Hva er konservatisme, og har idéretningen noe å tilby den grønne politikken? Vi er kommet fram til femte etappe i vandringen gjennom et variert ideologisk landskap.

De foregående fire tekstene har belyst økologismen og den grønne politikken i seg selv, samt dens relasjon til liberalisme, sosialisme og anarkisme. Et viktig poeng har vært at de sistnevnte ideologiene preges av en felles tiltro til vår evne til å tenke fornuftig, gjøre rasjonelle vurderinger, ta gode og velbegrunnede valg. I dag møter vi tanker som problematiserer et slikt perspektiv.

Den nevnte rasjonalismen utgår fra en positiv tro på individet, som gjennom opplysning og bruk av fornuften kan skape optimale samfunnsstrukturer. For liberalisten skjer dette via individuelle valg, for sosialisten via mer overgripende planlegging på samfunnsnivå.

Tradisjonell konservatisme deler ikke denne troen på menneskets progressive kapasitet. Isteden møter vi en tanke om samfunnet som en kompleks organisme, der begreper som konservere og konservativ peker mot det å være moderat, konvensjonell og foretrekke kontinuitet framfor rask endring. Tanken er gjerne at verden er uoversiktlig og umulig å gripe i sin totalitet, og derfor ikke kan reduseres til summen av enkeltvalg. Verken rasjonell kunnskap eller utopiske ideer er nok til å bygge et velfungerende samfunn. De progressive ideologiene mangler forståelse for at historisk utviklede verdier og praksiser ikke uten videre kan erstattes med en rasjonell konstruksjon.

Former for konservatisme

Som andre -ismer tok også konservatismen form ved inngangen til vår moderne tidsepoke. Gjennom industriell revolusjon og moderniteten framvekst var det oppstått radikale endringsprosesser i samfunnets sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle sfærer. I møtet med dette oppsto det vi kan omtale som en reflektert motreaksjon, som tok variert form i ulike land.

Den kontinentale konservatismen i det sentrale og sørlige Europa hadde lenge et reaksjonært og autoritært preg. Først etter andre verdenskrig ble det etablert en mer moderne versjon gjennom de kristeligdemokratiske partiene, som utgikk fra en forening av demokrati og katolisisme. Avstanden til liberalismen var stadig tydelig. Den politiske forankringen var i gruppen snarere enn individet, og en søkte balanse/harmoni framfor å dyrke konkurransen. Idealet ble å skape en sosial markedsøkonomi innenfor rammen av en stabil sosial orden, der tanken om at beslutninger bør tas på lavest mulig nivå ble lagt til grunn (jfr subsidaritets- eller nærhetsprinsippet, som senere er gjort gjeldende i EU).

Et annerledes konservativt spor finner vi i England, der det alt på 1800-tallet oppsto en moderat, pragmatisk strømning, forankret i tanken om å forandre for å bevare, og preget av vilje til sosialt ansvar. Dette medførte en tidlig åpning for sosiale reformer og velferdsutvikling, som i etterkrigstiden ledet nært opp mot samtidens sosialdemokratiske politikk. Vi kan omtale dette som en liberal-konservativ posisjon, en strømning som utvilsomt har preget det norske Høyre.

Om vi kaster blikket over til det liberalt progressive USA finner vi ingen konservativ strømning av betydning før på 1960-tallet. Og da visse former for konservatisme endelig vant fram, ble den koblet til en fortelling om frie markedet som både naturlig, nødvendig og tradisjonsbærende. I dette aner vi sporene fram til det såkalte New Right, som i nyere tid har hatt så kraftfullt gjennomslag i amerikansk politikk.

Vi kan kanskje si at New Right ble skapt i møtet mellom to kontrastfylte posisjoner. På den ene siden en nyliberalistisk strømning med dyrking av valgfrihet, motstand mot kollektivisme, kritikk av velferdsstatens avhengighetsskapende effekter, samt avregulering, skattelette og spredning av konkurransemekanismen. På den andre siden en konservativ reaksjon mot 60-tallets kulturelle frisetting, der fragmentering og moralsk pluralisme ble møtt med krav om sterkt politisk lederskap og enhetlige moralske standarder, med sikte på å sikre den sosiale ordenen.

Disse to strømningene peker i hver sin retning, gitt at nyliberalismens individualisering og dynamikk kan framstå som en utfordring av stabiliteten og samholdet i samfunnet. Likevel kom de i USA til å samspille og gli over i hverandre, med politisk gjennomslag fra 1980-tallet og framover.

I Norge var ikke dette samspillet like åpenbart. Mens den nyliberale diskursen vant fram i omtrent alle etablerte partiene, var den radikalt konservative diskursen ikke synlig i så mye mer enn deler av FrP. Selv KrF lot seg ikke føre med på noen markant måte (utover en håndfull enkeltrepresentanter). I et sosialdemokratisk samfunn som fra 1990-tallet har vært gjennom en nyliberal transformasjon, var det ikke så mye plass igjen til de som ønsket en ny-konservativ korrigering av samfunnsutviklingen. Selvsagt kan slike strømninger vokse seg sterkere i framtiden, men anno 2014 er det ikke så mye som tyder på dette.

Grunnelementer

Som i de forrige ideologitekstene ser vi at også de politisk konservative preges av variasjon seg imellom. Noen vil spørre om det er korrekt å betrakte konservatismen som en ideologi. Er det kanskje mer presist å omtale den som en politisk holdning? Spørsmålet er plausibelt, men det ligger tross alt visse ideer også i den konservative strømningen, som vi bør forsøke å klargjøre.

Det moderne samfunnets positive, tidvis utopiske menneskesyn møtes med skepsis av den konservative. Snarere ses mennesket som feilbarlig og ikke-perfekt. Nettopp derfor vil en genuint konservativ politiker være kritisk til progressive ideer om det perfekte, rasjonaliserte idealsamfunnet. Isteden vil han eller hun ta utgangspunkt i den aktuelle situasjonen, møte den pragmatisk og jordnært, og søke tilpassede løsninger til den aktuelle virkeligheten.

Et viktig punkt i den konservative tenkningen er at det feilbarlige mennesket trenger moralsk rettledning og stabil sosial innramming. Dette kan oppnås på varierte måter, men leder gjerne i retning av aksept for hierarki og autoritet. Et poeng som kan forsvares med at den som innehar en sosialt, økonomisk og kulturelt ledende posisjon, vil stilles overfor forventninger om å ta ansvar for å forvalte samfunnets ve og vel. Gitt dette vil ulikhet kunne ses som en både naturlig og verdifull del av samfunnets orden.

Samtidig ser mange konservative det som et mål at flest mulig har eiendom. Der liberalere ser det «å eie» som et resultat av innsats, ser konservative det som mye mer, ja, som et bærende element i samfunnslivet. Eiendom representerer sikkerhet, gir mennesket identitet og samfunnet sjel, og bidrar til at folk tar avgjørende medansvar (jfr her begrepet «selveierdemokratiet», som Høyre tidligere har fremmet med styrke).

Både autoriteten, eiendommen og ansvarsfølelsen overføres gjerne fra generasjon til generasjon. Ikke rart da at tradisjonen står fram som så viktig. Oppsamlet visdom forteller oss hvordan vi bør leve, samtidig som det vi har med oss fra fortiden skaper sosial samhørighet. Samfunnet utgjør et fellesskap mellom de som har levd, de som lever nå, og de som vil leve i framtiden. Her finner vi en viktig basis for forvalteransvaret, det å ta vare på det vi har og bringe det videre til våre etterkommere.

Alt i alt er det en organisk samfunnsforståelse vi står overfor. Vi mennesker er verken frittflytende atomer eller deler av et rasjonalisert system. Våre liv henger snarere sammen innenfor en funksjonell helhet, formet i spillet og relasjonene som finnes mellom oss. En slik kompleksitet medfører at såkalt sosial ingeniørkunst blir en utopi. Vi kan ikke konstruere et perfekt samfunn; derfor er det bedre å la samfunnet utvikle seg gradvis og balansert.

Konservatismen og grønn politikk

Med dette har jeg gitt en kort skisse av konservatismen. Også denne gangen vil jeg avrunde med en drøfting av om det er elementer innenfor konservativ tenkning som har relevans for det grønne prosjektet?

Mange vil sikkert være kjapp til å avise at den grønne politikken har mye til felles med konservatisme. Er det ikke snarere en blanding av økologisme, kollektivt orientert anarkisme og etter hvert en økende dose liberalisme som har formet den blokkuavhengige, grønne posisjonen?

Men så er det likevel ikke åpenbart. Da jeg diskuterte dette med en av de som har vært aktiv med i Miljøpartiet De Grønne siden oppstarten, fikk jeg høre om hvordan MDG og KrF i praktisk politikk ofte har funnet møtepunkter – i viljen til å bringe politikken inn i et etisk refleksjonsrom.

Dette er ikke overraskende. Husk at et viktig premiss i konservativ tenkning er at samfunnet bør forstås som en organisme, der vi inngår i funksjonelle helheter der enkeltdelene henger sammen i relasjonelle bånd. Dette er i åpenbar harmoni med den økologiske tanken (jfr Hva er grønn politikk?), der nettopp tesen om at alt henger sammen med alt danner den politiske tenkningens bunnlinje. Herfra går det en sti til ideen om forvalteransvaret; betydningen og verdien av å ta vare på det vi har, slik at også våre etterkommere kan få et godt liv. Gjennom slike tanker møtes verdikonservativ og økologisk tenkning i et felles rom.

I dette vil nok den grønne politikken også ha forståelse for den konservative ideen om at eierskap ikke nødvendigvis bare handler om å forbruke, men også å forvalte verdier. I dette åpnes det for mulige koblinger mellom selveierdemokratiet og økologiske tenkning, som motsats til mye rød politikk.

Nå bør likevel ikke slektskapet strekkes for langt. Tross alt er det tydelige progressive elementer i den grønne politikken. En tro på at vi gjennom vitenskap og kunnskapsutvikling kan skape fundamenter for et grønnere og bedre samfunn. Pluss et utpreget positivt menneskesyn med anarkistisk anslag, forankret i ikkevold og tro på at en via dialog og argumenter kan åpne for gode løsninger – samt ikke minst en sterk vilje til sosial omfordeling som avgjørende for å skape et genuint grønt samfunn.

I tillegg kommer at «det nye høyre» virker å ha gitt seg helt over til vekstens logikk. Det er påtagelig hvordan det er konservative posisjoner (med økende tendens til å gli over i høyrepopulisme) som avviser at forvitring av biomangfold og raske klimaendringer er menneskeskapte kriser. Isteden antyder en at forskere ikke jobber ut fra kunnskapstørst, men drives fram av lysten på penger og makt (en latterlig tanke for enhver som kjenner en nerdete forsker). Effekten blir at forvalteransvaret settes til side, til fordel for målrettet fokus på fortsatt økonomisk vekst.

Disse kritiske, høyst reelle poengene medfører at det skapes en avstand mellom mye blå og grønn politikk. Vi skal likevel ikke undervurdere de koblingspunktene jeg har berørt ovenfor; i en gitt situasjon kan det være at konservative partier vil vise større vilje til økologisk omstilling enn partier preget av liberalistisk eller sosialistisk progressivisme.

Denne teksten er skrevet som del av en rekke på seks blogginnlegg om politiske ideologier, som senere ble bearbeidet videre til kapittel 7 og 8 i boka Fra evig vekst til grønn politikk. I boka er drøftingen av forholdet mellom f.eks konservatismen og grønn politisk tenkning mer omfattende enn i disse blogginnleggene. Som et tillegg, skrevet i 2018, vil jeg anbefale mitt instruktive essay om nyliberalismen.