjer med en tendens i samtiden til at alt skal henge sammen som retoriske perler på en rett snor, samtidig som det grønne feltet har blitt preget av en forskyvning fra bredt naturmiljø-fokus til mer ensidig klimakamp.

I dette har løsningene blitt stadig mer forankret i teknologien, supplert med vekt på personlige ansvar. Slik har miljøtenkningen blitt teknifisert og individualisert, mens rommet for samfunnsorientert refleksjon har blitt snevret inn. I den grad det finnes noen samfunnskritikk der, handler den gjerne om å avsløre hvem som har gjort hvilke feil gjennom de siste 30 årene. Spørsmålet er vel om vi ikke trenger mer enn som så?

Kunnskap om samfunnsutviklingen

Jeg har tidligere brukt Eivind Trædals bok Det svarte skiftet til å illustrere poenget. Framstillingen er både god og treffende, noe jeg berømmet i min anmeldelse i Ny Tid. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den er skrevet i et kunnskapsmessig vakuum. Det finnes et bredt spekter av faglitteratur som viser at skiftet fra ambisiøse miljømål til grå politikk ikke kan reduseres til hva norske politikere tenkte og gjorde gjennom 1990- og 2000-tallet. Snarere handlet det om et internasjonalt retningsskifte, der avgjørende forskyvninger var på plass alt tidlig på 1980-tallet.

Forskyvningene i miljøpolitikken behandles grundig i min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme, utgitt i 2020.

Denne innsikten er åpenbart viktig, om vi vil forstå den verden vi lever i. Vi kommer ikke dit uten å belyse strømningene som løftet fram en revitalisert teknologioptimisme, som ga oss vitenskapelig kunnskap om naturens tålegrenser, som fremmet skadebegrensning og gradvise tilpasninger som overordnet strategi, som ga vind i seilene til nyliberalismen og dens tilhørende tro på markedsbaserte løsninger – og; som med styrke forfektet nødvendigheten av internasjonale forhandlinger, avtaler og systemer.

Det kan tidvis virke som om den komplekse, sammensatte kunnskapen om disse faktorenes samspill ikke tas på alvor, i en verden der det politiske ansvaret er individualisert og den historiske horisonten blir stadig kortere. Burde vi ikke innse at også det bredere, samfunnsfaglige kunnskapsspekteret trengs for å forstå den situasjonen vi befinner oss i? Er det ikke først via dette nivået (og dets relasjon til komplekse realiteter i naturmiljøet) vi virkelig kan forstå det handlingsrommet vi alle opererer på innsiden av?

Inni meg formulerer jeg spørsmålene med retorisk snert, fordi jeg er litt oppgitt over hva jeg ser rundt meg. Vi lever i en tid der vi tvinges i retning av et endimensjonalt fokus på klima, kamp og kjappe løsninger. Målet blir å avsløre og angripe det som er feil, etablere korrekte tenkemåter og utvikle instrumentelle løsningsstrategier. Fra vitenskapen forventer vi å få harde fakta, hvorpå vi med teknologien i baklomma skal marsjere systematisk framover.

Fra en slik posisjon vil det å tenke, reflektere, diskutere og koble seg mot ideer om samfunnsmekanismer i mer generell forstand, oppleves som altfor tidkrevende og komplekst: Belyse hvordan vekstmekanismen er innvevd i samfunnsmessig mønstre hinsides Erna Solberg & co. Vise hvordan den grønne tanken samspiller med et tidvis tvetydig sett av ideer, forestillinger og visjoner. Beskrive hvordan miljøengasjementet veves inn i store fortellinger – som tidvis søker i samme retning, men også krasjer med hverandre. Det er bare å se Bellona og Zero opp mot Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender, så burde vel det siste poenget være åpenbart.

Et grønt samfunnsprosjekt

Å bruke tid på sånt er unødvendig støy, tenker noen, der de står klare til å marsjere stødig framover. Jeg ser konturene av en slik tanke i Gunn Hild Lems essay Den ukrivelige virkeligheten i Prosa 1/2019. Er det ikke en kritikk her mot tekster som ikke gir en klar retningsanvisning? Jeg forundres litt over dette behovet for å få konklusjonene servert. Er det ikke mer fruktbart å møte spørsmålene, nyansene, begrepene og refleksjonene i ei bok som springbrett til å tenke selv – for slik å aktivt kunne delta i formingen av bedre retningsvalg?

En lignende følelse får jeg i møtet med Karl-Fredrik Tangens Ubehaget i miljøet (Pan 9. mars 2019). Her er framstillingen av mitt bokprosjekt noe mer presis, men det at jeg bekjenner meg til et økologisk radikalt men liberalt sentrum, møtes med skepsis: «Der er de tvisynte, og åpne for teknologi, vekst, nøkternhet og alt ellers fra miljøtematikkens smörgåsbord».

Ja vel? Det skal noe til å finne teknologi- og vekststøtte i Framtidens Norge, utover at jeg i siste kapittel innrømmer at teknologien vil kunne gjøre en forskjell, så lenge samfunnet ikke rakner i sammenføyningene – pluss at jeg slår fast at min kritikk av veksttvangen ikke kan leses dithen at ingenting kan vokse.

Mon tro om boka forløser skepsis fordi framstillingen ikke gis et rødt anslag? Jeg holder fast på at vekstmekanismen er skapt i en symbiose mellom staten, næringslivet og befolkningen, og dermed må forstås som noe mer enn kapitalisme. Samtidig registrerer jeg at miljøkrisene har bidratt til å stimulere en 2-300 år lang drøm om det rasjonelle, gjennomplanlagte samfunnet. At jeg framhever sosial rettferdighet og økt styringsvilje er ikke nok her. Utpå ytre venstre blir grønne tanker neppe akseptert før ulike elementer føyes inn i en systematisk samfunnsteori, med sikte på å luke bort den liberale dynamikkens tilfeldigheter.

Jeg nøyer meg med å slå fast at ivaretagelse av naturmiljøet aldri kan reduseres til verken harde fakta eller totale teorier. Både empirien og de teoretiske anslagene må gripes, løftes fram, forhandles om og innpasses i et mangefasettert samfunnsprosjekt. I brytningen mellom naturmiljøet og samfunnsutviklingen bør vi aldri underkjenne verdien av kritisk refleksjon og åpen diskusjon, uansett hvor klare formeninger vi måtte ha om veien og målet. Framfor krav om å gå i takt, bør vi se verdien av varierte posisjoner, der vi lar det grønne feltet fylles med mangfold, uenighet og genuin debatt.

Referanser

• Gunn Hild Lems artikkel Den ukrivelige virkeligheten i Prosa 1/2019
• Mitt kritiske tilsvar Prosa om Framtidens Norge
• Karl-Fredrik Tangens Ubehaget i miljøet i Pan 9/3-2019
• Bokanmeldelse av Eivind Trædals Det svarte skiftet
• Bloggteksten Klima, miljø, eller natur?
  
• Bloggteksten Mye fakta, lite refleksjon