Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
(Haldis Moren Vesaas)

Bevisstheten om naturens sårbarhet, og derigjennom miljøengasjementet vårt, har en sosial forankring. Vi møter andre i diskusjoner om framtiden, formidler bekymringer om våre barns livsmuligheter, inngår i forhandlinger om hvordan det grønne samfunnet bør utformes, kjenner på et ønske om å vise ansvarlighet og bidra til rettferdighet.

Når jeg skriver mine bøker, handler det om å nå fram til leseren, det vil si deg, pluss dem du formidler tankene videre til. Engasjementet mitt, det som får meg til å legge så mye arbeid i å forme en viktig og forhåpentligvis tankevekkende tekst, er grunnleggende sosialt.

Slik starter kapittel 10 i boka Framtidens Norge. Kapitlet heter «Solidaritet, mangfold og samfunnets samholdskraft».

Det er ikke tilfeldig at jeg valgte å gi god plass til temaet. Jeg ønsker å få fram at vi må unngå å se naturmiljøet og samfunnet som atskilte størrelser. Tvert imot veves de inn i hverandre. Våre livsmuligheter springer ut av naturen. Samtidig er det umulig å leve uten å påvirke omgivelsene våre.

I arbeidet med å løse klimakrisen opereres det med et altfor tynt begrep om det sosiale. Klimapolitikken reduseres til en instrumentell blanding av fakta, teknologi og smarte løsninger. En glemmer at naturmiljøet alltid vil formes i samspill med kulturen, samfunnsstrukturer, institusjoner, makt og politikk.

Solidaritet og sosial rettferdighet

Jeg er sosiolog, og i sosiologien har ordet «solidaritet» lenge spilt en sentral rolle. I Framtidens Norge forsøker jeg å vise båndet mellom sosial rettferdighet, det å ta ansvar for hverandre, og det å ivareta naturen, dyrene og livet ellers.

Så tidlig som i 1983 fastslo de tyske Die Grünen at sosial rettferdighet var en av fire søyler i den grønne politikken. Dette ble begrunnet med at temaet naturlig kobler seg til andre deler av den grønne tenkningen, som likevektsøkonomi, desentralisering og deltagelse, livskvalitet, økologisk og mellommenneskelig balanse.

Tenker vi over hvem som tjener og taper på ødeleggelse av natur og overbruk av ressurser, hvem som nyter godt av naturens goder og hvem som må leve med skadevirkningene, bør det være åpenbart at solidariteten hører til i et grønt hjerte.

Om klimaendringene og tapet av naturmangfold kommer ut av kontroll, om matproduksjonen i verden kollapser, kan vi anta at de rike likevel vil klare seg greit. Det er de som alt står utsatt til som vil rammes hardest. Slik veves miljøet og det sosiale sammen til en stor helhet.

For noen antyder slike tanker en rød tendens i den grønne tanken. I bøkene mine har jeg drøftet frasen «grønn utenpå, rød inni», og konkluder med at den ikke er holdbar. Kritikk av nyliberal konkurranselogikk og økt ulikhet kan fremmes også fra f.eks et sosialliberalt eller verdikonservativt ståsted. Kåre Willoch gjorde dét. Men la oss ikke forville oss inn i den diskusjonen, for det jeg skriver om handler ikke om rød versus blå, men om den grønne tankens egenart.

Miljøpolitikkens utfordringer

De fattige i verden har mest å tjene på at vi sikrer et naturmiljø i balanse. Derfor ligger det en sosial dimensjon innbakt i miljøpolitikken. Samtidig er det en realitet at økte miljøavgifter merkes mest for de som har minst. Når politikken svir i lommeboka, forløses sinne og motreaksjoner, det så vi med de gule vestene i Frankrike i 2018.

Her er solidaritetstanken en viktig ledesnor. Den viser at det må tas aktive grep for å skape økonomisk omfordeling, slik at overgangen til et grønnere samfunn kan skje uten å ramme de vanskeligstilte.

La oss samtidig være oppmerksom på at noen skyver de fattige foran seg. Forbruksnivået i Norge er høyt og økende. De fleste kan kjøpe mindre, reise mindre, pusse opp sjeldnere osv. Det er de rike i verden som forbruker mest, og i global målestokk er de fleste nordmenn åpenbart del av overforbrukets problem.

En velfødt middelklasse som raser over små miljøavgifter, og jevnlig klarer å skyte ned nødvendige tiltak, er et trist eksempel på hvor nærsynt debatten kan bli. I forsøket på å sikre egne interesser, er det som om ingenting er viktigere enn å forsvare og utvide de rettighetene vi alt har – selv om det innebærer å skrote solidariteten med framtidens generasjoner, med våre barn og barnebarn.

I et grønt perspektiv bør modige politikere finne motet til å si at veien framover neppe vil bli enkel, men at det å ofre noe for å sikre framtiden er en del av det å være et rettskaffent menneske.

Livskvalitet, borgerlønn og avgifter til fordeling

Mon tro om ikke vårt rike samfunn trenger litt mer refleksjon over hvorfor vi knytter så mye av vår status og identitet til penger og forbruk? Det er jo en realitet at de som lever miljøvennlig og nedtonet, som avstår fra materialismens evige krav om mer av alt, både er lykkeligere og trenger mindre for å ha det bra.

Framfor å dyrke en politikk som sier at livskvalitet avhenger av stadig mer penger, burde det vel kanskje være mulig å løfte en annen livsfortelling, der en med stolthet avstår fra de lengste reisene og nyeste dingsene – fordi vi tenker at det å avstå fra noe er en solidarisk handling, som viser vilje til å ta sin bit av et globalt ansvar?

Samtidig må vi holde fast på at veien til det grønne samfunnet betinger vilje til sosial utjevning. Et konkret grep mange har tro på her, er å innføre borgerlønn. En slik ordning vil kunne frita vanskeligstilte fra arbeidslinjas og NAV-systemets tvangsmessige disiplinering, samtidig som en moderat basisinntekt vil gi en bunnlinje bra nok til å leve greit for alle som vil – der en kanskje kunne bruke mer av kreftene sine til mellommenneskelig innsats framfor å prioritere karusellen av økt lønn og økt forbruk?

En mer eksplisitt omfordelingsmekanisme finner vi i forslaget om å innføre høye og økende miljøavgifter, som så utbetales direkte tilbake til oss alle. Effekten vil være at de som lever på miljøskadelig måte må betale mye i avgifter, mens de som lever miljøvennlig får tilbakebetalt mer enn de betaler inn. Slike modeller, som ikke vil være spesielt kompliserte å administrere, kan antas å få både miljøpositive og sosialt utjevnende effekter.

Samhold i mangfold

Avsnittene ovenfor gir en smakebit av det jeg skriver om solidaritet og sosial rettferdighet i Framtidens Norge.

Herfra beveger teksten seg videre til forholdet mellom menneskelig mangfold og samfunnets samholdskraft. Jeg forsøker å vise hvordan disse temaene har vært med, helt siden den grønne tanken tok form på 1970-tallet. Samtidig har dimensjonen mangfold/samhold blitt mer utfordrende i vår tid – i møtet med økende folkevandring og dermed endringer i hvordan samfunnshelheten er skrudd sammen.

Slik kobles vi til et spørsmål om hvilke verdier det grønne samfunnet skal forankres i. En diskusjon der solidaritet og sosial rettferdighet med internasjonalt tilsnitt blir viktig. I boka drøftes disse temaene mer inngående.

Den grønne solidariteten

Jeg håper teksten har fått fram hvorfor solidaritet er et viktig begrep i den grønne tanken. Det vi møter er et politisk prosjekt som søker å forene økologisk balanse med mellommenneskelig balanse, som har vilje til å ivareta de som faller utenfor vår selvgode materialisme, som har mot til å si at vi bør begrense oss for å sikre en bærekraftig framtid – og som fastholder at en genuin solidaritetstanke må være global i sin grunntone.