I Klassekampen den 11. august kaster jeg meg inn i debatten om avkolonisering av akademia, med et tilsvar til Bjørn Vassnes’ innlegg i Viten-spalten den 9. august. Her kan du lese en lengre, mer fullendt versjon av mitt kritiske innspill.

La meg først gi en kort oppsummering av debatten. Det startet med et forslag om å endre pensum på ulike fagfelt, med sikte på å redusere andelen vestlige bidrag, til fordel for ikke-vestlige forskere og tenkere. Tanken var at utdannelsen preges for mye av våre synsvinkler, og åpner seg for lite for alternative forståelsesmåter og kunnskaper. Jeg antar at en slik utfordring er mest aktuell for humaniora og samfunnsvitenskap, men det vil også berøre tekniske fagfelt, kanskje også naturvitenskapene.

Kommentaren til Bjørn Vassnes smalner diskusjonen, ettersom hans kritikk av ideen om avkolonisering, primært sirkulerer rundt naturvitenskapen. Med dét er jeg framme ved mitt leserbrev, der jeg innledningsvis slår fast at jeg er både enig og uenig med Vassnes – et både/og som finner ankerfeste i hans ord.

På den ene siden spisser han vitenskapen til en metode. Nå kan dette diskuteres. Selv i forskning der en søker objektiv kunnskap om en gitt virkelighet, vil vi finne metodologiske brytninger.

Vi kan utvilsomt beskrive vitenskapen som en prosess der forskeren systematisk registrerer informasjon, kobler data til teoretiske forklaringsmodeller, formulerer falsifiserbare hypoteser, og tester hvorvidt disse korresponderer med virkeligheten. Slik utledes generaliserbar kunnskap, som ved å rapporteres systematisk gir andre forskere mulighet til å kontrollere studien og dens konklusjoner.

Utfordringen med å koke kunnskapsdannelsen ned til slike korte setninger, er at forskere gjennom historien har vært uenige om viktige metodenyanser. Det finnes ikke et lukket rom der absolutt alle er omforent om absolutt alt. Men, greit nok: jeg tar poenget, og aksepterer at visse grunnprosedyrer i den lovsøkende vitenskapen må aksepteres, uavhengig av hvor i verden forskeren befinner seg.

På den andre siden, og dette er viktigere her, beskriver Bjørn Vassnes vitenskapen som «en kollektiv praksis, der teori, observasjoner og eksperimenter ses i sammenheng, og der rådende sannheter hele tiden utfordres av kritisk tenkning og diskusjon». Les ordene en gang til. Dette favner åpenbart mye mer enn bare en metode. Det handler om mennesker med sin personlighet, livserfaringer, sympatier og antipatier, nettverk til andre, kulturell forankring osv – som trer inn i et kollektivt praksisfelt, der de samhandler og brytes mot hverandre, forsøker å etablere sammenhenger, tenker kritisk og utfordrer til debatter.

Vi kan ikke snakke seriøst om dette, uten å akseptere at denne kollektive praksisen vil romme faktorer som kultur, makt, diskurser og den slags. For å komme innpå denne siden ved vitenskapen, kan vi formulere en lang rekke med kritiske spørsmål:

Hvilke prosesser leder fram til at et forskningsprosjekt realiseres? Hva slags teori ligger til grunn for prosjektets forskningsdesign? Hvor kommer teorien fra? Er den kontroversiell eller uproblematisk i den sammenhengen forskerne befinner seg innenfor? Hvordan formuleres forskningsspørsmålet? Hvor vendes blikket, når data skal hentes inn? Hvilke teknikker og instrumenter tas i bruk? Hvordan bearbeides, ordnes, tolkes og analyseres de innsamlede dataene? Gjennom hva slags begrepsapparat framstilles forskningsresultatene?

Dernest, med tydeligere kobling til verden rundt prosjektet:

På hvilket tidspunkt kobles andre forskere inn, og hvem kobles inn når? Hvordan deles nye funn, og hvem siteres for å understøtte det en formidler? Hva slags type respons får en, fra innsiden så vel som utsiden av fagfeltet? Er de som er kritiske eller entusiastiske kun opptatt av kunnskapen, eller har de en annen agenda? Hvordan møtes innspillene? Hvilke diskurser aktiveres, og hva slags effekter får de på debatten og dens deltagere?

Den som påstår at denne rekken med varierte spørsmål ikke er viktig for å forstå vitenskapsprosessen, viser kunnskapsforakt. Det er veletablert innsikt at slike tema har effekt. Likevel fristes noen til å se borte fra alt sånt. Isteden tviholder de på ideen om en ren vitenskap som utøves hinsides alt annet, preget kun av rasjonelle metoder og kjølig fornuft.

Å framholde betydningen av kultur, makt og diskurser er ikke relativisme. Det er å ta på alvor at etableringen og spredningen av kunnskap er et komplekst fenomen, der en rekke ulike nivå samspiller med hverandre. Å avfeie sånt med stråmannen «postmodernisme» er useriøst. Den som avstår fra å ta innover seg et nivå av virkeligheten, bare fordi han/hun ikke ser eller forstår dets realitet, fremmer vel strengt tatt en uvitenskapelig holdning?

Med den kraftsalven ble leserbrevet avrundet. Men i min opprinnelige tekst hadde jeg med et siste avsnitt, der jeg innrømmet at til tross for det jeg her har skrevet, møter jeg ideen om avkolonisering med en viss skepsis. Hva handler vel dette om, annet enn en illusjon om at det er mulig å etablere en balansert representasjon på tvers av alle mulige forskjeller? Vinner vi egentlig noe, om vi må kaste ut viktig forskning fra pensum, for å rydde plass til bidragsytere med den rette bakgrunnen? Er det ikke bedre å utvikle engasjerte, selvstendige, reflekterte studenter – som forstår at horisonten må utvides, dersom de skal forske på eller jobbe i felt der kulturell variasjon er av betydning?

Med disse tankene skriver jeg meg i retning av vitenskapsfilosof Gunnar Skirbekk, som i Klassekampen den 31. juli uttalte at det vi trenger mer av, er en solid dose vitenskaps- og kunnskapsteori i alle fagfelt. Det er tross alt veletablert at ståstedet vi betrakter verden fra, samt de relasjonene vi inngår i, kan innvirke på hva det forskes på, hvordan forskningsprosessen gjennomføres, pluss hvordan kunnskapen bringes videre. Det å erkjenne dette, det å ta innover seg at all forskning står i relasjon til et bredere, mer diffust virkelighetsnivå, som ikke kan knipses bort ved hjelp av logikk og kjølig fornuft, vil bidra til bedre kvalitet på frambringelse og bruk av alle former for kunnskap.