Hva er grønn politikk?

Hva er rød politikk? Og blå? Store spørsmål som ikke kan besvares på noen entydig måte. Så også med den grønne varianten.

Da jeg for et par uker siden innledet til debatt om grønn politikk, unngikk jeg derfor å lete etter noen definisjon. Isteden forsøkte jeg å tegne et landskap med et nyansert sett av posisjoner, tanker, begreper og perspektiver. Det følgende er et konsentrat av hovedlinjen i foredraget.

Teksten ble starten på veien fram til min debutbok

Før vi går til temaet, tar jeg med at foredraget var forankret i fire begrep, som til sammen angir en faglig posisjon. La meg bare helt kort si hvordan jeg brukte disse begrepene:

  • Politikk. Aktivitet innrettet mot å forme samfunnsutviklingen gjennom å fordele byrder og goder, definere lover og regler, avgjøre hvilke utfordringer som er viktige og hvordan de bør løses, og så videre.
  • Ideologi. Et helhetlig sett av tanker, ideer og begreper som forteller oss både hvordan verden er og hvordan den bør være. Dersom vi kan finne en fast kjerne av ideer i MDG, da kan vi si at vi har funnet partiets ideologi.
  • Diskurs. Når ulike mennesker med ulik politisk orientering plutselig deler oppfatning om hva som er viktig og hva som må gjøres, kan vi anta at de føres med av en diskurs. Diskurser bør betraktes som åpne, bevegelige og i brytning mot hverandre, men i gitte situasjoner kan én diskurs få ekstra virkelighetsformende kraft. Hvilke diskurser er virksomme i MDG? Hvor kommer de fra? Tar de form i den grønne bevegelsen, eller deles de med andre partier? Ved å bruke et diskursblikk blir det enklere å godta at flere ulike idéretninger kan være virksomme i ett parti: vi kan være uenige, men likevel del av en felles helhet – eventuelt så er vi enige, men ved nærmere ettersyn er begrunnelsene forankret i forskjellige diskurser.
  • Paradigme. Kan brukes om et samfunns grunnleggende virkelighetsforståelse, eventuelt mer konkret om en etablert måte å utøve politikk på. Er verden fanget av et vekstparadigme, som preger både hvilke utfordringer vi ser som viktige å løse, og hvilke redskaper, strategier osv vi tar i bruk? Handler grønn politikk om andre nyanser innenfor dette paradigmet – eller, er målet mer radikalt; et paradigmeskifte?

1. Vekstparadigmet

Foredragets utgangspunkt var antagelsen om at dagens samfunnsutvikling formes innenfor et vekstparadigme. Sporene til dette paradigmet kan trekkes langt tilbake i historien. Helt siden de tidligste jordbrukssivilisasjonene har menneskeheten gjort naturen til en ressurs vi kan utnytte til vårt beste. Med gradvis økende pengeøkonomi og handel, herunder kapitalismens framvekst, har dette bare økt i omfang – med den industrielle revolusjon som et markant taktskifte.

Samtidig vokste også liberalismen fram, som en både politisk og økonomisk impuls. Her finner vi en viktig tanke om at direkte styring ikke leder til de beste løsningene, at samfunnsformingen heller bør få skje via markedet. Parallelt med dette forløses en rekke prosesser; nasjonsbygging, statsdannelse, demokratiutvikling og etter hvert også en framvoksende velferdsstat. Trekk vi gjerne ser som noe annet enn økonomien og markedet, men det er klart at på et vis eksisterer alle disse faktorene i symbiose med hverandre, noe vi blant annet ser gjennom arbeiderbevegelsen framvekst. Det liberale samfunnets individer, nasjonens befolkning, industrisamfunnets arbeidere; politisk sett kobles de til ulike ideologier, men de inngår likevel i en overgripende helhet.

Etter andre verdenskrig samles en del viktige tråder, og den økonomiske veksten blir et felles paradigme ulike politiske aktører kan samle seg innenfor. Nyliberalismens framvekst, med alt fra anbudsregimer til krav om at menneskene skal være entreprenører som utvikler sin humankapital til både eget og helhetens beste, blir i dette perspektivet ikke en særegen ideologi; det blir snarere ytterligere en omdreining på vekstparadigmets produktivitetskrav. Gjennom 1980- og 1990-tallet vokser dette paradigmet seg så sterkt at alle politiske partier fanges inn; ikke bare Ap, Høyre, FrP og SP, men også Venstre, KrF og SV.

Det ligger selvsagt en rekke nyanser og motsetninger innenfor denne store skissen, variasjoner som ikke belyses her. Det vesentlige er å se at det er mulig å betrakte en rekke forskjellige posisjoner som del av et felles paradigme – og; at den grønne diskursen fødes og tas form innenfor rammen av dette vekstparadigmet.

2. Økologisk ideologi

Alt på 1800-tallet finner vi konturene av at vekstparadigmet møter motstand: Reaksjoner mot industrialiseringens sosiale skyggesider. Tendenser til både (romantisk) lengsel tilbake til det førmoderne samfunnet, og til dyrking av utvalgte trekk ved ikke-vestlige kulturer. En gryende bekymring overfor all forurensingen og nedbyggingen av natur.

Relatert til sistnevnte blir økologien en viktigere vitenskap, gitt at denne vitenskapen utforsker samspillet mellom levende organismer og deres omgivelser. Med begrepet «økosystemer» gjøres vi oppmerksom på hvordan både levende og ikke-levende elementer samspiller med hverandre i en helhet. I forlengelsen av dette faglige perspektivet skapes det også grobunn for politisk idéutvikling, som til sist leder inn i en økologisk ideologi. En måte å framstille denne ideologien på, er å dele den i fire komponenter, som til sammen synliggjør en politisk tenkning som skiller seg tydelig fra alle andre ideologier.

Alt-henger-sammen-med-alt. Moderne vitenskap og dermed også moderne samfunnsutvikling har vært mye preget av reduksjonistiske perspektiv, der naturen splittes i enkeltdeler som kan brukes, repareres, endres og skiftes ut etter behov. Mot dette finner vi i tanken om økosystemene et mer helhetlig blikk på verden, en form for holisme som potensielt kan kobles til både spirituell tenkning (moder jord, Gaia osv) og moderne fysikk (universet som en levende organisme). I dette utvikles politiske ideer der mennesket ikke lenger anses som et fritt sentrumspunkt, men snarere som del av en helhet – en helhet vi ikke kan kontrollere, og derfor heller bør etterstrebe å leve i samspill med.

Økologisk bærekraft. Et viktig aspekt ved den alternative tanken er at ideen om evig velstandsøkning ikke er holdbar i lengden, at vi for lengst burde ha problematisert veksttvangen i det moderne samfunnet. Tæringen på ikke-fornybare ressurser bringer oss mot kanten av et stup, der økosystemene gradvis ødelegges. Bare en balansert økologi kan sikre fortsatt menneskelig velferd, og dette betinger en annerledes måte å tenke politikk på. Dette kravet kan vi finne i både moderat og radikal form. I den moderate varianten aksepteres en forsiktig vekst innenfor økologiens rammer, mens den mer radikale diskursen fremmer motstand mot materialisme og veksttvang.

En ny form for etisk tenkning. Etikk handler om det å ta gode og riktige valg i situasjoner med ulike, kanskje motstridende muligheter. Moderne etisk tenkning har tendert til å være menneskesentrert og nåtidsorientert. Som et alternativ betinger en økologisk etikk at vi øker vår bevissthet om både naturen og framtiden. Også her møter vi forskjellige diskurser, med ulik grad av radikalitet. Spesielt innenfor dypøkologien står tanken om naturens iboende egenverdi sterkt. Dyrs rettigheter blir viktig her, ettersom det å utvikle en etikk som favner dyrene (og livet ellers) vil medføre at vi forstår at menneskene må begrense sin utfoldelse.

Fra materialisme til livskvalitet. Som skissert ovenfor er det moderne samfunnet forankret i materialisme, der det å produsere, omsette og forbruke mer har fått bli samfunnets grunnleggende mekanisme. Ut fra en økologisk tenkning om betydningen av balanse, fremheves det at denne impulsen gjør oss alle konstant misfornøyd, hvilket i seg selv er en kilde til ytterligere forbruk og økende press mot økosystemene. Framfor å la naturen bli en vare på linje med andre varer, er tiden overmoden for et paradigmeskift fra det «å ha» til det «å være», med økt vekt på livskvalitet og orientering mot helheten framfor delene.

På samme vis som hver av disse komponentene kan formuleres med ulik grad av radikalitet, kan også helhetspakken vektes på ulikt vis. Ideologien i sin reneste form møter vi i dypøkologien, som på sitt sterkeste tenderer i retning økosentrisme (det vil si en total motsetning til menneskesentreringen). I dette finner vi en helhetlig metafysikk, der naturen blir en kilde til moralske verdier, der det biologiske mangfoldet gjøres til ledesnor og der en handling er riktig i den grad den bidrar til økosystemets likevekt. I rendyrket form vil nok de fleste anse denne retningen som for radikal – men; det kan likevel være enkeltmomenter her som er mulig å hente inn i mer moderate idéretninger.

3. Blå-grønt, rød-grønt, eller bare grønt?MDG mot Stortinget2

Så langt har vi skissert vekstparadigmet, og vist hvordan den økologiske tanken yter motstand mot vekstens evangelium. Koblingen mellom de to er viktig, for den grønne politikken kan ikke forstås uavhengig av den rammen den etableres innenfor. Spillet mellom framskrittets velsignelse og potensielle ødeleggende kraft, danner den grønne diskursens eksistensrom. Gitt dette er det ikke overraskende at diskursen antar forskjellige former, noe som er viktig å begripe om en vil forstå både posisjonen til SV/Venstre, og dermed også rommet Miljøpartiet De Grønne forsøker å innta.

Det er de som aksepterer viktige momenter i den økologiske diskursen, men som likevel ikke avviser vekstlogikken. Isteden søkes alternative løsninger innenfor det etablerte paradigmet og dets tro på evig framskritt og vekst. Vi kan omtale dette som en «modernistisk» miljøpolitikk. Det erkjennes at vi må ta grep for å sikre en grønnere samfunnsutvikling, men dette må skje uten å bryte med det velfungerende samfunnet som er skapt. Isteden bør vi spille på den kapitalistiske investeringslogikken og markedsmekanismene, bruke incitamenter og anordninger som bidrar til justering av kursen. En form for grønn kapitalisme med andre ord, der grønt skattesystem, klimakvoter osv framstår som kloke grep. Denne retningen finner vi spor av i både Høyre og Ap, og i en mer tydelig grønn variant i Venstre.

På motsatt side finner vi «røde» alternativ, der spesielt økososialismen er viktig. Tanken er her at sosialismens kollektive orientering har en naturlig økologisk kobling, forankret i prinsippfast motstand mot kapitalisme, privat eiendomsrett, kommodifisering av naturen osv. Fra denne posisjonen er grønn kapitalisme en falsk illusjon; en økologisk utvikling må sikres gjennom direkte styring og offentlig eierskap. Denne retningen står svakere enn den modernistiske varianten, men kan gjenfinnes i Rødt, samt kanskje i deler av SV.

Problemet med slike forsøk på å forankre økologien i etablerte ideologier, er at både liberalismen og sosialismen ble etablert som del av vekstparadigmet, forankret i en tanke om at økt produksjon er bra, at levestandarden stadig kan forbedres osv. I reell politikk kommer dette lett foran de grønne alternativene. Overfor økososialismen kan en for eksempel peke på ødeleggelsen av Aralsjøen som en trist illustrasjon av at kollektiv overtakelse av produksjonen ikke nødvendigvis garanterer økologisk ansvarlighet.

Det er slike former for problematisering som har skapt rom for Miljøpartiet De Grønnes avvisning av høyre/venstre-dimensjonen. Partiet gjør et genuint forsøk på å utvikle en blokkuavhengig grønn diskurs, der en pragmatisk henter inn komponenter med både rød og blå farge, og forener dem innenfor den grønne bunnlinjen. Dette politiske prosjektet er stadig i støpeskjeen, med flere interessante temaområder som trenger videre avklaring.

Gjennom 2013 har vi i Sør-Trøndelag arrangert 26 debattmøter om ulike politiske tema. Diskusjonene her har synliggjort at innenfor en felles grønn horisont kan vi etterspore en rekke varierende diskurser – som gjør at vi er opptatt av litt ulike ting, og noen ganger er uenig med hverandre. Eksempler kan på viktige brytningspunkt kan være:

  • Er grønn vekst eller i hvert fall opprettholdelse av dagens forbruk mulig, eller må vi gjennom en reduksjon av økonomien?
  • Kan vi lene oss på en form for teknologioptimisme, eller er radikal endring i livsform nødvendig?
  • Er «det naturlige» et ideal som alltid bør etterstrebes, eller kan f.eks bruk av genmodifisert mat aksepteres?
  • Hvordan balanserer vi vern av rovdyr mot lokal matproduksjon/bruk av beiteressurser?
  • Skal dypøkologiens tanker om dyrenes rettigheter fungere som en etisk bunnlinje, eller bør vi i overensstemmelse med tradisjon og menneskets natur akseptere jakt og fangst på f.eks hval?
  • Er desentralisert bosetting og småsamfunn den beste måten å sikre et økologisk balansert samfunn, eller er det tross alt mer miljøvennlig at folk bor mer konsentrert?

Det området som kanskje mest åpenbart er utfordrende, er innholdet i grønn økonomi og næringsutvikling. I partiets arbeidsprogram ser vi at mens noen delkapittel peker i retning røde løsninger, fremheves blå tanker i andre kapitler. På den ene siden er MDG vekstkritiske, med sterke ambisjoner om både sosial utjevning og å vri produksjon, forbruk og sirkulasjon i grønn retning. På den andre siden er det sterk vegring i partiet mot total, rasjonalistisk styring. Tvert imot vektlegges det at den grønne utviklingen bør stimuleres fram nedenfra og gjennom menneskenes innovative evne. Mye fokus rettes derfor mot hvordan vi kan utvikle en etikk som gjør at folk tenker annerledes. I dette ser vi tydelig konturene av en venstreliberal politisk posisjon, det vil si en diskurs som både er liberal og samtidig med anslag i retning «rødt».

Det interessante er at tross tidvis markant uenighet på konkrete tema, forenes medlemmene i et felles politisk prosjekt. Jeg har tidligere oppsummert arbeidsprogrammet som en balansert kobling mellom global tenkning, nasjonal politikk og lokalt engasjement; preget av sterk solidaritets- og utjevningsvilje; med et motkulturelt, tidvis verdikonservativt fokus på livskvalitet og nære verdier; koblet mot en utpreget liberal tro på menneskets og sivilsamfunnets potensiale; med forankring i vitenskap og forsiktig teknologioptimisme, men samtidig ikke-materialistisk vilje til å endre livsform og redusere sløsingen. I dette ser vi konturene av et levende og dynamisk samfunn med både folkelig engasjement og småskala produksjon/kretsløpsøkonomi, men der både statlig styring og markedsløsninger er med i den politiske verktøykassa.

4. Kobling til andre ideologier

Sekvensen over forteller oss at den grønne politikken handler om mer enn bare «økologisme». Selv om den økologiske tanken danner en politisk bunnlinje, framstår det grønne politiske landskapet mer som et mangfold av ideologiske komponenter som på varierende vis vever seg inn i hverandre. Jeg ser minst fem hovedspor som kan være interessant å utforske videre:

Menneskelig frihet og samfunnsmessig velferd. Selv om økologiske ideer utfordrer forestillingen om mennesket som sentrumspunkt og alle tings målestokk, bryter ikke den grønne politikken med de humanistiske, liberale idealene som har dannet grunnpremisset for det moderne samfunnets framvekst. Der dypøkologien åpner for en avvisning av politikk som sådan, kobles den grønne politikken snarere til tanken om en fortsatt sikker og trygg velferdsutvikling, forankret i menneskelige initiativ og samspill. I dette kobles grønn politikk til liberalismen.

Motstand og alternativ tenkning. Samtidig er det åpenbart at vi står overfor en motdiskurs, et genuint ønske om et alternativ til det kompakte vekstparadigmet. Mitt inntrykk er at ulike personer innenfor den grønne politikken kobler seg i forskjellige retninger. Skal vi henge begreper på det kan vi nevne romantisme (lengsel tilbake til naturen og det rurale, der smått-er-godt fremheves på bekostning av moderne stordrift), feminisme (vekten på kvinnelige verdier og erfaringer som en motvekt til maskuline idealer om konkurranse, vekst og framskritt), anti-globalisme (motstand mot den kapitalistisk drevne, økonomiske globaliseringen), populisme (ønsket økt bruk av folkeavstemninger, pluss tro på mobilisering nedenfra-og-opp) og anarkisme (tanken om at en sosial økologi av autonome, samspillende mennesker i desentraliserte småsamfunn vil leve i harmoni med økosystemene). Ingen av disse er enerådende i den grønne politikken, men på varierende vis supplerer de den økologiske bunnlinjen.

Fellesskap, solidaritet, samhold. Ovenfor nevnte vi at viktige liberale verdier står sterkt i den grønne diskursen. Det vi derimot finner markant motstand mot, er nyliberalismens dyrking av konkurranse og ulikhet som framskrittsskapende mekanismer. I grønn politikk er verdsettelsen av fellesskap og samhold sterkt, men da ikke i nasjonalistisk forstand; det er en solidaritet som favner alle, både mennesker, dyr og naturen for øvrig. Dette følger naturlig av den økologiske tenkningen, men det kan også antydes koblinger i retning andre «fellesskapsdiskurser». Retninger som kan nevnes her er kosmopolitisme (ideen om at vi alle er borgere av en felles verden, samt at globale politiske institusjoner er positivt), kommunitarisme (sivilsamfunn og fellesskap som alternativ til egodyrking), republikanisme (verdsettelsen av selvstyrte politiske kollektiver preget av maktbalanse og sosial likhet), samt moderat korporativisme (ideen om at vårt produktive arbeid bør organiseres gjennom integrasjon mellom statlig styring, næringsliv og arbeidere, jfr trepartssamarbeidet).

Mangfold. Igjen et aspekt som følger naturlig av økologien; biologisk mangfold preget av gjensidig balanse mellom forskjeller er en grunntone i grønn tenkning. Men også her er det mulig å argumentere for at det trekkes inn noe mer. Det mest åpenbare er da det liberale mangfoldet, pluralismen, verdsettelsen av forskjeller mellom individer. Dette er framtredende i den grønne diskursen; ikke i form av egodyrking, men gjennom en grunnleggende aksept for at mennesker er forskjellig – i tanker, handlinger, væremåte, identitet, tilhørighet, og så videre. Men samtidig finnes det jo en annen form for mangfold, som ikke tar utgangspunkt i individet men i gruppen. Denne mangfoldstanken, artikulert i integreringspolitikken gjennom den såkalte multikulturalismen, møtes også på en grunnleggende positiv måte i den grønne diskursen. Nå er det åpenbart at det vil oppstå situasjoner der individuelt og gruppebasert mangfold vil brytes mot hverandre; grønn politikk vil sannsynligvis søke å løse dette ut fra hva som gir best balanse i den aktuelle situasjonen.

Løsningsorientering. Til sist vil jeg nevne et spor som lett overses, nemlig at den grønne politikken ikke handler om dommedagsprofetier, men tvert imot en proaktiv løsningsorientering. Her vil det automatisk finnes samspillspunkt med progressive tendenser i både liberalisme og sosialisme, og derfra går det også sterke koblinger til vitenskapen. Vi kan etterspore både empirisme (tanken om at et grønt samfunn må bygge på detaljert og sikker kunnskap om verden) og rasjonalisme (en sterk tro på at vi fornuftens kan forstå, forklare og dermed også endre virkeligheten). Denne forankringen i vitenskap og kunnskap, pluss en utpreget aksept for å kombinere røde og blå løsninger, medfører at grønn politikk framstår som en form for pragmatisme (finne aktuelle og virkningsfulle løsninger framfor å følge faste oppskrifter). Nå er det en utfordring ved disse tre -ismene at de har en reduksjonistisk tendens i seg. Det er derfor av betydning at det også finnes en fjerde form for løsningsorientering, holismen, som vektlegger at politiske løsninger bør utvikles gjennom vår forståelse av helheten vel så mye som gjennom instrumentell behandling av enkeltdelene.

Slik ser vi hvordan en rekke tankeretninger gjøres virksomme i den grønne diskursen. Ulike former for «motstand» mot framskrittet og veksten. Forskjellige innfallsvinkler til fellesskap og solidaritet. Både liberale og mer konservative former for verdsettelse av mangfold. Varierende former for løsningsorientering. I dette åpnes muligheten for å være del av et felles prosjekt, men likevel konkludere forskjellig i viktige saksfelt. Eventuelt med motsatt fortegn; at medlemmene konkluderer likt, men har forskjellige argumenter bak sin konklusjon. Dette er dog ikke på noe vis særegent for Miljøpartiet De Grønne; slik vil det være innenfor enhver politisk bevegelse.

5. Avrunding

Alt i alt er det et stort tankekart som avtegner seg, der den økologiske tenkningen suppleres og nyanseres av koblinger til en rekke (tidvis motstridende) tankeretninger. Det kritiske spørsmålet blir da om det finnes nok sentrumspunkt i dette diskursive landskapet til at de ulike elementene henger tydelig sammen? Mitt svar vil være positivt. Det er en finstemt balanse vi møter; mellom økologiske verdier og kunnskapsoptimisme, mellom venstreliberale og verdikonservative verdier, mellom styringsvilje og sterk vektlegging av sivilsamfunnets betydning, mellom frihet og sosial utjevning. I dette balansepunktet har Miljøpartiet De Grønne formet en konsistent diskurs. Mangfoldet av ideologiske elementer er ikke noe hindrer for formingen av et kollektivt politisk prosjekt.

Mine tanker om den grønne politikken er forankret i både egen forskning og et bredt spekter av faglitteratur. Både her og i senere blogginnlegg (jfr portrett av seks ideologier), har «Political Ideologies» av Andrew Heywood bidratt til å rydde i et komplekst landskap.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s