Mine grønne meninger gjør meg radikal. Likevel er jeg visst en kjedelig fyr, for de mest radikale. Hvorfor er det sånn, mon tro?

Ikke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.

Så, la oss bruke meg som case, og svare på to spørsmål: Hva gjør meg radikal? – og hva gjør at jeg likevel er så kjedelig? Deretter bruker vi svarene til å tenke litt om veien til en grønn framtid.

Hva gjør meg radikal?

Jeg er vekstkritisk. I vår del av verden har vi det materielt mer enn bra nok. Dessuten stresser vi altfor mye med å få eller rekke enda mer enn vi alt har/rekker.

Tiden er overmoden for å frigjøre oss fra veksttvangen. Isteden bør vi søke etter samfunnsmodeller der folks liv er bra, uten at evig økonomisk vekst er en nødvendighet.

Nei, Per Espen Stoknes (siden du har utfordret meg på dette, og kanskje ble overrasket over svaret): Jeg snakker ikke bare om den materielle veksten som leder til økt ressursuttak, økt forbruk, økt forsøpling – med mindre økologisk bærekraft som effekt.

Jeg snakker også om den veksten som krever at vi utvinner stadig mer fra oss selv – presser sitronen enda litt mer, slik at vi kan effektivisere oss inn i himmelen.

Å tenke sånne tanker gjør meg radikal, fordi det betyr at jeg ønsker en endret samfunnsutvikling. For å komme dit må vi justere på både våre kulturelle tenkemåter, politikkens innretning og økonomiens funksjonsmåte.

Jeg er blant de som mener at coronaen åpner for interessante diskusjoner her. Gjennom viruset har vi brått måtte lære oss å ta mindre plass, justere oss ned og leve langsommere liv. Denne erfaringen har potensiale i seg til å skape refleksjon over hva det gode liv er og ikke er.

Ett av mine bokkapitler heter Livskvalitet framfor veksttvang. Trykk på linken, så får du bla gratis i boka – og lese litt mer om hva jeg tenker om disse tingene.

En annen ting som gjør meg radikal, er at jeg anser ideen om at vi skal kunne fikse alt via vitenskap, teknologi eller rasjonelle planer, som illusjoner vi forfører oss selv med.

Vi trenger nok disse tingene, men vi trenger også en endring av impulsene vi lever etter – slik at det grønne samfunnet kan forme seg selv, som en sum av mange små og store valg. Og for å endre impulsene, trenger vi å endre bevissthet. La meg nevne et par eksempler:

Når vi diskuterer energi, bør vi ikke starte med «hvordan øker vi andelen fornybar energi?». Før vi kommer så langt burde vi diskutere et annet tema: «hvordan kan vi redusere energibehovet, slik at vi kan redusere forbruket av energi?».

Tar vi diskusjonen i den rekkefølgen, frigjør vi oss fra ideen om at det vekstbaserte framskrittet er et premiss vi aldri kan fravike. Dermed klarer kanskje flere å innse at det å løse klimakrisen gjennom å ofre naturen og ødelegge naturmangfoldet, er en fryktelig dårlig idé.

I mer generell forstand bør vi tvinge fram en økonomi der produkter har lang varighet og sirkulerer i langsomme kretsløp, slik at vi kommer oss ut av bruk og kast-kulturen. Det hjelper lite at den nye dingsen vi kjøpte var klimavennlig, dersom den er negativ for den helhetlige bærekraften.

Blar du litt rundt i denne bloggen, finner du sporene av sju års tenkning rundt tema som dette.

Etter hvert vil du nok komme fram til at jeg sikkert heier på Greta Thunberg (selv om hun tidvis er litt for skråsikker i sin tale) mer enn Elon Musk. Ja, bare for å illustrere at min grønne framtid handler om mennesker mer enn biler.

Å være på villspor

Hva tror du ville skjedd om alle nordmenn leste ordene ovenfor? Aiai, det ville nok vært mange som ristet oppgitt på hodet. Ikke bare de som avfeier miljøkrisene, men også blant de som sier at det grønne skiftet er vår tids viktigste sak – forstått som et løsningsorientert, framoverlent, tekno-positivt prosjekt.

Disse folkene, den store majoriteten, vil mene at jeg er på villspor, at jeg må slutte å være så radikal. Hvilket betyr at jeg sliter litt med å få dem til å lytte til det jeg sier.

Likevel er det altså en del radikalere som mener at jeg er altfor moderat. De vil nemlig ta mye hardere i, såpass at de mister meg på veien – som om dét var til naturens beste?

Hva gjør meg kjedelig?

Så, hvor oppstår bruddet mellom meg og sistnevnte gruppe? Det viktigste poenget handler om at de ikke-kjedelige radikalerne bruker språket på mer endimensjonalt vis, på minst tre ulike måter:

En første variant finner vi blant de som har sterk forankring i ett saksfelt, enten det nå er dyrevern, kampen mot vindmøller eller kjapp løsning på klimakrisen. Her møter vi ofte et språk med lite nyanser, der argumentasjonslinjene går rett fram – uten noen som helst aksept av at livet krever kompromisser og mellomløsninger.

Å si at vindkraft må bygges ut med forsiktighet og med stor respekt for naturen, er ikke bra nok her. Kravet er å være i krigsmodus, ja, helst bekjempe vindturbiner i alle varianter. Problemet med denne krigerske retorikken er at alt omgjøres til en enten/eller-kamp, med den effekt at selv genuint grønne mennesker støtes bort.

I lignende landskap som disse kampgruppene, møter vi en gjeng radikalere som fremmer sin sak gjennom et helhetlig, ideologisk perspektiv – ofte med forankring langt ut til venstre. Også her argumenteres det som om frontene er entydige, hvorpå en gjennom knallhard kritikk, kamp og omveltning kan skape en ny virkelighet.

Her er det ikke bare vindkraftutbyggerne som skal bekjempes, men enhver som er frekk nok til å tjene penger på det grønne skiftet. At det i næringslivet finnes mange mennesker som jobber offensivt for å finne bedre, mer grønne løsninger, er ikke bra nok. Det er jo kapitalistene vi skal kvitte oss med – som om staten og folk flest er uskyldige parter, som garantert vil ta seg av naturmiljøet så snart vi blir ikke-kapitalistiske.

Med litt andre nyanser finner vi også en tredje gruppe, som fremmer sine økologiske tanker gjennom et utopisk, vakkert språk – med budskap om en harmonisk, god og likeverdig verden, uten konkurranse, konflikt og den slags.

Denne ideen om en lytefri grønn verden, er den mulig å tro på? Helt siden vi mennesker gikk til topps i næringskjeden, har vi tatt oss til rette – utryddet andre dyrearter, lagt jorden under oss, opptrådt som hensynsløse herskere, i evig krig mot eller konkurranse med hverandre. Og så skulle alt dette bli borte, bare fordi en organiserte samfunnslivet ut fra økologiske premisser? Dessuten, om vi snur litt på flisa: Er ikke harmonispråket egentlig et maktspråk? Dets premiss er tross alt at mennesket bør bli én ting, og derfor ikke kan få være alt mulig annet.

Vel, mitt poeng er at disse ulike eksemplene alle viser hvordan den grønne kampen kan lede inn i endimensjonale språkformer. Den som motsetter seg dette, som isteden vektlegger det tvetydige, nyanserte og mangfoldige, blir pr def moderat og kjedelig. Det er ikke nok å ha gode meninger, en skal også fremme dem i rette språket.

I bunnen av radikalitetens rene språk, ligger gjerne tanken om at sannheten og veien er udiskutabel – pluss en idé om at opprøreren representerer den egentlige folkeviljen. Dette legitimerer at en tar i bruk hva som helst av sterke virkemidler.

At en dermed i praksis gjør det samme som f.eks rasistiske grupper på ytre høyre, er det nok lite refleksjon rundt. «Rasistene tar feil, mens vi grønne radikalere har rett», tenker en kanskje – mens en kjører på videre med sitt samfunnsomveltende prosjekt.

Joda, både sivil ulydighet og kollektive aksjoner kan ha en funksjon. Det er når det hele blir koblet til et revolusjonært, populistisk språk jeg ramler av lasset. Er det noe vi ikke har tid til, så er det å rive ned våre institusjoner og drømme om en dag i morra, med blanke ark og nye fargestifter.

Summen av alt dette medfører at jeg er kritisk til de mest radikale. Min tanke er at vi lever i en virkelighet der natur og samfunn er så vevd inn i hverandre at det ikke finnes noen utvei. Derfor bør vi søke løsningene i den verden vi alt har, selv om sånt ikke føles like spenstig som å kjempe fra mer rendyrkede posisjoner.

Veien til en grønn framtid

Så hvor går veien videre? Her vil jeg framheve den første hovedrapporten fra det internasjonale naturpanelet (IPBES). Selv om den var trist lesing, rommet den også et håp for framtiden. Jeg likte dens tanker om en grønn transformasjon, og skrev derfor den engasjerte teksten På sporet av et grønnere samfunn for å løfte budskapet.

Jeg har etter hvert innsett at også dette ble for kjedelig for noen. Min beskrivelse av IPBES-rapporten tok ikke hardt nok i, sier de.

Men jeg tror nok min lesing var riktig så treffende (det er det nå en gang min profesjon å lese dokumenter, med sikte på å forstå hva de søker i retning av, hva slags strømninger de inngår i). Så holder fast på at ja, rapporten er radikal – men da på samme vis som boka Framtidens Norge er radikal, dvs gjennom en stegvis, nedtonet strategi.

Naturpanelet understreker at ettersom problemet er komplekst, må vi unngå å se oss blind på én faktor. Vi bør innse at en rekke endringsprosesser er i gang (det har de jo faktisk vært i rundt 50 år), og at vi må spille med på disse prosessene.

Strategien må være å få ulike faktorer til å danse sammen – på et vis som gjør samfunnet grønnere og bedre tilpasset dagens miljøutfordringer. Slik kan vi steg for steg skape en gjennomgripende omforming av verden, en endring som favner både teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske faktorer, samt våre tenkemåter, verdier og mål – frigjort fra kravet om evig BNP-vekst.

Dette er 100% på linje med mitt budskap. Det har et radikalt anslag, men det er forankret i den verden vi alt har, og er derfor verken utopisk eller revolusjonært. Ikke så spennende kanskje, men desto mer realistisk – dersom målet er å nå fram til flest mulig, få dem med i formingen av et reelt, grønt utviklingsspor.