Hva er grønn politikk?

Hva er rød politikk? Og blå? Store spørsmål som ikke kan besvares på noen entydig måte. Slik er det også med den grønne varianten.

Da jeg på et møte innledet til debatt om grønn politikk, unngikk jeg å lete etter noen definisjon. Isteden forsøkte jeg å tegne et landskap med et nyansert sett av posisjoner, tanker, begreper og perspektiver.

Det følgende er et konsentrat av foredraget, som ble fulgt opp med flere møter og nye blogginnlegg – om liberalisme, sosialisme, konservatisme, anarkisme og feminisme, alle sett i relasjon til den grønne politikken (se link nederst).

Foredraget var forankret i fire begrep, som jeg innledningsvis avklarte på denne måten:

  • Politikk: Aktiviteter innrettet mot å forme samfunnsutviklingen gjennom å fordele byrder og goder, definere lover og regler, avklare viktige utfordringer og hvordan disse bør løses, og så videre.
  • Ideologi: Et helhetlig sett av tanker, ideer og begreper som forteller oss både hvordan verden er og hvordan den bør være.
  • Paradigme: Et samfunns grunnleggende virkelighetsforståelse, evt en etablert måte å utøve politikk på. Er verden fanget av et vekstparadigme, som preger både hvilke utfordringer vi ser som viktige å løse, og hvilke redskaper, strategier osv vi tar i bruk? Handler grønn politikk om andre nyanser innenfor dette paradigmet – eller, er målet mer radikalt; et paradigmeskifte?
  • Diskurs: Strømninger som fører oss i visse retninger og preger hva vi oppfatter som sant, riktig, nødvendig og smart – dog ikke på lukket vis; til forskjell fra ideologier eller paradigmer bør diskurser ses som mer åpne og bevegelige.

1. Vekstparadigmet

Det er neppe kontroversielt å si at dagens samfunnsutvikling formes innenfor et vekstparadigme. Sporene strekker seg langt tilbake i historien. Helt siden de tidligste jordbrukssivilisasjonene har menneskeheten gjort naturen til en ressurs vi kan utnytte til vårt beste. Med gradvis økende pengeøkonomi og handel, herunder kapitalismens framvekst, har dette økt i omfang – med den industrielle revolusjon som et markant taktskifte.

Samtidig vokste også liberalismen fram, som en både politisk og økonomisk impuls – sistnevnte forankret i en tanken om at samfunnsformingen helst bør skje via markedet. Parallelt ble det forløst en rekke andre prosesser; nasjonsbygging, statsdannelse, demokratiutvikling og etter hvert også en framvoksende velferdsstat. Trekk vi gjerne ser som noe annet enn økonomien og markedet, men det er klart at på et vis eksisterer alle disse faktorene i symbiose med hverandre.

Det liberale samfunnets individer, nasjonens befolkning, industrisamfunnets arbeidere; politisk sett kobles de til ulike ideologier, men de inngår likevel i en overgripende helhet.

Etter andre verdenskrig blir den økonomiske veksten et felles paradigme ulike politiske aktører kan samle seg innenfor. Nyliberalismens framvekst, med alt fra anbudsregimer til krav om at menneskene skal være entreprenører som utvikler sin humankapital til både eget og helhetens beste, blir i dette perspektivet ikke en særegen ideologi; det blir snarere ytterligere en omdreining på vekstparadigmets produktivitetskrav. Gjennom 1980- og 1990-tallet vokser denne virkeligheten seg så sterkt at alle politiske partier fanges – ikke bare Ap, Høyre, FrP og SP, men også Venstre, KrF og SV.

Innenfor denne store skissen kan vi selvsagt finne mange nyanser og brytninger, men dette skal vi ikke gå inn på her. Det vesentlige er å se at det er mulig å betrakte en rekke forskjellige posisjoner som del av et felles paradigme – og; at den grønne diskursen fødes og tas form innenfor rammen av dette vekstparadigmet.

2. Økologisk ideologi

Alt på 1800-tallet finner vi konturene av at vekstparadigmet møter motstand: Reaksjoner mot industrialiseringens sosiale skyggesider. Tendenser til både (romantisk) lengsel tilbake til det førmoderne samfunnet, og til dyrking av utvalgte trekk ved ikke-vestlige kulturer. En gryende bekymring overfor all forurensingen og nedbyggingen av natur.

Relatert til sistnevnte blir økologien en viktigere vitenskap, gitt at denne vitenskapen utforsker samspillet mellom levende organismer og deres omgivelser. Med begrepet «økosystemer» gjøres vi oppmerksom på hvordan både levende og ikke-levende elementer samspiller med hverandre i en helhet. I forlengelsen av dette faglige perspektivet skapes det også grobunn for politisk idéutvikling, som til sist leder inn i en økologisk ideologi. En måte å framstille denne ideologien på, er å dele den i fire komponenter, som til sammen synliggjør en politisk tenkning som skiller seg tydelig fra alle andre ideologier.

Alt-henger-sammen-med-alt. Moderne vitenskap og dermed også moderne samfunnsutvikling har vært mye preget av reduksjonistiske perspektiv, der naturen splittes i enkeltdeler som kan brukes, repareres, endres og skiftes ut etter behov. Mot dette finner vi i tanken om økosystemene et mer helhetlig blikk på verden, en form for holisme som potensielt kan kobles til både spirituell tenkning (moder jord, Gaia osv) og moderne fysikk (universet som en levende organisme). I dette utvikles politiske ideer der mennesket ikke lenger anses som et fritt sentrumspunkt, men snarere som del av en helhet – en helhet vi ikke kan kontrollere, og derfor heller bør etterstrebe å leve i samspill med.

Økologisk bærekraft. Et viktig aspekt ved den alternative tanken er at ideen om evig velstandsøkning ikke er holdbar i lengden, at vi for lengst burde ha problematisert veksttvangen i det moderne samfunnet. Tæringen på ikke-fornybare ressurser bringer oss mot kanten av et stup, der økosystemene gradvis ødelegges. Bare en balansert økologi kan sikre fortsatt menneskelig velferd, og dette betinger en annerledes måte å tenke politikk på. Dette kravet kan vi finne i både moderat og radikal form. I den moderate varianten aksepteres en forsiktig vekst innenfor økologiens rammer, mens den mer radikale diskursen fremmer motstand mot materialisme og veksttvang.

En ny form for etisk tenkning. Etikk handler om det å ta gode og riktige valg i situasjoner med ulike, kanskje motstridende muligheter. Moderne etisk tenkning har tendert til å være menneskesentrert og nåtidsorientert. Som et alternativ betinger en økologisk etikk at vi øker vår bevissthet om både naturen og framtiden. Også her møter vi forskjellige diskurser, med ulik grad av radikalitet. Spesielt innenfor dypøkologien står tanken om naturens iboende egenverdi sterkt. Dyrs rettigheter blir viktig her, ettersom det å utvikle en etikk som favner dyrene (og livet ellers) vil medføre at vi forstår at menneskene må begrense sin utfoldelse.

Fra materialisme til livskvalitet. Som skissert ovenfor er det moderne samfunnet forankret i materialisme, der det å produsere, omsette og forbruke mer har fått bli samfunnets grunnleggende mekanisme. Ut fra en økologisk tenkning om betydningen av balanse, fremheves det at denne impulsen gjør oss alle konstant misfornøyd, hvilket i seg selv er en kilde til ytterligere forbruk og økende press mot økosystemene. Framfor å la naturen bli en vare på linje med andre varer, er tiden overmoden for et paradigmeskift fra det «å ha» til det «å være», med økt vekt på livskvalitet og orientering mot helheten framfor delene.

På samme vis som hver av disse komponentene kan formuleres med ulik grad av radikalitet, kan også helhetspakken vektes på ulikt vis. Ideologien i sin reneste form møter vi i dypøkologien, som på sitt sterkeste tenderer i retning økosentrisme (det vil si en total motsetning til menneskesentreringen). I dette finner vi en helhetlig metafysikk, der naturen blir en kilde til moralske verdier, der det biologiske mangfoldet gjøres til ledesnor og der en handling er riktig i den grad den bidrar til økosystemets likevekt. I rendyrket form vil nok de fleste anse denne retningen som for radikal – men; det kan likevel være enkeltmomenter her som er mulig å hente inn i mer moderate idéretninger.

3. Blå-grønt, rød-grønt, eller bare grønt?

Så langt har jeg skissert vekstparadigmet, og vist hvordan den økologiske tanken yter motstand mot vekstens evangelium. Koblingen mellom de to er viktig, for den grønne politikken kan ikke forstås uavhengig av den rammen den etableres innenfor. Spillet mellom framskrittets velsignelse og potensielle ødeleggende kraft, danner den grønne diskursens eksistensrom. Gitt dette er det ikke overraskende at diskursen antar forskjellige former, noe som er viktig å begripe om en vil forstå både posisjonen til SV/Venstre, og dermed også rommet Miljøpartiet De Grønne forsøker å innta.

Noen vil akseptere viktige momenter i den økologiske diskursen, men uten å avvise vekstlogikken. Isteden søkes alternative løsninger innenfor det etablerte paradigmet og dets tro på evig framskritt og vekst. Vi kan omtale dette som en «modernistisk» miljøpolitikk. Det erkjennes at vi må ta grep for å sikre en grønnere samfunnsutvikling, men dette må skje uten å bryte med det velfungerende samfunnet som er skapt. Isteden bør vi spille på den kapitalistiske investeringslogikken og markedsmekanismene, bruke incitamenter og anordninger som bidrar til justering av kursen. En form for grønn kapitalisme med andre ord, der grønt skattesystem, klimakvoter osv framstår som kloke grep. Denne retningen finner vi spor av i både Høyre og Ap, og i en mer tydelig grønn variant i Venstre.

På motsatt side finner vi «røde» alternativ, som på sitt mest markante framstår som økososialisme. Tanken er her at sosialismens kollektive orientering har en naturlig økologisk kobling, forankret i prinsippfast motstand mot kapitalisme, privat eiendomsrett, kommodifisering av naturen osv. Fra denne posisjonen er grønn kapitalisme en falsk illusjon; en økologisk utvikling må sikres gjennom direkte styring og offentlig eierskap. Denne retningen står svakere enn den modernistiske varianten, men kan gjenfinnes i Rødt, samt kanskje i deler av SV.

Utfordringen med slike forsøk på å forankre økologien i gamle ideologier, er at både liberalismen og sosialismen ble etablert som del av vekstparadigmet, forankret i en tanke om at økt produksjon er bra, at levestandarden stadig kan forbedres osv. I reell politikk kommer dette lett foran de grønne alternativene. Overfor økososialismen kan en for eksempel peke på ødeleggelsen av Aralsjøen som en trist illustrasjon av at kollektiv overtakelse av produksjonen ikke nødvendigvis garanterer økologisk ansvarlighet.

Det er slike former for problematisering som har skapt rom for Miljøpartiet De Grønnes avvisning av høyre/venstre-dimensjonen. Partiet gjør et genuint forsøk på å utvikle en blokkuavhengig grønn diskurs, der en pragmatisk henter inn komponenter med både rød og blå farge, og forener dem innenfor den grønne bunnlinjen. Dette politiske prosjektet er stadig i støpeskjeen, med flere interessante temaområder som trenger videre avklaring.

Gjennom 2013 har vi i Trondheim arrangert 26 debattmøter om ulike politiske tema. Diskusjonene her har synliggjort at innenfor en felles grønn horisont kan vi etterspore en rekke varierende diskurser – som gjør at vi er opptatt av litt ulike ting, og noen ganger er uenig med hverandre. Eksempler kan på viktige brytningspunkt kan være:

  • Er grønn vekst eller i hvert fall opprettholdelse av dagens forbruk mulig, eller må vi gjennom en reduksjon av økonomien?
  • Kan vi lene oss på en form for teknologioptimisme, eller er radikal endring i livsform nødvendig?
  • Er «det naturlige» et ideal som alltid bør etterstrebes, eller kan f.eks bruk av genmodifisert mat aksepteres?
  • Hvordan balanserer vi vern av rovdyr mot lokal matproduksjon/bruk av beiteressurser?
  • Skal tanker om dyrenes rettigheter fungere som en etisk bunnlinje, eller bør vi i overensstemmelse med tradisjon og menneskets natur akseptere jakt og fangst på f.eks hval?
  • Er desentralisert bosetting og småsamfunn den beste måten å sikre et økologisk balansert samfunn, eller er det tross alt mer miljøvennlig at folk bor mer konsentrert?

Det området som kanskje mest åpenbart er utfordrende, er innholdet i grønn økonomi og næringsutvikling. I MDG arbeidsprogram ser vi at mens noen delkapittel peker i retning røde løsninger, fremheves blå tanker i andre kapitler. På den ene siden er partiet vekstkritiske, med sterke ambisjoner om både sosial utjevning og å vri produksjon, forbruk og sirkulasjon i grønn retning. På den andre siden er det sterk vegring i partiet mot total, rasjonalistisk styring. Tvert imot vektlegges det at den grønne utviklingen bør stimuleres fram nedenfra og gjennom menneskenes innovative evne. Mye fokus rettes derfor mot hvordan vi kan utvikle en etikk som gjør at folk tenker annerledes. I dette ser vi tydelig konturene av en venstreliberal politisk posisjon, det vil si en diskurs som både er liberal og samtidig med anslag i retning «rødt».

Det interessante er at tross tidvis markant uenighet på konkrete tema, forenes medlemmene i et felles politisk prosjekt. Jeg har tidligere oppsummert arbeidsprogrammet som en balansert kobling mellom global tenkning, nasjonal politikk og lokalt engasjement; preget av sterk solidaritets- og utjevningsvilje; med et motkulturelt, tidvis verdikonservativt fokus på livskvalitet og nære verdier; koblet mot en utpreget liberal tro på menneskets og sivilsamfunnets potensiale; med forankring i vitenskap og forsiktig teknologioptimisme, men samtidig ikke-materialistisk vilje til å endre livsform og redusere sløsingen. I dette ser vi konturene av et levende og dynamisk samfunn med både folkelig engasjement og småskala produksjon/kretsløpsøkonomi, men der både statlig styring og markedsløsninger er med i den politiske verktøykassa.

4. Noen ideologiske brytningspunkt

Sekvensen over forteller oss at den grønne politikken handler om mer enn bare «økologisme». Selv om den økologiske tanken danner en politisk bunnlinje, framstår det grønne politiske landskapet mer som et mangfold av ideologiske komponenter som på varierende vis vever seg inn i hverandre. Jeg ser minst fem spor som kan være interessant å utforske videre:

Menneskelig frihet og samfunnsmessig velferd. Selv om økologiske ideer utfordrer forestillingen om mennesket som sentrumspunkt og alle tings målestokk, bryter ikke den grønne politikken med de humanistiske, liberale idealene som har dannet grunnpremisset for det moderne samfunnets framvekst. Der dypøkologien åpner for en avvisning av politikk som sådan, kobles den grønne politikken snarere til tanken om en fortsatt sikker og trygg velferdsutvikling, forankret i menneskelige initiativ og samspill. I dette kobles grønn politikk til liberalismen.

Motstand og alternativ tenkning. Samtidig er det åpenbart at vi står overfor en motdiskurs, et genuint ønske om et alternativ til det kompakte vekstparadigmet. Mitt inntrykk er at ulike personer innenfor den grønne politikken kobler seg i forskjellige retninger. Skal vi henge begreper på det kan vi nevne romantisme (lengsel tilbake til naturen og det rurale, der smått-er-godt fremheves), feminisme (vekten på kvinnelige verdier og erfaringer som en motvekt til maskuline idealer om konkurranse, vekst og framskritt), anti-globalisme (motstand mot den kapitalistisk drevne, økonomiske globaliseringen), populisme (troen på at folk flest er grønnere enn makthaverne) og anarkisme (tanken om at en sosial økologi av autonome, samspillende mennesker i desentraliserte småsamfunn vil leve i harmoni med økosystemene). På varierende vis supplerer disse ideene den økologiske bunnlinjen.

Fellesskap, solidaritet, samhold. Ovenfor nevnte vi at viktige liberale verdier står sterkt i den grønne diskursen. Det vi derimot finner markant motstand mot, er nyliberalismens dyrking av konkurranse og ulikhet som framskrittsskapende mekanismer. I grønn politikk er verdsettelsen av fellesskap og samhold sterkt, men da ikke i nasjonalistisk forstand; det er en solidaritet som favner alle, både mennesker, dyr og naturen for øvrig. Dette følger naturlig av den økologiske tenkningen, men det kan også antydes koblinger i retning andre «fellesskapsdiskurser». Retninger som kan nevnes her er kosmopolitisme (ideen om at vi alle er borgere av en felles verden, med FN som vår felles arena) så vel som kommunitarisme (sivilsamfunn og fellesskap som alternativ til egodyrking).

Mangfold. Igjen et aspekt som følger naturlig av økologien; biologisk mangfold preget av gjensidig balanse mellom forskjeller er en grunntone i grønn tenkning. Men også her er det mulig å argumentere for at det trekkes inn noe mer. Det mest åpenbare er da det liberale mangfoldet, pluralismen, verdsettelsen av forskjeller mellom individer. Dette er framtredende i den grønne diskursen; ikke i form av egodyrking, men gjennom en grunnleggende aksept for at mennesker er forskjellig – i tanker, handlinger, væremåte, identitet, tilhørighet, og så videre. Men samtidig finnes det jo en annen form for mangfold, som ikke tar utgangspunkt i individet men i gruppen. Denne mangfoldstanken, artikulert i integreringspolitikken gjennom den såkalte multikulturalismen, møtes også på en grunnleggende positiv måte i den grønne diskursen. Nå er det åpenbart at det vil oppstå situasjoner der individuelt og gruppebasert mangfold vil brytes mot hverandre; grønn politikk vil sannsynligvis søke å løse dette ut fra hva som gir best balanse i den aktuelle situasjonen.

Løsningsorientering. Til sist bør det nevnes at den grønne politikken ikke handler om dommedagsprofetier, men snarere om løsningsorientering. I dette finner vi møtepunkt med progressive impulser i både liberalismen eller sosialismen – og, enda tydeligere; sterke koblinger til vitenskapen. Vi kan her finne spor av både empirisme («et grønt samfunn må formes ut fra detaljert kunnskap om verden») og rasjonalisme («via fornuften kan vi forstå, forklare og dermed også endre virkeligheten»). Slike tanker, kombinert med åpning for både rød og blå tiltak, bidrar til en god dose pragmatisme – der vekten er på å finne løsninger som virker, framfor å følge faste oppskrifter. En utfordring ved alle disse tre posisjonene er at de preges av en reduksjonistisk tendens. Det er derfor interessant å se at vi også kan finne en fjerde form for løsningsorientering – holisme – som legger vekt på at politikken må utvikles gjennom helhetstenkning framfor instrumentell behandling av enkeltfaktorer.

Det vi tydelig ser her, er hvordan en rekke tankeretninger er virksomme: Ulike former for «motstand» mot framskrittet og veksten; forskjellige innfallsvinkler til fellesskap og solidaritet; både liberale og mer konservative former for verdsettelse av mangfold; varierte former for løsningsorientering. I positiv forstand åpner dette en mulighet for å være del av et felles prosjekt, selv om en konkluderer forskjellig i konkrete saksfelt. Eventuelt, med motsatt fortegn; at folk konkluderer likt, men har forskjellige argumenter bak sin konklusjon. Dette er ikke så sært som det høres ut, snarere er det nok slik innenfor enhver politiske bevegelse.

5. Avrunding

Alt i alt er det et stort tankekart som avtegner seg, der den økologiske tenkningen suppleres og nyanseres av koblinger til en rekke (tidvis motstridende) tankeretninger. Det kritiske spørsmålet blir da om det finnes nok sentrumspunkt i dette landskapet til at de ulike elementene henger tydelig sammen? Mitt svar er positivt. Det er en finstemt balanse vi møter; mellom økologiske verdier og kunnskapsoptimisme, mellom venstreliberale og verdikonservative verdier, mellom styringsvilje og sterk vektlegging av sivilsamfunnets betydning, mellom frihet og sosial utjevning. I dette balansepunktet finner vi et gjenkjennbart, helhetlig grønt prosjekt.

To fotnoter

1. Mine tanker om den grønne politikken er forankret i både egen forskning og et bredt spekter av faglitteratur. Både her og i senere blogginnlegg (jfr portrett av seks ideologier), har «Political Ideologies» av Andrew Heywood bidratt til å rydde i et komplekst landskap.

2. Denne teksten (og foredraget den bygger på) ble publisert høsten 2013. I ettertid er det fascinerende å se hvordan jeg her skapte en ramme som etterhvert ble til boka Fra evig vekst til grønn politikk (utgitt i 2016).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s