Norsk politikk gir ikke det forventede krafttaket for grønn omstilling.

I forslaget til statsbudsjett for 2017 var kuttene i klimautslipp godt under det en kunne forvente, og vilje til naturvern og sikring av naturmangfold var det lite av. Hvorfor, mon tro?

I boka «Fra evig vekst til grønn politikk» belyser jeg våre politiske tenkemåter i møtet med miljøproblemene. De som har lest boka, er neppe overrasket over at en regjering bestående av Høyre og FrP ikke får tatt seriøse grep for endring. Ikke at det ville gjort så stor forskjell om Arbeiderpartiet var med i styringskoalisjonen. De tre største partiene er fanget av en beslektet virkelighetsoppfatning, som preger politikerne så sterkt at de blir handlingslammet – ute av stand til å skape en offensiv, grønn omstilling.

For å komme innpå hva det handler om, kan vi tenke oss at vi står på en fjelltopp med flott utsikt. Vi ser utover et landskap, der det renner tre elver, som i ulik grad innvirker på omgivelsene. Den med kildeutspring lengst tilbake kan vi gi navnet vekstens elv. På denne elva seiler det store, raske båter, som bygges stadig større og mer effektive. Om den heftige båttrafikken skaper problemer for naturen, løser en disse etter hvert som de oppstår. Aktiviteten er koblet til tanken om evig vekst. Vern av miljøet tilføyes først når det trengs.

Tar vi litt i, kan vi etterspore elvas kilde til den gang menneskeheten vandret ut av Afrika. Parallelt med at vi spredte oss utover jordkloden, tok vi villig av de ressursene vi fant, og utryddet tidlig en rekke dyrearter. Med flere mennesker, økt matproduksjon og tettere bosetting, økte det økologiske fotavtrykket. Selv om veksten ikke har vært kontinuerlig, har den vært en virksom mekanisme gjennom lang tid. Med tiden ble vekstens dynamikk stadig mer effektiv, med Europa som sentrumspunkt. Pengeøkonomi, økende handelsvirksomhet, industriell revolusjon, forbrukskultur; steg for steg har vårt private forbruk økt. Samtidig fikk vi statsdannelser, som utviklet seg videre til nasjonalstater og velferdsstater; slik har også det offentliges ressursbruk økt.

En rekke andre momenter kunne vært nevnt. Det vesentlige er at vekstens mekanisme kan beskrives som en sammenveving av til dels helt ulike faktorer. Underveis har politikken gjort seg avhengig av den økonomiske veksten. Bare via vedvarende og høyest mulig vekst kan politikerne tilfredsstille de enorme forventningene som er skapt, om mer inntjening, økt forbruk og økt pengestrøm til ethvert felt i samfunnet.

Midt i denne vekstsyklusen, som mange nok har antatt skulle vare evig, konfronteres vi med kriser relatert til natur, miljø og klima. Det handler ikke kun om klimaendringer, temperaturøkning og forvitring av naturmangfoldet. Vi kan også nevne avskoging, jorderosjon og nedbygging av naturområder, ubalanse i nitrogenkretsløpet, overforbruk av fosfor, spredning av miljøgifter, plastfragmenter og fremmede arter i naturen, nedbygging av matjord og overbeskatning av fisk, truende havforsuring og stadig flere soner med livløst hav – og, på tvers av dette; en generell svekkelse av naturens evne til selvregulering. En rekke alvorlige, tidvis overlappende utfordringer, som er i ferd med å vippe livet på jorden ut av nærmere tolv tusen års stabil miljøtilstand.

Blant de som har erkjent alvoret, finner vi den katolske kirkens pave Frans. Gjennom sin lille, men kraftfulle bok Laudato Si har han utfordret oss til å skape en ny økologisk dagsorden, der vi justerer våre verdier, begrenser vår livsutfoldelse, toner ned vårt forbruk. Det han tar til orde for, er at vi framfor å justere på vekstens elv, heller bør seile på den grønne elva. Ei elv der et mangfold av båter med et mangfold av aktiviteter beveger seg i tilpasset samspill til vannet og landskapet rundt – med høy bevissthet om at livet på elva betinger at naturen ivaretas på en god måte.

Det vi møter her, er både en visjon og en rekke politiske grep innrettet mot «grønn transformasjon». Økologisk bærekraft, en etisk forankring som favner naturen, dyrene og framtiden, livskvalitet framfor veksttvang. Momenter som dette åpner for en annerledes samfunnsutvikling enn det vekstpolitikken leder mot.

Les mer om Livskvalitet framfor veksttvang

Gjør erkjennelsen av miljøkrisene, og visjonene om et annerledes samfunn, noen som helst forskjell i norsk politikk? Eller er vi for oljedopet til å løfte nye tanker? Slike spørsmål er ikke uten videre enkle å gi et entydig svar på. Det som virker klart er at dagens regjering møter miljøkrisene og visjonene om et grønt alternativ med en både/og-løsning. Om vi spiller på et gammelt slagord i norsk politikk, kan vi kanskje si «vekst og vern, hånd i hånd». Eller for å holde oss til analogien om fjelltoppen og landskapet: Vi ser et iherdig arbeid for å kanalisere den grønne elva inn mot i vekstens elv – slik at det dannes en tredje variant, både/og-elva, der det moderne livet kan fortsette som før, bare med litt høyere drivstoffavgift.

Når vi betrakter norsk politikk, og ser en regjering som heftig forsvarer både gruveavfall i norske fjorder og oljeboring i nordområdene, blir det vanskelig å konkludere med noe annet enn at politikerne er fanget av veksttvangen. At den økonomiske veksten må fortsette, fungerer dermed som et udiskutabelt premiss, forut for enhver politisk diskusjon. Det å utfordre sannhetene en har levd med over lang tid, krever mot. Det føles gjerne tryggere å fortsette som før, bare med litt justering for å tilpasse seg en endret situasjon. Resten tas igjen med offensiv retorikk. At keiserens nye klær er grønne, må ingen betvile.

De tre strømningene (eller diskursene) vi har beskrevet ovenfor, kan i kortformat oppsummeres med disse formuleringene:

1) «Økonomisk vekst er avgjørende for å skape et velfungerende samfunn, der vi løser problemene etter hvert som de oppstår. Kort sagt; stø kurs framover.»

2) «Dagens levemåte er ikke bærekraftig, den er en trussel mot eksistensgrunnlaget vårt. Vi må utvikle et annerledes, mer ansvarlig, grønt samfunn, innenfor en økologisk ramme.»

3) «Framfor å sette vekst og natur opp mot hverandre, kan vi skape miljøvennlig vekst. Vi må justere kursen og kanalisere framskrittet i nye retninger.»

Brytningene mellom disse tre preger politikken og samfunnsutviklingen både i Norge og internasjonalt. Gjennom de siste par århundrene har 1’ern blitt både fremmet og forsvart, og har på mange vis vært dominerende. De siste 30 årene har imidlertid stadig flere innsett at de (motvillig) bør flytte seg over i 3’ern. En håper i det lengste at denne varianten vil være tilstrekkelig til å løse problemene vi står overfor. Det kritiske spørsmålet er om ikke dét betinger at de politiske veivalgene gjøres vesentlig mer fokusert og målrettet enn i dag? Årets statsbudsjett bærer i så fall bud om at enten virkelighetsforståelsen eller viljen til endring (eventuelt en blanding) er svak blant våre makthavere.

Behovet for å få økt kraft i den grønne omstillingen, medfører at vi bør applaudere de alternative tankene og visjonene som fremmes fra 2’ern (blant annet av Pave Frans). Ganske enkelt fordi vi trenger at noen viser at det finnes andre tankespor enn de vi alle har gått oss fast i.

Den politiske diskusjonen i Norge preges av at det primært er Miljøpartiet De Grønne som representerer den vekstkritiske posisjonen, symbolisert med den grønne elva. De andre partiene forsøker på ulike vis å finne løsninger innenfor en veletablert horisont. Høyre, FrP og Arbeiderpartiet vakler mellom den gamle vekstpolitikken og den framvoksende vekst/vern-diskursen. Samtidig forsøker SV, Venstre, KrF og delvis SP å skape mer trykk i den sistnevnte, noe de tidvis klarer, tidvis ikke klarer.

Analysen konkretiseres i den ferske teksten Leve byen, skit i maten!

I det terrenget vi har skissert her, med dets mangfoldige landskap og tre elver, utspiller vår tids viktigste politiske brytninger seg. For å forstå diskusjonene rundt statsbudsjettforslaget, bør vi forstå dette større bildet. Partienes varierende posisjoner bidrar til at veien framover er uavklart. Et avgjørende spørsmål er hvor lang tid det vil ta før Høyre og Arbeiderpartiet innser at passiviteten ikke er til det beste, verken for naturen eller for Norge? Den grønne optimisten har ventet lenge på ny kurs, men forslaget til statsbudsjett for 2017 tyder på at transformasjonen lar vente på seg.