Dagens viktigste konfliktlinje går ikke mellom rødt/blått, men mellom… – nei, ikke grått/grønt denne gangen, men derimot et annet skille, belyst i en artikkel i The Economist med tittelen Drawbridges up.

Et sitat fra artikkelen, i norsk oversettelse:

«Fra Warszawa til Washington går det viktigste politiske skillet mindre mellom venstre og høyre, og mer mellom åpen og lukket.»

Brexit kan nok skrives inn her, som en illustrasjon på hvordan ytre venstre og ytre høyre har funnet sammen gjennom en felles retorisk formel. En peker på alt som er galt i verden, samt uperfekte ordninger på overnasjonalt eller internasjonalt nivå – og lover at alle problemer kan løses ved å styrke nasjonens suverenitet (evt også bygge murer a la Trump).

På motsatt side finner vi de som søker etter nye former for politikk, innenfor rammen av den liberale, åpne verden. De som tenker langs sånne spor er ei mangfoldig gruppe. I norsk politikk befinner de seg i ulike partier som MDG, Venstre, SV, Høyre og AP. Politisk uenige om mye, med et vidt spekter av ulike meninger, men de deler en vilje til å holde fast på den liberale orden.

De mest visjonære vil ha et styrket FN, mer offensive grep for internasjonal solidaritet og utjevning – og: at den globale økonomien skal reguleres strengere og underlegges mer aktiv styring. Veien til en slik global, sosialliberal, grønn orden er lang og brokete. Det er lett å kjenne på fristelsen til å gi opp, bare gi seg over til de som vil lukke grenser og dyrke nasjonal selvråderett.

Når en likevel ikke vil dit, er det fordi en holder fast på at åpent er bedre enn lukket, og at det nest beste er bedre enn ingenting. Noen anerkjenner verdien av et ikke-perfekt EU, og sier ja til forpliktende samarbeid på tvers av landegrenser. Andre understreker at selv forsiktig regulering av internasjonal handel, vil gi mer stabilitet enn en verden der alle kjemper mot alle.

Foreningen av ytre høyre og ytre venstre avfeier sånne grep. Isteden dyrkes den nasjonale suvereniteten, som om den representerer selve urløsningen på enhver utfordring.

En kan forstå kraften i drømmen om å la verden seile avgårde og heller bare fokusere på sin egen gruppe – men: kan en en slik strategi bidra med noe positivt, i den verden vi lever i? De lukkede grensers politikk representerer et steg bort fra de rammene som ble bygd opp etter 1945. Det er en farefull vei.

Jeg ønsker at vi fortsatt forsøker (langs et spor som garantert er feilbarlig og uten noe perfekt endepunkt) å ta våre politiske kamper innenfor en åpen verden med omforente spillregler.

Vi bør holde fast på tanken om at det problematiske ved dagens globale økonomi kan motvirkes og forbedres, og utvikle ordninger som kan møte framtidens utfordringer – i et krevende men viktig samspill mellom det globale, regionale, nasjonale og lokale. Ikke ulikt det sporet som er etablert siden 1945, bare med et mer sosialliberalt, grønt anslag enn tidligere.

Tilføyelse 2025

Ni år etter at jeg formulerte disse tankene, føles verden skjørere enn på lenge. Donald Trump er på nytt president i USA, og gjør sitt beste for å omgjøre den internasjonale orden til en skolegård der bøllas skiftende innfall styrer det meste. Empatien med menneskene som lider virker å ha blitt mindre. Nådeløse kriger blir ikke stanset. 

Brytningene mellom lukket og åpent vedvarer, og jeg stiller til valg for et parti som med styrke står opp for tanken om at livet på planeten er et skjebnefellesskap – der veien til framtiden ikke skapes gjennom lukkede grenser og oss selv nok-nasjonalisme.