Kort før jul skrev jeg et leserbrev, der jeg forsøkte å si noe om hvordan kunnskap og makt samspiller i formingen av framtidens Hemnes. Et krevende tema, men tror jeg fikk fram noe viktig.

Leserbrevet skapte intens debatt på Facebook. Ikke om temaet, men om min person. Det var uventet og ubehagelig.

Jaja, tenkte jeg, om ikke annet fikk jeg lokket fram bygdedyret. Vi sosiologer liker jo å observere sånt, mekanismene som regulerer det sosiale livet.

Hva er det ved min person som provoserer så veldig? Tror vi blir klokere, om vi framhever tre ulike posisjoner å ytre seg fra:

1. Alle og enhver i Hemnes, 4500 folk som snakker på vegne av seg selv.
2. En gruppe folkevalgte, som fremmer et budskap på vegne av sitt politiske parti.
3. Personer som ytrer seg på vegne av sine fagfelt: læreren, legen, brannsjefen, bonden, næringslivslederen, og så videre.

Jeg kan puttes i alle tre båsene, for jeg er hemnesværing, sitter i kommunestyret, og er samfunnsforsker med norsk politikk som fagfelt.

Det er nettopp her utfordringen oppstår. Som menneske og politiker er jeg deltaker; som sosiolog blir jeg samtidig en observatør. Det ene hindrer ikke det andre. Forsøker å være ærlig om hvilken posisjon jeg ytrer meg fra, men forstår jo at ikke alle ser det like godt.

Vekslingen mellom erfaringer og faglighet

Gjennom 2025 har det vært heftige debatter om framtidens Hemnes. Noen legger her til grunn at deres fortelling er sannheten. Desto mer provosert blir de, når jeg tar på sosiologbrillene og sier «nei, her finnes det ingen fasit, bare ulike fortellinger som kjemper om overtaket».

Kunne jeg lagt bort det faglige brilleparet? Kanskje, men hvorfor skal jeg det? Sosiologen er vevd inn i den jeg er, utviklet gjennom 35 års veksling mellom de nevnte nivåene. La meg gi tre eksempler:

Tilbake i 1987 ble jeg valgt inn i kommunestyret i Hemnes. Det ga verdifulle erfaringer og tanker, som jeg tok med videre til doktorgrad på norsk politikk og formingen av det norske samfunnet.

Fra 2001 jobbet jeg i Trondheim kommune, etter hvert som fristilt sosiolog. Igjen supre erfaringer, som ble basisen for forskning på organiseringen, styringen og ledelsen av norske kommuner.

I 2013 ble jeg på nytt politiker. På mitt første nasjonale møte i MDG, bemerket Rasmus Hansson, med et smil: «så du er her for å observere oss?». Ehm, ja, det ble visst sånn, denne gangen også. Et par år i politikken skapte grunnmuren for flere bøker om hvordan Norge kan gjøres grønnere.

Det disse eksemplene viser, er hvordan livet mitt hele veien har vært en bevegelse mellom det ene og det andre. Anno 2025 kan dette beskrives slik:

1) Jeg er meg, med mine erfaringer, verdier og meninger. 2) Jeg er politiker for Hemnes MDG og felleslista Grønt Hemnes. 3) Jeg er sosiolog med norsk politikk og kommuner som spesialfelt, med kunnskap, faglighet og et analytisk blikk som er vanskelig å parkere.

Sosiologpolitikeren

Fra talerstolen i kommunestyret, snakker jeg på vegne av både mine verdier og partiets politikk. Men av og til hopper også sosiologen fram, og forsøker å si noe mer dyptgripende.

Noen blir grenseløst irritert av det.

Jeg spør meg selv: er det verre at jeg gjør dette, enn at folk med erfaring fra bygningsbransjen, kulturskolen eller andre yrker, bruker sine erfaringer som del av sin argumentasjon? Jeg hører aldri at noen klager på det.

Så forstår jeg jo at mitt blikk er mer fremmed, og derfor kanskje oppleves som skummelt. Men det kan jeg ikke forholde meg til. Når sosiologen har noe viktig å si, må han få ytre seg, han også.

Men, hvordan får jeg kunnskapen fram på kjapt og enkelt vis? I den politiske debatten er det lite rom for lange argumenter. En mulig løsning er å si f.eks «dette har jeg skrevet bok om». For oss forskere er det kutyme. Vi er opplært til å vise hvor vi henter kunnskapen vår.

Trollene i kommentarfeltet reagerer kontant. Jeg stemples som arrogant og nedlatende, og det påstås at jeg bare forsøker å skryte av CVen min. Som om jeg skulle ha noe som helst behov for dét.

Realiteten er snarere den motsatte. Når jeg tar ordet, forsøker jeg å tone ned kompetansen min, gi den mindre plass enn den fortjener. Hvorfor? Svaret gir seg vel selv, dessverre. Det er da det gjelder å huske at det er mindretallet som klager. Lokalsamfunnet som helhet er romslig og bra, med stor vilje til å verdsette variasjon og samspill mellom forskjeller. Heldigvis.

Avrunder med en håndfull linker, til tekster om Hemnes der sosiologen styrer ordet: Framtidens Hemnes, samt Rådhusets makt – og, mer generelt: Festivalens sosiologi.