Den 25. juni ble et opprop publisert i norske aviser, med krav om økonomisk systemendring. Det ble slått fast at hvis vi skal ivareta livsgrunnlaget og samtidig sikre folks grunnleggende behov, trenger samfunnet ny kurs.

Oppropet tar til orde for å «utforme et samfunn som vi, naturen og fremtiden kan leve med». For å komme dit må vekstparadigmet utfordres. Det erkjennes at det ikke er enkelt å endre et system, og at ingen har alle svarene. Det gjelder derfor å mobilisere til idémyldring med bred deltagelse, slik at vi kan peke ut en vei til en bedre framtid.

Det var mange spennende underskrivere bak oppropet. Burde kanskje blitt invitert med, jeg også? Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn gir tross alt et grundig innblikk i det landskapet oppropet søker seg inn i.

Kanskje noen blir skeptiske, fordi jeg peker på at det er varierte grupperinger som vil endre verden – tidvis langs helt andre spor enn det oppropet søker i retning av. Denne innsikten bør tas på alvor, av de som ønsker å skape endring.

Hva er et system? – og hva er systemendring?

Et «system» kan beskrives som en helhet av enkeltdeler som fungerer i samspill med hverandre. Verden rommer en rekke ulike systemer. Delvis er de vokst organisk fram, delvis er de skapt gjennom planmessig ordning av de ulike delene.

Den vestlige verden kan kanskje beskrives som et kapitalistisk, demokratisk og lovregulert system? Det norske samfunnssystemet har hatt et sterkt sosialdemokratisk anslag – for så å få et mer nyliberalistisk preg med årene.

I august kommer min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Den handler om systemer som endres, langs en vei der Norge beveget seg først inn i en sosialdemokratisk og deretter nyliberal orden.

Det er en overgang der, men den skjer innenfor en virkelighet der vekstmekanismen er sterk. Det så vi i sommer, da våre politiske partier møtte koronakrisen med å styrke oljeindustrien – framfor å sette fart på det grønne skiftet. Forstå det den som kan.

Den som vil skape systemendring, står åpenbart overfor store utfordringer. På tvers av rød og blå politikk råder nemlig vekstkompromisset. Det fungerer som en samfunnsmessig grunnstruktur, med BNP som totemet politikken danser rundt.

Kan vi klare å skape grønn systemendring i en slik verden? I Framtidens Norge bruker jeg ordet «transformasjon» til å beskrive en visjonær men realistisk endringsprosess:

«Hvis revolusjonens talsmenn legger til grunn at vi må rive ned alle strukturer og starte med blanke ark, mens moderniseringens ditto påstår at vekstens og framskrittets stø-kurs-linje er vår eneste ledesnor, kan vi skrive transformasjonen inn i et tøyelig rom mellom disse to. En anerkjenner dagens orden som et grunnlag å handle ut fra, men krever samtidig at denne utfordres og endres i en bedre retning. Transformasjonen vil delvis handle om at visse komponenter skiftes ut, eventuelt at vi endrer på hvordan de fungerer, og delvis om at relasjonene, koblingene og samspillet mellom ulike komponenter formes på nye måter, slik at samfunnets helhetlige vev blir annerledes enn den var.»

Med dette som basis, bruker jeg resten av boka på å utdype tre stier fram til den grønne transformasjonen:

1. Forskyvninger i hva vi mennesker opplever som det gode liv, hva vi streber etter og hva vi forenes omkring, samt hvordan alt dette gir impulser til den videre samfunnsutviklingen.
2. Endringer i hvordan vi politisk former samfunnet, hvilket styringssystem vi etablerer, hvordan ulike komponenter samspiller med hverandre, og hvordan dette virker på både menneskene og på økonomien.
3. Transformasjon av hvordan det økonomiske systemet fungerer, i grenseflaten mellom produksjon, omsetting, forbruk på den ene siden, og naturens tålegrenser på andre siden

Langs disse stiene trengs både holdningsendringer, politiske vedtak, juridiske ordninger og mye mer. Steg for steg kan vi søke å forme en ny, helhetlig natur/samfunn-vev, som forhåpentligvis vil ivareta livsgrunnlaget vårt bedre enn vi så langt har klart.

Det gjenstår selvsagt mye å si her, men det vil jeg spare til en aviskronikk i Ny Tid (kan leses i august). Inntil da utfordres alle til å tenke gjennom dette selv: Hva er vårt system, hvordan kan det endres, og hva bør det endres i retning av?

Herved avleverer jeg en ettermeldt underskrift til oppropet for systemendring