I 2021 slo Erna Solberg fast at vi ikke trengte De Grønne i Norge. Hun antok kanskje at MDG bare handler om å få på plass instrumentelle klima- og miljøtiltak? Det er helt feil.
Det kan virke som om samme misforståelse preger Dag Øistein Endsjø, når han i Dagsavisen og deretter på sosiale medier har gått hardt ut mot MDG, fordi vi sier nei til FrP. Det er som om han ikke vil forstå hvor stor avstand det er mellom de to partiene, verdimessig og politisk.
Jeg kjenner at dette må forklares på ordentlig vis. Her er det relevant at jeg er forsker, med norsk politikk som fagfelt. Har utgitt bok om den politiske formingen av Norge fra 1814 til 2020, pluss tre bøker om grønn politisk tenkning.
I tillegg har jeg tre perioder som aktiv politiker, i både Høyre og MDG, og er førstekandidat til årets Stortingsvalg.
Summen av politisk erfaringer, forskning og bokskriving har gitt meg et bra grunnlag for å forstå politikkens irrganger. La meg derfor belyse hvorfor MDG og FrP er politikkens motsetninger.
Fra evig vekst til grønn politikk
Det moderne samfunnet er bygget rundt tanken om vekstbasert framskritt. Opphavet kan spores til 1800-tallet, men det var med Arbeiderpartiets inntog i maktens korridorer at en aktiv vekstpolitikk tok form.
Utover 1930-tallet ga AP slipp på klassekampen, og satset isteden på å maksimere den økonomiske veksten. Kaka måtte bli stadig større, slik at det ble mer til alle. Høyre, Senterpartiet og de fleste andre ble med på reisen. Jeg har omtalt det som et vekstkompromiss mellom rød og blå politikk. Ganske raskt ble det en tvangstanke, som formet politisk valg etter krigen. Sånn er det fortsatt, med FrP som spydspiss på vekstpolitikkens banehalvdel.
Miljøbevegelsen vokste fram på 1960-/70-tallet, som en reaksjon på naturødeleggelse og overforbruk av ressurser. Politikkens tause premiss om evig vekst ble utfordret. Alternative verdier tok form, og en diskuterte mulighetene for en annerledes samfunnsutvikling.
Framtidens Norge
Det miljøpolitiske landskapet har hele veien vært mangfoldig, med flere ulike retninger som brynet seg mot hverandre. I strømningene som ble til et grønt politisk parti, ble det tidlig etablert viktige tanker om veien til en mer bærekraftig framtid.
Ettersom veksttvangen hadde utspring i både økonomi, politikk og folks forventninger, søkte De Grønne å forme løsninger som favnet hele spekteret. Grønn politikk var dermed fra starten en helhetspakke. La meg forsøke å gi en kort skisse.
Grønne politikere ser at vi trenger økonomisk bærekraft, der produksjon og omsetning av varer og tjenester sikrer et godt samfunnsliv. På linje med Venstre har MDG verdsatt utvikling nedenfra og opp, med et mylder av små- og mellomstore næringsaktører. Samtidig har partiet vært kritisk til hvordan økonomien fungerer, med høyt konsum, overforbruk av ressurser og bruk og kast-mentalitet. I denne kritikken blir MDG en motstemme til både AP, Høyre, SP og FrP.
Den grønne tanken har også lagt stor vekt på sosial bærekraft, forankret i et inkluderende, mangfoldig samfunnsliv med plass til alle. Dette har slått ut på flere måter. Anerkjennelse av folks rett til å leve på variert vis, støtte til minoriteters rettigheter, ønske om raus innvandringspolitikk – og, samtidig: markant vilje til økonomisk omfordeling, der en dropper «alle må ha mer» og isteden sier «alle skal ha nok». Denne viljen til utjevning skaper betydelig avstand til FrP.
Sist, men ikke minst framhever grønn politisk tenkning at økologisk bærekraft er fundamentet for sosial og økonomisk bærekraft. Dette er grunnlaget for MDGs dype engasjement for naturvern og klimapolitikk, og mot forsøpling, forurensing og overforbruk av ressurser. Andre partier kan ha sterke meninger om det ene eller det andre, men MDG er det eneste partiet som starter sine politiske program med vårt felles livsmiljø, som springbrett til en helhetlig visjon om en grønn framtid.
MDG vs FrP
Det jeg nå har skissert, åpner døra til viktige skiller mellom Miljøpartiet De Grønne og Fremskrittspartiet:
1) FrP tviholder på vekstpolitikken. MDG fremmer livskvalitet framfor veksttvang, og verdsetter mulighetene for redusert arbeidstid og «vekstfri utvikling».
2) FrP ble etablert med krav om å redusere/fjerne skatter og avgifter, hvilket de rike vil tjene mest på. MDG ser omfordelende skatte- og avgiftspolitikk som en nøkkel til å skape helhetlig økologisk, sosial og økonomisk bærekraft.
3) FrP har heiet fram nyliberalismen, med krav om mer konkurranse overalt. MDG er forankret i sosialliberale verdier, med vekt på samarbeid og samspill.
4) FrP står i en strømning som tidvis misliker mangfold. MDG fremmer mangfold med kraft, og støtter aktivt opp om ulike minoriteters rett til å leve sine liv på det viset de selv ønsker.
5) FrP former sin politikk med nasjonalstatens grenser og norske interesser som basis. MDG starter med planeten og den globale natur/menneske-veven, og former politikk med internasjonale forpliktelser som ledesnor.
6) FrP er tvetydig i møtet med klimavitenskapen, og ser gjerne at mest mulig klimapolitikk tas andre steder enn i Norge. MDG har full tillit til vitenskapen, og legger til grunn at ressurssterke Norge må ta et tydelig ansvar og være i front av den grønne omstillingen.
Joda, selvsagt finner vi avstand også til andre partier, f.eks SP eller Rødt. I sum er likevel motsetningene til FrP både flere og mer dyptgripende enn til de øvrige partiene. Det betyr ikke at avstanden er total. Tidvis inntar FrP standpunkt som vi grønt engasjerte er enige i, f.eks motstand mot vindkraft og ja til bedre dyrevelferd.
Sånn er det, vi vet jo at selv en klokke som står stille, viser korrekt tidspunkt to ganger i døgnet. Det grønne engasjementet til MDG stikker så mye dypere. Hele natur/menneske-veven tas på alvor, med vilje til å balansere mellom utfordringer koblet til natur, klima, miljø og overforbruk av ressurser. Den balansen krever mer enn å ha sterke synspunkt i enkeltsaker.
Politikkens dynamikk
Utgangspunktet for Dag Øistein Endsjøs kritikk mot MDG, er at vi ved å si nei til FrP, også støter fra oss Høyre. Det er for så vidt sant, gitt dagens situasjon. Men verden er ikke stillestående. Politikk handler om å søke makt og innflytelse, noe en oppnår ved å samarbeide med partier en har tilstrekkelig til felles med.
Gjennom hundre år var Høyre orientert inn mot sentrum. Det var her de fant partnere å regjere sammen med. I 2013 sto de imidlertid i en valgsituasjon: skulle de holde fast på sentrumsorienteringen, eller vende seg ut mot FrP? De valgte det siste, men det var ikke uten debatt og uenighet internt i partiet. Ettersom Venstre og KrF ikke ville skifte side, ble Erna Solberg statsminister for ei blå-blå regjering.
MDG sa tydelig nei til FrP, både i 2013 og 2017. Hvis MDG hadde havnet på vippen, ville Erna Solberg visst at hun enten måtte vende seg inn mot sentrum og godsnakke med De Grønne, eller gi makten til AP. Den situasjonen oppsto ikke ved de valgene, men det kan jo skje i 2025.
Det er her Dag Øistein Endsjø ikke helt ser politikkens dynamikk. For selvsagt vil det bli intern debatt i Høyre, dersom eneste mulighet til makt ligger i sentrum. At de ikke vil innrømme dette nå, gir ingen fasit for hva de vil si i september. Her er det verdt å nevne at i Trondheim inngår Høyre og MDG i en blå-grønn byregjering. Det viser at sånt samarbeid er mulig.
Norges mest pragmatiske parti
Egentlig synes jeg hele diskusjonen er merkelig. MDG sier ja til å støtte regjeringer med både Rødt, SV, AP, SP, Venstre, KrF og Høyre. Ingen andre er så åpne for samarbeid i ulike retninger. Alle andre har mange de ikke vil samarbeide med, mens vi altså kun sier nei til FrP.
Det er jo fordi vi er så åpne og pragmatiske, at vi må understreke hvor grensen vår går. At FrP sier nei til både Rødt, SV, AP og MDG, er noe alle vet. Derfor trenger de ikke si det høyt.
MDG er blokkuavhengige og samarbeidsvillige. Det betyr ikke at vi vil samspille med et parti som på viktige felt er vår rake motsetning. Vi står for våre verdier, så enkelt er det.
Referanser
Dag Øistein Endsjøs kritikk av MDG:
Mine fire faglig-politiske bøker:
◦ Hammerbloggen ◦ 