Det gikk opp for meg at det er 10 år siden David Bowie døde. Den dagen ledet jeg et masterseminar med en fin gjeng studenter. I en pause tikket budskapet inn på sms. Jeg ble helt satt ut, måtte ta et avbrekk i undervisningen.
Kvelden før hadde jeg vært oppslukt av Bowies siste album. «Hva har skjedd? – det beste han har gjort siden 70-tallet!», ytret jeg til en venn. Hvem kunne vel ane at det var selve livets skjørhet som forløste ny vitalitet.
Videoen til Lazarus, som jeg så i flere runder akkurat den kvelden/natta, der Bowie synger om døden, for så å avrunde med å rygge inn i et skap og lukke døra etter seg. Dagen etter ble det så mye mer enn bare en video. Hva annet kunne det være, enn hans farvel? En siste iscenesettelse, av tidenes største artist?
Jeg ble kastet tilbake til mai 1983. Det er sannelig 43 år siden. Også den gang startet det med en video. Let’s Dance. Ble så heftig truffet av Bowies vokal og utstråling. I ukene etter reiste jeg bakover i tid, inn i 1970-tallets skattkammer, og kjøpte på kort tid omtrent alt.
Disse dagene i mai-juni ble et før/etter, for ja, det endret mitt forhold til musikk. Fra å være en tilfeldig lytter, ble veldig mye tid de neste årene brukt i musikksjappa på Mo. Det vekslet hva som var viktig. Den jeg alltid vendte tilbake til, var Bowie. Han hadde kvaliteter knapt noen andre hadde.
Det er rart med det, når en blir truffet så hardt, tennes et håp om å få oppleve et nytt album i toppklasse. Der ble jeg skuffet, på nytt og på nytt. Det var som om han mistet seg selv, da han så brått ble en global stjerne. Mange år senere begynte han å finne formen igjen, men jeg hadde resignert, slått meg til ro med at Bowies 1970-tallskatalog var mer enn nok.
Finnes det noen som har skapt så mye bra og variert, som han gjorde det tiåret? En knallbra låtskriver som aldri låste seg fast, som isteden utforsket ulike spor og iscenesatte både musikken og seg selv på stadig nytt vis. Noe han fortsatte med så lenge han levde.
Gjennom 28 album møter vi barokk-pop, folkrock, blues, hardrock, kunst-pop, glamrock, protopunk, soul, funk, kunstrock, elektronika, world music, postpunk, new wave, disco, dance-rock, pre-grunge, jazz, og så videre.
En så mangfoldig katalog gir masse muligheter til å finne din Bowie, den plata du liker best, mens andre liker noe helt annet. Et fascinerende, imponerende mangfold av tråder veves sammen til et unikt univers, en oase jeg aldri slutter å vende tilbake til.
Det de fleste enes om, er at 1971-80 er hans høytid. I ti år var Bowie konge på haugen. I ettertid bør vi nok akseptere at det var umulig å forbli like vital og nyskapende. Det neste tiåret kom det gode enkeltlåter og dristige forsøk på å gå nye veier, men trenden var nedadgående.
Det endelige nådestøtet for min del kom i 1995. VGs Stein Østbø slaktet albumet Outside. Jeg leste anmeldelsen, og kjente at tiden var inne for å gi opp. Konsekvensen? Jo, det tok over 30 år før jeg lyttet på plata. Da måtte jeg innse at Østbøs slakt var skivebom. Terningkast 6 fra meg, herlig album.
Sånn er det bare. Spennet er så stort at vi aldri vet når vi blir truffet. Mange peker på Ziggy Stardust eller Scary Monsters som sine favorittalbum, men jeg har flere andre høyere på min liste, og sannheten er at fra 1993 er det kvalitet i det meste Bowie ga ut. Noen endringer har det også vært, gjennom årene, for musikksmaken er jo i bevegelse.
Anno 2026, min liste:
- Hunky Dory (1971) – variert og perfekt balansert, et av tidens beste poprock-album.
- Station to Station (1976) – helstøpt vei mot kunstrocken, kryper stadig høyere på lista mi.
- Low (1977) – mens verden vaklet mellom disco & punk, skapte Bowie kunst i Berlin.
- Aladdin Sane (1973) – kjølig glamrock, albumet med flest favorittlåter for min del.
- Black Star (2016) – endelig tilbake på stjernehimmelen; to dager senere sa han farvel.
- Lodger (1979) – world music og nyveiv-rock i skjønn forening, høyt verdsatt hos meg.
- “Heroes” (1977) – andre del av Berlin-trilogien, røffere enn Low, tittellåt for evigheten.
- Outside (1995) – gjennomført, smalt, tidvis briljant musikkunst.
- Ziggy Stardust (1972) – utvilsomt et av tidenes konseptalbum, som skapt for konserter.
- Young Americans (1975) – Bowie hoppet fra glamrock til soul/funk, det funket det også.
- Black Tie White Noise (1993) – et spekter av hiphop, house, jazz og mye annet, liker den.
- The Man Who Sold the World (1970) – melodiøs hardrock, ga bud om at noe var på gang.
- Scary Monsters (1980) – manges favoritt, og plata er veldig bra! – men, aldri blitt helt min.
- Space Oddity (1969) – spriker i flere retninger, men låt for låt mye bra her.
- Diamond Dogs (1974) – et favorittalbum da jeg var 16, blitt mer usikker med årene.
Femten utvalgte album. Rett under der kommer Let’s Dance og et par av hans nyere plater. En oase av sterke låter. Får snekre sammen ei helhetlig spilleliste, for anledningen:
Rubber Band (1967) – Space Oddity – Wild Eyed Boy from Freecloud (1969) – The Man Who Sold the World (1970) – Changes – Life on Mars – Quicksand – Song for Bob Dylan (1971) – Velvet Goldmine – Rock ‘n’ Roll Suicide (1972) – Drive-in Saturday – Time – The Prettiest Star – The Jean Genie – Lady Grinning Soul (1973) – We Are the Dead (1974) – Young Americans (1975) – Golden Years – Wild is the Wind (1976) – Breaking Glass – Sound and Vision – Heroes – Always Crashing in the Same Car (1977) – Yassassin – Look Back in Anger (1979) – Ashes to Ashes (1980) – Let’s Dance (1983) – Jump They Say (1993) – Hello Spaceboy – I Have Not Been to Oxford Town (1995) – Seven Years in Tibet (1997) – What’s Really Happening? (1999) – Fly (2003) – Black Star – Girl Loves Me – ‘Tis a Pitty She Was a Whore – Lazarus (2016).
Nå valgte jeg bort mye bra, måtte jo begrense meg litt. Avrunder med et tips til neste musikkquiz: Bowie ga ut masse album, men ikke i 1968, 1978, 1988, 1998, 2008. Tilfeldig? Mest sannsynlig ja, men hvem vet; som forfatter har jeg kjent på fristelsen til å skape en stille rytme i utgivelsene. Men dét var en digresjon, på tide å sette på ei plate.
◦ Hammerbloggen ◦ 