To kraftfulle prosjekt for forming av det norske samfunnet settes opp mot hverandre, klare til duell – så får du vurdere om én står igjen som vinner.

«Boka fortjener terningkast 6» – utdypet med stikkord som velskrevet, lettlest og godt komponert (professor i statsvitenskap Torbjørn Knutsen, Vitforum NTNU 20. oktober 2020).

Som tittelen tilsier handler boka om sosialdemokrati og nyliberalisme. Når vi bruker begreper som dette, bør det være med forbehold om at de ikke kan forstås som entydige størrelser. Dette blir ekstra tydelig om vi beveger oss på tvers av landegrensene. En nyliberaler i USA og en nyliberaler i Norge vil neppe tenke helt likt eller søke i retning av det samme.

Et særpreg ved oss nordmenn er vår tillit og vilje til aktiv bruk av statsmakten. Slike tendenser oppsto ikke med Arbeiderpartiet, for de kan spores tilbake til 1800-tallet. Nå vil vel noen si at denne styringsviljen har forsvunnet i det blå – men en slik påstand er neppe holdbar, ikke sammenlignet med ståa i mange andre land.

Dessuten, og dette er viktig: nyliberalismen handler ikke om å slippe alt fritt. En prinsippfast nyliberaler vil gjerne forme samfunnsutviklingen, bare på annet vis enn en sosialdemokrat. De deler viljen til å kna staten, økonomien, politikken, samfunnslivet og menneskene inn i distinkte former. Forskjellen handler ikke om å styre eller ikke, men om hvordan de styrer.

To formingsprosjekt

Om vi skal oppsummere ei lang bok med enkle stikkord, kunne vi kanskje sagt «samarbeid vs konkurranse», «planlegging vs resultatmåling», «fellesløsninger vs valgfrihet», «direkte vs indirekte styring» og så videre. Litt forenklet ja, men du ser bildet?

Vi får dermed to ulike prosjekter for forming av samfunnet – sosialdemokratiet og nyliberalismen – som i hver sin fase har klart å sette markant preg på Norge.

Nå bør vi unngå å overdrive deres makt. Over tid preges samfunnsutviklingen av varierte strømninger som brynes mot hverandre, med den effekt at selv det mest dominerende byggverk aldri står på helt fast grunn. Før eller senere løser den etablerte orden seg opp, og bevegelser i nye retninger vinner fram.

Gitt dette forsøker jeg å belyse ikke bare den aktive samfunnsformingen gjennom 200 år, men også motstrømninger og kursendringer. Slik bidrar boka til økt forståelse av verden vi lever i, noe som etterhvert har ledet til mange og gode anmeldelser.

Den moderne styringskunsten

Prosjektet er inspirert av to spennende forelesningsrekker om den moderne styringskunsten, gitt av Michel Foucault på slutten av 1970-tallet. Jeg tar meg tid til en enkel formidling av hans tanker, og etablerer slik en tolkningsnøkkel – som så anvendes til å framstille og belyse det sosialdemokratiske og det nyliberale formingsprosjektet.

Slik skaper jeg en stor fortelling. Styringskunstens framvekst og spredning utgjør fortellingens rammeverk, hvorpå jeg belyser hvordan den har blitt operasjonalisert, utøvd og gitt norsk særpreg.

Jeg håper dette kan skape spennende debatter om hvordan vi forstår det norske samfunnet, og kanskje også en faglig-politisk diskusjon om formingen av framtidens Norge?

En historie om nåtiden

Selv om handlingen strekker seg bakover i tid, kan boka beskrives som en historie om nåtiden. Vi kan illustrere dette med koronaen. Stilt overfor pandemien søkte verdens land å minimere skadene og gjøre risikofaktorene håndterbare. Ulike strategier ble tatt i bruk, men målet var å få samfunnslivet, økonomien, helsevesenet og i siste instans viruset til å samspille på ok vis.

I Norge ble viruset først møtt med det jeg omtaler som liberal styringskunst. Innenfor rammen av nasjonale føringer skulle vi selv vurdere situasjonen, og ut fra dette velge fornuftige løsninger. Fra 12. mars 2020 endret det seg brått. Nå skulle viruset mestres gjennom det vi kan omtale som nasjonalsosial styringskunst, med stor vilje til å lukke, begrense, disiplinere og kanalisere samfunnslivet. Siden har vi diskutert om styringsgrepene var gode eller dårlige, og vi vurderer gjerne våre valg i kontrast til hvordan pandemien ble håndtert i Sverige.

Slike debatter gjør oss oppmerksom på at styring kan utøves på varierte måter. Ikke bare i møtet med akutte kriser. Styringskunsten preger også den mer langstrakte formingen av samfunnslivet og varierte velferdsfelt. Det er dette jeg med kritisk blikk utforsker i boka.

Kort om bokas struktur

Sosialdemokrati versus nyliberalisme er delt i to hoveddeler, bygget på hvert sitt forskningsprosjekt som her føres sammen til en helhet.

Første bolk beveger seg tilbake til 1814, belyser forholdet mellom arbeiderbevegelsen og nasjonen, undersøker etableringen av en vekstorientert sosial ingeniørkunst – og viser hvordan det ut av dette oppsto et omfattende prosjekt for sosialdemokratisk forming av både mennesker og samfunn.

Den neste bolken viser hvordan alternative strømninger eksisterte alt i mellomkrigstiden. Disse ledet fram mot en nyliberal vending, som tok form fra 1970/80-tallet og framover. Jeg belyser dette via en grundig framstilling av boligpolitikk, miljøpolitikk, samt kunnskaps- og utdanningspolitikk (ett kapittel til hver av disse). Deretter framstiller jeg det nyliberale formingsprosjektet som helhet – med blikk inn i varierte tema, fra helsefeltet til én norsk kommune.

I et avsluttende essay belyser jeg sosialdemokratiet og nyliberalismen opp mot våre dagers dyptgripende, grønne utfordringer. Slik vris fokuset fra fortid/nåtid til nåtid/framtid – noe jeg anser som viktig, i ei bok om styringskunst og samfunnsforming.

Om dette frister kan du trykke her for å bestille boka.

ps! Nå har forlaget delt et leseutdrag, der du kan lese kapittel 1 i sin helhet.

Foredrag og debattmøter

Gjennom 15-20 år har jeg holdt en rekke foredrag om nyliberalismen og nyliberale styringsteknikker. Det er bare å ta kontakt om sånt er ønskelig, gjerne som innledning til debattmøter.