Kapitalisme – en grønn kritikk

Hva er kapitalisme? En ideologi, et helhetlig system – eller snarere en samling praksiser, teknikker, anordninger osv som vi samler via ordet «kapitalisme»? Hvor kommer kapitalismen fra, og hva er dens konsekvenser? Bør vi verne, endre eller fjerne den?

For noen er svaret på disse spørsmålene enkle og udiskutable. For andre er dette en kompleks problematikk uten entydige svar. Selv er jeg usikker på hvor jeg står. Kritisk ja, men hvor kritisk? Jeg skriver for å søke meg i retning av mulige svar.

La meg starte med noen innledende avklaringer.

Om kapitalismen

Store norske leksikon beskriver kapitalismen som «et økonomisk system basert på at den økonomiske virksomhet organiseres av kapitaleiere, som benytter sin kapital til å anskaffe produksjonsmidler og råvarer m.m., og til å lønne arbeidskraft».

Jeg liker at definisjonen legger vekt på kapital og kapitaleiere, ikke på hvem disse eierne er, for dét er et sekundært spørsmål. Et kritisk punkt er at fokuset kun er på produksjon, mens handel og finans ikke nevnes her.

Legg merke til ordet «system». Det signaliserer at kapitalen, kapitalisten, de ansatte, produksjonsmidlene osv inngår i en definerbar helhet. Mon tro om dette leder tanken for mye i retning av noe enhetlig og entydig? Et alternativ er at vi ser for oss et sett av praksiser, teknikker osv, preget av visse måter å gjøre ting på, og visse ordninger som støtter opp om dette – der helheten framstår som en bevegelig, variabel formasjon snarere enn et lukket system…

Selv om denne teksten blir ganske lang, er det ikke ei bok. Jeg har fått innspill om instrumenter som burde vært berørt, pluss at jeg kunne belyst hvordan ulike komponenter har endret seg gjennom historien. Det er viktig ja, men alt kan dessverre ikke tas med i en tekst som dette.

Om den grønne kritikken

Når jeg etterhvert vender blikket i kritisk retning, er et viktig poeng at jeg ikke skriver om konkrete løsninger, men om politiske tenkemåter. Tilbake i 2013/14 publiserte jeg flere tekster om forholdet mellom liberalisme, sosialisme, anarkisme, feminisme, konservatisme og grønn politikk (du finner dem via Innhold i menylinjen). De ble senere innarbeidet i boka Fra evig vekst til grønn politikk.

Jeg beskriver her økologisme som en egenartet ideologi, mens det bredere begrepet grønn politikk forstås som skapt i brytning mot og samspill med liberalisme, sosialisme osv. I dette rommet finner vi en håndfull posisjoner som alle er grønne, men likevel leder i forskjellig retning:

  1. Noen mener at vi trenger en radikal, økologistisk transformasjon av samfunnslivet.
  2. Noen sier at politikken må gis en tydelig grønn innramming, i dialog med impulser fra både venstre og høyre.
  3. Noen slår fast at grønt kun vil få kraft hvis det kobles entydig til det røde og venstreradikale.
  4. Noen tenker at sosialliberalisme og/eller verdikonservatisme gir den beste veien til grønn samfunnsutvikling.

Disse grønne variantene brynes mot en mer «grå» tenkning, der ulike partier har det til felles at de mener at bare en offensiv vekstpolitikk kan sikre både framskritt og evne til å løse ulike problemer. Vi møter dette delvis i form av sosialdemokratisk samfunnsorganisering med stø kurs og stabil blandingsøkonomi, og delvis i en mer liberalistisk variant med større vekt på konkurranse, markedsøkonomi og global handel. Disse to posisjonene dominerer dagens politiske virkelighet, og trenger nettopp derfor å utfordres av den typen grønn kritikk jeg vil utlede i denne teksten.

Alle de nevnte posisjonene vil nærme seg kapitalismen fra ulikt ståsted, noe vi kommer tilbake til. Først skal vi ta oss tid til en gjennomgang av kapitalismens historie, formet i møtepunktet mellom ei kapitalismebok av James Fulcher (2015), min egen grønn politikk-bok (Hammer 2016), samt det mangfoldet av tekster denne er forankret i (Fukuyama, Polanyi, Foucault, Klein m.fl). Poenget er å skape forståelse av hvor mangefasettert kapitalismen er. Dette er viktig for å kunne utvikle en treffende kritikk.

IMG_5476b

Kapitalismens historie

Ifølge James Fulcher (2015:12) handler kapitalismen grunnleggende sett om å investere penger for å tjene penger. Dette gjaldt også på de gamle markedsplassene. At varer som fisk, korn, krydder og tøy kjøpes, fraktes til et annet sted, for så å selges med fortjeneste, er med andre ord ingen ny praksis. Handelskapitalismens genealogi strekker seg langt tilbake i historien.

Tilsvarende har produksjonskapitalismen utviklet seg gjennom en lengre, ikke-planlagt prosess. Tilbake på 1200-tallet fantes det klesproduksjon basert på arbeidsdeling, der kleshandlere i bl.a Flandern importerte ull fra England, og slik bidro til kommersialisering av engelsk jordbruk. Den innkjøpte ullen ble gitt videre til lokale spinnere og vevere, med oppdrag om å produsere de klærne handelsmennene skulle selge.

Disse praksisene spredde seg etter hvert til det britiske samfunnet. En økonomi preget av småskala produksjon, markedsomsetning og forbruk tok dermed form. Veksten i produksjonen av klær og husholdningsprodukter var markant. Mer lønnsarbeid medførte samtidig at flere mennesker fikk penger å kjøpe for. Markedsrelasjonene ble flere; det forløste en ny dynamikk.

Føydalismen var ikke så etablert i England som mange andre steder. En gryende pengeøkonomi kunne dermed utfordre det bestående. De føydale strukturene ble erstattet av privat eiendom, vareproduksjon og arbeidsfolk. Et mer markedsorientert jordbruk stimulerte til effektivitet, innovasjon, teknologisk utvikling, bedre organisering, økt produksjon og økt matsalg. Et sted i denne historien gjorde patent det mulig å få eierskap til egne oppfinnelser. Eiendomsretten var en avgjørende betingelse for den nye økonomiens funksjonsmåte.

Også finanskapitalismen utviklet seg over lengre tid. Aksept av bankvirksomhet og rente på lån økte muligheten til å investere i ny teknologi, starte virksomheter osv. Aksjer medførte at folk som aldri hadde møtt hverandre kunne spre risiko gjennom å investere i felles virksomhet. Veksler medførte at penger kunne bevege seg mer over lengre distanser. Kapitalistiske instrumenter har spor helt tilbake til 1100-tallets Genova og Venezia, og ble senere utviklet i 15-1600-tallets Holland, der den første børsen ble etablert i Amsterdam.

Årsaker til kapitalismen

Vi ser at kapitalismen ikke var en skrivebordsteori, ei heller en ideologi eller et fastspikret system. Det var snarere en samling praksiser, teknikker og anordninger som utviklet seg over tid, litt her og litt der, i brytning mot ulike samfunnsstrukturer.

Når vi søker etter årsaker til utviklingen, peker mange på uavhengige bystater med mye makt til kommersielle og finansielle interesserer. Men, den tidlige produksjonen finner vi i rurale områder, med kombinasjonen billig arbeidskraft og innovasjon av nye produksjonsmetoder som viktige faktorer. Kapitalismens opphav på landsbygda, i jordbruket; ikke vår første tanke kanskje?

Noen mener at kapitalismen må forstås i forlengelsen av det føydale samfunnet. Et system preget av strengt hierarki mellom lensherre og vasall, med plikter som måtte oppfylles. Men samtidig var dette systemet desentralisert og relasjonelt. Lå det ikke åpninger for fleksibilitet og dynamikk her?

I den føydale orden hadde matprodusenten en grad av frihet (til forskjell fra slavene i andre samfunnstyper), samtidig som forpliktelsene til lensherren medførte at han var nødt til å produsere et matoverskudd for omsetning (til forskjell fra samfunn med selvforsørgende småbønder). Koblingen mellom frihet og krav om å være produktiv; vi kjenner vel dette igjen også i dagens kapitalisme?

I dette åpnet den voksende pengeøkonomien en helt ny mulighet: vasallen fikk mulighet til å kjøpe seg fri fra forpliktelser. Men da måtte han først tjene penger. Jobbe litt ekstra, oppnå økt frihet. Denne muligheten medførte at flere søkte lønnsarbeid. Dermed fikk markedene flere kunder.

Flere ulike faktorer samspiller her. Men, det hadde ikke trengt å gå sånn. Det skjedde ikke i Øst-Europa, der de føydale hierarkiene besto. At bøndene i Vest-Europa hadde kapasitet til å organisere seg og kjempe for frigjøring var viktig for framveksten av nye praksiser.

Det handlet nok delvis om en politisk struktur der makt var fordelt mellom en rekke småstater. Tenk på Kina: en sentralisert stat forankret i en enhetlig elite, der økonomien ble både regulert, skattlagt og underkuet, og der militærmakt, territoriell tenkning og store prosjekter gjorde det umulig for noen ny økonomisk dynamikk å vokse fram…

Europa var derimot preget av politisk fragmentering, dynastisk konkurranse, urban autonomi og kontinuerlige brytninger mellom styrer og styrt. Dette åpnet et mulighetsrom for innovativ økonomi. Men et anarki var det ikke. Kongedømmene sikret stabilitet, noe den framvoksende markedsomsetningen, akkumulasjonen av kapital og lønnsarbeidet var avhengig av.

Staten var hele veien en avgjørende faktor bak kapitalismens utvikling. Markant tydelig under merkantilismen, der det sentrale spørsmålet var hvordan nasjonens rikdom og makt kunne økes, med handelsoverskudd som suksessfaktor. Dette forløste innovasjoner i den økonomiske tenkningen. Handelskapitalismen ekspanderte, og arbeidskraften ble mer mobil. Gryende nasjonale enhetsbestrebelser tok form, inklusive etablering av nasjonale markeder på tvers av by og land.

Samtidig ga inntrengningen i Asia, Afrika og Amerika åpninger for nye markeder og økt handel. En handel som krevde både høy kapitaltilgang og effektiv organisering av kapitalstrømmen, og som samtidig medvirket til økt kommersialisering av den europeiske kulturen.

Vi må også nevne den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Max Webers berømte tese gjør oss oppmerksom på hvordan kombinasjonen av hardt, verdslig arbeid og nøktern livsstil bidro til økt sparing og dermed til at mer kapital kunne reinvesteres i framtidig avkastning. I tillegg medførte protestantismens verdslige orientering at munkevesenets disiplinære teknikker ble spredd ut i hverdagslivet, hvilket nok bidro til det moderne samfunnets økte produktivitet.

Oppsummering rundt år 1800

Jeg har skissert en utvikling preget av komplekse samspill mellom en rekke ulike faktorer, med gradvis utvidelse av rommet for kjøp og salg, økende risikovilje og aksept for handel, konkurranse og profitt. Mennesker som ønsket å tjene penger, evt gjøre livet sitt enklere, utviklet nye teknikker og praksiser – samtidig som den økende produksjonen og handelen bidro til økt arbeidsdeling og spesialisering.

I en tid der kapitalismen enda bare var en kraft blant mange, framhevet Adam Smith nettopp arbeidsdelingen som avgjørende årsak til forbedring av arbeidets produktive krefter, i samspill med en voksende pengeøkonomi som forenklet byttetransaksjonene og økte arbeidets lønnsomhet. Hvorpå akkumulasjonen av kapital ville gi økt investering, produksjon, omsetning og velstand.

Husk at denne visjonen ble formulert i ei tid der kapitalismen omfattet en mye mindre del av samfunnet enn i dag. Utviklingen var preget av økende fleksibilitet og dynamikk, der folk var mindre fastlåst til sine roller enn tidligere, og der den gryende kapitalismen var en formende kraft.

Den liberale tanken tok form her. Den ledet ikke bare til ideen om frie markeder, men også til krav om demokratiske fellesskap, like muligheter og utvikling av velferdsordninger. Et poeng som er lett å glemme når vi betrakter den moderne kapitalismens skyggesider.

Industrikapitalismen

Kapitalismens gjennombrudd på 1700-tallet åpnet for industrialismen på 1800-tallet. Markedsrelasjonenes spredning og økt forbruksvekst medførte økt etterspørsel. Dermed ble det mer rom for investeringer i stordrift. Matproduksjonen ble samlet i større enheter, verksteder ble til fabrikker, behovet for arbeidskraft vokste, andelen lønnsarbeidere økte.

De nye produksjonsformene betinget at arbeiderne ble samlet og disiplinert, slik at en kunne etablere et regulært, tidsstrukturert arbeid. En sideeffekt av dette var at «fritid» ble en realitet. En fritid som kunne fylles med innhold, og som med tiden ble kommersialisert. Slik åpnes en dynamikk der nye behov ledsages av nye varier og tjenester.

Lønnsarbeidet er m.a.o ikke bare koblet til produksjon, men også til forbruk, og dermed innlemmet i kapitalismens praksiser på både input- og output-siden. Når mennesker må kjøpe det meste en trenger, skapes det behov som må dekkes gjennom økt produksjon.

Dette kan nok sies å utgjøre en nøkkel til den industrielle kapitalismens heftige ekspansjon, der vi alle bindes fast i en logikk av kjøp og salg. Slik kommer hele samfunnet for første gang til å preges av de nye praksisformene. «In capitalism proper the whole economy becomes dependent on the investment of capital» (Fulcher 2015: 13).

Der markedsplassen tidligere var en romlig avgrenset størrelse, ble den gradvis mer abstrakt. Det vil si; markedet eksisterer der mennesker kobles gjennom kjøp og salg av varer, tjenester, arbeid og penger. I dette spillet er konkurranse en realitet, med evnen til kontinuerlig endring som suksessfaktor. Kapitalismen ble født ut av sosiale dynamikker, og har siden forøkt denne dynamikken i stort tempo.

Underveis spredte den seg utover jordkloden. Via utbygging av infrastruktur i koloniene ble det skapt en global økonomi, med økt mobilitet av folk, varer og penger. Verdenshandelen ble tre-firedoblet mellom 1870 og 1914, og kapital fløt mye friere. Tidens globale strømninger rommet et komplekst samspill av mennesker, handel, lagerhold, skipsfrakt, forsikringsordninger, markedsføring og utvikling av internasjonal finans.

Parallelt med dette rullet en ny etappe av den industrielle revolusjonen fram. Større og mer avanserte industribedrifter ble motorer i samfunnslivet og politisk maktfaktor. Tettere kobling mellom vitenskap og teknologi medførte at kjemikalier, syntetiske produkter, elektrisitet og kjølesystemer ble industrielt viktigere. Dette åpnet samtidig for utviklingen av et massekonsumsamfunn, med markeder for elektrisitet, telefoni, biler, husholdningsapparater, hjemmeinnredning, radioer og en økende mengde oljerelaterte produkter.

Innovasjonen var fra starten mye preget av kreative oppfinnere, men ble med tiden mer systematisert. En mer organisert kapitalisme tok slik form, i en kontinuerlig utveksling mellom vitenskap, teknologi, politikk og økonomisk ekspansjon.

Regulert kapitalisme

Den tidlige industrikapitalismen hadde et anarkistisk preg, uten motstand fra verken arbeidsorganisering eller statlige inngrep. Dette skapte en kombinasjon av intensiv vekst, økte forskjeller, oppløsning av lokale fellesskap og industriområder preget av stor sosial nød. Karl Marx var blant de som reagerte. Motkrefter ble mobilisert, og kapitalismens grunnstruktur med skillet borgerskap/proletariat var etablert.

Dette fikk effekter. Fra sist halvdelen av 1800-tallet og fram til 1970-tallet gikk vi inn i en langstrakt fase der økonomien i større grad ble styrt, regulert og begrenset. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ble mer organisert.  Tendensen til markedsmessig konsentrasjon og stordrift medførte større oppmerksomhet fra statens side.

Denne styringsviljen økte markant gjennom første verdenskrig, samtidig som internasjonale konflikter ledet til nasjonal proteksjonisme. Arbeidsklassen ble i økende grad inkorporert i en sosialliberal samfunnsorden. Dette bidro til at velferdsstaten vokste kraftig i omfang, og det offentlige eierskapet ble mer legitimt.

Ved inngangen til 1970-tallet var velferdsstat, korporative relasjoner og omfattende offentlig eierskap veletablert i det vestlige samfunnet. Ti år senere, gjennom 1980-tallet kollapset denne ordenen, og en mer rendyrket markedstenkning vant igjen fram.

Nyliberalisme

I grønn politikk-boka beskriver jeg hvordan en nyliberalistisk strømning helt fra rundt 1945 hadde beredt grunnen for det skiftet som inntrådte. En viktig tese her er at nyliberalismen ikke må reduseres til en tilbakevending til klassisk liberalisme. Snarere handler det om vilje til å bruke politiske grep aktivt for å spre økonomiske mekanismer utover i samfunnskroppen (jfr innføring av anbudsprinsipp, resultatmålinger som incitament til konkurranse osv) – inkludert gjennom krav om systematisk utvikling av samfunnets humankapital.

Det at denne diskursen vant hegemoni, var koblet til reelle utfordringer ved den regulerte kapitalismen. Økt internasjonal konkurranse skapte press mot etablerte industrisamfunn, hvilket åpnet døren for flytting til lavkostnadsland. Andre utfordringer kom fra økende motstand mot høyt skattenivå, og gryende misnøye med offentlige velferdstilbud. Individualisme og valgfrihet vokste fram som alternativ til den regulerte, sosialliberale (evt sosialdemokratiske) ordenen.

Dette åpnet for en flom av markedsgjøring.  Deregulering var derimot mer retorikk enn realitet, ettersom nyliberalismen i praksis handlet om å regulere fram konkurransens dynamikk. Til dette trengtes et omfattende arbeid med å etablere indikatorbaserte mål- og rapporteringssystem, som skulle sikre kontroll, feedback, konkurranse og selvregulering.

I den vekstmekanismen som tar form her står ikke stat og private aktører i motsetning til hverandre. Det å fokusere kun på private aktørers kapitalistiske praksis, beskriver jeg i grønn politikk-boka som en fattig analyse. Vekstmekanismen er snarere forankret «i spillet mellom markedskrefter, menneskelige behov, velferdsordninger og statlige interesser» (s.84) – eller, med litt andre ord: «veksten skapes i næringslivet, av kapitalistene, men samtidig er disse politikkens leverandører» (s.83).

Globalisering og finanskrise

Et vesentlig trekk ved kapitalismens utvikling etter andre verdenskrig handler om geografisk ekspansjon. I samspill mellom multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og grenseløs forbrukerkultur ble en global økonomi skapt. Etablering av frihandelsområder, tollunioner, fellesmarkeder og pengeunioner understøttet utviklingen. De multinasjonale selskapenes økte makt innenfor finanssektoren, kull, olje og gass, våpenindustrien, kjemisk industri, legemiddelindustrien, landbruksindustrien osv er et høyst problematisk trekk ved denne utviklingen.

Ovenfor nevnte jeg arbeidsdelingen som både en effekt av og forutsetning for spredningen av kapitalistiske praksiser. Lenge var denne arbeidsdelingen konsentrert innenfor hvert samfunn. I dag er dette spredt utover hele jordkloden, med den følge at proletariatet har økt med flere millioner i nyere tid. De store industriene har gjennom dette fått stor makt over arbeiderne, som tidvis unyttes og utbyttes på det groveste. Det uregulerte og billige arbeidet utkonkurrerer samtidig arbeidskraften i mer moderniserte samfunn (en kilde til høyrepopulismens framvekst).

Kommunikasjonsteknologi, utviklingstrekk i jordbruket (der planter, korn, gener og vann tidligere var gratis felleseie, men har blitt varer det kreves penger for) og turisme (stadig nye steder og kulturer omgjøres til kommersielle varer) er andre bidragsytere til kapitalismens globalisering i nyere tid.

Likevel; det som virkelig endret seg fra 1990-tallet var kraften i den spekulative pengeøkonomien, koblet til global finansflyt, internasjonale investeringer, valutahandel, derivater osv. Det nyliberale frislippet medførte en heftig vekst i den finansielle industrien, med økende internasjonal konkurranse og med økte muligheter til kjapp gevinst.

Med finanskrisen fra 2007-2008, som etter hvert ble en realøkonomisk krise, møtte denne økonomien veggen med et smell. For historikere vil nok en viktig problemstilling i årtier framover handle om hvorfor denne krisen ikke ble søkt løst med grep utenfor den nyliberale forståelsesrammen. Samtidig bør vi erkjenne at en tross alt klarte å forhindre at krisen ble verre enn den ble. Et omforent bilde av disse årene tar nok enda noen år å etablere.

Kritisk drøfting med grønt anslag

Vi kunne tilføyd  mange nyanser og mye refleksjon til den kjappe gjennomgangen ovenfor. Uansett, det vesentlige har vært å få fram at mange ulike komponenter med tiden har blitt ført sammen i den formasjonen vi omtaler som «kapitalisme». Et avgjørende skifte inntådte på 1800-tallet, da de kapitalistiske praksisene for første gang favnet store deler av samfunnet, og slik blir en formende kraft i samfunnsutviklingen – samtidig som de ble rammet inn i et liberalt styringsregime. For også liberaleren vil styre, bare at dette gjerne skjer på distanse, med varsomhet, i samspill med samfunnets og den kapitalistiske økonomiens egendynamikk.

La oss vende blikket i kritisk retning. Innledningsvis skisserte jeg fire grønne posisjoner. Vi kan anta at kapitalismens historie framstår høyst ulikt for disse:

  1. De som ønsker en egenartet økologistisk politikk, fokuserer kritisk på sideeffektene av modernitetens vekst og spredning, der kapitalismen inngår som sentral drivkraft – og spør: hvordan har moderniseringen endret menneskelivet og skadet naturen? Ut fra dette vil de søke i retning av en ikke-kapitalistisk framtid, gjerne formet via desentraliserte prosesser og lokale kretsløp.
  1. De som søker å forene en økologisk kjerne med dialog i retning både venstre og høyre, har sympati med den første gruppens kritiske visjon, men tviler på at den er realiserbar i nær framtid. Samtidig er de mer pragmatisk innstilt til både statlige styringsgrep og kapitalistiske praksisers mulige plass i den videre samfunnsutviklingen.
  1. De som vil at grønt skal kobles til det røde og venstreradikale, anser de negative effektene av industrialisme, global handel og hensynsløs finansindustri som kapitalismens sanne ansikt, og inntar en sterkt kritisk, ja, for noen en direkte antikapitalistisk posisjon. Blant sistnevnte lever drømmen om offentlig eierskap av produksjonsmidlene osv.
  1. De som vil koble grønt til (sosial-)liberalisme og verdikonservatisme legger til grunn at kapitalismen er en ressurs, men vektlegger at den må balansere mot andre verdier – og er åpne for indirekte reguleringer og en viss begrensning. Dette må imidlertid skje via varsomme grep, slik at en ikke ødelegger økonomiens innovative kraft.

I tillegg kommer som nevnt sosialdemokratiet (som vi kunne skrevet inn mellom pkt 3 og 4) og den nyliberale økonomismen (til høyre for pkt 4). Disse har anno 2017 mindre grønn forankring enn de fire nevnte posisjonene, men er utvilsomt avgjørende for en helhetlig forståelse av kapitalismens stilling i samfunnet vårt.

Antipati eller kritikk?

Er jeg kritisk til kapitalismen? Ja, helt klart. Hva med nyliberalismens grep? Yepp, markant kritisk. Spekulativ finansindustri, miljøskadelig produksjon, uhemmet global omsetning, evig forbruksvekst, økende forskjeller; alt dette trenger utfordring og kritikk. Gjør dette meg til antikapitalist? Nei, for skulle jeg være dét, måtte jeg kunne framlegge et alternativ som ville fungere i global målestokk. Det kan jeg ikke pr 2017.

Den venstreradikale, røde diskursen om offentlig felleseie av produksjonsmidlene og regulert forbruk etter behov lever fortsatt som en antikapitalistisk strømning. Jeg anerkjenner at det er en legitim posisjon, som reiser viktige utfordringer, men har lite tro på at dette representerer veien til den grønne framtiden.

Mer sympati opplever jeg i møtet med en økologistisk strømning med anarkistisk anslag, der en ser for seg at vendingen bort fra kapitalismen vil vokse nedenfra, ved at stadig flere mennesker forkaster konkurranselogikken og dyrkingen av Mammon, til fordel for samarbeid og et enklere liv. Men selv om denne visjonen vekker gjenklang, tenker jeg nok samtidig at den som globalt prosjekt blir urealistisk.

Framstillingen av kapitalismens historie synliggjorde hvordan dens praksiser og teknikker vokste fram parallelt med en gradvis utvikling av demokrati, menneskerettigheter og velferdsordninger. De som vil hente ut én komponent innenfor denne helheten og trampe på den, bør erkjenne faren for at noe viktig kan gå med i dragsuget.

De kommunistiske regimene som ble etablert i varierende form i ulike land hadde nok sin form for stabilitet og sosiale sikkerhetsnett. Sentraldirigeringen av økonomien kastet imidlertid vrak på viktige liberale verdier og endte med maktkonsentrasjon, undertrykkelse og fravær av frihet. Ødeleggende for naturmiljøet var de også. Da regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa møtte veggen, ble kapitalismens viktigste utfordrer borte. Kina må vel i dag betraktes som et statskapitalistisk system, som utnytter de økonomiske mekanismene for alt de er verdt – men uten å gi individene samme grad av politiske friheter som i demokratiske land.

Derimot finner vi en rekke mer avgrensede eksempler på ikke-kapitalistisk livspraksis. Urfolk som lever utenfor det moderne samfunnet. Økoanarkistiske småsamfunn rundtomkring. Amishene i USA. Det er bra at slike alternativ finnes, og at de overleverer. Men veien er lang derfra til at disse skulle kunne fungere som rettesnor som hele den globale økonomien. Anno 2017 er det derfor god grunn til å si at endringene heller må formes fra innsiden:

«Mangfoldet og kapasiteten til endring [i ulike kapitalistiske samfunn] vil gi mulighet for reform. Reform krever imidlertid engasjement med kapitalismen og kan ikke oppnås gjennom bevegelser som stiller seg på utsiden og kun demonstrerer mot den» (James Fulcher 2015: 126, min oversettelse)

Jeg tror sitatet treffer noe grunnleggende viktig. Pr i dag finnes det ikke noe realistisk alternativ. Noen drømmer likevel om at hele systemet kan knipses bort og erstattes av en rasjonell skrivebordmodell over det lytefrie samfunnet, basert på at mennesker egentlig er bare gode og heller vil samarbeide enn å konkurrere. Er ikke dette en naiv, idealistisk og tidvis farlig drøm? Er det ikke bedre å yte motstand og kritikk fra innsiden, enn å drømme om en antikapitalistisk revolusjon?

Kriser

Siden tulipankrakket i Nederland i 1637 har kriser vært en erkjent del av kapitalismens realitet. Ulike mekanismer bidrar til dette. Høy produksjon kan skape krise på grunn av lav etterspørsel. Synkende produksjon kan medføre heftig prisøkning og påfølgende ustabilitet. Internasjonal arbeidsdeling skaper gjensidig avhengighet som kan spre kriser fra land til land. Spenninger mellom internasjonal handel og nasjonal beskyttelse er en evig kilde til problematikk.

Fra 1970-tallet har verdensøkonomien befunnet seg i en tilstand av ustabilitet, på kanten av nye kriser. Lånefinansering av forbruk og sterk økning i gjeldsnivået har skapt en tikkende økonomisk bombe. At kapitaleiere samtidig har flyttet penger fra realøkonomien til finans- og spekulasjonsmarkedene bidrar ikke akkurat til stabilitet. Med finanskrisen fra 2007-2008 ble alle disse problemfaktorene satt på spissen.

Likevel, der Karl Marx beskrev veien fram mot den store krisen, har realitetene snarere vist stor evne til å tilpasse seg opp- og nedturene. Dette har også skjedd det siste tiåret. Staten viste seg i stand til å møte krisen.

Nå er det selvsagt ikke gitt at dette alltid vil skje. Kapitalismens produksjon og omsetning skjer innenfor rammene av naturmiljø, samfunnsmessig infrastruktur og sosiale mekanismer. Det er gjerne staten som sikrer disse faktoren. Når denne presses av krav om utgiftskutt, privatisering og begrenset handlingsrom, kan effekten blir at statens evne til å bære byrdene reduseres. I så fall svekkes de institusjonene og strukturene den kapitalistiske økonomien er så avhengig av, noe ingen er tjent med.

«En markedsøkonomi og et høyt nivå av velstand kommer ikke ut av ingenting, men hviler på et skjult institusjonelt fundament bestående av eiendomsrett, lovstyring og en grunnleggende politisk orden» (Francis Fukuyama 2011: 13, min oversettelse).

Dette aspektet ved samspillet mellom kapitalismen og staten blir lett oversett, fra begge sider av det politiske spektrumet. En grønt fundert kritikk av dagens samfunnssystem, vil kunne handle om en revitalisert forståelse av hva dette samspillet impliserer og hva som skal til for at det skal fungere bærekraftig i en tid med økende miljøproblemer.

Den regulerte kapitalismens mulighetsrom

Overgangen til regulert kapitalisme impliserte at markedsmekanismene fortsatt fikk virke, men innenfor mer definerte rammer. Dette skjedde på forskjellig vis i ulike land. I Norge fikk vi en kombinasjon av sterk arbeiderbevegelse, velutviklet velferdsstat, korporativt samarbeid og en industrialisering som delvis var statlig iscenesatt. Dette spilte seg ut via et rødt/blått vekstkompromiss, der interessekampen ble nedtonet til fordel for felles innsats for å øke verdiene til fordeling.

I USA møter vi en helt annen variant, mer individualistisk, færre arbeiderrettigheter, mindre vilje til omfattende velferdsordninger. Derimot ser vi en sterk liberal tradisjon for såkalt antitrust-arbeid, der en via lovgivning og rettssystem sikrer konkurranse framfor maktkonsentrasjon. Med New Deal fra 1933 ble det også skapt rom for mer direkte statlig intervensjon i økonomien.

En tredje variant møter vi i Japan, preget av statsledet, industriell kapitalisme med store foretak – men ingen omfattende velferdsstat. Der varierende former for nyliberale grep (økt aksept for ulikhet, konkurranseutsetting, deregulering av finanssektoren osv) har vunnet fram i både Norge og USA, har økonomiske utfordringer i Japan i større grad blitt møtt gjennom etablerte institusjoner.

Det disse eksemplene har til felles, var at industrikapitalismen medførte klasseorganisering og klassekonflikt, hvorpå myndighetene på varierende vis grep styrende inn, samtidig som en i større eller mindre grad etablerte velferdsordninger. Slik fikk kapitalismen leve videre innenfor et regime som søkte å både regulere dens utfordringer og livnære seg av dens goder.

Kanskje det er i en slik retning vi igjen bør bevege oss? Bare at innrammingen nå i mye større grad må gjøres grønn. Hvilket betinger en markant utfordring av den ensidigheten som har medført at vekst i BNP er blitt tilskrevet posisjon som et slags trumfkort. Måling av økonomisk virksomhet bør i større grad balanseres mot utvikling av livskvalitet og sikring av naturmiljøet.

Slik vil det etableres et mer helhetlig sett av føringer og vurderingskriterier for hva en bærekraftig samfunnsutvikling impliserer. I dette trenger ikke all konkurranse erstattes med samarbeid, men dyrking av konkurransemekanismen på alle mulige samfunnsfelt bør motvirkes fordi den er endimensjonal.

Kritikk av nyliberalismen

Etter min mening er det helt udiskutabelt at en nyliberal vending de siste 20-30 årene radikalt har endret virkeligheten vi lever i. Et grunntrekk her er som nevnt viljen til å spre økonomiske mekanismer ut i samfunnet som helhet – f.eks ved å fremme konkurranse gjennom anbud, målstyring, resultatindikatorer, resultatmålinger, incitamentordninger osv.

I dette er det ikke så viktig om det er offentlige, ideelle eller kommersielle aktører som leverer. Det vesentlige er at kalkulasjonene og beslutningene konsekvent gjøres gjennom konkurransens logikk. I praksis vil dette likevel favorisere de kommersielle aktørene, fordi de mestrer det økonomistiske spillet best. Dette gjelder enten vi befinner oss på lokalt, nasjonalt eller globalt nivå.

Innenfor denne horisonten kan selv miljøkriser og klimaendringer omgjøres til et teknisk problem som søkes løst via profittbaserte markedssystemer (kvotehandel, naturen på børs osv). Slik blir miljøpolitikken innkapslet i arbeidet med å gjøre stadig flere til kjøpere og selgere i markeder, noe storindustri og multinasjonale selskaper neppe taper mye på.

Fra en grønn posisjon framstår dette som et feilspor som trenger motstand. Det nyliberale, kapitalistiske regimet har nok lettet på skattetrykket og økt valgfriheten, men samtidig medført mindre trygghet, økt effektivitetspress og økende sosial ulikhet. Dette betyr imidlertid ikke at en nødvendigvis må forkaste liberalismen i sin helhet. Det bør være fullt mulig å vri utviklingen i en annen retning, slik at vi utvikler en ny, grønt regulert form for økonomisk praksis – der det fortsatt finnes rom for kapitalistiske praksiser, teknikker og anordninger.

Kritikk av konsumismen

Det er enkelt å se hvordan produksjonssiden av kapitalismen representerer en grønn utfordring, ettersom den presser på i retning nyttemaksimerende utvinning av naturressurser, fornybare så vel som ikke fornybare. Samtidig må vi erkjenne at dette dessverre gjelder også andre økonomiske systemer. Kast et blikk mot Øst-Europa før murens fall, med Aralsjøen som et skrekkens symbol, så ser vi med all tydelighet at også ikke-kapitalistiske systemer var i stand til å ødelegge naturmiljøet med målrettet effektivitet.

Enten en er rød eller blå handler dette om jaget etter å forbedre menneskers materielle levestandard. Uavhengig av om behovene defineres kollektivt eller summeres ut fra individuelle preferanser, skapes det samspillseffekter som medfører økt produksjon for å dekke behov (som aldri mettes).

I dagens samfunn handler dette utvilsomt mye om kapitalistiske praksiser, som via reklame og andre former for påvirkning skaper en situasjon der vi alltid får høre hva vi mangler. Effekten er at altfor mange lar seg føre inn i konsumismen som livsform – fordi jeg fortjener det. Denne tanken medfører at den internasjonale handelen med tilhørende frakt av varer med skip, fly og trailere øker jevnt og blir omtrent umulig å problematisere.

I foruroligende grad er forbrukskulturen lånefinansiert og forankret i bruk og kast-holdninger og tilhørende sløsing. Tenk på all maten vi kaster, alle de fullt brukbare tingene som kasseres, alt vi kjøper uten å trenge det. Bør dette utslaget av kapitalismens praksiser møtes med begrensning av reklame og annen forbruksorientert påvirkning? Noen skriker opp om rød fare så snart sånt antydes, men det er da åpenbart mulig å begrense konsumismen uten at det liberale samfunnet derved blir borte.

Modernisering eller begrensning?

Ekspansjonen har fulgt menneskeheten gjennom hele vår eksistens. Vi har spredt oss utover jordkloden, utryddet en rekke dyrearter, bygd byer, lagt under oss jorda – og med tiden forbedret våre livsvilkår markant.

I et slikt perspektiv kan de kapitalistiske praksisene, teknikkene og anordningene betraktes som innovative uttrykk for menneskets skaperkraft. Folk har søkt nye måter å gjøre ting på, og underveis utviklet nye løsningsmodeller. Disse har bidratt til den dynamikken som har formet samfunnet vi lever i, på både godt og ondt.

Den som vil forkaste disse gradvis utviklede praksisene, bør erkjenne at han/hun stiller seg selv overfor en stor utfordring – der sjansen for å mislykkes og skape det motsatte av et godt samfunn er overhengende.

Den kapitalistiske ekspansjonsmekanismen har utvilsomt blitt mer kraftfull og allestedsnærværende i moderne tid. Det har gitt enorm velstandsøkning, og samtidig bragt oss til kanten av et økologisk stup. Det er en realitet at etter 12.000 års relativt stabil miljøtilstand, har vi mennesker på kort tid skapt endringer så markante at økosystemene har kommet ut av balanse. I verst tilfelle kan det medføre at hele sivilisasjonen vår kollapser. Jeg skriver om dette i Failure to act could have dire consequences.

Likevel; det er ikke gitt at de verste scenariene vil bli realitet. Det er heller ikke gitt at det å vende samfunnet i en helt ny retning vil redde oss. Ingen av oss kan vite om svaret ligger i økologisk begrensning eller intensivert modernisering.

Om vi skulle trenge raske endringer, kan det være at den dynamikken som skapes av frie økonomiske aktører som investerer for å tjene, er en ressurs vi trenger. Alt fra den nettbaserte delingsøkonomien til 3D-printing illustrerer moderniseringssporets potensiale (på godt og ondt). Kanskje den politiske utfordringen her ikke bør være å forkaste kapitalismens praksiser og teknikker, men om å kanalisere deres kraft i grønn retning?

Kaster vi blikket tilbake i historien, innser vi at både Adam Smith og Karl Marx var barn av sin tid. Førstnevnte skrev i en fase der den liberale dynamikken representerte et stort potensiale. Marx levde senere, og kunne dermed se farer og menneskelige omkostninger som Smith ikke ante om. Slik tilføyde de begge viktige momenter til vår forståelse av kapitalismen, men ingen av dem har erfart de siste 150 årenes historie. Vi må derfor søke svar i vår aktuelle samtid, ikke lese fasiten ut av fortidens ideer.

Mellom det lokale og det globale

Dagens kapitalisme er mye preget av storindustri og storkapital, multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og globale markeder, samt et handelssystem der enorme mengder gods transporteres på kryss og tvers av jordkloden.

Fra et grønt ståsted framstår dette som et foruroligende problemfelt, preget av utbytting av mennesker så vel som natur. I grønn politikk-boka diskuterer jeg hvorvidt motstand og alternative løsninger bør utvikles på lokalt, nasjonalt, overnasjonalt eller globalt nivå?

Den grønne diskursen har tendert til et både/og-svar. På den ene siden framsnakking av småskala samfunn der produksjon, bruk, innsamling, reparasjon og gjenbruk inngår i lokale kretsløp. På den andre siden en sterk tiltro til det globale storsamfunnet, med fokus på hvordan en kan få spesielt FN til å fungere så bra som mulig.

Samtidig vet vi at kapitalistiske aktører gjerne opererer i spennet mellom disse to nivåene. De multinasjonale selskapene og den frie finansflyten representerer problemfelt som ikke kjenner statsgrenser. Når små lokalsamfunn blir for svake til å forsvare seg, samtidig som internasjonale ordninger ikke fungerer, blir nasjonalstaten et viktig mellomnivå – f.eks ved muligheten for å beskytte lokal, bærekraftig matproduksjon og matsirkulasjon.

Dette bør ikke avstenge oss fra åpenhet for overnasjonale løsninger. Ikke minst fordi konstellasjonen av stat og næringsliv tenderer til å skape det jeg i grønn politikk-boka omtaler som Nasjonen AS – som forfølger sin egeninteresse, på linje med de multinasjonale selskapene.

Grønn kritikk av kapitalismen så vel som en økologisk innramming av politikk og samfunnsutvikling, betinger frihet til å tenke på tvers av nivå og systemer, uten å låse seg fast til det ene eller andre tankesporet. Skal kapitalistiske praksiser reguleres, må reguleringen skje via både nasjonale og overnasjonale styringsgrep, så vel som internasjonale avtaler, ordninger og systemer. Det vesentlige spørsmålet er hva som fungerer best, gitt målet om å utvikle et grønnere samfunn.

Konklusjon: økologistisk pragmatisme

Jeg innledet med å spørre hva kapitalisme er. Det korte svaret var; å investere penger for å tjene penger – og, som en viktig tilføyelse; understøttet av praksiser, teknikker og anordninger utviklet gjennom hundrevis av år.

Det skal noe til å benekte at kapitalistiske praksiser har bidratt til dynamikk, innovasjon og utvikling. Om vi ønsker å kritisere dette, bør vi ta oss tid til å reflektere hva vi er mot. Alle former for investering med tanke på å tjene penger? Enhver inndeling mellom kjøper og selger? Enhver bedrift som vokser og får flere ansatte? Om en sier at en er mot alt dette, da treffer det også småbedriftene (inkludert de med ambisjon om å levere til det grønne skiftet) som etableres via kapital og som innrettes mot å tjene penger.

Når folk utfordres til å konkretisere hva de er mot, peker de gjerne på kapitalismens iboende ekspansjons-mekanisme, som leder til at stadig mer favnes inn av kjøp og salg-logikk, der alt gis pengeverdi og der økonomisk nyttemaksimering trumfer alt annet. Eventuelt pekes det på oppsamlingen av kapital på noen få hender. Og så videre. Men det å være sterk kritisk til kapitalens spredning eller til kapitalopphopningen, storkapitalen og dens tilhørende makt og ulikhet, er ikke det samme som å være mot enhver form for kapitalistisk praksis.

Kan det være at disse praksisene så vel som den private eiendomsretten kan opprettholdes, samtidig som en vrir samfunnsutvikling i grønn retning – med avgrensning av veksttvangen og økt vekt på livskvalitet, bærekraft og rettferdig fordeling? Finnes det åpninger for å ta med oss de positive trekkene, samtidig som vi avgrenser de negative?

Som nevnt er det to posisjoner som vil svare nei til dette. Den røde, venstreradikale kapitalismekritikken er velkjent. Dens kritikk er fundert i det sosiale, der kapitalismen konfronteres for dens preg av maktkonsentrasjon, utnytting og urettferdighet. Det kan virke som om denne posisjonen for tiden revitaliserer seg selv gjennom en grønn utvidelse: kapitalismen er destruktiv ikke bare for mennesket, men også for naturen.

Dette bringer oss over til den andre formen for kritikk, nemlig den mer rendyrkede, økologistiske samfunnsvisjonen. Utgangspunkt er her gjerne at kapitalistisk økonomi i for høy grad baseres på profitt og vekst, hvilket skaper en kontinuerlig impuls til å utvinne stadig mer ressurser – fra naturen så vel som menneskene. En ønsker derfor å bevege seg i retning av en økonomi der veksttvangen ikke lenger er den grunnleggende, der det å endre livsform og skalere ned den plassen vi krever på kloden er en visjon.

I teksten Grønn brytningstid kommer kraften i en slik tanke tydelig fram. Slik synliggjør jeg hvordan visjonen om transformasjon står i markant kontrast til det sosialdemokratiske så vel som det nyliberalistiske prosjektet, forankret som de begger er i vekstbasert framskritt. Tankene er interessante og viktig å dvele ved. Likevel, anno 2017 står en noe mer pragmatisk innstilling sterkere – der en nok forsatt lar økologismen danne et sentrumspunkt, men der en samtidig er lydhør både til venstreradikal kritikk, og til mer sosialliberale og verdikonservative tankespor.

Jeg tror dette er den mest fruktbare posisjonen pr nå. En erkjenner da at kapitalismen er den globalt sett dominante praksisformen, og sannsynligvis vil forbli det i lang tid. Alternativet til anti-kapitalisme er å erkjenne at det finnes mange varianter av kapitalistiske praksiser og institusjoner, med ulik grad av tilpasning til vår tids utfordringer. I dette mulighetsrommet finnes det åpninger for å ramme inn, regulere og beskatte kapitalstrømningen bedre enn de siste 30 årene – samt kanskje å reversere tendensen til at stadig mer (inklusive naturen) omgjøres til kapital?

Jeg har deltatt i mange diskusjoner rundt disse temaene de siste ukene. Følgende skisse til mulige politiske grep er inspirert av innspill fra Knut Falk Qvigstad:

  • Endre hovedmålsettingene for politikken (lokalt, nasjonalt og globalt) ved å gjøre indekser for økologisk fotavtrykk og livskvalitet til viktigere styringsverktøy enn kjøpekraft/vekst.
  • En politikk innrettet mot at flere får dele på arbeidet, slik at vi får et inkluderende arbeidsliv, der effektivitetsøkning, profitt osv tas ut gjennom redusert arbeidstid framfor økt forbruk og økt rikdom for de få.
  • En mer desentralisert økonomi, der penger og makt er jevnere fordelt – ikke minst for å begrense innflytelsen til store, multinasjonale aktører. Omfordeling på globalt nivå, samt regulering av det globale handelssystemet, bør nok inngå i dette.
  • Økologien som reell ramme for økonomien. Det vil si en mer markant vilje til å beskytte naturen mot inngrep, øke prisen på uttak av alle naturressurser og gjøre økonomien til et sirkulært kretsløp fremfor bruk og kast.

En slik politikk vil ha et tydelig økologistisk tilslag, med både systemkritisk fokus og stor vilje til sosial utjevning – men framfor å forkaste markedsmekanismene og andre former for liberal dynamikk, kan disse søkes innskrevet som konstruktive bidragsytere til den grønne transformasjonen. En dose rødt, en dose blått, i konstruktivt samspill med en grønn kjerne av økologisk kalibrert samfunnsutvikling.

Litteratur

Kunnskapsbiten av teksten bygger på kap 3-5 og i noe mindre grad kap 8-10 i Fra evig vekst til grønn politikk (se bokas noter og bibliografi for videre referanser), samt på James Fulchers Capitalism: A Very Short Introduction (som rommer en god del mer enn tittelen antyder). Kilder på nettet er ikke brukt aktivt, men noen impulser har jeg nok fått også derfra.

One thought on “Kapitalisme – en grønn kritikk

  1. Tilbaketråkk: Vi må temme kapitalismen, ikke bekjempe den - Manifest Tidsskrift

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s