Feminismen og grønn politikk

Gjennom vinteren og våren har jeg utforsket forholdet mellom grønn politikk og henholdsvis liberalismen, sosialismen, anarkismen og konservatismen.

Planen var å sette punktum der, men feminismen fortjener også en drøfting. Noen har utfordret meg på om feminismen egentlig kan ses som en ideologi? Trolig vil svaret preges av hvor vi fester blikket.

Fra starten fungerte kvinnebevegelsen som en forlengelse av liberalistisk og/eller sosialistisk argumentasjon, bare med ekstra vekt på at likeverdet og de like mulighetene også måtte innbefatte kvinnene. Først senere, godt ut på 1900-tallet, oppsto en mer distinkt feminisme, en artikulert ideologi. Et tankespor som i nyere tid har beveget seg i flere ulike retninger, i samspill med samfunnsutviklingen for øvrig.

Kanskje summen av dette ikke gir oss en distinkt ideologi, men snarere en variert og omskiftelig diskurs? Dette gjelder dog også de andre -ismene jeg har drøftet, spesielt anarkismen og konservatismen, men også sosialismen og liberalismen.

De fleste feminister vil nok dele tanken om at mekanismer i samfunnet hindrer kvinner i å agere på like vilkår med menn, samt at disse mekanismene bør møtes med en eller annen form for motmakt. Videre vil nok mange utgå fra en antagelse om at kjønnsdimensjonen er viktigere enn mange andre ulikhetsskapende mekanismer, og derfor bør danne premisset for politikkutviklingen på ulike saksfelt. Feminismen tilbyr slik et bestemt blikk på hvordan samfunnet fungerer, hva som må endres, samt hvilken retning endringene bør peke i.

Som i liberalismen, anarkismen og sosialismen tok denne ideologien form innenfor opplysningstidens horisont, med en utpreget tiltro til menneskers evne til å tenke fornuftig, gjøre rasjonelle vurderinger, ta velbegrunnede valg. På linje med de andre ideologiene, preges mye feminisme av en progressiv tro på at vi gjennom opplysning og bruk av fornuften kan skape bedre og mer optimale samfunnsstrukturer.

Det er ingen tvil om at den feministiske bevegelsen inngikk i det samme mangfoldige, alternative rommet som også den grønne bevegelsen vokste ut av. Vi kan derfor finne flere koblingspunkt mellom kvinnebevegelsen og grønn politikk. Likevel vil min konklusjon være at MDG ikke bør defineres som et feministisk parti, men dette kommer jeg tilbake til lenger ut i teksten.

Former for feminisme

Den tidlige feminismen ble skapt i forlengelsen av liberalismen, som ble formet rundt en tanke om at individet og dets valg måtte settes i sentrum av samfunnsutviklingen. For at alle skal kunne få like muligheter for aktiv deltagelse, må vi både ha universelle rettigheter og møte de samme juridiske spillereglene. Fra starten handlet dette om å sikre like vilkår for borgerskapets menn. Etter hvert favnet kravet stadig flere, uavhengig av hudfarge, sosial og kulturell bakgrunn, alder, yrke, osv. Like rettigheter, lik behandling; alle former for diskriminering må motarbeides. Den liberale feminismen forlenger slik en tanke som alt ligger der. Dersom individuelle valg og handlinger skal utgjøre det moderne samfunnets kjerne, må også kvinner sikres muligheten til å delta på alle arenaer og i alle prosesser.

Denne liberale feminismen er langt på vei blitt felleseie i norsk politikk. Dens fokus er primært mot det offentlige rommet – deltagelsen i politikken, retten til utdannelse, muligheten til karriere og ledelsesansvar på alle nivå. Uavhengig av politisk farge kan en være skjønt enig om betydningen av dette. Gitt at liberal feminisme har sitt blikk vendt mot det offentlige rommet, vil mange av dens målbærere være mindre opptatt av det som skjer på privatfronten. En kan med andre ord være erklært feminist, og likevel mene at forskjeller mellom kjønnene i familielivet er både naturlig og bra.

Slike tanker bryter mot den feminismen som utgår fra sosialismen. Her slås det fast at juridiske og politiske rettigheter ikke er tilstrekkelig; også samfunnets øvrige ulikhetsmekanismer må motarbeides. En tradisjonelt marxistisk posisjon vil her være at det er kapitalismen og dens klassestrukturer som er det primære; motarbeides disse, vil både menn og kvinner frigjøres. I etterkrigstiden har imidlertid dette klassefokuset blitt nedtonet, mens kjønn i seg selv har blitt fremhevet som ulikehetsskapende mekanisme.

En sosialdemokratisk feminisme vil utgå fra at likestilling betinger at både økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle samfunnskrefter endres. I dette kan ikke politikken begrense seg til regulering av det offentlige livet. En må også skape endringer i privatsfæren, i hvordan familielivet organiseres og fungerer, samt i samspillet mellom individet, familien og storsamfunnet. Innenfor en slik progressiv tenkning blir det legitimt at storsamfunnet legger tydelige føringer på hvordan folk bør leve for å skape et likestilt samfunn.

Det er mulig å argumentere for at en slik likhetsorientert feminisme er veletablert politisk tankegods i dagens Norge. Ja, noen vil si den har vunnet så markant terreng at den inngår i «det politisk korrekte». Det vil at likhetsfeminismen ikke lenger kan ses som motmakt, men snarere som en maktmekanisme, på linje med andre formende krefter i samfunnsutviklingen. I den grad sistnevnte er treffende, kan det også være på sin plass å diskutere om denne formen for feminisme har blitt for lukket og ovenfra-og-ned, for lite åpen for menneskelig variasjon og mangfold?

Dette åpner for en digresjon. Et tema som har vært mye fokusert de siste årene, er sinnet og tidvis hatet som uttrykkes mot sosialdemokratiet (som oftest i anonyme tråder på nettet). En viktig skyteskive her har vært nettopp feminismen, stemplet som en mekanisme som undertrykker maskuline verdier og ødelegger menns liv. Utvilsomt en altfor ensidig analyse, men det finnes likevel moderate stemmer som mener dette sinnet bør tas på alvor. Dersom vi analytisk antar at maktmekanismene aldri kan fjernes helt fra samfunnet, at vi aldri kommer lenger enn til å fordele makten på nye måter, kan en tese være denne: selv en ideell diskurs, skapt for å løfte viktige livserfaringer og frigjøre en undertrykt gruppe, kan risikere å bli blind for sideeffekter av sin egen kamp. En feminisme som tar en slik fare på alvor, bør reflektere over om uheldige effekter kan være skapt, og hvordan disse i så fall best kan møtes.

Vi forlater digresjonen der. De to formene for feminisme beskrevet så langt ble altså artikulert i forlengelsen av liberalismen og sosialismen. I nyere tid, det vil si fra midten av forrige århundre, ble det også utviklet en mer rendyrket feministisk diskurs. Det er først i dette feminismen tar form av en egenartet ideologi, med kraft til å påvirke og delvis endre også den liberale og sosialdemokratiske feminismen.

I den radikale feminismen gjøres kjønn for første gang til tema i seg selv. For mange leder dette til en oppfatning av at kjønn er den mest fundamentale, ulikhetsskapende strukturen i samfunnslivet. «Patriarkatet» kan nok variere i form og grad av dominans, men likevel anses det som allestedsnærværende. I alle former for sosial, kulturell og økonomisk organisering, på makronivå så vel som mikronivå. Kraften i patriarkatet er så innarbeidet og total, at det overskygger både sosial klasse, rasetenkning, nasjonalitet og generasjonsforskjeller som ulikhetsmekanisme. På sitt mest ekstreme blir dermed mannen ansett som bærer av et universelt undertrykkelsesansvar, som kvinner i samlet flokk bør gjøre oppgjør mot.

Et analytisk viktig skille i denne formen for feminisme, er distinksjonen mellom biologisk og sosialt kjønn. En aksepterer at det finnes biologiske forskjeller mellom mann og kvinne, men mener at disse overdrives og benyttes som unnskyldning til å holde fast på samfunnsmessige forskjeller. Det fremheves derfor at mennesker på de fleste felt kan betraktes som androgyne; vi bør endre samfunnet slik at de sosiale forskjellene mellom menn og kvinner viskes ut.

Den radikale feminismen var imidlertid ikke ensartet. Om vi tar skrittet tilbake til den sosialdemokratiske feminismen som vi har lært å kjenne i Norge, er dette en utpreget likhetsfeminisme («likhet» da ikke bare i politisk og juridisk forstand, men også i sosial). Denne varianten har imidlertid hele tiden eksistert i brytning mot en forskjellsfeminisme – i Norge løftet fram av Hulda Garborg alt på 1800-tallet – som vektlegger at kvinne og mann er forskjellig, som vil bevare denne forskjellen, og som hyller kraften og potensialet i den kvinnelige biologien og/eller erfaringen. Dette motsetningsparet ble tatt videre innenfor den mer radikale feminismen. Et parti som SV har i stor grad stått fram som markant bærer av likhetstanken, mens økofeminsme tvert imot har dyrket det distinkt kvinnelige som grunnverdi. Jeg kommer tilbake til dette i drøftingen av grønn politikk.

Før vi avrunder gjennomgangen av ulike former for feminisme, bør utviklingen etter 1970-tallet tas med – selv om dette er en fase preget av mindre entydighet, økende fragmentering og koblinger på kryss og tvers av ulike tankestrømninger.

En viktig tendens har vært et skifte fra fokuset på patriarkatet og skillet mann/kvinne, til økt interesse for variasjonen kvinner imellom. Dette harmonerer med kunnskapsmessige endringer mer generelt; framfor de store enten/eller-kategoriene, har mye nyere forskning lagt det menneskelige mangfoldet til grunn for kunnskapsdannelsen. I nyere tid møtes dette dog med motreaksjoner, ved at mange fremhever at en ikke må glemme de samfunnsmessige strukturenes effekter på kvinners liv.

En beslektet, men mer radikal tendens finner vi i forlengelsen av poststrukturalismen, der en ikke lenger ser «mann» og «kvinne» som fastlåste kategorier, men isteden fokuserer på kjønn som noe vi gjør, som noe formbart gjennom omskiftelige diskurser og praksiser. For noen har dette åpnet for en mer mangfoldig feminisme; for andre ses det som ødeleggende for selve det feministiske prosjektet.

En tredje tendens, ikke uten kobling til de to øvrige tendensene, handler om en bevegelse fra å se kvinner som offer for samfunnsstrukturer, til å legge vekt på potensialet for kvinnelig selvskaping i et omskiftelig samfunn. Analytisk kan vi nok ikke se bort fra at også her finner vi spor av den altomfattende nyliberalismen, med dens vekt på individuelle valg og kravet om at vi effektivt må ta ansvar for oss selv som «enkeltpersonforetak».

Sist men ikke minst har alle former for likhetsfeminisme blitt utfordret av en evolusjonsbiologi med vekt på at kjønnsmessige forskjeller er mer naturlige enn antatt. Fra dette perspektivet kan det være mulig å artikulere en feministisk argumentasjon om at likhetsfeminismen bedriver vold mot det naturlige kjønnet, gjennom sitt krav om at mennesker er androgyne og derfor formbare.

Grunnelementer

Jeg har lagt til grunn at feminismen kan anses som en ideologi, samtidig som jeg har vist at vi innenfor den overgripende diskursen finner en rekke ulike posisjoner og retninger (på samme vis som for alle andre ideologier). Er det likevel noen elementer som går igjen, på tvers av variasjonen?

Jeg innledet med å si at (den ideologisk orienterte) feminismen formidler en tanke om i) at visse mekanismer i samfunnet hindrer kvinner i å agere på like vilkår med menn, ii) at disse mekanismene bør møtes med en eller annen form for motmakt, samt iii) at mekanismene er så utbredt at kjønnsdimensjonen bør inngå som premiss for politikkutviklingen på en rekke saksfelt. Et grunntema blir dermed behovet for å redefinere hva politikk er: ikke bare det som foregår i det offentlige rommet, men også noe som strekker seg inn i sosiale grupper og sosiale relasjoner på ulike nivå. Dette perspektivet ble opprinnelig artikulert innenfor den røde og radikale feminismen, men i Norge har dette med tiden langt på vei blitt politisk felleseie, på tvers av de ulike partiene.

Den radikale feminismen artikulerte teorien om patriarkatet, et perspektiv som tilsier at alle samfunn er/har vært formet ut fra en hierarkisk struktur som setter mannen i førersetet. Gitt dette trenger vi ikke bare politikk for likeverd i allmenn forstand; vi trenger en strukturell kjønnspolitikk. Denne tanken har slått inn på ulikt vis i ulike deler av feminismen. I den radikale utgaven er patriarkatet blitt en grunnfigur som former all analyse, all politikk, koblet til kravet om radikal samfunnsendring. Den sosialdemokratiske varianten vektlegger mer vekt på det sosioøkonomiske aspektet: ved å endre på de økonomiske strukturene i samfunnet, vil også andre kjønnsulikheter kunne motvirkes. Liberal feminisme toner patriarkatets struktur ytterligere ned, og vektlegger at det kan motvirkes ved å sikre kvinner like rettigheter og lik adgang til samfunnets maktarenaer.

Det analytiske skillet mellom biologisk og sosialt kjønn går nok også igjen i de fleste feministiske posisjoner. Perspektivet er at forskjeller mellom kjønnene kan forklares sosiologisk, gjennom mekanismer i samfunnslivet som ikke bare fremhever forskjeller, men også utnytter dem til å legitimere maktulikhet. En slik tanke kan aksepteres innenfor både radikal, sosialdemokratisk og liberal feminisme, men med stor variasjon både i hvor sterkt perspektivet vektlegges, og ikke minst i hvilke virkemidler en vil ta i bruk.

Relatert til dette finner vi den nevnte brytningen mellom likhet eller forskjell. I Norge er det utvilsomt likhetsfeminismen som har stått sterkest, og som har lagt premisset for politikken, i både moderat og radikal form. Den liberale varianten har vektlagt lik tilgang til samfunnets sentrale arenaer. Den sosialdemokratiske feminismen har tilføyd betydningen av sosial likhet i mer generell form, mens de radikale feministene har presset på for at denne sosiale likheten skal strekkes lengst mulig inn i folks privatliv. Gitt dette likhetsfokuset, har forskjellsfeminismen (som bl.a Hulda Garborg sto for) tidvis vært marginalisert. I vår tid er det et interessant spørsmål om denne siste varianten er i ferd med å tilkjempe seg økt plass, ikke bare innenfor feminismen, men i samfunnet som helhet?

Feminismen og grønn politikk

Er det grunnlag for å definere Miljøpartiet De Grønne som et feministisk parti? Det er ingen tvil om at mange viktige verdier deles mellom visse feministiske posisjoner og den grønne politikken, og at innsikter fra feminismen kan brukes som ressurser i grønn politikkutvikling. Likevel vil jeg ikke svare «ja» på spørsmålet, ettersom grønne idealer om likeverd og mangfold er artikulert ut fra en bredere horisont enn det feminismen favner inn.

Den humanistiske tanken om alle menneskers likeverd, gjenfinnes som en bunnlinje i grønn politikk. Likeså tankens liberalistiske videreføring, der like rettigheter og like muligheter er en betingelse for et godt samfunnsliv. Dette er langt på vei politisk fellesgods i norsk politikk. En kan være uenig om hva som skal til for å sikre likeverdet og de like mulighetene, men idealet deles på tvers av partiene. Samtidig vet vi at samfunnslivet ofte ikke lever opp til idealet. Noen ganger kan kvinner være skadelidende her, andre ganger kan det være innvandrere, eldre eller andre grupper som opplever at mulighetsrommet er innsnevret. Slikt må motvirkes, idealene om likeverd og like muligheter skal vi stå opp for – men innenfor en grønn horisont skjer dette uavhengig av om en er feminist eller ikke.

Sosialdemokratiske tanker om at like muligheter betinger at vi utjevner livsvilkår, bearbeider uheldige samfunnsstrukturer, samt aktivt legger til rette for sosial inkludering, er mer eller mindre felleseie i norsk politikk. En kan være uenig om hva som er et problem og hva som ikke er det, og det vil jevnlig oppstå ulike synspunkt på hvilke virkemidler som skal brukes. Til syvende og sist er vi nok likevel langt på vei sosialdemokrater, alle som en. Også her vil uheldige mekanismer noen ganger gå utover kvinner, andre ganger helt andre grupper. I den grønne politikken står tanken om utjevning og sosial inkludering sterkt, men dette er verdier som kan artikuleres enten en er feminist, «maskulinist» eller nøytral i sakens anledning.

Dermed står vi igjen med den genuine ideologien, den radikale feminismen, med dens tanke om patriarkatet som allestedsnærværende struktur. På den ene siden har denne posisjonen viktige innsikter som all politikk bør ta på alvor. På den andre siden preges tekster og utsagn fra radikale feminister av at de selv reproduserer verden gjennom et blikk der patriarkatet tas for gitt. En ender dermed med en form for intellektuell slapphet, der kjønnsulikheten kan framstå som både selvforklarende og umulig å problematisere. Tanken om patriarkatet er viktig som analytisk perspektiv, men politisk finner jeg ikke harmoni mellom en såpass endimensjonal posisjon og en grønn mangfoldstanke der verdien av menneskelig variasjon står sterkt.

Den radikale posisjonen rommer som sagt også ei retning som ikke vektlegger likhet, men forskjell mellom kjønnene som grunnkategori. Her finner vi blant annet økofeminismen, som selvsagt vil ha berøringspunkter med grønn politikk. Også her anses patriarkatet som selve kilden til alle problemer, inklusive miljøproblemene, ved at den mannlige naturen ses som opphavet til kravet om konkurranse og evig vekst. Mot dette står den kvinnelige naturen, som gjennom det å føde og ta seg av barn frambringer mer myke, økologiske verdier (jfr begrepet om «moder jord»). Det kan nok ligge ansatser til interessante tanker innenfor en slik posisjon, men som helhet framstår det som for endimensjonalt og forenklet til å danne basis for en bred og dynamisk grønn politikk.

Alt i alt møter jeg feminismen og den feministiske bevegelsen med dyp respekt, og ser at den både har bidratt og i framtiden bør bidra til viktig samfunnsmessig endring. Jeg synes derfor det er flott at politikere i alle partier definerer seg som feminister. Men gitt at jeg betrakter feminismen som en ideologi, som på linje med andre ideologier vil vektlegge noe og overse annet, anser jeg det ikke som naturlig at MDG defineres som et feministisk parti.

Partiets kjerne er (og bør forbli) den grønne tanken om at alt henger sammen med alt – der den økologiske bærekraften rammer inn politikkutviklingen, der den etiske tenkningen strekker seg utover det menneskesentrerte fokuset til mye eksisterende politikk, der vi vektlegger mangfoldig livskvalitet framfor ensidig materialisme – og; der det legges til rette for anerkjennelse av og balansert samspill mellom mennesker i all vår forskjellighet. I dette rommet finnes verdiene som trengs til å videreutvikle det grønne politiske prosjekt. Herfra kan en koble seg mot andre ideologier, på pragmatisk vis, uten å binde seg fast i den ene eller andre retningen.

Denne teksten er skrevet som del av en rekke på seks blogginnlegg om politiske ideologier, som senere ble bearbeidet videre til kapittel 7 og 8 i boka Fra evig vekst til grønn politikk. I boka er drøftingen av forholdet mellom f.eks feminismen og grønn politisk tenkning mer omfattende enn i disse blogginnleggene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s