Jeg har lest Oljeboka av Øystein Sjølie. Den var ikke så provoserende som antatt. Flere av temaene som løftes, er viktig å belyse. Samtidig trenger boka en dose motstand, noe forfatteren garantert tar vel imot. Kritisk debatt er sunt, det er vi enige om.
Det er ei solid bok, velfylt med fakta og forpliktet til kunnskap. Sjølie har tillit til klimavitenskapen, men mener problemene overdrives. Han er kritisk til klimapolitiske tiltak som ikke er økonomisk velbegrunnet, og slår fast at norsk olje og gass «gjør verden til et bedre sted».
Olje versus grønn politikk
Mange tenker sikkert at jeg, den grønne politikkens forfatter, er på total kollisjonskurs med Sjølie. Det er jeg ikke. Vi er f.eks enige om at klimavitenskapen ikke kan definere hva slags politiske tiltak vi velger. Naturvitenskap gir oss kunnskap og dermed et grunnlag for handling, men om vi skal gjøre noe og hva vi eventuelt bør gjøre, er et politisk spørsmål uten fasit.
Dersom Øystein Sjølie leser bøkene mine, vil han se at dette har også jeg sagt, flere ganger. Ja, mer enn det: jeg har brukt min vitenskapelige bakgrunn til å påvise 9 ulike tenkemåter relatert til natur-, miljø- og klimautfordringene, der jeg forsøker å ta alle på alvor.
Derfor er vi enige om at edruelighet, refleksjon og viljen til opplyst debatt er viktig. For viktig til å bli overkjørt av dem som bruker utestemme i enhver sak.
En viktig nyanse er at jeg forankrer bøkene mine i naturmiljøet som helhet, mens Sjølie kun har klima i fokus. Våre kunnskapsgrunnlag blir derfor bare delvis overlappende. En annen nyanse er at jeg er politisk sosiolog, mens han er økonom. De faglige synsvinklene er derfor ulike, og det har betydning. Begrepet jeg har løftet, natur/menneske-veven, kunne likevel blitt brukt også i Sjølies bok. Her finner vi et rom for å møtes til debatt. Med det er tiden inne for en dose kritikk.
Grønne folk er ikke dumme
Jeg har aldri møtt noen som nekter for at kull, olje og gass har løftet levestandarden og velferden vår. Likevel påstår Sjølie at blant folk som vil avvikle oljeindustrien, er det «vanlig å se bort fra fordelene ved å bruke fossil energi». Nei, har jeg notert i margen. Dette er en stråmann. Selv vi MDGere forstår at fossilenergien har mange sterke sider.
Videre vet alle at bærekraft rommer tre dimensjoner. Ja, jeg har skrevet at selv om ordet ikke var tatt i bruk, var det sosial og økonomisk bærekraft verden søkte å etablere etter andre verdenskrig. Utover 1970-tallet innså stadig flere at en økologisk søyle måtte tilføyes, og med Brundtland-kommisjonens rapport ble de tre puslespillbitene samlet under begrepet bærekraftig utvikling.
Siden da har det vært brytninger rundt hva vi bør vektlegge. Grønne folk mener at den økologiske bærekraften er grunnleggende – men: vi vet selvsagt at begrepet favner bredt, og forstår at ulike bærekraftsmål brynes mot hverandre. Vi er ikke så ensidige som noen liker å tro.
Øystein Sjølie går gjennom alle FNs bærekraftmål. Det er interessant, men tidvis blir overgangen fra drøfting til konklusjon altfor kjapp og lettvint. På naturtemaet ser jeg at forfatteren ikke er helt oppdatert, og at den økologiske helhetsforståelsen virker svak. Her trengs økt vilje til å anerkjenne naturens flerfoldige betydning for våre livsmuligheter.
Illusjonen om menneskelig mestring
Når vi forsøker å avklare verdens utvikling, er det lett å la seg forføre av lineære linjer fra fortiden via nåtiden til framtiden. Dermed er veien kort til illusjonen om Menneskelig Mestring. Vi ser på tallene og linjene, og tenker at dette går stabilt framover, så dette har vi kontroll på.
«Menneskehetens økonomiske historie [er] en lang historie om hvordan vi blir stadig flinkere til å tilpasse oss», slår Sjølie fast på side 134. Den kan ikke stå uimotsagt. Det tok vel tusen år fra Romerriket kollapset, til Europa igjen var på omtrent samme teknologiske nivå. Vi kan si mye om dette, men en lineær framskrittshistorie er det i hvert fall ikke.
I gode tider har vi en tendens til å overse at verden er kompleks og omskiftelig. Økonomer oppdager sjelden de økonomiske krisene, før de brått er her. Med klimaendringene er det ikke bare økonomien det handler om, men hele jordsystemet, alle de samspillene faktorene som avgjør om våre livsvilkår forblir intakte eller endres markant.
Nå erkjenner Øystein Sjølie dette. På side 24 skriver han at klimaendringene kan gi verre konsekvenser enn FNs klimapanel legger til grunn. Han berører faren for vippepunkter, som kan flytte jordsystemet over i en helt annen balanse enn vi har levd med i 10 000 år. Og han aksepterer at de pågående endringene kan forløse stort tap av naturmangfold, og dermed svekke naturens produksjonskraft på alvorlig vis.
Tross dette slår Sjølie fast at klimaendringenes konsekvenser er til å leve med. Men, dét er bare sant dersom alt utvikler seg stabilt langs kjente spor. Det kan vi faktisk ikke vite. Hvorfor er det så krevende å være litt mer ydmyk i møtet med verden, framfor å skrive som om linjene i nåtiden med selvfølge vil strekke seg videre inn i framtiden?
Som sosiolog vil jeg tilføye noe Sjølie i liten grad berører: hvis økosystemene endrer seg kraftig, vet vi ikke hvordan folk reagerer. Kommer vi til å samarbeide om best mulig tilpasning (boka virker å bare anta det, se f.eks s. 70), eller vil vi tvert imot oppleve en sosiokulturell kollaps, der stegvise framskritt erstattes med alles kamp mot alle?
The answer, my friend, is blowin’ in the wind.
Når vi ikke kan vite hvordan verken jordsystemet eller menneskene vil reagere, vet vi heller ikke om problemene faktisk lar seg løse. Sjølie erkjenner at det er mye vi ikke har kontroll på, men trekker likevel på skuldrene av at vi ikke når klimamålene, for «det lever vi godt med» (s. 34). I margen har jeg notert: det vet du ikke!
Pessimister og optimister
I kapittel fire, «Drømmen om dommedag», bruker Øystein Sjølie mye plass på mekanismer for overdrivelse, som medfører at våre tanker om framtiden blir mer pessimistiske enn FNs klimapanel gir grunnlag for.
Det er nok sant. Jeg kjenner folk som uten videre antar at vi er dømt til kollaps, og som ikke har noen tro på at vi kan tilpasse oss, dempe effektene og kanskje til og med bygge en sterkere sivilisasjon. Likevel, også her varter Sjøli opp med en stråmann, når han på side 134 sier at klimaaktivister tenderer til å se bort fra menneskenes skaperkraft og evne til innovasjon.
Nei og atter nei. Det er bare å finlese MDGs program, så ser en at dette er helt feil.
I min bok Framtidens Norge skriver jeg inngående om all utviklingen som er mulig, inkludert at en rekke innovasjoner er en effekt av utfordringene vi må løse. Samtidig heller jeg litt kaldt vann i blodet på tekno-optimistene: «Det er når ting fungerer godt, med tilgang på mat og energi, i et samfunn preget av trygghet, tillit og samholdskraft, at det mobiliseres tilstrekkelig med ressurser og krefter til at nye løsninger ikke bare utvikles, men også løftes opp, spres utover og bringer utviklingen videre framover» (s. 209).
Kort sagt: positiv utvikling betinger mer enn smarte mennesker, ideene og skaperkraften må gjøre en forskjell på samfunnsnivået. I en verden med endret klima, med tap av naturmangfold, med økende sosial usikkerhet og uro, risikerer vi at samfunnets sosiologiske utviklingskraft kan forvitre.
Nå erkjenner Sjølie at tilpasningsevnen ikke er ubegrenset. Han understreker også at det er mye vi ikke vet, inkludert hvordan atmosfæren og naturen vil respondere på klimaendringene (se s. 174). I dette ligger en aksept av at ja, framtiden kan bli verre enn vi antar.
Likevel avslører Oljeboka at den såkalte drømmen om dommedag har en tvilling i motsatt hjørne: tone ned problemene, påstå at det ikke er så farlig, at dette går nok bra. Folkene på Titanic, etter at skipet hadde truffet isfjellet, illustrerer vel poenget. Gjennom historien har de fleste sivilisasjoner vaklet og gått under. I årene før kunne en sikkert treffe like mange optimister som pessimister.
Antropocen
Overdriver vi naturens betydning for menneskelig velferd? På side 89 sier Sjølie at hovedgrunnen til at vi lever gode og trygge liv, ikke er naturens goder, men at vi har lært oss å beskytte oss mot naturens farer – og samtidig produserer stadig mer mat gjennom industrielt jordbruk.
Joda, men vi har ingen garanti verken for at det moderne jordbruket vil fortsette å levere på samme nivå – eller for at vi klarere å opprettholde evnen til å beskytte oss. Det er jo dette antropocen handler om. Vi, menneskeheten, har påvirket klimaet og naturen mer enn vi trodde var mulig. Dette har forløst endringsprosesser, som medfører at naturen har blitt mer ustabil og dermed farligere enn før.
Kanskje det er umulig å erkjenne dette, om en tror for sterkt på ideen om at vi mennesker kan beregne, kalkulere og mestre alt? Den som ikke forstår økologiens kompleksitet, klarer ikke å akseptere at naturens eksistens og dermed dens goder er basisen for alt annet, inkludert vår evne til å beskytte oss mot farer.
Forbildeeffekter
Oljebokas budskap er at klimaendringene er reelle, skaper problemer, og derfor bør begrenses – så lenge det ikke koster for mye eller forringer vår velferd. Tilføyelsen medfører at Øystein Sjølie konkluderer med at vi ikke skal avvikle produksjonen av olje og gass.
Selv om jeg er MDG-politiker, lytter jeg til Sjølies argumenter. Jeg liker uenighet og diskusjon, og synes det er flott å få en systematisk begrunnelse for et annet standpunkt enn mitt eget.
Samtidig ser jeg også her tendensen til lineær analyse. Det legges til grunn at om Norge begrenser sin oljeproduksjon, vil andre land fylle tomrommet og tjene mer penger. Dette er et gjennomgående trekk ved Oljeboka; fordi noe er som det er, vil det forbli slik.
I ei bok som vektlegger innovasjon og skaperkraft så sterkt, kunne det blitt gitt mer plass til refleksjon rundt dynamiske endringsprosesser. Spesielt forbildeeffekter burde blitt drøftet. Verden er i heftig endring, nye løsninger sprer seg raskt gjennom samfunnskroppen. Blir Norge sittende fast i fossilalderen, risikerer vi å bli akterutseilt. Samtidig er vi et rikt, ressurssterkt land med høy teknologisk kompetanse. Det gir oss potensiale til å gå i forveien, skape forbilder for andre, og gjennom det bidra til at andre land kommer seg gjennom en grønn transformasjon.
Hva er økonomisk vekst?
Et faglig poeng Øystein Sjølie helt overser, er at vekst ikke bare oppstår i økonomien, men også skapes gjennom en aktiv vekstpolitikk. Dette er et ikke-tema i Oljeboka, men er desto mer markant til stede i to av mine bøker: Sosialdemokrati versus nyliberalisme, og Fra evig vekst til grønn politikk. I sistnevnte bok er jeg også innom økonomiske fagmiljøer som jobber med å avklare muligheten for utvikling uten vekst. Temaet hadde fortjent mer enn å bli avfeid av Sjølie.
På den positive siden problematiserer han vekstbegrepets tallgrunnlag. Det er utvilsomt et stort problem at bruttonasjonalprodukt (BNP) ikke teller med miljøskader, mens forbruk av ikke-fornybare ressurser teller positivt. Dette leder til en fin drøfting av hvordan vekst kan forstås, og derfra videre til hvordan et bedre avgiftssystem kan begrense klimautslipp. Her bidrar Sjølie til gode refleksjoner.
Grønn styringskunst
Når jeg nå straks er i mål med denne lille teksten, bør det understrekes at ingen sitter på en fasit. Hvem som får mest rett av Øystein Sjølie og meg, kan bare framtiden fortelle noe om.
I min bok Grønt manifest har jeg satt av ett kapittel til å skissere en grønn styringskunst. Enkelt sagt vil det si at vi kalibrerer skatter og avgifter, lover og regler, forbud og påbud, subsidier, måleparametere og styringssignaler på litt annet vis, med sikte på å kanalisere samfunnsutviklingen i mer bærekraftig retning.
Selv om Øystein Sjølie og jeg er uenige om mye, ønsker vi begge å tenke helhetlig om disse tingene. Det skaper et grunnlag for videre faglig-politisk debatt. Nå fastholder jeg at vekstkritikken må være en viktig del av den norske debatten, så vi vil garantert ikke konkludere likt – men: en god diskusjon bør vi kunne hente ut av dette.
Linker
Tar med en håndfull linker til andre tekster på denne bloggen, der jeg utviser større lydhørhet for økologiske innsikter enn vi finner i Oljeboka:
◦ Hammerbloggen ◦ 