Nye stier i norsk politikk

Har du hørt ordet «stiavhengighet»? Det brukes blant annet til å belyse hvordan politikk oppstår og utvikler seg, og hvorfor det er så vanskelig å bryte med gamle tankebaner.

Mon tro om ikke norsk politikk hadde blitt friskere om flere kom seg mer ut i terrenget?

En fin illustrasjon på stiavhengighet er at svenskene gjerne leier bolig, mens vi nordmenn opplever det som veldig viktig å eie den selv. Forskjellen har vært økende gjennom nærmere 100 år. Når ei sti dannes i terrenget, fristes de fleste til å følge den. Stien blir gradvis mer tydelig, og slik formes retningsvalget for stadig flere.

Sti og solstråler

Dette gjelder også for den politiske tenkningen mer generelt, der småpartiene gjerne får høre hvor radikale og hinsides all fornuft de er.

Sånn går det når en pirker borti vår vandring langs vante stier. Tenk å tillate seg å si at sporet vi følger kan lede galt avsted! – ja, de gjør jo mer enn det; peker utover landskapet, og antyder at vi burde prøve andre stier, i grønnere terreng.

Tanken vekker harme blant de målrettede. En kan da ikke bare stikke ut i skogen, det må alle forstå. Politikkens kunst krever at vi er systematiske og resultatorienterte. De tilvante stiene må gjøres stadig bedre og mer robuste, kanskje til og med videreutvikles til veier med asfalt på. Dét er hva samfunnsutviklingen må handle om. Framskritt og vekst til evig tid.

Når de sære småpartiene ikke vil underkaste seg sånne selvfølgeligheter, vokser irritasjonen. Enda verre blir det når de peker på at uttaket av jord langs stikantene har negative effekter på våre livsbetingelser. Sånt kan fikses med bedre teknologi, tenker de store, og holder blikket fast på nyttemaksimeringens sti.

Men de små spør nå likevel: Hva om vi heller justerer litt på kursen, begrenser oss litt, og med varsomhet vandrer inn i nytt terreng? Er det virkelig så hinsides all fornuft som noen påstår? Kanskje det snarere er kilden til et bedre, mer grønt liv?

2 tanker om “Nye stier i norsk politikk

  1. Hamsun (Markens grøde): «Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.» Jeg kan si mye om rekkefølgen Hamsun har valgt her, og skillet mellom «mannen» og «lappen». Men en poetisk beskrivelse av poenget ditt, Svein, er det like fullt. Så går vi våre stier, og tenker vante tanker så lenge stien holder retning for oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s