Årets fotball-VM tok en smule av for min del. Heiet på Norge, og fulgte en rekke andre land. Det ga mange kamper med spenning. Har ikke vært så dedikert på flere tiår.

Selv om jeg så finalen i 1974, var det likevel 1978 som ble første mesterskapet jeg fulgte hele veien. VM-syklusen var da 48 år; i sommer var 48 nye år tilføyd. Rart å tenke på.

Ved starten av årets mesterskap innså jeg hvor krevende det var å holde oversikten, med 12 grupper og hele 48 land. Ville ha et enkelt oppsett, med resultater og tabeller samlet på ett brett, og endte med å lage en variant selv. Det bidro til å bre ut oppmerksomheten. Endte i en modus der jeg fulgte alt og alle, uansett hvem de var og hvordan de spilte.

Underveis skrev jeg en håndfull statuser på Facebook, med tanker om det som utspilte seg, pluss streif innom VM-historien. I etterkant fikk jeg lyst til å samle dem her, som ei dagbok i åtte etapper. Et fint minne for min del, og kanskje artig å lese også for andre?

Oppdatering 18. juni

Fotball-VM er magisk. Første runde ble fullført i natt, alle har nå spilt én match hver. Jeg skulle bare se noen kamper, men har endt med å se masse.

Magien handler ikke bare om spillet – men også stemningen på tribunen, og den kulturelle konteksten, med deltakere fra hele verden. Det var denne pakken av ulike ting som forførte meg i 1978, og siden har VM alltid vært et høydepunkt.

Hvem har så langt imponert mest? Frankrike, Marokko og England – og: med Messi i storform må Argentina regnes med. De tre målene var ikke alt, han er playmaker og omdreiningspunkt for et lag med masse rutine.

To lag som tapte, spilte tidvis veldig bra: Senegal og Kroatia. Nederland rommer kvalitet, noe Japan også viste at de har. Brasil har individuell briljans, og var gode i faser – men: det ble for mye «Vinicius skal fikse alt på egen hånd».

Tyskland, Sverige og USA vant med stor margin, men hvor gode de er gjenstår å se. Ikke utenkelig at amerikanerne har noe på gang.

Spania og Portugal skuffet, men det har skjedd før at lag har vunnet etter dårlig start. Italia 1982 er vel det beste eksemplet. Tre svake gruppekamper, de karret seg videre på flaks og dommerfeil. Så ble de plutselig knallgode.

Men, én ting er jeg rimelig sikker på: Portugal vinner ikke med Ronaldo på laget. Han burde innse det selv.

Og Norge da? Tja, spillet var så som så, men vi har Haaland. Er du klar over at målsnittet pr landskamp knuser Salah, Messi, Ronaldo, Kane, Mbappe – ja, mer enn Puskas og Pele, til og med foran Gerd «Der Bomber» Müller. Det trodde jeg var umulig.

Der var 15 av 48 land nevnt. Som vanlig håper jeg at det snart er Afrikas tur, og Marokko så veldig gode ut. Utover det skulle jeg ikke heie på England denne gangen – men, de var gode, og de har Kane. Så, pr nå tipper jeg at England vinner i år.

Oppdatering 28. juni

Gruppespillet er nå i mål. Av de 32 lagene som er med videre, er 13 fra Europa, 9 fra Afrika, 8 fra Amerika, 1 fra Oseania og 1 fra Asia. Overraskende svakt fra sistnevnte kontinent.

I forrige status løftet jeg femten land, med Argentina, Frankrike, Marokko og England i spissen. Tre ser fortsatt solide ut, mens England ikke har levd opp til den gode starten.

Ettersom Portugal ikke klarte å vinne sin gruppe, ser Argentina ut til å få en enklere rute enn de andre topplagene. Det vil utvilsomt være en fordel. Kan det tikke mot reprise av den målrike finalen mot Frankrike i 2022?

Samtidig har Brasil stigende kurve, og hvem som vinner en semifinale mellom Sør-Amerikas storlag er ikke gitt. Pekte også på USA og Nederland sist, og begge har styrket oddsen.

Jeg var litt skuffet over Spania og Portugal, men advarte samtidig mot å avskrive dem. De slo kraftig tilbake i runde to, mens runde tre ble mer tvetydig. Men, dette er viktig: nå er det cup, og de slipper inn få mål. Om de møtes i åttendedelsfinalen, vil den som vinner der kunne nå finalen.

Av de som ikke ble nevnte i første post, har både Colombia, Mexico, Ecuador, Belgia og Elfenbenkysten vist at de har potensiale. Sistnevnte var solide mot Tyskland, de hadde fortjent å vinne den.

Det er mange gode lag, og Norge vil ikke ha noen enkel rute framover. Det blir jevnt, men vi kan klare Elfenbenkysten – og gjør vi dét, møter vi kanskje Brasil, England og Argentina de neste rundene – før det til sist blir revansj mot Frankrike i finalen.

Her må vi jo bare sitere Nils Arne Eggen: «It’s hope in a hanging snore».

Fotballens geografi – fotballens kultur

Jeg fant et kart på nettet, der VM-vinnerne gjennom historien var markert, pluss to rette streker på hver side av vinnerlandene. Slik fikk de fint fram hvor liten del av verden som har dominert fotballen. Både de åtte vinnerne og de fem som har vært i finale, ligger som perler på en snor, fra Sør-Amerika til nordlige Europa.

Slik fikk kartet fram fotballens kulturelle geografi – for: det var i Europa og Sør-Amerika spillet festet seg først og sterkest, såpass at det ble en grunnstruktur i samfunnslivet. Dermed var en sikret rekruttering, med barn som spilte gjennom oppveksten, og talenter som valgte fotball framfor andre idretter. Oppå dette ble fotballens systemer utviklet, med de effektene det fikk.

Disse strukturene, skapt for 100-150 år siden, har så langt vist seg uoverkommelige. Men, før eller senere brytes nok linjene, av et land fra Afrika, Asia eller Nord-/Mellom-Amerika. Hvem det blir, og når det skjer, er en evigvarende spenning i VM-syklusen.

Oppdatering 4. juli

I forkant av åttendelsfinalen er tiden inne for å spørre om Norge kan vinne VM? Nei, det tror jeg ikke – men det er helt greit, er så mye variert å nyte. Utover å heie på Haaland & co, har jeg ikke noe klart favorittlag. Isteden har jeg bare gledet meg over god fotball, uansett hvem som vant. På veien har jeg rukket å finne noe bra i omtrent alle 48 lagene.

På veien hit har jeg framsnakket bl.a Marokko, Frankrike, Argentina, England, Brasil, Spania, USA, Portugal, Colombia, Belgia, Mexico og Norge. Alle er fortsatt med. Pluss fire lag jeg ikke har nevnt, nemlig Paraguay, Canada, Egypt og Sveits.

Etter første spillerunde dristet jeg meg til å tippe England som vinner. Men mesterskapet er langt, og Frankrike, Marokko og tidvis Brasil har stått fram som de beste – pluss at Spania er på full fart mot storformen, og Argentina kan definitivt ikke avskrives, ei heller USA.

Tipper vinneren befinner seg der, selv om både Mexico og Colombia har potensiale, og Portugal selvsagt.

Sukk, der ble 10 lag nevnt. Er ikke enkelt å plukke ut en klar favoritt, selv om Frankrike pr nå står fram som det sterkeste laget. Det er fortsatt bare spilt fire kamper, mens fire runder gjenstår. Mye kan skje før vi er i mål. Det så vi i natt, da Kapp Verde imponerte og nesten sendte Messi & co ut av mesterskapet.

Tips: Frankrike – Brasil i finalen. Frankrike utfordres av Marokko, Spania og USA, mens Brasil utfordres av Argentina, Colombia og England (selv om jeg egentlig tror de taper mot Mexico).

Og joda, har jo et bittelite håp om at Norge mot alle odds skal gå hele veien.

Oppdatering 8. juli

Klar for kvartfinale, på vei mot stjernene? Denne uka bommet jeg på tipset. Trodde at Brasil ville bli for sterke, fordi de har keeper og forsvare i verdensklasse. Men sånt hjelper jo lite i møte med Haaland. Nå har vi en reell sjanse til å nå finalen.

La oss likevel beholde en sunn dose tvil.

Solid forsvar er en nøkkel til å vinne et mesterskap. Etter fem kamper har ikke Spania sluppet inn ett eneste mål. Deres målforskjell er 9 – 0, mens Argentina har 14 – 5, og Frankrike 14 – 2. Belgia har åtte plussmål, England, Marokko og Sveits seks. På bunn Norge med 12 mål og 9 baklengs.

Slike tall er en indikasjon på styrkeforhold. Men, VM er cup, og da er det alltid en åpning for at lillebror sniker seg forbi alle og vinner hele greia.

VM-historien viser en annen utfordring. Gjennom snart hundre år har fotballens stormakter erobret hele 36 av historiens 44 finaleplasser. Åtte unntak, men syv av disse kom i årene 1930-1962, preget av andre styrkeforhold enn i dag. Uruguay er eneste smånasjon som har vunnet VM, sist i 1950, det er 76 år siden. Etter det har de store vunnet alt. Det er et bratt fjell å klatre, å komme seg til finalen, og enda mer å vinne den.

Samtidig har Norge ett viktig pluss: vi hvilte førstelaget mot Frankrike. De som kritiserte Solbakken for den, vel, be om tilgivelse for eders synder. I en nettavstemning stemte jeg for å skifte ut hele laget, men trodde ikke han hadde ha guts til å gjøre det. Det hadde han sannelig, og det var åpenbart både klokt og strategisk riktig. Jeg ble overrasket over at ikke Frankrike gjorde det samme.

Dette er første VM der finalistene må spille 8 kamper. Norge har fått hvile mer enn mange andre. Det kan vise seg å bli gull verdt.

Helt til sist må jeg innrømme at jeg ikke jubler over den europeiske dominansen. Da jeg som barn forelsket meg i fotball-VM, var det kulturelle mangfoldet en viktig ingrediens, i alt fra ulike spillestiler til brasilianske sambarytmer på tribunen. Derfor håper jeg at Marokko og Argentina karrer seg til semifinalen, der de kan få gleden av å spille mot Spania og Norge.

Oppdatering 12. juli

Gratulerer til Norge med et fantastisk VM. Vi klarte å ro lengre enn vi kunne forventet, og vi har markert oss på fortreffelig måte – med humør og glede. Så i dag sier jeg snipp snapp snute, men nei, eventyret er ikke helt ute, for jeg har tenkt å kose meg ei uke til.

Å bli skuffet når laget vi heier på ryker ut, er helt vanlig. Ekstra mye når vi føler at vi hadde fortjent å vinne kampen.

Gjennom årene har jeg samlet solid erfaring på den fronten. Min første finale kom i 1974. Håpet på Nederland (de hadde jo så fine oransje drakter), og ble trist da de tapte. Sånn har det fortsatt. I de fleste mesterskapene har favorittlaget røket ut. Ingenting gjorde mer vondt enn da fantastiske, lekende, sprudlende Brasil tapte i 1982. Men jeg droppet ikke resten av VM av den grunn.

Irritasjon over dårlige dommeravgjørelser, er menneskelig. Men noen overdriver altfor mye. Å dyrke offermentalitet er egentlig å gjøre seg selv liten. Det er kanskje en klisje, men «tap og vinn med samme sinn» er en livskunst verdt å strebe etter.

I hver eneste fotballkamp oppstår masse uklare situasjoner, der dommeren må ta kjappe beslutninger. Taklinger ser like ut, likevel gis det frispark for noe og ikke for annet. Det kan skyldes at situasjonen ikke er nøyaktig lik – eller at dommerne legger lista ulikt – eller at de ikke klarer å være konsekvente i enhver situasjon. Det klarer ikke du heller, uansett hva du holder på med.

Dømmingen var god i gruppespillet, men i cuprundene har det blitt mer kontrovers. Det er trist, men sånn er det nå bare – for: verken fotball eller livet ellers kan reduseres til objektive fakta med entydige konklusjoner. Dessuten, hvis vi skal være genuint kritiske, må vi jo nesten også protestere mot de tilfellene der det ble dømt vår vei…

En del folk svir av mye energi på å irritere seg over VAR. Vi hadde klart oss fint uten, men, om systemet hadde eksistert før, ville ikke Maradona kunne brukt «Guds hånd» til å score mot England i 1986 – og John Barnes sin scoring mot Brasil i 1990 ville blitt stående, for han var ikke i nærheten av offside, uansett hvor mye linjemannen vinket med flagget.

De fleste 2026-hendelsene der VAR har grepet inn, har ført til mer korrekte avgjørelser. F.eks i går, da de sørget for at Englands straffespark mot Norge ble annullert. Eller i natt, da en spiller fra Sveits filmet en felling og dermed konstruerte gult kort til motspilleren. Takk og pris for at VAR kunne bidra til å korrigere den, så endte det isteden med utvisning av den skyldige. Bra, så kanskje de slutter med sånt.

Annulleringen i gårsdagens kamp var egentlig som forventet. Om Bellingham med kraft og ustrakte armer hadde skjøvet Ajer bakover til han ramlet, ville vi blitt rasende om han ikke fikk frispark. Dessuten er det helt vanlig at forsvarsspillere beskyttes mer enn angripere. Det kan vi godt kritisere, men greit å erkjenne at det er sånn det er.

Noen liker ikke slike nyanser. De vil bare grave seg ned i et hull, gjerne med påstander om at VM er rigget. Jaja. Verdens beste dommere ønsker nok å dømme rettferdig, men feilfritt blir det aldri. Å avstå fra å koke suppe på spiker er ofte en god idé.

Oppdatering 16. juli

Etter fem uker er Spania og Argentina klare for VM-finalen. Det blir argentinernes syvende finale (én bak Tyskland), mens spanjolene kun har klart det én gang før.

Tiden er inne for å bøye seg i støvet for Spania. Vi var mange som trodde at Frankrike kom til å vinne i år, men nei, på tirsdag møtte de en kollektiv kraft som feide dem av banen.

Fotballen rommer ulike spillestiler. For snart 30 år siden var det en journalist som påsto at Drillo hadde funnet den vitenskapelig korrekte måten å spille på. Så enkelt var det selvsagt ikke, for når ett lag lykkes, vil andre lag ikke bare kopiere, men også finne mottrekk. Dermed blir all suksess tidsavgrenset. Før eller senere tar fotballen en annen retning, der gamle og nye elementer kombineres til en ny suksessformel.

I nyere tid har få ting fascinert mer enn tvekampen mellom Jürgen Klopp og Pep Guardiola. Begge dyrket counterpress, men utover dét var høyenergi-spillet til Liverpool og den mer langsomme, posisjonsorienterte fotballen til Manchester City preget av ulike filosofier, som i en fase løftet begge lagene til poengsummer vi neppe ser igjen med det første.

Guardiola er barn av den spanske fotballen, der de i lengre tid har dyrket et kollektivt lagspill fundert i ballbesittelse, teknisk begavelse, romlig kontroll og lynrask samhandling. Når det fungerer, framstår det nesten uslåelig. Tenk f.eks på hvordan Barcelona rundspilte Manchester United i Champions League-finalene i både 2009 og 2011.

På tirsdag var det Frankrikes tur. Laget med de største stjernene, de som kan skape ting helt på egen hånd, ble avkledd. Frankrike spiller jo egentlig ganske tradisjonell fotball, der forsvaret er forsvar og seieren skal fikses av Mbappe, Dembele & co. Det fungerte utmerket, inntil de ble gitt en spansk leksjon i dynamisk, kollektivt lagspill. Hva hjelper det å ha stjerneangripere, når de knapt får låne ballen, og aldri får rom til å gjøre noe briljant.

Det er vanskelig å se at Argentina har noen sjanse, dersom Spania finner flyten på søndag. Samtidig bør vi huske at semifinalene for lengst er historie. Å vinne knusende på tirsdag, gir ingen garanti for at søndagen forløper på samme vis.

I tillegg er det noe dypt imponerende ved Argentinas evne til å mobilisere når de må. De har svakheter, men vinnerinstinktet er formidabelt. Der Spanias spill er komplekst, er Argentinas oppskrift på et vis banalt enkelt: 10 spillere kjemper som løver, og så lar de Messi utfolde sitt tekniske, kreative register på topp. Det meste som skapes, går via han – noe som drar motspillerne i hans retning, og dermed åpnes det rom for de andre.

I 1986 løftet Maradona et middels lag til VM-tittel. Kan det skje igjen? Egentlig tror jeg at svaret blir nei. Spansk VM-tittel virker sannsynlig – men: jeg tippet feil i begge semifinalene, så ingen grunn til å høre på meg.

Ord i etterkant

VM er historie, og finalen ble ikke helt som håpet. Spania var for gode, for dominerende.

Det ville vært bedre om de hadde skåret tidligere. Da målet endelig kom, klarte jo faktisk Argentina å mobilisere til enda en sluttspurt, med kampvilje og sterk lagånd. Messi trådte fram, det var tendenser til kaos, og utligningen var ikke langt unna.

Men det ville vært ufortjent, for Spania var best. Med sin avbalanserte ro, der ballen og banens rom kontrolleres, der småpasninger brått blir raske bevegelser, inntil motstanderens forsvar åpnes med kirurgisk presisjon. Ja, ikke at de klarte så mye av det siste i finalen. Argentina forsvarte seg godt, så store sjanser var det ikke mange av.

Dagen før kampen sa BBC-ekspert Chris Sutton dette: «For different reasons, I love watching both teams play. Argentina will bring chaos but Spain will bring calm… and calmness will win the day.»

Finalen viste at fotball betinger at vi mestrer kunsten å kjede oss, mens vi venter på de små sekundene der et angrep lykkes og målet endelig kommer. I VM som helhet skjedde dét oftere enn vanlig. Antall mål pr kamp endte på 2,96, det klart høyeste snittet siden 2,97 i Peles store VM i 1970. Til sammen ble det mange øyeblikk å glede seg over, og om fire år er det nytt VM.