Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå» ble en suksess. Det fortjente den, for den er et velskrevet, innholdsrikt essay som har skapt debatt rundt viktige tema. Nettopp derfor bør den også møtes med kritikk. For: Er den historien som fortelles sann?

En rekke enkeltmomenter i boka forteller utvilsomt noe sant om vår virkelighet, sannheter som bør utfordres og problematiseres. Dette handler om kapitalismens posisjon, om framveksten av den nyliberale tenkningen, om samfunnsmessige endringer og tilhørende konsekvenser.

Det mer komplekse svaret er likevel at boka tidvis beveger seg på tynn is – fordi den i for stor grad fristes til å betrakte nyliberalismen som en entydig årsaksmekanisme, med kraft til å forme omtrent alt i sitt bilde. Det blir for endimensjonalt, og bør derfor møtes med nyanseringer.

Teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 24/8-2020

Fra sosialdemokrati til nyliberalisme

Etter å ha brukt doktorgraden til å rette kritisk søkelys mot det norske sosialdemokratiet, begynte jeg for 15-20 år siden å grave meg inn i et perspektiv som tilsa at nyliberalismen utgjorde en alternativ strategi for forming av samfunnsutviklingen. Siden har jeg med kritisk blikk forsket på, reflektert over og skrevet om temaet – samt forelest i både faglige og politiske sammenhenger (fra Arbeiderpartiet via ATTAC til en håndfull filosofiseminarer).

De som leser min nye bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme vil møte en mangefasettert historie om modernisering og vekstbasert framskritt – der først sosialdemokratiet og deretter nyliberalismen vinner en dominerende posisjon i formingen av det norske samfunnet.

Jeg deler med andre ord Linn Stalsbergs utgangspunkt: Vi lever i dag i en nyliberal orden, der både økonomien, samfunnet, kulturen og det å være et menneske, er annerledes enn hva det var i sosialdemokratiets høytid, fra 1945 til utpå 1970-tallet. Det er et paradoks at noen avfeier hele begrepet, samtidig som de neppe har noe problem med tanken om at Norge etter krigen omtales som en sosialdemokratiske orden. Sånn er del vel ofte: Det er enklere å kritisere det som var, enn det vi lever midt i.

Samtidig bør vi erkjenne at begge disse samfunnsformende prosjektene ble født innenfor en større, kompleks sammenheng. Ser vi ikke dette, ender vi med å gjøre nyliberalismen større enn den er. Når Stalsberg for eksempel beskriver hvordan familiemedlemmer lever livet bak hver sin skjerm, er dette treffende og kanskje også bekymringsverdig – men: Hvor langt skal en egentlig strekke seg, i forsøket på å gi nyliberalismen skylda for alt en ikke liker?

Veksttvang og miljøkriser

For meg melder dette spørsmålet seg med full tyngde når jeg leser hvordan dagens miljøkriser framstilles. Dette er mitt fagfelt, og i boka Fra evig vekst til grønn politikk skriver jeg kritisk om nyliberalismen som bidragsyter til og forsterker av vekstens mekanisme. Likevel, det blir misvisende å betrakte veksttvangen i seg selv som et nyliberalt prosjekt.

Følger vi vekstmekanismens utvikling gjennom historien, må vi erkjenne at den har vært der hele tiden. Menneskeheten har ikke bare underlagt seg jordkloden, vi har utryddet dyrearter og ødelagt natur helt siden vi vandret ut av Afrika. Sporene strekker seg tilbake til jeger- og sankersamfunnet, hvorpå landbruksrevolusjonen systematiserte vekstviljen og ga den kraft til å omforme hele vår virkelighet.

Med kapitalismens framvekst ble mekanismen ytterligere effektivisert. Det var likevel først med den industrielle revolusjonen og den fossile energien det tok av. Den brå økningen i vekstkraft ga velstandsøkning og befolkningsøkning, men også tæring på naturressurser og forvitring av naturmiljøet. I dag er alvoret prekært, men de alvorlige problemene inntrådte lenge før nyliberalismen vant fram, og konsekvensene har vært like naturødeleggende i sosialistiske som i kapitalistiske systemer. Denne realiteten bør enhver forkjemper for økologiske verdier ta innover seg.

Et viktig poeng er at vekstmekanismen i lang tid er blitt støttet og stimulert av statsmakten. Først (med spor noen århundrer tilbake i tid) med sikte på å gjøre staten sterkest mulig, i konkurranse med andre stater. Etter hvert også fordi en fra 1800-tallet og framover ville bygge nasjonalt fellesskap, utvikle sosiale ordninger og etterhvert etablere velferdsstaten. På det viset ble vi alle innlemmet i vekstens nødvendighet. Ikke bare som private forbrukere, men også gjennom forventninger til jevnt økende offentlig forbruk.

Rundt midten av forrige århundre ble denne mekanismen institusjonalisert gjennom vekstkompromisset mellom rød og blå politikk. Med forankring i nasjonalregnskapet utgjør brutto nasjonalprodukt (BNP) ikke bare et mål på vekst. Det impliserer også et krav om at veksten må drives videre, ettersom voksende BNP har blitt en grunnindikator på om politikken er suksessfull eller ikke. I det sosialdemokratiske Norge trumfet industrialiseringen og kraftsosialismen det meste, til naturens pris.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi vi gjennom å gå inn i denne mangefasetterte virkeligheten, må erkjenne at veksttvangen og vår grenseløse vilje til å overkjøre naturen, ikke kan ledes tilbake til én årsaksfaktor. Å la nyliberalistene framstå som de eneste skyldige gir kraftfull retorikk – men sant er det ikke.

Et nyliberalt grønt skifte?

Stalsberg sier at nyliberalismen ikke snakker om naturmiljøet. Vel, det gjorde en vel ikke innenfor den sosialdemokratiske orden heller, inntil en ble tvunget til å endre fokus. I dag snakkes det derimot om spesielt klima fra alle kanter – og det grønne skiftet, som er i ferd med å bli vår tids store politiske prosjekt, er på mange vis formet gjennom nyliberal logikk og nyliberale løsningsstrategier.

Det blir derfor feil å antyde at nyliberalister ikke tar del i forsøket på å redde verden. Vi kan like gjerne si at problemet er motsatt: De nyliberale strategiene (kvotehandel, grønne sertifikater, konkurranse om utvikling av grønn teknologi, incitamenter for å styrke elbil-markedet, osv) har blitt så sterke at andre grep skyves utover sidelinjen. I dette forføres selv en del miljøpolitikere. Ikke bare ved at de tror på grønn vekst, men ved at de overser at et slikt løsningsspor betinger at menneskelivet effektiviseres og gjøres enda mer produktivt enn det alt er. Ikke mye dypøkologisk visjon der akkurat.

Så la det ikke være tvil: Nyliberale strategier trenger problematisering, kritikk og motstand. Men vi bør rydde i begrepene, anerkjenne kompleksiteten og unngå endimensjonaliteten, dersom vi ønsker at kritikken skal bli noe mer enn forenklet retorikk.

Link til bøker

Hvis du har lyst til å lese mer om veksttvang og miljøkriser, anbefales Fra evig vekst til grønn politikk. Om du ønsker å nærme deg nyliberalismen i bredere forstand, med blikk på både barnehage, skole, helse, bolig, forskning osv, er boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme ifølge en kritiker et bugnende koldtbord.

Fotnote

Teksten er en litt forlenget utgave av kronikk i Klassekampen, den 24. august 2020.