På Facebook uttrykte jeg glede over at FN vil erstatte et kart som forstørrer Europa og forminsker Afrika, med et mer reelt verdenskart. Det ble som å stikke hånda inn i et vepsebol. Reaksjonene var så inderlig og tidvis heftig at jeg ble en smule forbauset.

Den mest diskutable påstanden var at kartet vi har levd med i nesten 500 år, kun handler om navigasjon. Punktum, end of story. Men så enkel er ikke verden. Jeg forsøkte å utdype poenget mitt, men debatten forble hissig.

Et gammelt kart forløser visst sterke følelser. Framfor den evige kampmodusen på sosiale medier, har jeg utvidet det hele til en bloggtekst, i håp om at det kan bidra til en mer edruelig diskusjon. Det jeg forsøker her, er å bidra med et faglig perspektiv, ikke noe mer enn dét.

Noen ord om vitenskap (del 1)

Det er mange som tror at vitenskap bare handler om å stable opp fakta. Sånn er det ikke. Kunnskapsbygging er en kompleks greie, der innrammingen vil påvirke hva vi ender opp med.

Enhver fjelltopp vil framstå ulikt, alt etter hvor vi betrakter den fra. En banal innsikt ja, men det forteller noe om hvorfor vi bør motstå fristelsen til å tro at vårt ståsted utgjør en udiskutabel sannhet.

Snarere vil all kunnskapsutvikling romme et perspektiv, et resonnement eller en argumentasjonstråd. Et verdenskart kan f.eks belyses både i seg selv, og som del av en større virkelighet. Fra sistnevnte ståsted blir det ekstra interessant å reflektere over kartets framkomst og effekter. La oss med det som basis hoppe inn i kartets historie, før vi etter hvert vender tilbake til vitenskapen.

Verdenskartets suksess

I 1569 publiserte geografen Gerardus Mercator et nytt kart over verden.

For han handlet det åpenbart om å systematisere kunnskap, med mål om å lage et verktøy som sikret at navigasjon på verdenshavene ble enklere. En kunnskapsmessig drivkraft, i en tid der havet var blitt ferdselsåren for utforskning, kartlegging, handel og erobring på jordkloden.

Mercator kunne ikke ane at kartet han konstruerte, med tiden skulle bli en så stor suksess at det nesten 500 år senere ikke bare brukes til navigasjon, men dominerer folks mentale bilde av verden. Det er imponerende, og ja: all ære til jobben han utførte.

For noen stanser den kunnskapsmessige nysgjerrigheten der. Kartet handler kun om navigasjon, end of story, slår noen skråsikkert fast. Jaja, det er jo lov å være sikker i sin sak, men…

Pust dypt, og smak på det jeg skriver nå:

Den samfunnsmessige virkeligheten er kompleks. En rekke ulike faktorer, krefter og prosesser både samspiller og brynes mot hverandre. Det er ikke sånn at det ene hindrer det andre; å tenke på det viset er bare en fiks idé. De menneskeskapte sidene ved verden kan og bør betraktes fra flere synsvinkler, på det viset kan vi nærme oss helhetlig kunnskap.

La oss derfor utvide horisonten, fra 1569 til tidsfasen dette året inngikk i – og fra Mercator til den samfunnsmessige virkeligheten han var del av.

Spørsmålet blir: Hvorfor trengte europeerne bedre kart over sjøveiene? Hvorfor var det så viktig å forene faglig skrivebordsteori med sjøfolkenes viten om verdenshavene?

Generell kunnskapstørst i renessansen er et poeng her. Men det handlet også om at Europas fyrster, offiserer, handelsfolk og eventyrere utover 1400-tallet hadde innsett at jordkloden rommet enorme landskap, ressurser og rikdommer – som de hadde stor vilje til å utforske, erobre og berike seg av. Alt dette i kontrast til Kina, som kunne kommet Europa i forkjøpet, men som av uvisse grunner valgte å avstå fra fristelsen (og derfor ikke hadde behov for å utvikle et kart som gjorde navigasjon enklere).

Geniet som utvikler ny kunnskap/ny teknologi, lever aldri i et vakuum. Når noe nytt oppstår, skjer det som del av større prosesser. F.eks kunne ikke Darwin etablert og fått gehør for utviklingslæren, uten at det i tiårene forut hadde oppstått avgjørende forskyvninger i hvordan folk betraktet verden.

Slik var det også med Mercators arbeid med å lage et perfekt kart. Hans innsats kan ikke forstås uavhengig av den europeiske erobringen av jordkloden. Prosessen med å konstruere kartet, var innvevd i en framvoksende, global maktstruktur – der kartet ble instrumentelt i videre prosesser, som sikret at Europa i 400 år kom til å dominere verden. Selvsagt ikke den eneste faktoren, men en blant mange ulike mekanismer som samspilte med hverandre.

Kartets betydning bør samtidig kobles til en del andre faktorer. Først det tekniske: trykkekunsten måtte være på plass, slik at det enkelt kunne lages mange kopier. Dernest en sosial dimensjon: distribusjonskanaler måtte finnes, og noen måtte se verdien av å spre akkurat denne kartversjonen i ulike retninger.

Ting oppstår ikke av seg selv. Aktører og nettverk bidro til at versjoner av dette kartet med tiden ble til en dominerende representasjon av verden. Globuser ga et mer reelt bilde av planeten, og det fantes andre kart, men selv om Mercator-kartet var utviklet for noe så spesifikt som navigasjon, ble det allemannseie og kom til å forme vårt blikk på planeten – der Europa framsto som større enn det er, mens Afrika ble forminsket.

De mekanismene som var i spill her, er neppe enkle å avklare fullt ut i ettertid – men: vi blir altfor smalsporet, hvis vi nekter å belyse om et kart, en teknologi, en arkitektonisk form, en vitenskapelig metode osv kan romme mer enn objektive, tekniske elementer.

Et kart er et kart, og kan samtidig handle om mye mer enn bare dét. Å si dette er ingen konspirativ ytring. Det er et elementært vitenskapelig perspektiv, som ikke betinger at vi sjekker ut folks intensjoner med det de gjør. Dette er mitt fagfelt, dette kan jeg veldig mye om, men det er krevende å formidle det, i møtet med de som tror at alt her i verden er enten/eller.

Verdenskartets virkningshistorie

I min opprinnelige Facebook-post, uttrykte jeg glede over FNs vedtak om å fremme et mer reelt verdenskart. Det gamle kartets opphav sa jeg ingenting om, men likevel ble noen provosert av ordene mine.

Om de nå har rett, de som påstår at Mercator-kartet er teknisk perfekt og sosiologisk uskyldig, så endrer ikke dét på at kartet har en virkningshistorie, som i århundrer har preget blikket vårt.

Det er dette kartet vi har forholdt oss til, formulert tanker og diskusjoner rundt. Dermed har det formet hva vi ser, hva vi oppfatter som sant og viktig. Det har vevd seg inn i våre geografisk-politiske tanker, med potensielle effekter på hvilke politiske grep som enklest vinner fram og realiseres.

Sånn er det i hvert fall for min del. Selv om jeg var geografinerd som barn, og hele livet har hatt globuser, har det todimensjonale kartet påvirket mitt mentale bilde av verden. Jeg har lenge visst at Afrika var større enn kartet fortalte, men jeg var f.eks ikke like bevisst på at Europa er mindre enn vi får inntrykk av. At sånt vil veve seg inn i hvordan vi tenker om verden, tror jeg vel egentlig er en selvfølge.

Derimot er det krevende, kanskje umulig å på entydig vis si om dette har hatt politiske effekter. Hvordan skulle vi kunne sjekke om folks mentale bilde av verden over tid har påvirket demokratiske valg og dermed hvilke politiske program som vant flertall og ble realisert? Vi har ingen alternativ virkelighet å sammenligne med. Derfor valgte jeg med omhu ordene «med potensielle effekter».

Som forsker er jeg bevisst at det jeg løfter fram her, er et perspektiv blant flere. Den faglige tanken er at vi ikke møter verden i all dens kompleksitet på direkte vis, men via ulike representasjoner etablert over tid. Slik har vi formet et «historisk a priori», som påvirker hva vi oppfatter som sant og viktig, og kanskje også hva vi gjør i forlengelsen av våre bilder av verden. Det er gode belegg for at slike elementer er viktig å belyse, hvis vi vil forstå vår virkelighet på nyansert vis.

Noen ord om vitenskap (del 2)

Det å betrakte verden fra én synsvinkel, betyr ikke at vi fornekter andre synsvinkler. Tvert imot, en god forsker anerkjenner muligheten for å se det samme på varierte måter. Kunnskapsutviklingens drivkraft er å være nysgjerrig, teste ut vinkler og resonnementer, stille spørsmål en ikke har entydige svar på.

En historiker, en økonom og en sosiolog vil belyse «den større virkeligheten» på ulike måter – og: det finnes ulike analyseverktøy i hvert fagfelt. Den som ikke forstår dette, vil lett tro at sannhet er en mer entydig greie enn det faktisk er.

Om vi vil bygge systematisk kunnskap, må vi 1) stille et tydelig spørsmål, 2) lese oss opp på teori og eksisterende viten, 3) formulere en ledesnor for hva vi søker etter, 4) avklare hva slags metode vi vil bruke, 5) samle inn data, som så 6) klargjøres og 7) tolkes/analyseres, gjennom 8) en prosess der innsamlet empiri brynes mot teori og etablert kunnskap, hvilket leder til 9) systematisering av materialet som helhet, som så kan 10) formidles i rapport, artikkel eller bok.

En bloggtekst rommer selvsagt ikke alt dette. Det jeg forsøker, er å vise at punkt 3, argumentasjonslinjen vi legger til grunn når vi belyser et gammelt kart, kan formes fra faglig ulike synsvinkler. For de som vil ha mer input om vitenskapens mangfold, en link til en av bloggens mest leste tekster: Ways of Knowing.