De siste årene har vi diskutert vindkraft, vannkraft, atomenergi, hydrogen, ammoniakk osv så fillene fyker.

Debatten er på et vis nødvendig. I årene framover skal vi steg for steg erstatte den fossile energien, og da må vi ta en del viktige valg om veien framover. Samtidig bør vi være kritiske, for diskusjonen formes av en tenkemåte vi ikke klarer å frigjøre oss fra.

Energiforbruket og energibehovet vokser – derfor MÅ energiproduksjonen vokse!!

Det er som om det ikke er mulig å motstå vekstens mekanisme. Snarere har den blitt et taust premiss, forut for enhver diskusjon. Mye vil ha mer, det gjelder å dure på, uten refleksjon eller selvbegrensning.

Gjennom flere bøker har jeg belyst vekstmekanismen, hvilke faktorer den rommer, hvordan den fungerer. Det har vært nødvendig å grave i dette, for vi har åpenbart mistet evnen til å problematisere veksten. Snarere har vi latt den bli en tvangstanke, som hindrer oss fra å utforske andre muligheter.

Hva om vi isteden forsøker å møte den evige veksten med en dose motstand?

En åpenbar mulighet er å si NEI til kryptovaluta, elektrifisering av Melkøya, uhemmet vekst i datalagring og all den naturnedbyggingen som økt energibehov fører med seg.

En annen mulighet er å si JA til kraftig satsning på energisparing og -effektivisering. Ikke bare via tekniske løsninger, men også med litt mer vilje til å justere levemåten vår.

Selvsagt er dette mulig, Vi kan både bruke mindre strøm og dempe energibehovet, og dermed også ta lufta ut av kravet om evig økt energiproduksjon.

Det som overrasker meg mest, er at mange klimaengasjerte fokuserer så lite på dette. Isteden bruker vi kreftene våre på å krangle om hva slags energi vi skal være for eller mot.

Som om dét er den eneste diskusjonen som teller.

Dette illustrerer dessverre poenget: Evig vekst har blitt et taust premiss – en udiskutabel ramme, som ligger fast, forut for våre politiske veivalg.

Som om det ikke fantes muligheter til å tenke på andre måter.

I mine grønne bøker beskriver jeg hvor dypt forankret vekstmekanismen er i samfunnet vårt. Og nei, det handler ikke bare om kapitalisters ønske om å maksimere overskudd. Vi må også ta innover oss den målrettede vekstpolitikken, systematisk bygd opp siden 1945, av både røde og blå partier. Pluss forventingen fra folk flest om at velstanden og levestandarden skal øke, hvert eneste år, inn i evigheten.

I sum skaper dette en treenig veksttvang, som former våre diskusjoner, vurderinger og prioriteringer.

Den som klarer å utfordre denne tvangstanken, vil øke sin evne til å si nei til lettvinte fristelser – og ja til veivalg som krever litt mer av oss, men som vil sikre en grønnere, mer bærekraftig og bedre framtid.