Den 21. april 2025 meldes det at Jorge Mario Bergoglio er død. Verden har mistet et viktig menneske. Det fikk meg til å hente Fra evig vekst til grønn politikk ut av bokhylla, fordi jeg der gjenforteller pave Frans’ sterke budskap om veien til en grønnere framtid.

Her er de fire boksidene, fritt tilgjengelig. Det får bli min hyllest til et godt menneske, som brukte sin posisjon til å løfte sosial rettferdighet og økologiske verdier. Hvil i fred, pave Frans.

Laudato Si’

Den 24. mai 2015 ble et betydningsfullt bidrag til den grønne tanken publisert. Avsender var den katolske kirkens pave Frans, og ordene i hans encyklika er sterke. Menneskeheten har beveget seg fra «å ta imot» naturen, til ganske enkelt «å ta». Vi oppfatter oss som naturens herskere, med rett til både å bruke og misbruke vår felles heim.

Forbrukskulturen og tanken om uendelig vekst har gjort oss nærsynte. Vi innser ikke lenger hvor begrenset verden er, og har glemt at vi er del av en større helhet. Våre teknokratiske ideer reduserer naturen og livet til råmateriale, til en samling objekter som kan bearbeides, utnyttes og fungere som en evig kilde til nytte og profitt. I møtet med utfordringer fokuserer vi gjerne på symptomene, men vi har lite vilje til å se på røttene til vår tids problemer, langt mindre til å se helheten det hele formes innenfor.

Pave Frans sier at tiden nå er inne for å erkjenne de kulturelle, etiske og åndelige kildene til vår tids miljøproblemer. Vår relasjon til naturen trenger et språk som rommer både skjønnhet og en følelse av «brorskap». Dette vil kunne åpne for at vi ikke bare ser oss selv som erobrere, herskere og forbrukere, men også utvikler en vilje til å begrense oss, til å redusere vår grådighet og sløsing. Det gjelder å søke en livsform som favner bredere enn det teknologiske framskritt og materielt forbruk kan gi oss.

Et tema som vektlegges i encyklikaen er krisen i naturmangfoldet. Det framheves at livets variasjon både har verdi i seg selv og er av stor betydning for menneskehetens framtid. Derfor bør vi i større grad enn så langt erkjenne at ethvert inngrep i naturen har effekter. I dette ligger innsikten om at det å løse ett problem, kan skape nye problemer. For eksempel dersom teknokratiske løsninger på klimaendringene medfører forringelse av naturmangfoldet.

Paven slutter seg her til den økologisk viktige tanken om gjensidig avhengighet mellom kanskje helt ulike elementer. Arter fungerer alltid i relasjon til andre arter. Vi mennesker står ikke på utsiden av dette, vi er del av naturen. Encyklikaen tar derfor til orde for mer vekt på å utvikle økologiske dyder, der bruk og kast-kulturen erstattes med en kretsløpsøkonomi og mest mulig resirkulering.

En økologisk kultur bør utvikles, der hele vår måte å se, tenke, leve, vurdere, beslutte og handle på er annerledes. I dette gis småskala former for produksjon og omsetning en verdi, siden det vil kunne stimulere oss til å senke vårt overdrevne forbruk, slik at vi isteden kan fremme livskvalitet i bredere forstand.

Ifølge encyklikaen kommer vi ikke dit før vi innser at ikke alt kan løses ved hjelp av kost/nytte-analyser. Beskyttelsen av miljøet kan ikke ivaretas kun av markedskreftene. De stedene der profittmotivet står alene, vil det ikke være genuint fokus på naturens rytmer, dens faser av forfall og tilbakekomst, økosystemenes kompleksitet, og så videre. Dessuten vil det å overlate for mye til økonomiens logikk, medføre at vi forføres av ideen om at bedre liv per definisjon betinger økt produksjon og forbruk. I den rike delen av verden er tiden tvert imot overmoden for å akseptere begrenset vekst.

Pave Frans understreker at vi ikke finner de gode løsningene verken i antroposentrisme (der menneskets ve og vel settes foran alt annet) eller økosentrisme (der menneskets eksistens i siste instans blir et problem), men et sted mellom disse to. Budskapet er at vi må erkjenne at vi i altfor stor grad har søkt uavhengighet fra naturen. Vi trenger en genuin forankring i økologien, som samtidig respekterer menneskets unike plass i vår verden. Vår egenverdi, vår frie vilje og evne til kunnskap impliserer at vi har et stort ansvar. Gjennom tanker som dette, åpner det seg muligheter for å utvikle en mellomposisjon, der økologien og antropologien går hånd i hånd, der naturen og mennesket forstås i relasjonelle termer.

En grunnbetingelse for å skape et annerledes samfunn er at vi ikke bare veier alt i livet ut fra dets nytte, men isteden lærer oss å verdsette «væren». Bare slik kan vi bli i stand til å heve blikket og se oss selv som del av skaperverket. Først da kan vi genuint se naturen som noe mer enn et objekt som kan brukes, kontrolleres og eventuelt repareres.

Det er selve vår forståelse av framskrittet som må redefineres. Budskapet her er at vekst ikke gir garanti for livskvalitet; noen ganger er det motsatt. Vi trenger økt bevissthet om at profittmaksimering kan skjule store tap. For eksempel når profitten kommer gjennom forvitring av naturmangfoldet. For å se dette må tidshorisonten bli lengre. Politikkens og økonomiens modus må endres; menneskets økologiske ansvarlighet må økes.

Visjonen vi finner i encyklikaen er at ved å endre vår tenkemåte, vil vi åpne en vei mot bedre likevekt – både i naturen, i det sosiale livet, og mellom mennesket og naturen. Denne likevekten vil kunne forankres i en erkjennelse av at less is more. I økologisk forstand handler dette om å finne evnen til å bli lykkelig med mindre, til å søke dybde og kvalitet framfor overflate og kvantitativt forbruk. Slik formes en diskurs som løfter både sosial utjevning, liberalt menneskesyn og konservativ samfunnsforståelse, innenfor rammen av økologisk likevekt og økologisk ansvarlighet.

Økologiske verdier, etikk og politikk

Er det familielikheter mellom Miljøpartiet De Grønnes prinsipprogram og pave Frans’ encyklika? Om vi ser bort fra momenter som avspeiler forskjellen mellom et politisk parti og et religiøst overhode, er svaret ubetinget ja.

Likhetstrekkene handler ikke bare om faktagrunnlag og rasjonelle argumentasjonsrekker, men om tematisk vinkling, ordbruk og språkføring. Verdiene som fremmes, utleggingen av verdens tilstand, retningen som utpekes for den videre samfunnsutviklingen ‒ alt dette rommer et tydelig slektskap. Hvilket antyder at vi står overfor en strømning med bredere tilsig enn et snevert blikk på norsk partipolitikk tilsier – og med potensielt større kraft til å endre landskapet enn vi kanskje helt forstår?

De fleste i dagens samfunn tar det for gitt at mennesket har egenverdi, at det er et mål i seg selv, uavhengig av dets nytte. Denne humanistiske tradisjonen, som har betydd så mye for likebehandlingen og rettferdigheten, har en skyggeside. Den får oss til å sette vårt ve og vel foran naturen – og det skjer på autopilot, uten refleksjon. Da grønne aktivister for noen år siden antydet at Norge burde la oljen ligge, ble det avfeid med at det var uansvarlig og at oljepengene trengs for å sikre velferden vår. I dag bakes gjerne reaksjonen inn i andre ord, for eksempel at norsk olje og gass skal redde verden. Oljen inngår med andre ord blant de tingene vi tillegger instrumentell verdi, som midler vi kan utnytte for å oppnå våre mål.

Samtidig vet vi at folk ofte legger en mer inderlig verdi i det som strekker seg ut over oss selv. Et dyr vi er glad i, det å se trekkfuglene vel tilbake etter vinteren, den uselviske lykkefølelsen vi kan oppleve i vakker natur. Strekker vi videre på slike erfaringer, åpner det seg et rom for en større tanke: At naturen har verdi, uavhengig av om det gleder et menneske eller ikke. Her er vi ved kjernen av den dypøkologiske tanken, og vi har beveget oss langt inn i en refleksjon over forholdet mellom ulike verdier.

Nå er det utvilsomt legitimt å fremme miljøvern fordi det er til menneskets beste. Dette er hva vi gjør når vi sier at forurensing er helseskadelig, at boring etter olje i Lofoten kan gå på bekostning av mattilgangen vår, at miljøtiltak vil sikre framtidig vekst og velstand. Slike posisjoner har gjerne koblinger til et administrativt miljøperspektiv, forankret i de politiske, økonomiske og vitenskapelige institusjonene vi alt har, og med tro på at problemer kan løses gjennom tekniske grep. Kort sagt en reformistisk miljøpolitikk, der vi gjør det som trengs for at verden skal kunne fortsette langs samme spor som tidligere.

Kritikken mot en slik posisjon er at den ikke er solid nok. Det blir relativt enkelt å sette miljøvernet til side så snart det krasjer med andre interesser. Vi møter dette når politikere med sterk retorikk sier at vi trenger et grønt skifte, for i neste øyeblikk å akseptere oljeboring i Lofoten eller gruveavfall i norske fjorder.

Fra en økologisk posisjon kan en da si at det som mangler, er en etikk som gir naturen egenverdi, hinsides hva som er i menneskets interesse. Hvis vi etablerer en slik etikk, vil en effekt være at det er de som ønsker å intervenere i naturen som får bevisbyrden (i motsetning til nå, der det er vernerne som må begrunne sitt standpunkt). En slik tanke om at hensynet til naturen og miljøet skal ligge til grunn for samfunnsutviklingen, vil utfordre både sentreringen om våre nyttebehov og den tilhørende, ukritiske virkemiddelbruken.

Det vi møter her handler om kritikk mot antroposentrismen. Naturlig nok erfarer og betrakter vi mennesker verden fra vårt ståsted. Men begrepet kan sies å peke mot noe mer ‒ tendensen til å redusere den ikke-menneskelige verden til et middel for våre mål. En slik tanke møtes med kritikk fra økologisk hold. Vi bør erkjenne oss selv som del av naturen, ikke over den.

Etterord

Det du nå har lest, er side 113-117 i min bok Fra evig vekst til grønn politikk. Den ble utgitt på Vidarforlaget i 2016.