I ny og ne hører jeg folk si at Miljøpartiet De Grønnes prosjekt er viktig, men politisk uklart: «en kan jo ikke bare vært opptatt av miljøvern, politikk handler jo om mye mer».

Et forståelig, men ikke treffende utsagn – for; den grønne politikken er forankret i en helhetlig samfunnsvisjon.

Vi er mange som har vandret inn i partiet de senere årene. Fra ulike utgangspunkt har vi funnet sammen i et grønt rom. Et rom som preges av brytninger og dilemmaer, men som likevel virker inkluderende på tvers av forskjellene. Hva handler dette møtepunktet om, den kjernen som bringer oss sammen i et politisk fellesskap – som på avgjørende vis er annerledes enn den røde og blå politikken?

Mennesket og økosystemet

Den første setningen i MDGs prinsipprogram slår fast at målet er «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.» I denne lille setningen settes en grunntone for partiets politikk, som understrekes ved at økonomien skal underordnes «sunne økologiske prinsipper». Etter to setninger er begrepet økologisk nevnt to ganger, og tonen er satt for et distinkt politisk prosjekt.

Økologi handler om samspillet mellom levende organismer og deres miljø – det vil si; klimaet, jordsmonnet, og mye mer. Om vi peker på et geografisk område, stort eller lite, vil vi finne en rekke ulike organismer. Disse organismene og relasjonene mellom dem danner en helhet, et samfunn. Tar vi med det miljøet et slikt samfunn eksisterer innenfor, har vi identifisert et økosystem.

Om vi stopper opp og tenker etter, vil vi nok alle erkjenne at vi er klar over at våre aktiviteter og vårt liv inngår i et økosystem. Men kanskje vi ikke tar det helt innover oss likevel? Siden modernitetens gjennombrudd har veksten og framskrittet vært vår drivkraft. I dette har vi tendert til å se oss selv ikke som del av, men snarere som forvalter av og til syvende og sist også herskere over økologien. Å overvinne naturen, hente ut dens ressurser, utnytte dens muligheter: er ikke nettopp dette hva det moderne samfunnet handler om?

Tanken om at dette har effekter som er sterkt problematiske, er ikke ny. Alt på 1960- og 1970-tallet grodde nye økologiske tanker fram, med fokus på hvordan mennesket påvirket økosystemet. Det førte til politisk vekkelse. Vi fikk dypøkologien, formulert av Arne Næss. Vi fikk vår første miljøvernminister. Vi fikk framveksten av alternative livsformer, folk som forsøkte å leve mer i samspill med det lokale økosystemet.

Etter hvert utvidet horisonten seg. Ikke bare lokal problematikk, men regionalt og til sist også globalt. Selve livet på jorden, økosystemet som helhet, sto i fare for å ødelegges på grunn av menneskelig aktivitet. Hullet i ozonlaget var den første prøvesteinen. Den utfordringen ble møtt med markant omlegging, med markedsregulering og politisk styring. Samtidig ble andre problemer gradvis mer åpenbar. Klimaendringene, havforsuringen, den altomfattende krisen i det biologiske mangfoldet.

For første gang i jordens historie er én art i ferd med å endre klodens økosystem. Og endringene er så markante at vi antagelig vil bevege oss inn i en virkelighet som er hinsides det den har vært i hele menneskehetens levetid. En trenger ikke være verken dommedagsprofet eller naiv dyrker av det enkle livet for å se det store alvoret i dette.

Et sted i denne prosessen oppsto begrepet økologisk. Her beveger vi oss ut av den vitenskapelige beskrivelsen av økosystemenes tilstand. Med tilføyelsen økologisk inntrer noe verdimessig, en erkjennelse og en visjon om at vi mennesker i større grad kan og bør justere atferden vår slik at konsekvensene på naturen reduseres så mye som mulig. Om vi for eksempel sier at «havbruksnæringen må bli mer økologisk», så slår vi fast at produksjonen av oppdrettsfisk må ordnes slik at effektene på naturen minimeres. Dette vil blant annet ha betydning for hva fisken fores på, medisinbruken, hvorvidt anleggene skal være åpne eller lukket, og så videre.

Det ligger en vesentlig forskyvning i dette. Mennesket får ikke lenger stå i sentrum, som en erobrer med rett til å utnytte økosystemet som han/hun vil. Isteden må vi se oss selv som del av en større helhet, som vi er avhengig av og har et ansvar for. Et ansvar vi forpliktes til å ta, nettopp fordi vi er mektige nok til å endre det globale økosystemet, noe ingen annen art har gjort tidligere.

Solidaritetens politikk

Nå finnes det selvsagt et fatalistisk motsvar til dette: «det som skjer det skjer; gjør vi kloden ubeboelig for menneskene, vil kanskje den neste tidsalderen tilhøre edderkoppene». Omtrent slik reflekterte en forsker i den danske dokumentarfilmen Expedition to the End of the World. Hans tanke var at det globale økosystemet neppe vil kollapse, selv om menneskenes livsvilkår ramler sammen. Et slikt perspektiv er selvsagt mulig, og vil for noen være en slags trøst.

Grønn politikk er det motsatte av en slik fatalisme. Politisk arbeid handler jo i sitt vesen om det proaktive, om å gjøre noe for ivareta menneskets velferd og sikre samfunnets stabilitet og utvikling. I dette er alle politiske parti forent, bare med ulik vektlegging av hvilke faktorer som teller mest. Miljøpartiet De Grønne skiller seg likevel ut, ved at partiet gjør menneskets samspill med økosystemet til selve utgangspunktet politikken formes ut fra. I dette blir miljøvern mye mer enn bare et politisk saksfelt eller et administrativt område.

I den nevnte introduksjonen til prinsipprogrammet slås det ikke bare fast at økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper, men også at dette skal bidra til å fremme fred og rettferdighet, lokalt så vel som globalt. I dette vektlegges tre solidaritetsprinsipp som basis for all politikkutforming: «solidaritet med andre mennesker, solidaritet med fremtidige generasjoner og solidaritet med dyr og natur.» Dette skal gi grunnlag for en helhetlig politikk for både nåtid og framtid, der livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser fremheves som en avgjørende forutsetning.

Som politisk forsker har jeg vanskelig for å se at noen andre norske partier deler denne innfallsvinkelen til politikken. Det kan antydes varierende slektskapsbånd til både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Rødt, Venstre og Sosialistisk Venstreparti – men den genuint grønne stemmen vil neppe passe helt inn i folden til noen av disse.

Økologisk bærekraft 

Miljøpartiet De Grønnes arbeidsprogram 2013-2017 gis særpreg ved at det første og lengste kapitlet heter «Vårt felles livsgrunnlag». Det er aldri tvil om at vi her finner tyngdepunktet i partiets diskurs, formulert i første avsnitt:

«Miljøpartiet De Grønne går til valg på et politisk program som peker ut en ny, økologisk bærekraftig og framtidsorientert samfunnsutvikling for Norge. De Grønne har fokus på livskvalitet for alle, framfor et stadig økende konsum. Vi ønsker at Norge skal vise i praksis at et bærekraftig samfunn er en positiv mulighet – til beste for alle.»

I prinsipprogrammet er som nevnt bærekraften selve utgangspunktet. Det erkjennes at mennesker er «del av et sårbart økosystem som utgjør eksistensgrunnlaget for alt liv». Å ivareta naturens mangfold er derfor avgjørende, hvilket i praktisk politikk betinger at en tilpasser både energi- og ressursforbruket til naturens tålegrenser. Bevaring og restaurering av økosystemer, artsmangfold og ressursgrunnlag er viktigere enn våre behov her og nå.

I dette understrekes det at mennesket ikke står hevet over naturen, men er del av den. Da blir det naturlig at «vern av biologisk mangfold krever vern av leveområder». En tanke som virker fjern fra det vi så altfor ofte ser av nedprioritering av vernetanken. For Miljøpartiet De Grønne er det gitt at menneskene må holde hendene av fatet, la noen naturområder være fri for inngrep. I møtet med livet i all i sin mangfoldighet, har vi ansvar for å la både artstypiske og individuelle behov få utfolde seg – og da kan ikke vi mennesker alltid kreve vår rett til å ture fram.

Samtidig er ikke fokuset ensidig på vernetanken. Mennesker må kunne jobbe med og virke i naturen, ikke minst gjennom å produsere mat. Politikken skal sikre gode rammebetingelser for det aktive, produserende mennesket, men dette må skje i respekt for og samspill med naturen og økosystemene.

Dette poenget, at både vår utfoldelse og vårt forbruk må rammes inn av de grensene naturen og livet setter, fremheves i partiets politikk som avgjørende for å sikre reell trygghet og velferd. Gitt dette må føre var-prinsippet legges til grunn for politikken; det aksepteres ikke å ta sjanser en ikke vet konsekvensene av.

En avgjørende balanse i De Grønnes diskurs framtrer her, ved at ikke bare teknologiske framskritt, men også endringer i livsform fremheves som nødvendig. Denne balansen mellom framskritt og nedtoning av veksttvangen går igjen gjennom hele partiets politikk. De som ser forbedrede tekniske løsninger som den eneste farbare veien, opplever dette fokuset på endret livsform som radikalt. Det har de nok rett i, i hvert fall dersom vi med radikalt mener vilje til å utfordre den rådende retningen på samfunnsutviklingen.

Grønn økonomi 

Vender vi tilbake til arbeidsprogrammet, følges «Vårt felles livsgrunnlag» av «Grønn økonomi». Innledningsvis slås det fast at en slik økonomi betinger at produksjon, omsetning og forbruk skjer innenfor rammen av økosystemets bæreevne. Folk i den rike verden må redusere sitt økologiske fotavtrykk, noe som kun kan skje dersom vi beveger oss fra rovdrift på livsgrunnlaget, til ydmyk holdning overfor naturen og kommende generasjoners behov.

Det presiseres at hele økonomien må integreres i naturens kretsløp, lokalt så vel som globalt. For å få dette til er både sosial utjevning og holdningsendring nødvendig, samtidig som partiet erkjenner at omleggingen må være både systematisk, gradvis og forankret i utprøving og kunnskapsutvikling. Det vesentlige er at dette skal skje innenfor en ramme der kvantitativ vekst i produksjon og forbruk erstattes med fokus på det å skape en balansert økonomisk, sosial og økologisk utvikling. I dette vil økt vekt på lokale kretsløp for mat, energi og andre basisvarer være viktig.

Fra dette utgangspunktet beveger programmet seg inn mot mer spesifikke, økonomiske tema. I denne delen av partiets politikk møter vi den største spennvidden, med elementer fra både venstre og høyre i det ideologiske landskapet. I dette rød/blå-spennet utfolder det seg en diskurs der individuell handling, statlig styring, lokalsamfunnets kraft, markedsmekanismer og sosial utjevning fungerer i gjensidig utveksling med hverandre. Diskursen er kanskje ikke sømløs, men den er ambisiøs. Framfor å velge side på en endimensjonal skala, søkes nye kombinasjoner innenfor et grønt rammeverk.

I prinsipprogrammet slås det fast at partiet søker et skifte fra materialistisk vekst til dekning av menneskets grunnleggende behov som økonomiens basis. Videre søkes større bevissthet om forbruk og produksjon som del av et sammenhengende system, der gjenbruk og resirkulering bør være grunnleggende komponenter. Fra innsiden av denne sirkulasjonstanken fremheves menneskets skaperkraft og engasjement som avgjørende drivkraft. Vi møter en diskurs der et mangfold av små, lokalbaserte bedrifter, entreprenører og samvirkeforetak gis større rom.

Denne sprudlende nedenfra-og-opp visjonen innrammes ved at velferdstjenester, infrastruktur og naturallmenning skal forvaltes av fellesskapet. Det slås fast at reguleringer er nødvendig «for å unngå utbytting av natur og mennesker, for å hindre skadelig spekulasjon og for å sikre konkurranse på rettferdige vilkår». Derfra ledes en videre til tanken om at en grønn økonomi ikke kan være avhengig av å vokse. Aktiv fordelingspolitikk må derfor til; det sikrer sosial utjevning og forebygger rovdrift på naturen. Å begrense Norges økologiske fotavtrykk framstår i dette som både et etisk veivalg og en realpolitisk nødvendighet.

Mangfold, likeverd og livskvalitet 

Så langt kan vi slå fast at samspillet mellom økologien og økonomien framstår som den grønne diskursens grunnkategorier. Det blir likevel forhastet å si at Miljøpartiet De Grønne ikke har en helhetlig politikk utover dette. I partiets prinsipp- og arbeidsprogram strekker diskursen seg inn i viktige refleksjoner over samspillet mellom mennesker, samfunn og stat.

Et sentralt begrep her er mangfold, som fremmes som en grunnleggende verdi. Dette omhandler delvis det enkeltes menneskets rett til å foreta egne valg, og delvis hva som anses som bra for samfunnet og fellesskapet som helhet. Budskapet er at mangfoldet både forløser kreativitet og beskytter mot intoleranse og totalitære løsninger. Det vektlegges at sikring av mangfoldet krever «gjensidig forståelse, respekt og aktiv beskyttelse». Frihet fremheves som en grønn verdi. En frihet til livsutfoldelse, men uten å reduseres til en rendyrket egoistisk impuls. Evne til empati og vilje til solidaritet fremheves. Frihet fra overgrep, tvang og ensretting vil framstå som viktig innenfor en slik horisont.

Vi kan strekke en linje herfra til verdier om likeverd og like muligheter. En viktig tanke her er at rettferdig fordeling – mellom mennesker, lokalsamfunn, grupper og land – er «en forutsetning for å gi alle mennesker muligheten til å leve rike, trygge og frie liv». I dette fremheves den nordiske velferdsmodellen som viktig å ivareta, og det pekes spesielt på at det et offentlig ansvar å sikre tilgang til rent vann, sunn mat og frisk luft. Gjennom jevnere fordeling av godene skal økologisk bærekraft, livskvalitet og fredelig samkvem sikres.

I spillet mellom mangfold og like muligheter framtrer et tredje viktig begrep, som partiet gjorde til én av tre hovedsatsninger i valgkampen 2013: livskvalitet. En vil dempe fokuset på økonomisk vekst, materielt forbruk og stadig økende tempo og prestasjonspress. Isteden løftes et perspektiv om at «bruk og kast»-samfunnet ikke gjør folk lykkeligere, at mer nøysomhet og økt verdsetting av det en har kan bidra til at livets ekte kvaliteter blir mer framtredende.

Samspillet mellom disse begrepene viser hvordan den grønne diskursen, med sin forankring i relasjonen menneske/økologi, peker ut en retning for samfunnsutviklingen. Dette strekker seg inn i synet på oppvekst og utdanning, der det «å sikre at barn og unge utvikler seg til skapende mennesker med selvtillit og selvinnsikt og med forståelse og vilje til å ta ansvar for seg selv og sine omgivelser» står sentralt. Nærskole og pedagogisk tilpasning til hver enkelt fremheves, og den teoretiske utdannelsen søkes supplert med økt verdsetting av mer praktiske fag og arbeidsformer.

Tilsvarende slår den grønne stemmen inn i arbeidspolitikken, med vekt blant annet på fleksibilitet og koblinger mot behovet for et samfunn i økologisk balanse; kulturpolitikken, der et mangfoldig kulturliv fremheves som grunnleggende et godt samfunnsliv; helse- og omsorgspolitikken, med fokus på balanse mellom omsorg i hjemmet og gode institusjoner, bekymring for økende utbredelse av psykisk sykdom i velstandssamfunnet, samt vekt på forebyggende arbeid, økt frivillig deltagelse og styrking av sivilsamfunnet. Slik framtrer et landskap der ulike politiske områder favnes av en verdimessig konsistent tenkning.

Fred, demokrati og rettigheter 

Begrepene ovenfor står i supplerende relasjon til et annet begrepssett, som trer tydelig fram i Miljøpartiet De Grønnes prinsipprogram. Det levende demokratiet, med aktiv medvirkning og engasjement, er grunnleggende her. At de politiske prosessene må være «demokratiske, inkluderende, gjennomsiktige og mest mulig tilgjengelige for folk flest» er en markant rettesnor, som leder til at den grønne diskursen vektlegger at beslutningsmyndigheten må desentraliseres så mye som mulig – inklusive åpning for folkeavstemninger og andre former for direkte demokrati.

At partiet både aksepterer regionale forskjeller og fremhever verdien av lokal variasjon er en naturlig forlengelse av en slik tanke. Her står vi overfor ett av de punktene der diskursen har berøringspunkt mot sentrum-høyre snarere enn mer venstreorientert likhetspolitikk. Samtidig balanseres dette mot sterkt fokus på betydningen av å bekjempe maktkonsentrasjon, der spredning av eiendom og kapital fremheves. I sum antyder disse momentene en posisjon som har møtepunkter med både SVs og Venstres politiske tenkning, men som likevel skiller seg fra dem begge.

Fra det levende demokratiet kan en linje trekkes til ikkevoldstanken. Visjonen er at ikkevoldelig motstand og dialog vil kunne dempe og løse konflikter når de oppstår, og at det bør være mulig å utvikle en ikkevoldskultur «der behovet for voldsmakt er redusert til et minimum og krig betraktes som usivilisert». I dette anses økt internasjonal samhandling som viktige steg på veien.

Denne linjen nyanseres samtidig gjennom erkjennelsen av at «fred er mer enn fravær av krig». Det aksepteres derfor at verdenssamfunnet har rett og plikt til å gripe inn om et regime utsetter sine borgere for voldelige overgrep. Militære inngrep anses her som absolutt siste utvei, og kravet om FN-mandat fremmes som absolutt. Det vektlegges at slike inngrep må kombineres med sivil, ikke-voldelig og humanitær innsats, med forpliktelse til å sikre fred og stabilitet i etterkant.

Som del av dette understrekes det at hensynet til det globale fellesskapet settes høyere enn nasjonale interesser. Det anerkjennes derfor at overnasjonale oppgaver betinger internasjonalt sterke organer. FN anses som viktigst her, ikke minst fordi en her har en basis for å vurdere spørsmål uten at nasjonale og kommersielle interesser blir avgjørende. Digitale rettigheter er en viktig komponent i et globalt fellesskap. Via internett kan informasjon gjøres mer tilgjengelig og bedre fordelt. Dette betinger at retten til ytring, kunnskap, læring, deling, kommunikasjon, personvern og forbrukerrettigheter sikres, i den digitale verden så vel som i samfunnet for øvrig.

En tydelig politisk stemme? 

Jeg startet med relasjonen mellom mennesket og økosystemet, og beveget meg derfra via økologisk bærekraft til grønn økonomi. Dette anslo jeg som diskursens «bunnlinje». Forankret i denne linja pekte jeg så på to utfyllende begrepssett. Det første forankret i mangfold, like muligheter og livskvalitet. Det andre i globalt fellesskap, ikkevold, demokrati og allmenne rettigheter.

De sistnevnte punktene gir mening i relasjon til det økologiske rammeverket. Slik sett er det en tydelig politisk diskurs vi står ovenfor, der hvert enkelt element har en relasjon til de andre elementene – innenfor en grønn helhet. Samtidig avrundes prinsipprogrammet med en pragmatisk posisjon, der en fremhever verdien av å være ydmyk og lyttende overfor både fagkunnskap og sivilsamfunn, slik at politikken kan utvikles i samspill med nye innsikter og ny forståelse. Dette siste punktet kan i seg selv anses som del av den grønne diskursen, ettersom det sier noe om impulsene til framtidens politikkforming.

I nedkortet versjon gjenfinner du denne teksten i Fra evig vekst til grønn politikk