Jeg har lest Anne Sverdrup-Thygesons bok «Skogen». Vi gjorde sannelig rett, Hemnes MDG, da vi satte av et kapittel til skog og skogsbruk i vårt politiske program. Det ligger en åpning for et lite essay der, i møtet mellom bok og politikk.

Boka inviterer oss på vandring i de norske skogene, med økt innsikt i naturen som belønning. Underveis i lesingen noterte jeg ned noen stikkord, fordelt under 14 overskrifter: Trær, jordsmonn, kretsløp, skog, naturmangfold, skogsnæring, miljø og makt, skogdebatt, antropocen, klima, tap av natur, homogenisering, endringsblindhet, natur/menneske-veven.

I møtet med denne oasen av viktige tanker har Morgenbladets anmelder latt seg irritere av for mange banale ordbilder – der skogen blir en gigantisk gjenbruksstasjon med et vaktmesterkompani som tar for seg av et rikholdig koldtbord. Joda, jeg ser poenget, noen lesere kan ende med å betrakte trærne, soppene og insektene som om de var mennesker. Jeg synes likevel metaforene fungerer. De forløser refleksjon over skogens mangfoldige, myldrende virkelighet.

Skogen er mer enn bare trær

I de norske skogene er det gran, furu og bjørk som dominerer, men også rogn, selje, eik og andre treslag. Thygeson forteller at hvert tre er en flerårig plante med hard ved, som vokser både i høyden og i bredden.

De ulike trærne gir struktur og livsrom til klodens mest artsrike natursystem.

Med rundt 25 000 arter rommer skogen et enormt nettverk av forbindelser og yrende liv – skapt av trær, andre planter, jordsmonn, sopp, mikroorganismer og småkryp – så sammensatt og mangfoldig at vi på langt nær forstår alt.

Spesielt livet i jordsmonnet er et uutforsket univers. Gradvis avdekker vi mer, f.eks om hvordan trærnes røtter og sopp samspiller og er gjensidig avhengig av hverandre. 

En ting vi vet er at forfall, død, forråtnelse og resirkulering er avgjørende for skogens liv. Karbon, nitrogen, karbohydrater og proteiner beveger seg i en evig runddans der stadig nye individer fødes, utfolder seg, dør og brytes ned.

Et dødt tre er heim for et myldrende artsmangfold av bakterier, sopper, biller, fluer, midd, moser, lav og mye annet. Et helt næringsnettverk der hver art har unik rolle og livsbetingelser, der nye arter trer inn, blir der en fase, for så å overlate plassen til andre, i en prosess som strekker seg over flere århundrer.

Alt dette går vi glipp av, dersom vi ikke ser skogen for bare trær.

I det vi tar inn denne kunnskapen, forstår vi hvorfor det er et problem at bare 1,7% av skogen vår er uberørt urskog, mens rundt 30% er naturskog, der en har hentet ut tømmer på varsomt vis. I resten av skogen, som blir flathogd med noen tiårs mellomrom, får ikke livets kretsløp utfolde seg.

I Norge er det flere trær enn for hundre år siden, men skogens yrende liv er det mindre av. Verden står i en naturkrise, altfor mange arter er truet. Da er det til ettertanke at 84% av artene på den norske rødlista er avhengig av en balansert naturskog med mange både gamle og døde trær. Et tall moderne skogsdrift burde ta mer på alvor, for: naturens mangfold er faktisk menneskets livsgrunnlag.

Skognæring

Å hente ressurser fra skogen har vi gjort i tusenvis av år. Skogbruk er en viktig næring i Norge, og det vil den forbli i framtiden. Utfordringen blir å videreføre næringsdriften, samtidig som vi i mye større grad bevarer naturmangfoldet.

De siste par århundrene har stadig nye deler av skogene våre blitt hogd ned. Alt på slutten av 1800-tallet ble blant annet min tippoldefar møtt med protester fordi han bidro til flatehogst i Hemnes. I dag vet vi mye mer om skogens verdi, men likevel fortsetter vi langs problematiske spor.

Anne Sverdrup-Thygeson slår fast at store deler av norsk skog ikke lenger kan beskrives som et velfungerende økosystem. Snarere er område etter område blitt omdannet til produksjonsarealer for trevirke – der trærne hogges før de er utvokste, og lenge før økosystemene har kommet i gang igjen etter forrige hogst.

For oss mennesker framstår skogbrukets tidshorisont lang. For skogens del skjer ting altfor raskt.

Veien mot industriell skogsdrift tok form tidlig på 1900-tallet. Stor etterspørsel etter tømmer forløste en idé om at vi ikke bare skulle høste av naturen, men systematisk produsere trær. Det norsk-svensk-finske grepet ble å flatehogge store områder, for så å plante nytt. Vi fikk dermed store plantefelt med jevnstore, jevngamle og genetisk like trær, som hogges omtrent en fjerdedel inn i livsløpet.

«Skogen presses inn i industrisamfunnets støpeform og tidsoppfatning, der hurtig produksjon veier tyngre enn kvalitet over tid» (Thygeson 2023: 159)

Flatehogst er ikke eneste måte å drive skogen på. Tyskland og Sveits utøver f.eks næringen på mer skogvennlig vis. Bra for naturen, bra for klimaet – og: på sikt skaper det bedre økonomi i næringen, ettersom tømmerets kvalitet er bedre i naturskogen.

Spørsmålet om vi skal endre kurs har likevel vist seg vanskelig å løfte til balansert debatt. Miljømyndigheter og organisasjoner søker å fremme et naturperspektiv, mens landbruksmyndigheter og skogbrukets organisasjoner fastholder at næringsperspektivet må ha forrang. Det er krevende å bygge bro mellom de to posisjonene, selv om mange ønsker å få det til.

Klimaendringer og naturtap

Livet på planeten vår er formet gjennom millioner av år, der stabile klimatiske forhold gjennom de siste tolv tusen årene har skapt det rike naturmangfoldet vi nyter godt av.

Ved inngangen til 1800-tallet oppsto industrisamfunnet. Det er bare 200 år siden, et lite knips i jordklodens historie. Knapt noen gang har så markante endringer oppstått på så kort tid. Vi har forløst klimaendringer, og vi har på gjennomgripende vis omdannet naturen til artsfattige produksjonslandskap.

«Vi vet at vi har gått for langt, at vi ødelegger for oss selv – og for artene vi deler jorda med.» (Thygeson 2023: 129)

Tapet av naturmangfold handler ikke bare om arter som er truet, men om at naturen homogeniseres. I ulike områder blir artene stadig mer like. De sære artene forsvinner, noen få generalister tar over.

Dette har konsekvenser. Spesialistene, arter som f.eks lever i døde trær i en avgrenset fase av forråtnelsen, er avgjørende for skogens evne til å vedlikeholde seg selv. Når stadig flere arter blir borte, blir skogen mindre robust. På monotone plantefelt er grantrær mer utsatt for granbarkbilleangrep, fordi trærne ikke har skogens forsvarsmekanismer intakt.

I klimaendringenes tid blir dette ekstra alvorlig. Tap av artsmangfold kombinert med ytre endringer kan forringe skogens livskraft. Dette representerer ikke bare en trussel mot naturen, men også mot skognæringens økonomi.

Vårt største problem er at vi ikke ser hvor svekket naturen er. Isteden er vi endringsblinde. I løpet av kort tid har det moderne landbruket, skogbruket, industrien, byene og all infrastrukturen skapt en annen virkelighet enn den våre forfedre levde i – men på veien har vi glemt hvor mye som faktisk er endret, og dermed også hvor mye vi har mistet på veien.

«Vi lever i en menneskeskapt virkelighet, der stadig mer av naturen preges av oss. Hvordan kan vi forstå dette, fullt ut? Selv i en tid der klimaet endrer seg og naturmangfoldet forvitrer, blir vi raskt blinde for endringene. Vi tilpasser vår opplevelse av hva som er normalt, og fristes til å tro at naturen alltid har vært hva den har blitt.» (sitat fra Grønt manifest, s. 12).

En konkret konsekvens av dette er at vi i Norge har klart å omtale det intensivt drevne, mekaniserte skogbruket som «normalskog».

Herfra er veien kort til ideen om at mer hogst, mer planting, gjødsling og hurtigere vekst er et smart klimatiltak. Det en glemmer her er at flatehogst skaper store endringer i jordsmonnet. Soppene som lever i symbiose med trærnes røtter dør. Dermed stanser deres lagring av karbon fullstendig, samtidig som råtesopper effektivt plukker fra hverandre karbonlageret i bakken.

I det flathogde landskapet vokser nye trær raskt opp, men det betyr ikke at skogens komplekse forbindelser gjenskapes. Det tar mange år før skogen er i stand til å samle mer karbon enn den slipper ut – og flere tiår før alt som ble sluppet ut under hogsten er fanget inn igjen.

Om vi isteden gjør som andre land og plukkhogger tømmer i naturskogen, vil opptil ti tusen år med lagret karbon få ligge i fred – samtidig som vi bevarer mer av skogens yrende naturmangfold.

Natur/menneske-veven

I min bok Grønt manifest er natur/menneske-veven selve grunnbegrepet. Framfor å betrakte naturlig natur og menneskelig aktivitet som atskilte størrelser, legger jeg til grunn at i vår tid veves snarere natur og menneskesamfunn sammen i en diffus helhet.

Tar vi dette på alvor, forstår de fleste at veven trenger bedre balanse. Joda, vi forvalter naturmiljøet bedre enn for noen tiår siden, men det er likevel på langt nær bra nok. Økonomiens dominans medfører at miljøtiltak gjerne handler mer om profittmuligheter enn naturforståelse.

Noen tenker f.eks at vi bør effektivisere produksjonen av tømmer gjennom å gjødsle trærne. Anne Sverdrup-Thygeson sier at slike inngrep vil forflate artsmangfold, samtidig som nitrogentilførselen gjør trærne mindre robust mot angrep fra sopp og insekter.

Den som er villig til å la natur/menneske-veven bli en ramme for tanken, vil innse at vi i større grad bør verdsette naturens livskraft som en grunnkomponent i menneskenes liv. Vi lever av naturen, og vi lever i naturen – men det vi bør gjøre mer av er å utvikle samspillet mellom mennesker og natur, der vi aktivt søker å lære av naturens kretsløp når vi utvikler et grønnere samfunn.

Med basis i slike tanker utviklet Hemnes MDG et kapittel om skog og skogbruk i programmet vårt. Her framhever vi at skogens økosystemtjenester betinger at vi ivaretar artsmangfoldet. Derfor er både kvalitetssikret kartlegging av naturskog og støtte til økologisk orientert skogbruk viktig for oss. Samtidig vil vi bidra til vern av verdifull skog, gjerne gjennom frivillige ordninger, og bedre forvaltning av skog som verner mot uvær, flom og ras. Slike små grep handler om å gjøre veven mellom skogens livskraft og vår ressursutnyttelse mer balansert og bærekraftig.

Gode sakprosabøker kan ha verdi utover selve lesingen. Anne Sverdrup-Thygesons innholdsrike, flotte bok har gitt meg flere nyanser og mer innsikt i et viktig felt, og dermed økt ballast i det politiske arbeidet med å forme en mer grønn samfunnsutvikling.