Silent Spring – den tause våren

Det var en gang et sted, i et land, på en planet, der livet var i harmoni med sine omgivelser. Men dét må vel være en god stund siden?

Jeg har tidligere lest deler av Rachel Carsons «Den tause våren» fra 1962, men først i sommer ble den lest fra perm til perm. Tidvis ble jeg rystet. Hvordan er det mulig at mennesker, en visstnok smart og intelligent art, har behandlet livsmiljøet så dårlig?

IMG_5629Livet har i millioner av år utfoldet seg i et bevegelig samspill mellom levende vesener og deres omgivelser. Denne enkle, økologiske innsikten tenkte en lite på, da det moderne samfunnet ble bygd. Tvert imot, både vitenskapen og økonomien tenderte til å redusere verden til små fragmenter, som en betraktet hver for seg, og utnyttet ved behov, uten omtanke for hvordan det påvirket helheten.

En alternativ, grønn tanke skulle med tiden vokse fram. Alt for hundre år siden fastslo Vladimir Vernadskij at menneskeheten var i ferd med å bli en geologisk kraft, som former jordkloden på linje med andre naturkrefter. For første gang i jordklodens historie var én art blitt kraftfull nok til å endre naturen, ja, hele planetens virkelighet.

Utover 1900-tallet ble faresignalene tydeligere, og flere anerkjente alvoret. Mange tok ordet, men det var Rachel Carson folk lyttet til. Hun satte forståelige ord på økologiens innsikt om at alt henger sammen med alt. Dermed synliggjorde hun hvordan våre forsøk på å ta kontroll ga utilsiktede, ukontrollerbare konsekvenser.

Å lese boka i dag, seksti år senere, er sjokkerende. Etterkrigstidens uhemmede bruk av kjemikalier var langt verre enn vi tror. Carson beskriver hvordan en strøm av giftige stoffer – inkludert DDT, arsenikk og mye annet – ble brukt i en nådeløs kamp mot ugress og uønskede insekter.

En undersøkte nok om giftene var farlige, men de ble betraktet hver for seg – uten tanke for cocktaileffekten av alle de ulike stoffene som ble spredt utover livsmiljøet. Er det sånn, i dag også?

Rachel Carson forteller om intensiv spraying av store områder, som skapte skoger uten fugleliv og elver fulle av livløs fisk. Det sterke ønsket om å bli kvitt det en ikke likte, medførte aksept av forgiftede omgivelser og bølger av død. Det som ble solgt inn som en rasjonell, målrettet operasjon, endte i en skremmende destruksjon av naturens liv.

Tiden etter andre verdenskrig var høytiden for det jeg omtaler som «vekstkompromisset», der blå og rød politikk søkte å overkomme motsetningene gjennom å tilby mer til alle. Både vitenskap og teknologi ble mobilisert i vekstens tjeneste, med sikte på å skape en kontrollerbar natur, tilpasset våre behov.

Mot dette framhever Rachel Carson at i naturen eksisterer ingenting alene. Jordsmonnet, insektene, plantene, dyrene og menneskene inngår i en stor, sammenhengende helhet. Balansert, men ikke statisk, for naturens virkelighet formes via kretsløp i evig bevegelse; en kontinuerlig prosess som stadig justeres og tilpasses.

Tar vi dette på alvor, innser vi at naturen rommer et nett av tråder mellom ulike elementer. Når dette livsnettet bygges ned, splittes opp eller tilføres store mengder menneskeskapte kjemikalier, risikerer vi å bryte de trådene som binder liv til liv. Konsekvensen er at naturens livskraft reduseres, og at dens forsvarsmekanismer undergraves.

Vi har altfor lenge oversett jordsmonnets komplekse økologi, og isteden gjort vårt beste for å sterilisere våre omgivelser. Framfor å styrke mangfoldet, har vi søkt å skape kontrollerbart enfold.

Monokulturell matproduksjon gjør ingenting for å lære av naturen, sier Carson, et budskap som gir ekko til vår tids visjoner om regenerativt landbruk. Tanken her er at vi framfor å bekjempe det vi ikke liker, burde lytte mer til naturen, og ta dens livskrefter på alvor. Med gartnerens varsomme hånd kan vi samspille med naturens mekanismer, og forsiktig lede dem i en retning som er bra for både oss og livet for øvrig.

Selv om mye er bedre i dag enn da boka ble skrevet, er det ingen grunn til å tro at problemene er løst. Vi har lært mye, men viljen til å tenke annerledes er fortsatt altfor svak. Det er derfor i Rachel Carsons ånd jeg høsten 2022 utgir boka Grønt manifest. Kort tid etter kommer Den tause våren ut i ny norsk oversettelse.

En tanke om “Silent Spring – den tause våren

  1. Med alt vi veit i dag så fortset vi likevel med øydelegginga og forureining av natur og miljø. Det er rett og slett dumskap.

Legg igjen en kommentar til Bjørnhild Josefsen Nykrem Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s