Var du klar over at mer bærekraftig fôr til husdyr og oppdrettsfisk, er utpekt til et nasjonalt samfunnsoppdrag? Den 17. mars 2026 møttes en rekke ulike folk til innholdsrik konferanse i Oslo, ledet med sikker hånd av Anja Bakken Riise. Dagen ga mye nyansert input, til ettertanke.

Målrettede samfunnsoppdrag er et nytt verktøy i regjeringens redskapskiste. Det tas i bruk når vi står overfor et stort og komplekst problem, som bare kan løses gjennom å invitere mange ulike aktører til samarbeid og felles innsats.

I Norge har vi så langt tre satsninger: motvirke ungt utenforskap, stimulere til sirkulær økonomi – og, dagens tema: sikre mer bærekraftig fôr.

Befolkningsvekst, usikre forsyningslinjer, knapphet på arealer og ressurser – det er mye som kan true mattryggheten vår. Hvis vi øker fôrproduksjonen i Norge, og bidrar til mer bærekraft i matsystemet, vil det være bra i seg selv, og samtidig styrke norsk beredskap.

Bærekraftig fôr til husdyr og fisk

Målet for samfunnsoppdraget er at alt fôr innen 2034 skal komme fra bærekraftige kilder. Vi skal øke norsk fôrproduksjon på norske ressurser, og det vi importer skal være reelt bærekraftig. På det viset skal matsystemet styrkes, selvforsyningen øke og CO2-utslippene reduseres. Samtidig vil det dannes grunnlag for næringsutvikling og nye former for verdiskaping – og det trenger vi jo, når vi skal skape et Norge etter olja.

Oppdraget favner både landbruk og havbruk. Begge er distriktsnæringer, men forskjellene er tidvis store. I landbruket ivaretar mer enn 30 000 bønder et nasjonalt ansvar for å produsere mat, noe som krever både økonomisk støtte og tollbeskyttelse – mens havbruket preges av at noen få, store selskap styrer en global milliardnæring. Samtidig er det en del felles utfordringer der, med press på arealer, forvitring av naturmangfold, samt utslipp av næringsstoffer og miljøgifter.

I begge sektorene er behovet for fôrproduksjon omtrent 2 millioner tonn (pluss rundt 3 millioner grovfôr i landbruket). Fôret som brukes er tilpasset ulike dyreslag, deres livsstadier og rammene de lever innenfor. Dessverre er vi avhengig av høy import, spesielt av proteinråvarer til oppdrettsfisken. Husdyrenes mat hentes i større grad fra norsk natur og landbruk.

Mulighetsrommet for samspill mellom næringene er stort. Hvis mer restråstoff kanaliseres inn i fôrproduksjon, vil vi redusere avfallsmengden, øke ressursutnyttelsen og styrke selvforsyningen. For å få dette til trengs bedre teknologi, smidigere regelverk og mer samspill mellom næringsliv, myndigheter og forskning.

Som del av oppdraget bør vi politikere ha guts til å vedta et tydelig verdihierarki, med prioritering av hvordan ressurser og arealer brukes – pluss tydelige krav om mer synergi mellom næringsaktører, der avfall ett sted blir ressurs et annet sted.

Framtidens næringer

For meg som MDG-politiker er økt bærekraft, mer sirkularitet og bedre beredskap viktig i seg selv, samtidig som jeg applauderer at et grønnere samfunn gir mulighet for næringsutvikling. Hvis vi lykkes med å etablere en bioindustri som henter inn ressurser og omsetter produkter i lokale eller regionale kretsløp, vil vi kunne skape en viktig, variert og lokalt forankret næringssektor i Norge.

Justering av regelverket, slik at flere ressurser i landbruket kan brukes i fôr for både husdyr og oppdrettsfisk, vil bety flere bein å stå på i grønn sektor. Mer satsning på proteinrike råvarer fra bakterier, sopp og insektmel som ingredienser i fôr, vil ytterligere styrke dette. På samme vis kan vi også i blå sektor bruke et bredere spekter av næringsstoffer til å skape lokalt produsert, proteinrikt fôr.

Slik kan det etableres en genuin sirkulærøkonomi, med store muligheter for nye næringsaktører. I rapporten På vei mot bærekraftig fôr kan vi lese om utvikling og dyrking av engvekster (grønn sektor), som blir til verdifull proteinråvare i lakse- og ørretfôr (blå sektor). Effekten er både økt selvforsyning og redusert soyaimport fra andre land. Videre kan vi lese om dyrkingsanlegg for mikroalger som livnærer seg av våre CO₂-utslipp, for så å bli ingredienser i fiskefôr:

«Algene vokser raskt i sjøvann, er rike på omega-3 fettsyrer, proteiner og andre viktige næringsstoffer, og kan styrke norsk oppdrett og forsyningssikkerhet.»

Sjansen for at innovative løsninger vinner fram, vil styrkes om vi klarer å ta ned barrierer som utviklere krasjer med. Det kan handle om teknologiske utfordringer, firkantede regelverk, fravær av finansiering – eller samfunnsmessige og kulturelle faktorer, som fører til at nye løsninger ikke blir møtt positivt og derfor ikke realiseres.

Bærekraftig fôr-konferansen

Det vi nå har sveipet raskt gjennom, dannet et bakteppe for konferansen den 17. mars 2026. En intensiv dag, strukturert i fire sekvenser:

1. Hvordan kommer vi oss fra anbefaling til handling? 
2. Hva skjer hvis fôr og fôrtilgangen svikter?
3. Hvordan kan bærekraftig fôr-satsningen finansieres?
4. Hvem må med for at det skal fungere i praksis?

Fra anbefaling til handling – hvem gjør hva og når?

Samfunnsoppdraget samler grønn og blå sektor rundt et felles bord, med sikte på å finne løsninger på tvers. Konferansen inngikk i prosessen med å bryte ned siloer, jobbe sammen og skape gode betingelser for samhandling.

Blant de som fikk taletid var landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen, som understreket at samfunnsoppdraget handler om bedre beredskap og økt trygghet, relatert til både krig, handelskonflikter og klimaendringer. Det ble vektlagt at vi må mobilisere planteproduksjon i hele landet, og spesielt matforsyningen i nord må styrkes.

Deretter gikk ordet til lederen for samfunnsoppdragets styringsgruppe, Nils Vagstad. Han understreket behovet for et felles løft, med vekt på samhandling, samfunnsansvar og tydelige forventninger, samt vilje til å fjerne barrierer og ta strategiske grep. Klarer vi det, kan vi nå målene om at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr i 2034 kommer fra bærekraftige kilder, med 70% norskandel i kraftfôret, og med mye bedre utnyttelse av ressursene vi har rundt oss.

Neste innspill kom fra to ledere i matindustrien. De framhevet verdien av at fôret de bruker blir grønnere, og at mer fôr bør produseres lokalt. Industriens vilje til endring bør verdsettes, for vi oppnår ikke en omstilling i forbedret retning, uten at alle aktører bidrar fra hver sin kant.

Til sist ble det politikerdebatt mellom AP, Høyre og MDG. De var enige om at omstilling trengs. MDGs Johan Kristian Rud leverte innspill med substans: vi må skape sirkularitet i hele verdikjeden av matproduksjon, tilpasse kjøttproduksjonen til det ressursgrunnlaget vi har, og være villige til å bruke politiske virkemidler for å presse fram endringer.

Ettersom jeg har viet mitt forskerliv til å belyse norsk styringskunst og samfunnsforming, slår det meg at trøkket i MDGs omstillingsvilje er sammenlignbart med Arbeiderpartiets politikk etter andre verdenskrig, bare med vesentlig mer grønn profil. Med ambisiøse mål og styringsvilje fikk AP bygget et høyproduktivt industrisamfunn. Dagens MDG er like ambisiøse, i et prosjekt der økologisk bærekraft er premisset for framtidens ressursintensive, reelt sirkulære samfunn.

Hva skjer hvis fôr og fôrtilgangen svikter?

Konferansens neste sekvens vendte blikket mot truslene vi står overfor. Christine Tørklep fra Cicero understreket at klimaendringene har økologiske konsekvenser, fordi mer uforutsigbart vær gjør matproduksjonen mer krevende.

Diskusjonen om hvordan vi møter dette, bør være kunnskapsfundert. Nye undersøkelser viser at importert soya ikke gir så store CO2-utslipp som antatt, hvilket betyr at det ikke er automatikk i at norskprodusert alltid er best. Et annet kunnskapselement er at kun 2% av energien i fôr til storfe, omdannes til kjøtt. Plantebasert mat gir bedre utnyttelse av ressursene. Det betyr ikke at vi skal slutte å spise kjøtt, men høyere andel plantebasert kosthold burde bli en selvfølge.

Arne Melchior (NUPI) bidro med tanker rundt selvberging versus internasjonal handel. Selv om økt selvforsyning er viktig, advarte han om at ensidig nasjonalt fokus vil begrense handlingsrommet. Oppdrettsfisk er innlemmet i global handel, og bør forbli det – men: 70-80% av lakseforet er vegetabilsk, og det meste importeres. Dersom norsk landbruk griper muligheten til å levere ingredienser til fôret, vil det styrke både bondens økonomi og vår felles matsikkerhet.

Dette ledet videre til et debattpanel der likheter og forskjeller mellom blå og grønn sektor ble belyst. Det ble framhevet at landbruket er en samfunnsoppgave vi bør støtte opp om, mens oppdrettsnæringen går på skinner og er globalt markedsledende. På det viset er næringene veldig ulike, men mulighetene for synergier er store, og vi bør bidra til at mer realiseres.

Hvem skal betale?

Jeg forventet ikke at sekvensen om finansering ville bli spennende. Der tok jeg feil, for ett av konferansens mest spenstige innlegg kom fra Lars Erik Mangset i Grieg investor.

Ettersom både nye fôralternativer og mer norskprodusert vil være dyrere enn alternativene, er det krevende å investere i ny produksjon. Skal vi få mer bærekraftig fôr og økt selvforsyning, må risikoen reduseres og lønnsomheten øke. Dette vil ikke skje av seg selv. Staten og offentlig kapital må på banen, med vilje til å legge føringer på feltet, støtte produksjonen og stimulere etterspørselen.

Det er enkelt å finne eksempler på statlige satsninger som har mislyktes, men det bør ikke hindre oss fra en aktiv næringspolitikk. Internasjonalt ble gjennombruddet for solkraft forløst via offentlige støtteordninger. Her i Norge kan vi nevne startfasen for olje/gass-industrien, samt målet om økt elbil-andel, som eksempler på hvordan en offensiv stat bidro til å sikre en politisk ønsket utvikling. Slik må vi tenke, om vi skal realisere målet om mer bærekraftig fôr.

I et påfølgende diskusjonspanel ble det påpekt at virkemiddelapparatet i Norge fungerer perfekt på innovasjon, men svikter på å få produktene i produksjon og omsetning. Mange oppfinnelser ender dermed med å bli produsert i andre land. Gitt målet om selvforsyning og økt matsikkerhet bør sånt unngås. Da må vi også ha vilje til å sikre at mer realiseres i landet vårt.

Samfunnsinvolvering – hvem må med?

Som nevnt etableres målrettede samfunnsoppdrag når oppgaven er kompleks og må løses gjennom samspill på kryss og tvers. Dermed blir bred involvering viktig. Det var derfor naturlig å avrunde konferansen med et ungdomspanel, som diskuterte hvordan de unge kan involveres i et felles løft.

Før dét fikk vi en interessant samtale mellom Wenche Uksnøy og Gurill Narum Mediaa. De snakket om næringsklynger, det vil si miljøer der bedrifter, kunnskapsutviklere og andre aktører samarbeider om utvikling og realisering av konkrete prosjekter. Klyngenes formål er å bygge broer, koble, oversette og mobilisere til gode, praktiske løsninger.

Fire slike klynger står bak prosjektet Land møter hav, et samarbeid mellom landbruk, havbruk, fiskeri, sjømatforedling, bioteknologi, FoU-aktører osv. Målet er å bygge ned siloer og skape mer sirkulær ressursutnyttelse, f.eks gjennom at alt fra blåskjell til restråstoffer fra kjøttproduksjon søkes brukt som proteinkilder i fôr.

Enda en gang var budskapet at politikerne ikke kan lene seg tilbake og tro at ting skjer av seg selv. Næringslivet og kunnskapsaktørene er på banen, men det trengs økt trøkk fra både politisk nivå og offentlig virkemiddelapparat. Her vil jeg anbefale de store partiene å låne et øre til MDG. Vi jobber seriøst med å utvikle en dynamisk, reelt grønn styringskunst, tilpasset vår tids utfordringer og muligheter, der bedre samspill mellom nivåer og aktører er helt avgjørende for å lykkes.