Forleden fikk jeg gleden av å bokbade Marit Beate Kasin, forfatteren av Naturparadokset. Det ble et spennende møte. To grønne sjeler er vi, som har nærmet oss natur/menneske-veven med ulike vinklinger, men som har mye til felles.

Der jeg er samfunnsforsker og politisk aktiv, er Kasin journalist på sitt beste. Der jeg har forsøkt å skape en helhetlig tolkningsramme, som viser ulike stemmers opphav, søker hun de åpne samtalene, der stemmene kommer både herfra og derfra.

Vi har begge engasjementet for naturen i bunn, det er dét som driver oss framover. Vi har et sterkt ønske om endring, men er enige om at det ikke er enkelt å lage noen entydig oppskrift. Dermed havner vi i en form for «idealistisk realisme», med klare idéer om grønn endring, forent med åpenhet for å lytte til folk som tenker på andre måter.

Forskjellene beriker hverandre, møtepunktene skaper et fellesskap. For meg ble Marit Beate Kasins velskrevne bok en tankevekkende tur i det landskapet jeg har utforsket, gjennom de siste 12 årene.

Bokas innhold

Naturparadokset belyser mange ulike tema. Hyttebyggingens konsekvenser. Villreinens overlevelse. Arealkamper i Finnmark. Fjellene våre, koblet mot både vann- og vindkraft. Skogen som et viktig økosystem, som vi ikke klarer å ivareta på godt vis. Rovdyrene og vår forvaltning av dem. Naturrestaurering som mulighet og utfordring.

Forfatteren observerer at det grønne feltet rommer mye av det samme som for 40 år siden. Det handler om energipolitikk, nedbygging av natur, lokalt selvstyre versus statlig styring, retten til naturressurser, forholdet mellom storsamfunn og minoriteter. Mye har skjedd, det meste er likevel nøyaktig som før.

Boka er både personlig og kunnskapsfundert. Det er en jeg-person som reiser rundt, betrakter verden og snakker med folk, med åpent sinn og skiftende synsvinkler. Samtidig formidles kunnskap med kritisk vinkling, og dermed får teksten politisk kraft. Det er bra.

Hyttebygging

Første kapittel starter med besøk i hytta Arne Næss i sin tid bygget, Tvergastein. Den illustrerer et hytteliv i nøysomhet, der folk søkte et rikt liv med enkle midler. Kontrasten til dagens hyttekultur er stor. I Norge har vi fått stadig flere, større og flottere hytter – som gjerne brukes lite, men der strømmen står på året rundt.

Kasin reiser til ulike hyttebyer, med sikte på å vise oss de kreftene som presser fram hyttebygging, og hvor krevende det er å skape kritisk debatt. Prosjektene selges inn som næringsutvikling, som øker pengestrømmen i lokalsamfunnet. Vi møter en lokal menighet som eier mye eiendom, og som tjener seg rik på massiv nedbygging av natur – og vi møter en kommune der både ordføreren og en forkjemper for villreinen, er ansatt i selskapet som har laget «kunnskapsgrunnlaget» for ja til stor hytteby, midt i villreinens leveområder. Du verden det er mye å gripe tak i, for den som ønsker endret kurs.

Skogen

Skog har på få år blitt et viktig debattema i Norge. Det er lite urskog igjen, og det blir stadig mindre naturskog, og desto mer produksjonsskog. På det viset har vi underlagt oss enorme arealer, som vi driver på økologisk uforsvarlig måte.

Marit Beate Kasin forteller om egne erfaringer fra naturbruksskole, der de lærte alt om tømmerets pengeverdi, og desto mindre om skogens naturverdi. Pengefokuset medfører at vi sier ja til aktive grep for effektiv tømmerproduksjon. Nitrogengjødsling, kjemisk spraying – og, mest utrolig: markspredning, der store maskiner pløyer opp skogbunnen, slik at trærne skal vokse raskere.

Det er så utrolig at en knapt tror det en leser. Med det vi vet om skogen som økosystem, om det enorme livsmangfoldet og skogbunnen som karbonlager, er dette ubegripelig. Hvordan er det mulig å være så kynisk, eller dum, eller begge deler?

Skogen er et mangfoldig økosystem, så komplekst at vi på langt nær forstår alt som utfolder seg. Men noe vet vi, f.eks at det er enormt viktig med aldersvariert skog med mange døde trær, som gir næring og boområder til et utall av små beboere. Sånn er det ikke i den flathogde produksjonsskogen. En skogsplantasje er en økologisk ørken, sier Kasain, med ekko til Anne Sverdrup-Thygessons skogsbok.

Det grønne skiftet

Regjeringens beslutning om å elektrifisere Melkøya, illustrerer et grønt skifte på steroider. Det vil kreve en enorm utbygging av fornybar energi, påpeker forfatteren, med rasering av Europas siste villmarksnatur som konsekvens. Grønnvasking av en skitten industri, det er ikke dét vi trenger.

Det grønne skiftet er en klimapolitisk strategi forankret i teknologi, ny energi og vedvarende vekst. Dermed er det ikke overraskende at vi har endt opp med økt produksjon av alt. Å prioritere hva slags grønn omstilling vi ønsker, er det lite vilje til. Isteden durer vi på langs mer-mer-mer-sporet. Dette har jeg skrevet mye om i mine bøker, så jeg er glad for at også Marit Beate Kasain løfter temaet. Tenkemåten trenger mer motstand og mer debatt.

Økosystemforvaltning

I alt det som er nevnt her, mangler x-faktoren i ligningen: verdien av selve naturen. I iveren etter evig vekst, overser vi det viktigste, nemlig livsgrunnlaget vi bygger veksten på. Jordsmonnet er fullt av liv, et i stor grad uutforsket mikrolandskap. Mikroorganismenes rolle, i naturen, men også i klimasystemet, kan ikke lenger ignoreres, slår forfatteren fast.

Et stort problem er bit-for-bit-nedbyggingen. Vi tenker at det ikke er så farlig, det er jo så lite. Dermed klarer vi ikke å overskue hvor mye vi ødelegger, år etter år.

Et beslektet problem er fragmenteringen. Vi bygger veier, jernbane, industri, vannkraftverk, hytter og skogsveier, og skaper dermed en rekke isolerte naturområder, der små artsbestander risikerer å utvikle for lite genetisk variasjon og dermed svekket overlevelseskraft.

Marit Beate Kasain peker på noe viktig her, nemlig at begrepet vi bruker, arealinngrep, ikke gir noen dyp forståelse av hvor alvorlig vår påvirkning er. Vi trenger et språk som synliggjør problemet. Landskapsinngrep ville vært et steg i riktig retning, men det vi burde si er økologiske inngrep.

Det tar tusenvis av år å danne en myr, men vi kan ødelegge den på én dag, påpeker Kasain. Planetens økosystemer er utviklet gjennom millioner av år, og rommer komplekse helheter av overlevelse, tilpasning og balanse. Vi må oppøve vår evne til å se hvor mye vi forstyrrer eller ødelegger, og bli mer bevisst at det er våre egne livsbetingelser vi undergraver.

Økonomi, politikk og makt

Hele ni av ti utbyggingsprosesser er igangsatt av private aktører på jakt etter økonomisk gevinst. For tiden overkjøres vi av sterke utbyggere, som vil pepre norsk natur med industri, datasentre, vindkraft og oppdrettsanlegg. De stiller med ressurser, advokater, mektige venner og lokkende løfter. Det er få hemninger mot å smøre folkeviljen med millionbeløp.

Ikke at slike koblinger er nytt. Alle vet at skognæringen har dype røtter inn i politiske og faglige maktstrukturer. Utrolig nok står de fritt til å godkjenne sine egne eksperter. Dermed kan de operere i et lukket rom, der alt av kontroll og styring skjer internt. Naturparadokset gir konkrete eksempler på hvordan næringen har bedrevet systematisk underrapportering av naturverdier, slik at de kan dure fram.

Den økonomiske makten samspiller altfor ofte med politisk makt. Det lages systemer som gir kyniske aktører spillerom, politikere gir gjerne stille støtte, og hvis ikke det er nok stiller en med alt fra trussel om ekspropriasjon til økonomiske tilskudd. Det siste ser vi gjennom statens støtte til skogsbilveier, som har ført til at biologisk rike skogsområder, som har ligget uberørt i tusenvis av år, nå kan nås med store maskiner og hugges i en fei.

Det er krevende å stå opp mot sånt. Mest av alt på bygda. Men noen må heve en motstemme, for de som tjener millioner på å ofre naturen, kommer ikke til å stanse. «Det er de folkevalgte som må trekke i nødbremsen», sier Kasain, samtidig som hun påviser altfor tette bånd mellom penger og makt, mellom utbyggere og politikere.

En kobling som bør brytes opp, for kommunene har stort handlingsrom. Når som helst i en prosess kan politikerne si nei, vi vil ikke gå videre med dette planforslaget. Problemet er bare at det nesten aldri skjer. Når prosessen er satt i gang, blir den stort sett alltid gjennomført.

Naturrestaurering

Naturparadokset løfter fram all naturen vi har ofret. Villmarksområdene i Norge er blitt redusert med 80% siden 1900, og den globale biomassen av ville pattedyr har falt med 82% de siste femti årene.

FN har definert årene 2021 til 2030 som tiåret vi skal motvirke dette. Målet er å forebygge, stanse og reversere forverringen av økosystemer, på alle kontinenter og i alle hav – for på det viset å bekjempe tap av naturmangfold, bidra til å stabilisere klimaet, og motvirke fattigdom.

Verden har fått på plass en internasjonal naturavtale, som sier at 30% av våre land- og havområder skal besvares og beskyttes. Dette skal favne alle naturtyper, der vi også skal sikre at de forbindes gjennom et naturens nettverk.

Et viktig grep her blir naturrestaurering, det vil si aktive grep for å forbedre, rehabilitere eller gjeninnføre tapt natur. Hvordan vi gjør det, og hva slags ord vi bruker til å beskrive det vi gjør, er det mye diskusjon rundt. Et begrepsskille går mellom restaurering (aktivt arbeid for å gjenopprette økosystemet) og rewilding (der vi trekker oss tilbake og lar naturlige prosesser ordne ting selv).

Jeg er blant de som har tatt til orde for at vår påvirkning har kommet så langt, at det er for sent å bare trekke seg tilbake. Vi trenger en naturnær gartnerhånd, som varsomt forbedrer natur/menneske-veven. Marit Beate Kasain erkjenner det samme. Hun gir flere eksempler på aktive grep, fra Yellowstone (der naturlige rovdyr/byttedyr-dynamikker ble gjenopprettet), via forsøk på å redde den norske fjellreven, til skogene i Nordmarka, der en målbevisst har beveget seg fra flatehogst i produksjonsskog til plukkhogst i naturskog.

Natur/menneske-veven

I mine bøker Framtidens Norge og enda tydeligere i Grønt manifest, skriver jeg om brytningene mellom troen på menneskelig mestring, og tilliten til naturens naturlighet. Jeg legger til grunn at begge varianter rommer en dose sannhet, men at vi mest av alt bør bevege oss inn i mellomrommet, der vi lytter til naturen, er ydmyke i møtet med alt vi ikke forstår, samtidig som vi engasjererer oss i arbeidet med å forme en bedre natur/menneske-vev enn i dag.

Marit Beate Kasain tenker langs lignende spor, når hun framhever at vi må balansere på bedre vis. Noen ganger er det riktig å trekke oss tilbake og gi rom for naturen til å reparere seg selv. Andre ganger er det nødvendig å ta aktivt del i arbeidet med å hente naturen tilbake.

I tillegg slår hun fast at vi må endre måten vi lever på: «Vi må redusere forbruket, beskytte økosystemene, redusere forurensingen og praktisere bærekraftig ressursforvaltning.» Jeg kunne ikke sagt det bedre. Det vi mest av alt trenger, er økt vilje til å skape en god framtid for de som skal leve etter oss.

Avrunding

Som vanlig i disse bokessayene, har jeg endt med å gjenfortelle mye fra boka. Men ikke alt, for Naturparadokset er 400 sider lang, så det er mange temaer og nyanser som ikke har blitt med her. Jeg anbefaler boka på det varmeste. Den er velskrevet og formidler så mye viktig, derfor håper jeg den leses av et bredest mulig publikum.