Ways of Knowing

Er «Ways of Knowing» den viktigste læreboka jeg har lest? Ja, jeg tror faktisk det.

IMG_6964Boka beveger seg innom en rekke forskjellige forskningsmetoder, men det vesentlige er at disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.

Som faglærer i kvalitativ metode for masterstudenter i statsvitenskap (ved NTNU), har jeg nylig jobbet meg grundig gjennom boka. Innholdet er imidlertid verdifullt langt utover studentenes rekker; her vil mange kunne tilegne seg viktige innsikter. Jeg lærte i hvert fall mye om temaer jeg har strevd med i 20-30 år. Derfor vil jeg her skrive ut et grundig konsentrat, ispedd mine tanker og noen få kritiske kommentarer.

Boka skiller mellom metode (konkrete verktøy og de tekniske prosedyrene for deres bruk) og metodologi, og påpeker at mange forskere altfor raskt hopper inn i metodene og innsamlingen av data. Forut for utforming av forskningsdesign og metodevalg, bør vi avklare vår forståelse av virkeligheten og hvordan den kan studeres. Vi kan her skille mellom tre nivåer:

  • Ontologi: Hva består verden av; hva er den sosiale virkelighetenes beskaffenhet?
  • Epistemologi: Hva kan vi vite om virkeligheten; hvordan oppnår vi erkjennelse, innsikt og kunnskap?
  • Metodologi: Hvordan kan vi gå fram for å etablere ny kunnskap; hvilke metoder er tilgjengelige, og hvordan kan disse anvendes på en god måte?

Spørsmål som dette besvares på varierte måter, men forfatterne Jonathon Moses og Torbjørn Knutsen argumenterer for at det er mulig å skille mellom to hovedkategorier: naturalisme og konstruktivisme. Fra begge disse posisjonene søker en å etablere forskningsbasert kunnskap. Forskjellene handler om ulik forståelse av den sosiale virkelighetens natur, samt hvordan denne virkeligheten kan studeres og analyseres. Dette leder til uenighet om vitenskapen er enhetlig eller ikke, hva som er formålet med forskning, hvordan vi avgjør hvilke metoder, data og bevis vi bør stole på, osv.

Den som forstår disse nyansene, vil øke sin bevissthet om hvordan kunnskapsforståelsen innvirker på konkret forskning. Min forankring har f.eks lenge vært i en konstruktivistisk posisjon, noe fjorårets bok Fra evig vekst til grønn politikk illustrerer. Noen hadde sikkert forventet en systematisk statusrapport over hva som er galt i samfunnet, utdypet med entydige årsaksforklaringer og kanskje også avklaring av hvilke løsninger som vil fungere best. Min ambisjon var imidlertid en helt annen. Jeg ønsket å belyse tvetydige, men kraftfulle, samfunnsformende strømninger – med sikte på å skape refleksjon rundt hvordan de former virkeligheten, samt hva slags politisk mulighetsrom de tilbyr oss.

En slik analyse har et tydelig konstruktivistisk anslag. Men dette må ikke tolkes som en avvisning av naturalistisk forskning. Jeg sier «ja takk, begge deler». Det som favnes av kategoriene naturalisme og konstruktivisme gir hver sine viktige bidrag til en sammensatt, tidvis motsetningsfull kunnskapsdannelse. Vi trenger begge varianter.

Naturalismen

Den naturalistiske posisjonen legger til grunn at det finnes en Virkelig Verden, satt sammen av avgrensbare elementer og deres systematiske samspill. Denne virkeligheten eksisterer uavhengig av oss, og kan observeres og beskrives via observasjonsutsagn (objektivt sanne i den grad de korresponderer med virkeligheten). Forskningens mål er å synliggjøre verden slik den egentlig er, gjennom å beskrive empiriske regulariteter og avdekke kausalmekanismene som skaper disse regularitetene. Til dette trengs en logisk fornuft, som kan understøtte stegene fra registrerte fakta til kumulativ kunnskap.

Er ikke dette en grei beskrivelse av hva stor deler av dagens kunnskapsproduksjon søker i retning av? Ikke bare i akademia, men også i oppdragsforskningen – og, for så vidt; i journalistikken og annen sakprosa.

Moses & Knutsen viser oss at sporene strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet, da Galilei, Kepler og Newton grunnet sin vitenskap i systematiske observasjoner. Slik la de grunnlaget for en ny, empiristisk epistemologi, båret videre av vitenskapsfilosofer som Francis Bacon, John Locke og David Hume. Budskapet var at bare direkte observasjoner kan gi sikre utsagn om verden, hvorfra vi kan utlede sann kunnskap. Parallelt ble en mer rasjonalistisk posisjon utviklet av bl.a Rene Descartes. Metoden er her gjennomført reduksjonistisk. Hvert problem splittes i dets minste deler, hvorpå vi starter med de enkleste komponentene og systematisk bygger kunnskapen derfra.

I sin samtid framsto empirismen og rasjonalismen som motsetninger, men fra dagens utkikkspunkt er fellestrekkene vel så tydelige. I møtepunktet mellom dem ble den moderne vitenskapen forankret i sansebaserte observasjoner og rasjonell behandling av disse. Herfra strekker linjene seg videre fram mot samfunnsforskere som August Comte og Émile Durkheim. Sistnevnte etablerte en sosiologi som søkte etter sosiale lover gjennom systematisk, empirisk observasjon.

Noen år senere oppsto den logiske positivismen. Den fremmet krav om at forskning skulle preges av en stringent induktiv logikk, pluss at det måtte etableres et absolutt skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Demarkasjonslinjen ble her formulert gjennom det såkalte verifikasjonsprinsippet, som angir prosedyrer for hvordan vi beveger oss fra systematisk observasjon til sikker kunnskap, gjennom å verifisere hver setning vi formulerer mot en objektivt gitt virkelighet. Sherlock Holmes gir en utmerket illustrasjon på en slik arbeidsmåte: han samler fakta, kombinerer dem, eliminerer de kombinasjonene som ikke kan støttes av bevis, og finner slik sannheten.

Karl Popper leverte en rammende kritikk mot en slik rendyrket posisjon. Hans poeng var at observasjoner alene ikke kan gi sikker kunnskap om framtiden. Å verifisere viten på absolutt sikker måte er sjelden mulig. Derimot bør vi bruke falsifikasjonsprinsippet, ved at vi formulerer hypoteser som så testes mot empirien, og forkastes hvis de viser seg feil. Popper gir slik slipp på ønsket om å nå en endelig sannhet, men gir oss en prosedyre for å kunne kvitte oss med feiltagelser.

Senere tilføyde C. G. Hempel og Imre Lakatos at vitenskapen bør søke etter årsak/virkning-mekanismer, men at dette krever at vi avklarer betingelsene som må oppfylles for at en slik kausalmekanisme skal gjelde. Empiriske observasjoner er ikke tilstrekkelig for å klare dette. Vi må plassere oss i et eksplisitt teoretisk terreng, der vi aksepterer at teorier trengs for å kunne finne en vei gjennom empirien. I dette bør vi også erkjenne at ulike teorier kan romme både rett og feil, og består av utskiftbare elementer. Slik modereres falsifikasjonsprinsippet. Én feil er ikke tilstrekkelig til å forkaste en hel teori; så lenge dens prediksjonskraft består, vil forskerne heller jobbe videre for å gjøre den mer robust.

Dette ble en kjapp gjennomgang av komplekse tema, som selvsagt behandles mer detaljert i Ways of Knowing. Vi står overfor en metodologi som rommer ulike nyanser, posisjoner og brytningspunkt, men på tvers av disse forskjellene finner vi likevel en del viktige trekk som går igjen. Det er disse fellestrekkene vi favner med begrepet «naturalisme».

Kritisk blikk på naturalismen

Naturalister antar som vi har sett at den virkelige verden har tydelige mønstre, som vi kan observere, beskrive og utnytte. Spørsmålet er om dette holder i møtet med menneskets selvbevisste, kreative, intensjonelle handlinger? Om vi aksepterer at de samfunnsmessige strukturene vi omgis av er skapt av mennesker, kan vel disse når som helst endres eller rives ned? Betyr ikke dette at en vitenskap som fokuserer på regularitet og likevekt, mister noe vesentlig? Kanskje blikket i vel så stor grad bør vendes mot asymmetri, bruddflater og tilblivelse?

Disse spørsmålene er viktige. Det er gjerne de stabile og vedvarende mønstrene som kommer i samfunnsforskningens fokus. Fører ikke dette til at vi undervurderer kraften i det sjeldne, som kommer overraskende og med stor effekt? Kanskje dette kan forklare hvorfor samfunnsøkonomien så ofte ikke klarer å gripe det som skjer hinsides dens etablerte modeller, som f.eks finanskrisen?

Herfra ledes vi videre til et annet, mer radikalt spørsmål: Er begrepene våre kun rasjonelle redskaper, eller også medskapende av den virkeligheten vi studerer? Ta for eksempel tesen om «sivilisasjonskrig», lansert av Samuel P. Huntington i 1993. Begrepet ble møtt med mye faglig kritikk, men 24 år senere har det spredd seg, og stadig flere frykter at vi er på god vei inn i en slik krig. Viser dette at Huntington avdekket en objektiv realitet (naturalisme), eller kan vi si at begrepet brukes til å legitimere konflikten, og dermed har blitt en selvoppfyllende profeti (konstruktivisme)?

Vi kan stille lignende spørsmål til begrepet «kvalitet» i offentlig tjenesteproduksjon. Begrepet har gjennom minst 20 år blitt koblet til kvantitative resultatindikatorer, med tilhørende målinger, sammenligninger og rangeringer. Spørsmålet blir da om måling av kvalitet vil avspeile en objektiv realitet (naturalisme), eller snarere må forstås som en virkelighet som formes og transformeres gjennom kraften i begrepet og dets tilkoblede praksiser (konstruktivisme)? Svaret vil ha stor betydning for hva slags forskningsspørsmål vi formulerer, og dermed også for hvordan vi forsker og hva slags metoder vi tar i bruk.

Disse eksemplene tilsier at samfunnsvitenskapen kan gjøre mer enn å kartlegge gitte mønstre. Vi bør også avdekke hvor mønstrene kommer fra, hvordan de har utviklet seg, hvordan de brytes mot hverandre, hvordan de skifter på å være synlige og mindre synlige – og; hvilke effekter alt dette har. Med slikt blikk vil vi måtte innse at den samfunnsmessige ontologien ikke er ensartet, men snarere preges av pluralitet, der objektene vi studerer vil endre seg med konteksten de inngår i og perspektivene de betraktes fra. Den sosiale virkeligheten framstår slik som mindre sikker, mer betinget, mer i stand til å framstille seg selv på varierte måter enn den virkeligheten naturvitenskapen utforsker.

Denne ontologiske kritikken leder videre til en epistemologisk tvil, som kan formuleres i tre varianter. For det første; hvis den sosiale verden er fylt med mening, da må vi via disse meningene for å forstå det som foregår. Og mening bæres i stor grad gjennom språket, som skaper et nett av relasjoner mellom det vi observerer og det vi alt mener å vite. Denne innsikten har i stor grad blitt oversett av naturalistene. Isteden tenderer en til å betrakte språket som et gjennomsiktig redskap, som vi uten videre kan bruke til å formulere og formidle klare og presise observasjonsutsagn.

Dernest: i det vi erkjenner at vår forforståelse alltid vil innvirke på det vi studerer, må vi innse at fakta ikke bare finnes «der ute». Vel så mye må empirien forstås som skapt gjennom våre fortolkningsprosesser, der vår teoretiske interesse, problemet vi utforsker og situasjonen vi befinner oss i, gir observasjonen en retning som innvirker på hva vi ser. Alt dette leder til en tredje utfordring, rettet mot selve den vitenskapelige rasjonalitetens autoritet. Kan for sterke krav om logisk fornuft medføre at vi mister kontakten med viktige deler av den menneskelige erfaringen?

Slike ontologiske og epistemologiske former for tvil, åpner for et spørsmål om at vi bør droppe ideen om enhetlig vitenskapelig metodologi, og isteden søke i retning metodologisk pluralisme (med en slags demarkasjonslinje for hva som teller som vitenskap), eller enda mer radikalt fleksible analysestrategier (uten noen entydig grensedragning mellom vitenskap/annen kunnskap)? Vil ikke slike varianter åpne for mer helhetlig kunnskap? Via punkter som dette, ledes vi steg for steg i retning av en alternativ metodologi.

Konstruktivismen

Den naturalistiske metodologien rommer viktige former for skepsis. David Humes pekte f.eks på at selv om vi ser at en biljardkule treffer en annen kule som så settes i bevegelse, kan vi ikke se selve årsaksmekanismen. Hume mente dette tilsa at vitenskapen burde begrense seg til å beskrive empiriske mønstre. Med samfunnsvitenskapen blir det enda mer komplekst, ettersom forskeren her ikke bare har fokus på en fysisk mekanisme (som Hume var opptatt av), men også intensjonelle (biljardspillernes tanker, mål osv) og institusjonelle mekanismer. Sistnevnte møter vi gjennom biljardspillets regler. Disse er utviklet over tid og foranderlige. Ved et gitt tidspunkt utgjør de likevel entydige krav til spillerne, samtidig som de mer diffust vil være del av spillernes og tilskuernes meningshorisont. Alt i alt ser vi her konturene av en kompleks virkelighet, der faktorene verken er konstante eller enkle å skille fra hverandre. Dette utfordrer naturalismens strenge krav om å avdekke virkelighetens regulariteter og kausalmekanismer.

Et avgjørende bidrag til konstruktivismen finner vi i Immanuel Kants skille mellom verden i seg selv (noumena) og hvordan denne oppfattes av oss (phenoumena). Med dette skapes det en åpning for at de regularitetene vi observerer, ikke befinner seg i naturen, men snarere er en effekt av vår ordning av tingene. For Kant handlet dette om å avdekke medfødte ordningskategorier, som gjør at vi uten videre vet at biljardkulen som setter en annen kule i bevegelse handler om årsak/virkning. Men tanken om et skille mellom virkeligheten og vår oppfatning av denne, åpnet for noe mer, nemlig analyser av hvordan kulturen, samfunnet, tiden vi lever i osv legger føringer på hvordan både forskere og folk flest ordner verden. Moses & Knutsen deler disse faktorene i fire kategorier, som utvilsomt flyter over i hverandre.

For det første lever vi i historien, som over tid etablerer et dynamisk, bevegelig «basseng» av felles kunnskap. Med fokus på naturvitenskapen viser Thomas Kuhn hvordan de spørsmålene som stilles, de prosedyrene som følges og de svarene som holdes som sanne, preges av at forskerne befinner seg innenfor en selvbevarende horisont, et paradigme.

Dernest virker vår sosiale virkelighet inn på kunnskapsdannelsen. De faktaene, ideene og argumentene vi fremmer, er sjelden basert på våre direkte, empiriske observasjoner. Snarere er de utviklet av mennesker vi aldri har møtt, og ivaretatt gjennom sosialt samspill og sosiale relasjoner med mer eller mindre preg av hierarki og makt.

En tredje kategori omhandler ideenes rolle. Enkelt sagt vil ideer forme vår forforståelse, og dermed innvirke på kunnskapsdannelsen. Anthony Giddens utvikler dette til et sosiologisk prosjekt gjennom begrepet «strukturering». Vi befinner oss alltid innenfor forutgående strukturer, som samtidig modifiseres gjennom våre handlinger. Samfunnsforskeren (eller f.eks journalisten) står ikke utenfor dette, men opererer på innsiden av den virkeligheten han/hun fortolker – og; observerer en verden som alt er fortolket av de andre. Dermed vil ny kunnskap til enhver tid også fungere som elementer i den pågående struktureringsprosessen.

Herfra ledes vi videre til en fjerde kategori, nemlig språk og kommunikasjon. Mens naturalister betrakter språket som rasjonelt redskap og gjennomsiktig medium, ser konstruktivisten språket som noe vi «lever i». Språket involverer hele samfunnet, former blikket vårt, og muliggjør kommunikative handlinger mellom mennesker. Bidragsytere til slike tanker finner vi bl.a annet hos Ferdinand de Saussure, strukturalismen og post-strukturalismen.

Om jeg her skal legge inn litt kritikk mot Ways of Knowing, burde forfatterne gått mer inn i fenomenologien og kommunikasjonsteoriene til henholdsvis Jürgen Habermas og Niklas Luhmann, gitt at disse bidrar til den språklige vendingen via andre spor enn (post-) strukturalismen. Videre er det diskutabelt å plassere Michel Foucault i idé-kategorien. Foucault utforsket ikke ideer men derimot utsagn, samt diskursene og praksisene disse formes gjennom (og bidrar til å forme). Han rettet sine analyser mot hvordan både objektene vi utforsker og de subjektposisjonene vi inntar, inngår i (re)konstruerende prosesser, i et kontinuerlig samspill mellom viten og makt. Det vises her til begrepet «governmentality», som Foucault utviklet i sin analyse av hvordan vi alle subjektiveres gjennom subtile styringspraksiser, innrettet mot å etablere et ordnet samfunn med en tilfreds befolkning. Mitt kritiske innspill vil være at dette ikke kan reduseres til ideer, men snarere handler om virkelighetsformende strømninger der ord og ting, utsagn og praksiser veves sammen.

Uansett, det vesentlige er å få fram hvordan til dels helt ulike tankespor og perspektiver inngår i konstruktivismen. Moses & Knutsen understreker at det er vanskelig å se noen entydig ontologi, epistemologi eller metodologi her. Det de ulike bidragsyterne har til felles, er at de er kritiske til naturalismens dominans og makteffekter. Ut av denne kritikken vokser det fram elementer som henger mer eller mindre sammen:

  • En ontologi basert på at vi både er formbare og aktivt deltar i formingen av vår verden, hvilket medfører at tvetydighet og omskiftelighet gis større rom enn i naturalismen.
  • En epistemologi der persepsjon og fornuft suppleres med f.eks empati, og der kontekstens betydning for hva vi kan vite vektlegges mer. Det legges til grunn at viten og makt samspiller, med den følge at vi som forskere også inngår i formingen av virkeligheten vi studerer.
  • En metodologi som aksepterer at verden er fylt med repetisjoner og regulariteter, men utforsker disse som midlertidige, formbare konstruksjoner.

Vi har med dette gitt en skisse av naturalismen og konstruktivismen. Det som gjenstår er å mer kort bevege oss gjennom de til sammen åtte kapitlene i Ways of Knowing der de metodologiske posisjonene kobles til konkrete forskningsmetoder.

Forskningsmetoder i naturalistisk innramming

Naturalismen opererer ut fra et entydig metodehierarki. Den eksperimentelle metoden er idealet, med dens mulighet til å systematisk ordne, kontrollere, måle og teste kausale relasjoner. Statistikken er en bra erstatning, ettersom den ivaretar eksperimentets sterkeste sider, spesielt det at teori/empiri og årsak/effekt-variablene kan skilles tydelig fra hverandre. Dersom antall observasjoner er begrenset, er den komparative metoden akseptabel. I verste fall, dersom selv det å sammenligne ulike cases er umulig, er det greit å gripe til rene casestudier og/eller historisk metode.

Poenget her er (som vi har sett) at naturalisten legger til grunn at vi gjennom systematisk bruk av metoder og teknikker kan avdekke regulariteter i virkeligheten. Kontroll og sammenligning er grunnteknikker for identifisering, isolering og utforskning av regularitet mellom isolerte variabler. Klarer vi dette, har vi tatt første steget på veien mot å etablere objektiv kunnskap om årsak/virkning-mekanismer i samfunnet. Eksperimentet blir dermed den fremste metoden for naturalisten, gitt at vi her kan maksimerer muligheten til kontroll. Utfordringen er at selv om slike metoder er nyttige i naturvitenskapen, er de ikke nødvendigvis enkle å overføre til samfunnsvitenskapen – der både etiske, praktiske og rent metodiske faktorer gjør forskningen mer kompleks.

Dermed blir statistikken er mer plausibel metode for de fleste samfunnsforskerne. Via dens teknikker kan vi samle empiri fra populasjonen som helhet, og bruke dette til å beskrive regulariteter, analysere korrelasjoner og etablere prediksjoner. Metoden er effektiv, og den tilfredsstiller naturalismens krav til god forskning. Som ved eksperimentet er forutsetningen at virkeligheten kan deles inn i uavhengige, entydige variabler, som en så søker etter mønstre mellom. Det legges til grunn at mønstrene både finnes i verden, og er så stabile at analysen kan generaliseres til populasjonen som helhet.

Den komparative metoden aksepteres også. Det er mulig å si at all vitenskap er sammenlignende av natur. Dessuten er metodene for systematisk komparasjon modellert ut fra eksperimentelle/statistiske design. Alle de tre metodene involverer kontrollert variabel-analyse. Forskjellen ligger i at den komparative metoden ikke ser bort fra den naturlige konteksten det hele foregår innenfor, hvilket åpner for mer sammensatte studier av utvalgte kausalmekanismer. For naturalismen ligger det et problem her; når casene er få og basert på selektivt utvalg, blir muligheten til å generalisere kunnskapen svakere. En forsøker gjerne å møte dette ved å legge strenge begrensninger på den komparative analysen.

Et siste alternativ er å ta i bruk f.eks historisk metode, intervjuer og casestudier. Dette møtes med ambivalens innenfor naturalismen. Det kvalitative intervjuet gir utvilsomt viktig tilgang til enkeltpersoners livsverden og konkrete praksis, noe empirister vet å verdsette. Men samtidig ligger det en forventning i naturalismen om at all forskning skal kunne gjøre slutninger fra partikulære data til generaliserbar kunnskap. De som intervjues bør derfor være representative for det de er del av, og forskeren må ha sterk bevissthet om faren for målefeil av ulike slag. Dette leder til en metodelitteratur med preg av strenge retningslinjer for både datainnsamling og analyse. Først når forskeren klarer å møte kravene og systematisere metodebruken, vil naturalisten kunne akseptere at intervjuet osv kan supplere de mer sikre metodene.

Forskningsmetoder i konstruktivistisk innramming

For naturalisten er det å hente ut, beskrive og forklare mønstre i den samfunnsmessige virkeligheten en rimelig rett-fram-prosess. For konstruktivisten er det mer komplekst – fordi virkeligheten ikke ses som en entydig størrelse som kan fanges i sin helhet, og fordi data ikke forstås som objektive enheter som bare kan graves fram.

Casestudiens fokus på helhetlig kontekst blir dermed en mer relevant forskningsstrategi, der forskeren gjerne forsøker å belyse casen gjennom tykk beskrivelse. Det legges til grunn at varierte framstillinger er mulig, og at det å anvende ulike perspektiver er mer fruktbart enn å søke etter den eneste ene sannheten. Derfor er caseutvelgelsen og datainnsamlingen mindre streng og mer åpen for fleksible tilpasninger enn innenfor naturalismen.

Vi nevnte at Sherloc Holmes representerer en rendyrket naturalisme. Motsatsen finner vi i Miss Marple. Hennes framgangsmåte handler ikke om systematiske metodeprosedyrer, men om intim kjennskap til folk og kontekst. Via nærgående tolkingsarbeid kan konstruktivisten belyse hvordan kommunikative mønstre, sosiale mekanismer, historiske føringer, ideer og diskurser fungerer til å gi samfunnslivet en midlertidig innramming og en retning.

Enda en gang må jeg protestere litt på framstillingen av Michel Foucault. Det blir for mye fokus på mening, ideer, representasjoner og lingvistiske regulariteter. Det diakrone og materielle blir i for stor grad borte. Min bok Foucault og den norske barnehagen synliggjør den analytiske betydningen av disse nyansene. Når det er sagt, vil jeg understreke at denne kritikken ikke rokker ved den overordnede argumentasjonen til Moses & Knutsen; den står stødig på egne ben.

Selv om konstruktivister gjerne søker narrativ framstilling av enkeltcases, benyttes også komparativ analyse. Ikke for å avdekke lovmessigheter, men for å belyse variasjonen mellom kontekster, diskurser osv. F.eks sammenligner Foucault i Tingenes Orden i) tre tidsmessig påfølgende epistemologiske rom, samt ii) parallelt eksisterende kunnskapsfelt, i vår tid kjent som økonomi, biologi og språkvitenskap. Hypotesen er at bruddene mellom hver tidsepoke er så markant, at de tre kunnskapsfeltene har mer til felles med hverandre enn sine egne forgjengere. Dette er radikalt, fordi det utfordrer vitenskapens framskrittsfortelling. Tilsvarende i Overvåking og straff, der Foucault i løpet av de første sidene skaper en tydelig kontrast mellom to påfølgende strafferegimer. På lignende vis bruker jeg et komparativt grep i Fra evig vekst til grønn politikk, ved å belyse tre diskurser og hva slags virkeligheter de leder i retning av.

Mange konstruktivister nærer skepsis overfor statistikken, gitt dens nedtoning av kontekstuelle faktorer. Framfor å anvende statistikk, har en isteden utforsket hvordan dens praksiser og tall inngår i formingen av samfunnsmessig virkelighet. Her burde Moses & Knutsen lagt inn en referanse til en omfattende antologi produsert ved deres eget institutt, nemlig The Mutual Construction of Statisics and Society. Samtidig har de et viktig poeng når de peker på at det de senere årene er utviklet sofistikerte statistiske metoder med konstruktivistisk anslag; dette åpner spennende muligheter for en mer kvantitativ konstruktivisme.

Vi haster videre til eksperimentet, naturalismens foretrukne metode. Ways of Knowing får fint fram at slike metodegrep kan anvendes også innenfor en konstruktivistisk horisont – men; der naturalisten luker bort konteksten, er det nettopp den som her kommer i fokus. Boka kunne gitt mer plass til etnometodologisk hverdagssosiologi, men de eksemplene som løftes fram er uansett spennende. Disse strekker seg fra kunstig frambrakte kontekster (f.eks nettbaserte musikkmarkeder), via imaginære resonnement (det vises til Platon, Hobbes og Rousseau, så vel som Helge Ingstad), samt aksjonsforskning med uttesting av alternative forbedringsmuligheter.

Alt i alt

Denne gjennomgangen ble lengre enn jeg hadde planlagt. Det betyr imidlertid ikke at alle nyansene i boka er belyst. Den bør definitivt leses i sin helhet, fordi den utgjør en læringes tour de force for de som tar seg tid til en rolig og grundig gjennomgang.

Oppsummert kan vi si at naturalismen søker en streng definisjon av hva som er vitenskap, og opererer med et tydelig hierarki av metoder. Konstruktivismen er mindre ensartet, uten klare avgrensninger og med fleksibel holdning til metodebruk og metoderegler. Innenfor disse to idealtypene er mangfoldet og brytningene til dels markante. Ja, blant konstruktivistene er variasjonen tidvis så stor at det kan diskuteres om det er riktig å samle dem i én kategori? Moses & Knutsen har uansett gjort dette, og i pedagogisk forstand fungerer dette grepet veldig bra.

Vi bør forresten ikke tenke todelingen som en enten/eller-dikotomi. Det finnes gråsoner mellom posisjonene, og det bør være mulig å bygge bro fra den ene til den andre, der en henter styrker fra begge sider. Jeg liker at boka anlegger et slikt perspektiv, for tiden er overmoden for å komme seg ut av skyttergravskrigen som i lang tid har fått utfolde seg.

Samtidig bør vi anerkjenne at forskjellene er reelle og betydningsfulle. Ifølge forfatterne er distinksjonen langt viktigere enn den tradisjonelle debatten mellom kvantitativ og kvalitativ metode. Ways of Knowing antyder at sistnevnte skille omtrent kan skrinlegges. Dette synes jeg kanskje blir å strekke poenget for langt. Det finnes nok av litteratur som påviser viktige skiller mellom kvantitative og kvalitative metoder, den kunnskapen hver av disse frambringes, samt de effektene forskjellene kan ha. Men dét er en annen diskusjon.

Til sist må vi sveipe innom såkalt vitenskapelig realisme, et bevisst program for å overkomme skillet naturalisme vs konstruktivisme. Denne posisjonen preges nok mest av naturalistisk metodologi, men legger samtidig en mer føyelig ontologi til grunn – der den samfunnsmessige virkeligheten framstår som både strukturert, variert og i endring. Moses & Knutsen har nok mye sympati for dette programmet, men advarer samtidig mot ønsket om å etablere en ny enhetsvitenskap der alle forskjeller forsvinner. En bedre strategi er å akseptere forskjellene, samtidig som en jobber videre for å utvikle gode fundamenter for brobygging mellom naturalismen og konstruktivismen.

En tanke om “Ways of Knowing

  1. Fin tekst. Viktig tema, noe lang flere burde lære seg mye mere om. Man kunne for eksempel med fordel lagt opp til at minst halvparten av alle masteroppgaver skrevet på universiteter og høyskoler hadde vitenskapsteori som tema. I lang tid, og fremdeles, har det vel vært slik at studentene overhode ikke blir oppmuntret til det? De føyer seg bare pent inn i veilederens forskningsagenda?
    Uansett, jeg skrev om vitenskapsteori og har siden jobbet mye med det, enten direkte eller som utgangspunkt for samfunnsspørsmål jeg er opptatt av. Jeg kan altså en god del om temaet, og fra mitt ståsted skulle jeg nok ønske at ditt fokus og dine vektlegginger var litt annerledes. Jeg tenker som så at den kunnskapen du trekker frem i stor grad er tradisjonell og lett tilgjengelig hvis man er interessert. Jeg vil definitivt mene at det er på tide, selv om folk flest ikke kan så mye om dette svært viktige kunnskapsområdet, at vi som kan likevel bestreber oss på å trekke den vitenskapsteoretiske debatten lenger.

    Du sveiper innom, men jeg savner en dypere redegjørelse angående forholdet mellom forskerobjekt og forsker. Vi har lang tradisjon for å måtte redegjøre for forskerobjektets situering (å plassere gjenstand, fenomen, person eller gruppe inn i en kontekst), men liten tradisjon for å situere forskeren (politikeren, journalisten) selv. Det første fokuset kalles enkel hermeneutikk, det siste for den doble hermeneutikk. Jeg synes det er altfor lite fokus på den doble hermeneutikk både i forskning, politikk og media. Det er som om den doble hermeneutikken bare er noe vi tar for gitt, en type taus og inneforstått kunnskap, en kunnskap som det ikke behøver å snakkes om. Vi har tatt det for gitt så lenge at det nesten kan synes som om vi totalt har mistet problemstillingen av syne, og således at den har begynt å leve sitt eget liv, snart helt utenfor vår kontroll. Det er imidlertid et tema samfunnet kontinuerlig bør ha på dagsordenen, men særlig i våre dager da vi undergår enorme endringer.

    Du har i flere ulike sammenhenger skrevet om Foucault, eller rettere, nevnt Foucault. I tekstene dine på bloggen sier du typisk a, og aldri b. Vanvittig irriterende for meg 🙂 Kanskje du vil at vi skal kjøpe bøkene dine.. 🙂 Fair enough, men jeg maser litt likevel, mest fordi jeg har lite lyst til å bruke tid på tykke bøker, når jeg bare er ute etter bestemte elementer. Og det elementet jeg er særlig ute etter er en utdypning av det du bare gir en bitteliten smakebit på i teksten din når du sier: «Hypotesen er at bruddene mellom hver tidsepoke er så markant, at de tre kunnskapsfeltene har mer til felles med hverandre enn sine egne forgjengere. Dette er radikalt, fordi det utfordrer vitenskapens framskrittsfortelling. Tilsvarende i Overvåking og straff, der Foucault i løpet av de første sidene skaper en tydelig kontrast mellom to påfølgende strafferegimer. På lignende vis bruker jeg et komparativt grep i Fra evig vekst til grønn politikk, ved å belyse tre diskurser og hva slags virkeligheter de leder i retning av.» Her sier du bare a, b glimrer med sitt fravær. Det ville være veldig morsomt å lese en tekst der du redegjør for dine konklusjoner etter formodentlig å ha brukt Foucaults forskningsstrategier: systemkontrastering og genealogisering for å anlegge program for en ny grønn politikk. Nevnte forskningsstrategier har jeg lest om i Espen Schaannings glimrende redegjørelse for Foucault og hans forskningsstrategier i boken «Vitenskap som skapt viten». Schaanning er utvilsomt vår fremste ekspert på Foucault og jeg tenker forøvrig at alle som jobber med disse nye forskningsstratgiene kanskje bør ta utgangspunkt i hvordan eksperten bruker begrepene?

    Vel.. Det er dype og omfattende greier dette, vanskelig å vite om jeg treffer med kommentaren min, om du forstår hva jeg mener? Jeg synes i alle fall det er flott at du er engasjert i disse tingene!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s