Endelig er mitt grønne bokprosjekt ført i mål. Så er det bare å håpe at et forlag vil utgi boka. Satser på det, for det finnes ingen tilsvarende norskspråklig bok fra før.

Her følger et lite konsentrat av manuskriptet, håper det vil pirre nysgjerrigheten.

Og bok ble det; les om anmeldelsene, bokturneen m.m. her

Befinner vi oss midt i en grønn revolusjon?

Vi lever i en brytningstid. Det bestående samfunnet utfordres av nye trender og nye løsningsstrategier. Kanskje framtidens historikere vil beskrive vår tid som en grønn omveltning, nærmeste en revolusjon. I så fall vil de nok peke på Miljøpartiet De Grønne (MDG) som en viktig målbærer, men samtidig slå fast at den nye tiden var et bredt og sammensatt fenomen, som handlet om mye mer enn dette ene partiet.

Denne hypotesen om et samfunn i endring kan vi forstå ved å se bakover i tid. På 1800-tallet vokste den politiske liberalismen fram. Nye ideer kom til å omforme samfunnslivet. I Norge ble Venstre en viktig bærer av denne transformasjonen, men å se det som et partiprosjekt blir altfor enkelt. De liberale strømningene sildret inn fra mange kanter, tok varierende former, og tilpasset seg mer eller mindre den virkeligheten som alt var der.

Fra 1920- og enda mer 1930-tallet oppsto en ny og krisepreget brytningstid. I ettertid kan vi se hvordan denne fasen, som rommet så mange motsetningsfylte tendenser, skulle bli inngangsporten til sosialdemokratiets storhetstid, der politikken, økonomien og den samfunnsmessige virkeligheten igjen endret karakter. I norsk kontekst vil Arbeidspartiet stå sentralt i en analyse av denne overgangen, men som på 1800-tallet vet vi at strømningene favnet mye bredere.

På 1980- og 1990- tallet slo så nyliberalismen inn med full kraft. Vi kan ikke unngå å nevne Høyre og Fremskrittspartiet som viktige bærere av den nye diskursen, med dens vekt på valgfrihet, konkurranse og stadig sterkere resultatfokus. Men også her må forskeren erkjenne at diskursen ble formet fra ulike utgangspunkt, og kom til å favne bredt, langt inn på den politiske venstresiden.

Tilsvarende bør vi tenke om de strømningene som i 1988 ledet til dannelsen av Miljøpartiet De Grønne (MDG). De nye impulsene favnet bredt, og virket på kryss og tvers av det politiske landskapet. Over tid har politikere i ulike partier blitt preget av ideer og verdier som utfordrer den bestående virkeligheten. De har blitt inspirert av den grønne diskursen, men valgt å fremme den fra innsiden av sine respektive partier. Vi kan finne grønne spor i både Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men mest tydelig i Venstre, SV og Kristelig Folkeparti. Gjennom disse tre partiene er miljøperspektivet blitt koblet til en sosialliberal, en sosialistisk og en verdikonservativ strømning. Som så ble fullendt med en økologisk variant i 2013, da MDG etablerte seg som seriøs utfordrer i norsk politikk.

Del A: Det moderne samfunnet: politikk, økonomi og evig vekst

Bokas del A (kapittel 2-5) handler om vekstpolitikken. Først et kort kapittel der jeg viser hvordan de norske partiene i 2013 var fanget av en sterk vekstdiskurs. Jeg bruker regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding til å tydeliggjøre dette. Ikke for å påstå at denne meldingen var mer vekstorientert enn mye annet, men fordi den gir et godt eksempel på hvordan det ble tenkt, på tvers av partigrensene, hinsides rødt og blått.

40 år etter publiseringen av «The Limits to Growth», fire årtier der skadevirkningene av menneskehetens globale virksomhet er blitt både grundig dokumentert og mer kunnskapsmessig systematisert enn noen gang tidligere, virker det som om vekst, framgang og økende velstand stadig fungerer som en universalnøkkel, på tvers av ideologiske skillelinjer ellers. Veksten diskuteres knapt. Den utgjør snarere et taust premiss, forut for enhver politisk diskusjon.

For å komme nærmere innpå hva dette handler om, skifter jeg i boka fra et «synkront» her-og-nå perspektiv, til et «diakront» perspektiv, der jeg forsøker å forstå hvordan verden vi lever i skapes og gjenskapes over tid.

Jeg går med andre ord tilbake i historien, og trekker opp lange linjer. Guds ord i første Mosebok. Jordbrukssivilisasjonene og pengeøkonomiens framvekst. Arbeidsdeling, byttehandel og kapitalisme. Industriell revolusjon og voksende statsmakt. Mennesket som sirkulasjonspunkt og befolkningen som ressurs. Politisk og økonomisk liberalisme. Markedet som sannhetsfelt. Økt nasjonal bevissthet. Sosialdemokrati, velferdsstat og vekstkompromiss. Nyliberale strømninger, økonomisk globalisering.

Poenget her er å vise hvordan en vekstdiskurs tar form, i samspillet mellom ulike faktorer. Gjennom denne formes en allmenn forventning om evig vekst, hvorpå veksten blir den viktigste indikatoren på om politikken er bra eller ikke. Underveis veves økonomiens dynamikk og politikkens styringsambisjoner sammen til en kompleks helhet, som de blå-blå tidvis later som om ikke eksisterer, mens de røde ikke helt klarer å se hva det handler om. Et tankespor som dominerer i Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, og som lenge virket å være uten seriøs utfordrer.

Del B: Det grønne alternativet: modernisering eller transformasjon?

Etter tre kapitler om vekstdiskursen, vender bokas del B (kapittel 6-11) seg mot den grønne politikkens framvekst. Også denne delen starter med at jeg velger ut et dokument og lar det stå som uttrykk for det jeg vil undersøke. I del A regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding. I del B Miljøpartiet De Grønnes prinsipprogram. Men dette betyr ikke at analysen handler om MDG; temaet som belyses er bredere enn som så.

Det vi finner er et alternativt tankespor som ikke bare markerer vekstens grenser, men som også søker å utvikle en begrensningens kunst, der økologien rammer inn politikken. Denne alternative diskursen har blitt gradvis sterkere gjennom de siste femti årene. Vi kan gjenfinne spor av den i de fleste partiene, med mer eller mindre gjennomslag, med mer eller mindre radikalitet. I bokas analyser er det uvesentlig hvilket parti som er «mest grønt»; det viktige er hva den grønne tanken handler om.

For å berøre dette så nyansert som mulig, skifter jeg enda en gang perspektiv, fra det synkrone (virkeligheten ved et gitt tidspunkt) til det diakrone (virkeligheten slik den formes og reformes over tid). Rachel Carsons «The Silent Spring» fra 1962 fremheves her som viktig, ettersom den skapte en ny og sterk miljøbevissthet. Ti år senere møter vi to helt ulike kritikker av det moderne vekstsamfunnet gjennom «Limits to Growth» og «Blueprint for Survivial». Derfra strekker utviklingen seg videre til Brundtland-kommisjonens «Our Common Future», som danner et viktig spor fram til våre dager.

Parallelt med disse handlingsorienterte, tidvis pragmatiske rapportene, finner vi en noe mer radikal utvikling av økologiske verdier, med Arne Næss som sentral bidragsyter. En helt avgjørende tanke løftes fram, fortsatt uforståelig for mange: naturen har verdi, uavhengig av om det gleder et menneske eller ikke. I bokmanuset går jeg grundig inn på hva disse verdiene handler om, men dette blir for komplekst til å gå nærmere inn på her.

Er det en distinkt ideologi vi ser konturene av? Mitt svar er ja. Det ideologiske kompasset som utvikles, preges av økologiens budskap om at alt henger sammen med alt. Økologisk bærekraft løftes som helt avgjørende for samfunnets sosiale og økonomiske overlevelse. Det utvikles også en ny form for etisk tenkning som inkluderer naturen og livet i alt dets mangfold på annet vis enn andre ideologier. Sist men ikke minst fremmes et krav om at ledesnoren for samfunnsutviklingen ikke skal være materiell vekst men livskvalitet.

Etter å ha avklart hva «økologismen» handler om, konfronterer jeg den mot fem viktige ideologiske strømninger i det moderne samfunnet: liberalismen, sosialismen, anarkismen, feminismen og konservatismen. Budskapet er at den grønne politikken ikke kan reduseres til noen av disse, men snarere må forstås som en egen form for politisk tenkning, i brytning og samspill med disse andre ideologiene.

Jeg bruker mest plass på å drøfte forholdet mellom liberalisme og grønn politikk. Det er relativt enkelt å finne koblingspunkt til de andre ideologiene, sosialismen så vel som konservatismen. Liberalismens forhold til økologisk tenkning er derimot en utfordring: hvordan kan en ideologi som setter mennesket i sentrum, som vektlegger frihet og som krever nøytrale styringsformer, kunne vri samfunnsutviklingen i grønn retning? Politisk engasjerte på ytre venstre har en klar konklusjon her; en grønn vending betinger mindre liberalisme.

Mot dette kan vi påpeke at vi lever i ei tid der liberalistiske tankespor dominerer vår forståelse av samfunnet, økonomien og politikken. Det er urealistisk å ikke forholde seg til dette. Derfor synes det viktig å tenke møtet mellom økologisme og liberalisme som vår tids viktigste brytningspunkt. Framfor å bekjempe liberalismen, kan en da søke etter koblingsmuligheter mot økologiske verdier. I bokmanuset peker jeg på en del avgjørende utfordringer, samt hvilke møtepunkt som finnes mellom de to ideologiske posisjonene. Igjen er drøftingene for nyanserte og tidvis komplekse til at jeg kan gå inn på dem her.

Tilsvarende ser jeg på sosialismen, anarkismen, feminismen og konservatismen, og viser hvordan disse på ulikt vis kan gi impulser til den grønne politiske tenkningen – men uten å overlappe på noen total måte. Den grønne diskursen vil ta forskjellig form i møtet med disse etablerte ideologiene, og nettopp dette kan vise seg å være dens styrke.

Herfra går jeg videre til å vise hvordan den grønne diskursen har delt seg i to hovedvarianter (selvsagt med flere mulige mellomposisjoner). Den ene varianten kan omtales som økologisk modernisering. I denne kan komponenter fra liberalisme og sosialisme sies å danne en kjerne, hvorpå økologismen hentes inn for å sikre proaktiv miljøpolitikk. Den andre, mer radikale varianten benevnes grønn transformasjon. Her fungerer det motsatt; økologien danner et sentrumspunkt, mens elementer fra andre ideologier er hentet inn og tidvis modifisert til en ny helhetspakke. Jeg gir en grundig framstilling av dem begge, og underbygger dermed poenget med at grønn politikk kan ta helt ulike former, med forankring forskjellige steder i det politiske landskapet.

Etter disse to kapitlene kommer så et dypdykk inn i den radikale varianten. Poenget er ikke å vise hva grønn politikk egentlig er, men tvert imot å belyse komplekse diskusjoner som langt fra er avklart. Det handler om forholdet mellom klimatiltak, miljøpolitikk og naturvern, om menneskets plass i et økologisk bevisst samfunn, om brytninger mellom vitenskap og verdier, om skillet mellom det naturlige og det kunstige, om forholdet mellom individuelt ansvar og politisk systemendring, om styring ovenfra versus å la det nye samfunnet ta form nedenfra, om fokuset bør ligge på det lokale, nasjonale eller globale nivået, og så videre. Konkrete stridspunkt som naturvern versus vindmøller og ulv versus utmarksbeite, er blant de spørsmålene som belyses.

Min ambisjon er definitivt ikke å konkludere i disse stridstemaene. Poenget er snarere å synliggjøre hvordan den grønne diskursen formes rundt en rekke brytninger og valgmuligheter. Når vi betrakter et nytt politisk fenomen, er det ikke nødvendigvis svarene som gis som er viktigst, men hva slags spørsmål deltagerne anser som viktig å diskutere.

Epilog: den grønne politikkens veivalg

Bokas elleve første kapitler er skrevet med forskerens nøytrale blikk. Intensjonen har vært å ha et bredest mulig perspektiv, å fange inn viktige nyanser, og dermed vise hvordan det er mulig å være grønn på varierende måter. Denne faglige stemmen forlates ikke i epilogen, men jeg gjør meg selv mer synlig ved å fremheve hvilke tema jeg synes er viktigst. Samtidig tar jeg drøftingen av forskjellene og møtepunktene mellom de to hovedvariantene for grønn politikk videre.

Et kritisk spørsmål er om den grønne politikeren bør følge et rendyrket spor, eller søke en pragmatisk posisjon som kan favne så mange som mulig? Mitt tips er at en gang i framtiden vil ulike politiske komponenter kobles sammen til et nytt og annerledes samfunnsparadigme, på linje med tiden da nordmenn ble sosialdemokrater, uansett partitilhørighet. For å skape en slik grønn samfunnsutvikling må en nok ha vilje til pragmatiske løsninger. Inntil videre virker det likevel viktig at noen holder fast på en frittstående, radikal kritikk av vekstsamfunnet. Selve muligheten til å tenke alternative tanker er avgjørende for å få belyst hvilke veivalg vi har.