Vandringen gjennom ideologienes landskap fortsetter. Vi startet med økologismen og dens samspill med ulike idéretninger. Dette ble så utdypet gjennom tekster om liberalisme og sosialisme.

Nest punkt på programmet er anarkismen og dens kobling til den grønne politkkens innhold, virkemidler og organisasjonsmåte.

La meg starte med å gripe tilbake til et punkt fra de to forrige ideologi-bloggene, til det jeg omtalte som en grunnfaktor i det moderne samfunnet: tanken om det levende, arbeidende, tenkende og talende mennesket som sentrumspunktet for samfunnsutviklingen. Jeg har prøvd å få fram hvordan denne tanken er felles for liberalismen og sosialismen (bare at de møter det forskjellig).

Anarkismen bringer dette budskapet om mennesket som sentrumspunkt til dets yttergrense. Her inntrer en merkelig, men viktig nyanse: For den røde anarkisten vil det nemlig handle om «sosialismens ytterpunkt», mens den blå anarkisten vil se det som «liberalismens ytterpunkt». Dette skaper selvsagt en kile i den anarkistiske tanken, for, hvordan kan det røde og det blå forenes i en felles diskurs?

Frie individer i et spontant fellesskap – et samfunn uten stat?

Ordet «anarki» kommer fra det greske anarkhos, som ganske enkelt betyr «uten regel». Som med liberalismen og sosialismen ligger opphavet til anarkismen i opplysningstiden, i en sterk tro på menneskets potensiale for å tenke fornuftig, gjøre rasjonelle vurderinger, ta gode og velbegrunnede valg. Trekker vi denne visjonen om mennesket langt nok, vil den logiske konsekvensen være at det suverene individet bør være samfunnets grunnstein. Ja, at det individuelle selvet bør stå i moralens sentrum, som det punktet virkeligheten formes fra.

Gitt en slik tanke trengs ikke regler, bare genuint frie mennesker som samhandler med andre frie mennesker. Dette åpne samspillet mellom autonome individer vil skape en spontan sosial orden. Selvstyring, frivillig samarbeid og gjensidig støtte er dermed hva vi trenger for å utvikle et godt samfunn (slik en kan anta at det fungerte i tidlige tiders ikke-hierarkiske bysamfunn og likhetsorienterte bondesamfunn).

Følger vi en slik tanke, finner vi en åpning for å tenke samfunnet uten styring og disiplinering. I møtet mellom et fritt individ og en spontan samfunnsorden, blir det mulig å tenke bort hele staten. Isteden får vi en visjon om et statsløst samfunn, der frie individer skaper fellesskap gjennom gjensidig, omforent enighet. Denne idealtypen blir en modell for etableringen av alternative småsamfunn – og, på sikt; en utopi for framtidens verdenssamfunn.

De tankene jeg her skisserer, eksisterer i en gråsone mellom modernitetens to øvrige hovedideologier. I det punktet der liberalismen vipper over i ren individualisme, og der sosialismen vipper over i tanken om et spontant og naturlig kollektiv – her, i det som tilsynelatende er to ulike posisjoner, finner vi et mulighetsrom for anarkismen. At veien dit kommer fra motsatte kanter, skaper et komplekst spenn i den anarkistiske diskursen. Derfor kan det være ok å utforske det røde og det blå hver for seg, før vi ser på de familielikhetene som gjør at de likevel inngår i et felles rom.

Rød anarkisme

Den ene hovedformen for anarkisme slekter på sosialistisk kollektivisme. Som beskrevet i bloggen om sosialismen, møter vi her en tanke om at mennesket er et sosialt vesen, der solidaritet og samarbeid til helhetens beste anses som naturlig eller i hvert fall mulig å dyrke fram. Kollektivt eierskap og kommunal organisering av sosialt liv, i et samfunn der politisk autoritet er gjort overflødig; i slike tanker møtes marxismen og den kollektive anarkismen.

Samtidig er det markante forskjeller der. Ta for eksempel Lenins tanker om «proletariatets diktatur», en fase der statsmakten tenkes brukt til å skape et klasseløst samfunn. Eventuelt et annet, mer moderat eksempel: I etterkrigstidens sosialdemokratiske orden ble en aktiv statsmakt brukt til å bygge en statlig generert velferd. Ingen av disse posisjonene vil være aktuelle fra en anarkistisk posisjon.

I Antony Beevors bok om den spanske borgerkrigen, Kampen om Spania, finner vi en sekvens der han beskriver hvordan kampen mot Francos fascisme ble vanskeliggjort av at en var helt uenig om hva motstandskamp impliserte. Kommunistene ville bygge en moderne hær med hierarki og systematisk krigføring. Anarkistene ønsket derimot selvgående militsgrupper med flat struktur. Finner vi et bedre eksempel på hvordan røde tanker kan vise seg helt uforenelige?

Om vi nå går videre inn i den røde anarkismen, innser vi at også her eksisterer det flere, tildels helt ulike varianter. For eksempel fremmet Peter Kroptokin en anarkisme med kommunistisk anslag. Her møter vi mennesker som lever i åpne, likestilte fellesskap, der byrder og goder deles, og der alle former for eierskap avvises. En slik samfunnsordning betinger utvikling av små, selvstyrte samfunn med direkte demokrati.

En annen kjent variant er syndikalismen, knyttet til blant annet Georges Sorel. Her danner unionen eller den forente gruppen en modell for et desentralisert, ikke-hierarkisk samfunn. I dette finner vi også en tanke om hvordan en anarkistisk transformasjon kan skapes. Via bevisst bruk av aksjoner kan en skape en slagkraftig motmakt til det kapitalistiske samfunnets strukturer.

En mer moderat, men fortsatt kollektivt orientert anarkisme er den såkalte mutualismen, med opphav i Pierre-Joseph Proudhon. Denne varianten er mer individorientert, ved at en aksepterer at goder og tjenester frambringes og omsettes mellom mennesker. Tanken er at et kollektivt fellesskap kan utvikles gjennom frivillig, gjensidig og harmonisk samhandling, konsekvent forankret i rettferdige bytteforhold – ikke i kapitalismens profittfokus og sosiale utbytting.

Dette er selvsagt bare en kjapp skisse, for å antyde hva som preger en kollektivt orientert, rød anarkisme. Dermed får vi en kontrast til den alternative formen, som kanskje vel så gjerne kan omtales som en radikalisert liberalisme?

Blå anarkisme

En individuell form for anarkisme springer ut av den liberale ideen om det suverene individet. Her er det ikke menneskets sosialt vesen og kollektive orientering vi møter, men friheten i dens autonome utfoldelse. I bloggen om liberalisme og grønn politikk viste jeg hvordan fokuset i klassisk liberalisme var på negativ frihet. Det vil si; fravær av ytre begrensninger. Tar vi denne ideen til sitt ytterpunkt, finner vi en anarkistisk tanke om at «alle begrensninger må bort». Gitt en slik posisjon vil selv liberalismens vekt på konstitusjonell og juridisk innramming av friheten, samt ideen om representativt demokrati og indirekte styre, mer eller mindre avvises.

Enkelt sagt er budskapet i den blå, individorienterte anarkismen at menneskene bør være helt frie, fordi det er først da vi vil ta ansvar og handle til det beste. En tidlig variant av dette ble fremmet av Max Stirners egoisme. Her ble det individuelle selvet satt totalt i sentrum. Ingen moralske eller politiske prinsipper skulle styre, bare individets valg i den aktuelle situasjonen.

En annen variant er det vi kan omtale som anarko-kapitalisme, kjent gjennom Ayn Rand. Her møter vi totalt uregulert markedskonkurranse som kilden til det gode samfunnet. I motsetning til de kollektivistisk orienterte formene fremheves eiendomsrett og frivillige kontrakter (basert på egeninteresse) som grunnprinsipp. Privatisering av velferd og sikkerhet fremheves som avgjørende, og tradisjonell liberalistisk regulering av markedsmekanismene avvises.

En siste variant er libertarianismen, som har en del vind i seilene i spesielt USA. En blanding av rasjonelle valg og markedsbytte fremheves her, men samtidig med mer vekt på utvikling av den individuelle bevisstheten enn de to andre variantene. En interessant bidragsyter her er Henry David Thoreau, som fremmet høy grad av økologisk bevissthet som et grunnpremiss for sin individbaserte anarkisme.

Felles komponenter?

På kryss og tvers av disse varierte retningene er det mulig å spore noen familielikheter. Først av alt handler dette om motstand mot formaliserte maktorganer. Primært slår dette ut i kritikk av staten, ettersom dens posisjon og makt anses som et overgrep mot det frie, autonome, uavhengige individet (samtidig som det å ha makt anses som uheldig for de menneskene som er satt til å utøve makten).

Å bli overvåket, kontrollert, rettledet, innrammet, vurdert, formet osv; disse grunnteknikkene som vi finner i alle moderne samfunn, forkastes av anarkisten. Uansett hvor velbegrunnet staten er; det den gjør er å fange, undertrykke og utnytte oss. I tillegg kommer at stater stadig konkurrerer og brytes mot hverandre, i verste fall med krig som utfall. På variert vis forhindrer staten dermed den friheten som kan lede oss inn i en harmonisk orden. I dette finner vi også anarkismens skepsis overfor det representative demokratiet, som jo hviler på at noen utpekes til å forme politikken på vegne av flertallet. Direkte demokrati er å foretrekke.

Koblet til tanker som dette inntar mange anarkister også en anti-kirkelig holdning. I det moderne samfunnet har kirken gjerne bidratt til statens makt, samtidig som den har krevd konformitet til visse absolutte standarder. Begge disse aspektene strider mot den anarkistiske frihetsholdningen.

Motstanden mot den systematiserte makten, legitimeres gjennom et utpreget positivt menneskesyn. Vi mennesker har et potensiale i oss som ikke trenger statens eller kirkens veiledning. I sin enkleste variant antas det ganske enkelt at vi er rasjonelle, i stand til selv å regulere våre liv – pluss gode, klare til å samarbeide til helhetens beste. En noe mer sosiologisk variant vil si at gjennom sosiale institusjoner som fremmer respekt, samarbeid og harmoni, vil menneskets rasjonelle og gode sider vokse fram.

Det optimistiske menneskesynet kobles til et tredje kjennetegn; vekten på at økonomien skal forankres i samspill mellom frie individer. Den friheten vi her møter, er ikke bare en frihet fra statens makt, men også fra fastgrodde eierstrukturer, systematisk ulikhet og så videre. Nå finner vi som sagt ulike syn på hvordan denne frie økonomien vil fungere – gjennom kollektivt eierskap og samarbeid, eller privat eiendom og markedsmekanismer – men på tvers av dette deles motstanden mot ytre reguleringer, uansett om disse er av sosialistisk eller liberalistisk type.

Anarkismen og grønn politikk

Preges den grønne politikken av en anarkistisk tendens? Det frister å svare ubetinget ja, og understreke dette ved å peke både på hvordan (deler av) politikken artikuleres, og på hvordan de grønne partiene organiseres og ledes. Likevel må vi nok godta et mer nyansert svar; anarkismen har blitt nedtonet med årene, samtidig som elementer fra både liberalisme, sosialisme og konservatisme har blitt tatt inn i varmen.

La meg starte med de åpenbare koblingene: En sterk opptatthet av prosesser «nedenfra-og-opp», der en aksepterer et mangfold av ulike praksiser formet av frie, uavhengige individer. I dette fremmes gjerne en smått-er-godt tanke, der små, selvstyrte samfunn med direkte demokrati framtrer som et mulig alternativ til større organisasjonsformer. Desentralisering og ikke-hierarki blir her framtredende verdier, samtidig som bytteforholdene bør være rettferdige.

I økoanarkismen finner vi dette eksplisitt. En tanke om at vi alle inngår i en «sosial økologi», der autonome, samspillende mennesker finner en balanse mellom hverandre, preget av gjensidig respekt og solidaritet i desentraliserte småsamfunn – fungerende i naturlig utveksling med økosystemene.

Denne måten å tenke på er utvilsomt til stede i den grønne diskursen, men ikke uten motstand. Kritikken mot anarkismen vil kunne handle om at staten beskrives altfor endimensjonalt, at menneskesynet er tidvis naivt, og at framkomsten av et alternativt samfunnsliv framstår idealisert og forenklet. Dersom diskursen følges helt ut, fratas vi muligheten til å bruke både statsmakten og dens tilhørende verktøykasse. Det er vanskelig å se hvordan en overgang til et grønt samfunn kan skje uten effektiv bruk av det vi har av tilgjengelige styringsteknikker, enten disse nå har sosialistisk eller liberalistisk opphav.

Det virker som om en slik erkjennelse har sunket inn i den grønne politiske diskursen. Dette medfører at en rent økologisk-anarkistisk posisjon ikke har stor støtte. Isteden stiller en seg åpen og pragmatisk i møtet med redskapskisten som er utviklet. Det viktigste er ikke om katta er grå eller svart, men om den fanger mus. Eller mer konkret; det vesentlige er at de verktøyene som tas i bruk, bidrar effektivt til grønn politikk.

Anarkismen er likevel virksom i den grønne bevegelsen, kanskje spesielt når det kommer til hvordan veien til et annerledes samfunn kan skapes. Det ligger i anarkismens sjel å dyrke direkte aksjoner og folkelig mobilisering, gjerne med det siktemål å skape vibrasjoner og dermed åpne for endring. I et par historiske faser ledet dette til bruk av terror som strategi. Dette har dog ikke vært dominerende. I minst like sterk grad har ikkevold og pasifisme stått sentralt, koblet til grunntanken om mennesket som et moralsk og autonomt vesen.

Uansett form ligger det en optimistisk tro her på at mennesker gjennom aksjonspolitikk kan presse fram endring. Nå har anarkismen aldri lykkes i å omforme et storsamfunn. Likevel lever den som en sterk impuls. Det viktigste er kanskje at anarkismen utfordrer de andre ideologiene, og da spesielt alle former for formalisert, institusjonalisert makt. I dette finner vi nok også viktige grunner til at den grønne bevegelsen fra starten verdsatte flate strukturer og desentraliserte, deltagende beslutningsprosesser.

Utfordringen er at slike tanker ikke er spesielt godt egnet til å oppnå langsiktig politisk påvirkning. Lærdommen fra både sosialistisk og liberalistisk tenkning er at formell organisering, faste strukturer, tydelig maktfordeling, aksept av ledelse og styringsteknikker er viktige komponenter for den som vil skape resultater.

Til dette kommer at det finnes nok av maktforskning som kan fortelle oss at makten ikke forsvinner i flate strukturer. Den bare fungerer annerledes, mer subtilt og kanskje usynlig, koblet til uformelle strukturer og kulturelle mønstre. Litterært gir janteloven innsikt i hvor effektivt makt kan fungere, uten å være verken hierarkisk eller formalisert.

Jeg vil anta at begge disse momentene har bidratt til at grønne partier med tiden har blitt mer lik andre organisasjoner. Men ikke helt. Der andre partier velger leder, holder De Grønne fast på det å utpeke to talspersoner. Begrepene gir helt ulike assosiasjoner; «å lede flokken» versus «å tale på vegne av kollektivet». Sistnevnte tanke harmonerer med en anarkistisk idealisme der alle er autonome individer i et horisontalt landskap.

Så spørs det da om denne varianten vil leve videre, eller om en etter hvert vil se seg mer tjent med en mer vanlig ledelsesmodell? Anarkismen utfordrer, men det er andre ideologier som har vist seg mer effektive i det å levere løsninger. I dette spennet må den grønne politiske bevegelsen finne et balansepunkt som fungerer. [Disse ordene ble skrevet i 2014. Noen år senere avgjorde et flertall av MDGs medlemmer at partiet skal gå over til en ledermodell. Veivalget kan tolkes som et skritt bort fra anarkismen; om det er bra eller ikke får jeg heller drøfte i andre sammenhenger].

Teksten er basert på en serie med innledninger til politisk debatt i Trondheim, som ledet til seks blogginnlegg om politiske ideologier (se arkivet). Disse ble senere bearbeidet videre til kap 7-8 i boka Fra evig vekst til grønn politikk. I boka er drøftingen av forholdet mellom f.eks anarkismen og grønn politisk tenkning mer omfattende enn i blogginnleggene.