Mye fakta, lite refleksjon

Vår tid preges av en konkretiseringstvang. Vi skal prate kort og konsist, forankre oss i harde fakta, koblet til konkrete handlinger.

En fattig virkelighetsforståelse har vunnet fram. Er det på tide å yte motstand?

E

– oppdatert 7. mai 2017

Påstandene springer ut av Jan Maintz Hansens bok Kan du være mer konkret? Om samtalens død i dansk politikk. Både denne bloggen og mine bøker skrives ut fra en annen visjon. Detaljene er viktige, men la oss ikke underkjenne helhetens betydning.

1. Politikkens vekslende forankring

Betydningen av et blikk som favner helheten vel så mye som detaljene, er like aktuelt i 2017, i ei tid der Trump & co har forløst en omfattende debatt om det postfaktuelle samfunnet. Vi bør ikke la forsvaret for sannheten medføre at alt blir et spørsmål om faktasjekking. Gjør vi dét, mister vi muligheten til en bredere kritikk, som vel så mye handler om hvordan fakta formes og settes i spill gjennom bevegelige, virkelighetsformende strømninger.

Kaster vi blikket bakover i tid, vokste det norske sosialdemokratiet fram gjennom å løfte idealer og visjoner for en alternativ samfunnsutvikling. Men i arbeiderpartistatens periode (fra 1945 og framover) ble politikken gradvis mer instrumentell, med fokus på konkrete grep for å oppnå konkrete resultater – innenfor rammen av systematisk vekst og økende standardisering av samfunnslivet.

1970- og det tidlige 80-tallet står som en interessant motvekt. I en fase fikk vi idédebatter, ja, tidvis markante brytninger om hva som var riktig vei for samfunnsutviklingen. Delvis fra en sosialradikal venstreside, delvis fra selvbevisste nyliberalistiske og konservative diskurser på høyresiden. Disse ulike idestrømningene hadde kraft, og bidro på varierende vis til transformasjon av samfunnslivet.

Gjennom 1990-tallet var det nyliberalismen som vant kraftigst terreng, i så markant grad at fortellingen om ideologienes død kunne etableres. Det frie, velgende, nyttemaksimerende subjektet trengte jo kun input av konkrete fakta for å kunne ta sine rasjonelle valg, til både egoets og markedsreguleringens beste… – vel, nå er utvilsomt dette i seg selv en ideologi, som skyggelegger virkelighetens kompleksitet.

2. Bare en liten justering

Konkretiseringstvangens makt blottlegges blant annet i ytringer a la «dette er jo bare en liten, konkret justering for å skape økt nytteeffekt, ikke noe å bruke tid på å diskutere». Ord som dette har vi hørt, f.eks når anbudsprinsippet innføres på stadig nye områder av det norske samfunnet, uten politisk behandling.

Det som derimot gjerne framheves som nødvendig er effektstudier. Ulike former for evidensevaluering av politiske grep er gjerne forankret i et kunnskapssyn som antar at enhver kompleks prosess kan forenkles, splittes i små deler, måles og telles, skrives inn i enkle kausalmodeller osv. Mon tro hvor variasjonen, tvetydigheten og den komplekse refleksjonen skal innpasses i tallenes tale?

Vi kan anta at en rekke ulike faktorer samspiller i konkretiseringens diskurs. Ved å forenes danner de en kraft med effekter på samfunnsutviklingen.

3. Den offentlige samtalen

I Klassekampen den 17. januar 2014 observerer Jan Maintz Hansen hvordan mye offentlig debatt tenderer til å avvise åpne, reflekterende tanker. Det synlig og virkelighetsnære er blitt alle tings målestokk. Realisme, realiserbarhet, raske tiltak, målbare resultater og tilhørende nytteeffekter er det som teller.

Verdier, visjoner, idédebatt, refleksjon over perspektiver og åpen dialog underkjennes. Stemplingen av Jonas Gahr Støre som tåkefyrste passer bra inn her. Masse ord uten nyttige resultater; vi har ikke tid til sånt.

Politikken dras mot det som lar seg tallfeste. Faktorer som betyr mye, men som ikke kan måles og beskrives på noen entydig måte – kulturens mangfoldighet, samspillet mellom verdier, det gode livet – kommer i bakgrunnen.

4. Problematisering

Jon Maintz Hansen utleder en håndfull utfordringer ved konkretiseringstvangen, og skaper dermed rom for viktige problematiseringer.

For det første: Rommet for refleksjon rundt nye ideer og ulike muligheter innskrenkes når konkretisering kreves. Vi kan ikke utvikle ideer hvis vi hele tiden må stå til regnskap for hvordan vi vil realisere dem. Før vi flytter oss dit, bør det finnes et åpent rom for diskusjon om hva det er vi ønsker å realisere.

Enig. Det å kunne tenke høyt, løfte alternativer uten å låses fast til dem, utveksle visjoner som kan åpne øynene for alternative veivalg. Dette er betingelser for å kunne tenke utenfor rammene.

For det andre: Det blir mindre plass for det komplekse og nyanserte. Alt skal helst ha konkrete svar med konkrete effekter. Den refleksive, åpne diskusjoner om hvordan verden kan forstås og hvilke mulige veivalg vi har, snevres dermed inn.

Enig også her. Mange av denne bloggens innlegg (f.eks teksten om mangfold) er skrevet med tanke på å åpne for refleksjon framfor å haste i retning entydige svar.

For det tredje: Det å forankre seg i fakta, etterprøvbare hypoteser og evidensbaserte tiltak tilhører den formelle kunnskapens domene. Den offentlige samtalen bør handle om noe mer enn dette; verdier, etikk, ideer, visjoner. Bare ved å favne inn dette kan politikken bli noe annet enn sak til sak-administrasjon.

Yepp. Politikeren er verken forsker eller teknolog, men en person som bør kunne skape debatter rundt hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

For det fjerde: Konkretiseringstvangen dominans er det beste argumentet for at den trenger motstand. Vi lever i en brytningstid. Teknologiutvikling, globalisering og flerfoldige kulturbrytninger, forurensing, klimaendringer og forvitring av det biologiske mangfoldet – alt dette krever at konkrete løsninger kobles til nyanserte refleksjoner, der det å løfte blikket og se framover verdsettes mer.

5. Kritiske spørsmål

Hvis enhver diskusjon skal reduseres til kun de harde faktaene, underkjenner vi at våre veivalg i vel så stor grad avgjøres av vårt blikk, vår tenkning og vår praksis.

Hva ser vi og hva ser vi ikke? Hva velger vi å gripe tak i, og hva lar vi ligge? Hva gjør vi med det vi har løftet opp, hvordan bearbeider vi det? Hvilken ramme setter vi de ulike faktorene inn i?

Det er f.eks faktisk kunnskap at økosystemer er i alvorlig ubalanse og at mange biologiske arter er i fare. At menneskeheten nok har kapasitet til å få verden til å gå rundt likevel, gjennom genmanipulering og teknologiske løsninger, er også noe vi kan anse som rimelig sikkert.

Hvordan vi omgjør slike infobiter til politikk handler om noe mer. Perspektiver, verdier, meningsbrytninger og diskurser. Komponenter som må tas på alvor, om vi skal bli i stand til å angi en retning for samfunnsutviklingen.

6. Visjon

Min tekstproduksjon er forankret i viljen til ikke å la meg styre av det konkretes tvang. Dette ser du i de fleste av bloggens tekster, i fjorårets kunnskapsfunderte, refleksive bok om grønn politikk, samt i den ferske boka om filosofen, idéhistorikeren og samfunnsforskeren Michel Foucault.

Mitt ønske er å gi små og store bidrag til en helhetlig, framtidsrettet politisk tenkning. Ingen oppramsing av fakta, ingen skråsikre løsningsforslag – men derimot en belysning av politikkens mulighetsrom, samt refleksjon rundt hva det betyr å innta den ene eller andre posisjonen.

ps! Med mer personlig vinkling utdypes posisjonen i Vitenskapen, kunsten og livet, et lite essay som spinner ut av erfaringen med å sove 27 timer i strekk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s