Liberalismen og grønn politikk

Hva er liberalisme, og hvordan vil liberalisme i ulike varianter møte behovet for et grønt skifte? To store spørsmål, men la oss likevel forsøke å berøre dem i en relativt kort tekst.

Det latinske ordet liber handler enkelt sagt om «frie mennesker». Det å være liberal har i dagens språkbruk varierende betydninger: generøs, åpen og frisinnet, opptatt av (valg-)frihet. Et fellespunkt er at liberale mennesker har tro på fornuften. Som fornuftsvesen bør mennesket være fritt, få gjøre sine egne vurderinger og ta sine egne valg.

Liberalisme vil her handle om en relativt konsistent samling ideer som forteller både hvordan verden er og bør være. De -ismene vi kjenner i dag er alle formet innenfor det moderne samfunnet, det vil si de siste 2-300 årene. Ja, noen vil si at liberalismen på mange vis er moderniteten. For; det som virkelig kjennetegner den moderne verden er at det levende, arbeidende, tenkende og talende mennesket settes i sentrum for samfunnsutviklingen. Relatert til dette fødes en ny og sterk tro på kunnskapsproduksjon, økonomisk vekst og samfunnsmessig framskritt, forankret i at hver aktør ivaretar sine interesser og utnytter sitt potensiale.

Her bør det tilføyes at liberalismen har delt seg i ulike retninger, som tidvis kan brynes ganske markant mot hverandre. Når jeg nå skal forsøke å skrive litt mer om dette, er konteksten at jeg holder en rekke innledninger til debatt, på en seminarrekke om forholdet mellom etablerte ideologier og politikk for et grønnere samfunn. Bloggtekstene springer ut av dette, med fokus på hver ideologi, samt en kort avrunding om den grønne politikken. Om du tar deg tid til å lese også min forrige blogg – Hva er grønn politikk? – blir både koblingene og kontrastene mer tydelig.

Klassisk liberalisme

Den tidlige liberalismen opererte i to varianter. I politisk form er grunntanken at menneskets naturlige rettigheter må sikres mot statens makt. Hvilket leder til verdsettelse av ytringsfrihet og andre friheter, koblet mot lovfesting av rettigheter – tanker som etter hvert utvikles videre til dagens demokrati. Det rasjonelt tenkende individet skal ha rettigheter som sikrer dets frirom, og for å oppnå dette trenger vi tydelig maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Dernest møter vi en økonomisk variant, forankret i nyttefilosofi og dyrking av varebyttet på det frie markedet som et ideal. Her bør det nevnes at kapitalismen har en lengre fartstid enn den liberale ideologien. Delvis som varierte praksier som vokste fram nedenfra, og delvis i form av et statskapitalistisk system av stater som konkurrerte mot hverandre – der staten søkte å administrere og regulere økonomien innenfor hvert land så gjennomført som mulig (merkantilismen).

Mot dette vokste en gryende protest fram. Budskapet var at total styring av økonomien er umulig; det leder bare til feilslåtte strategier og redusert vekst. Mye bedre er det å slippe til et økonomisk subjekt som velger ut fra egne interesser. De individuelle valgene summeres til «den usynlige hånd», som vi aldri kan kjenne eller kontrollere på noen fullgod måte, men som likevel (eller nettopp derfor) bør stoles på, eventuelt spilles på lag med.

Den friheten vi møter i tidlig liberalisme er en negativ frihet, fokusert på å begrense statens makt overfor individet. Videre har individualismen en egoistisk grunntone, ut fra tanken om at «når jeg velger det beste for meg, blir resultatet det beste for alle». Dette balanseres mot verdsettingen av sivilsamfunnet, forstått som det sosiale rommet vår frihet utvikles og utøves innenfor.

Liberalismen og staten

Et punkt som overrasker mange er at liberalister (til forskjell fra anarkister) mener det er behov for en stat, om ikke annet som «et nødvendig onde». Gitt at en ser mennesket som drevet av sine interesser, tror ikke liberalisten at et balansert samfunn kan skapes uten en sterk stat som etablerer «spillereglene» og passer på at spillerne følger reglene. For at det politiske livet og økonomien skal fungere, trenger vi et statlig rammeverk rundt oss, som legger til rette for at ulike hendelser og handlinger spiller best mulig sammen.

I dette ender en lett med å legge mye vekt på koblingen mellom den lovgivende og den dømmende statsmakten, mens en helst begrenser handlingsrommet til den utøvende makten. Derav en viktig forskjell mellom USA (der relasjonen mellom politisk lovgivning og rettslig vurdering står sentralt) og Norge (der vi i større grad aksepterer en aktivt inngripende politikk gjennom den utøvende makten). Fra et slikt utkikkspunkt er det gode grunner til å si at samfunnsutviklingen i Norge preges av økende liberalisering. Her kan tendensen til rettsliggjøring nevnes, koblet til bruk av domstolene for å avgjøre klager eller tvilsspørsmål. Eventuelt den økende mål- og resultatstyringen, med tilhørende vekt på evaluering, måling, rangering og konkurranse. Begge disse er utpreget liberalistiske styringsformer, som de siste ti-tjue årene har transformert utøvelsen av norsk politikk.

Moderne, sosialt forankret liberalisme

Ovenfor beskrev vi den klassiske liberalismen, formulert i en politisk og en økonomisk søyle. Den økonomiske linjen, med dens tro på markeder som regulerer seg selv gjennom nyttemaksimerende valg av interessehevdende mennesker, møtte med tiden økende kritikk. Erkjennelse av de sosiale ulikhetene og de tidvis dårlige livsvilkårene i det moderne industrisamfunnet førte til tanker om at staten burde sikre folk en viss levestandard. I USA medførte New Deal at liberalistene i det demokratiske partiet beveget seg mot venstre i det politiske landskapet, samtidig som de nye teoriene til Keynes radikalt endret synet på statens rolle overfor økonomien.

Samtidig var selve menneskesynet under justering. Framfor utilitarismen snevre forståelse av det nyttemaksimerende subjektet, ønsket flere å verdsette den menneskelige utviklingen og den sosiale ansvarligheten. I dette kommer den positive friheten mer fram, dvs muligheten til å være uavhengig og realisere seg selv. Via denne sosialliberale vendingen åpnes veien for velferdsstatens framvekst, der en i større grad enn tidligere aksepterer at de økonomiske prosessene kan ledes og formes.

Nyliberalismen

Alt på 1930-tallet oppsto imidlertid en helt annen strømning, som skulle få heftig gjennomslag fra 1980-tallet og framover. Framfor å fokusere på markedenes frihet (klassisk liberalisme), eller på betydningen av at økonomien gis en sosial innramming (sosialliberalismen), vendes her blikket mot verdien av å spre økonomiens mekanismer utover samfunnskroppen som helhet.

Tenk over dette: Hvordan fungerer markedet, utover å sikre en effektiv produksjon, omsetning og forbruk av varer og tjenester? Jo, det velfungerende markedet er forankret i en strøm av økonomiske kalkulasjoner, stimulert av konkurransens logikk. Hvis en ser dette som selve motoren for vekst og vedvarende framskritt, er veien kort til å tenke at de økonomiske mekanismene ikke bare bør sikres, men at de også bør spres utover hele samfunnskroppen, inn i både staten og sivilsamfunnet.

Dette kan oppnås gjennom å etablere anbudsregimer, bruke resultatmålinger, sikre fritt valg av alt mellom himmel og jord, og så videre – for; gjennom anbud, måling og frie forbrukervalg får vi muligheten til å rangere, kontrastere og forbedre. Slik spiser konkurransens logikk seg inn i samfunnets kriker og kroker; i barnehagen, skolen, helsevesenet, eldreomsorgen, og så videre.

I denne logikken blir vi mennesker omdannet (eller redusert) til entreprenører, som kontinuerlig må utvikle vår «humankapital» for å bli gode medspillere innenfor konkurransens logikk. Egenutvikling og valgfrihet blir honnørord; vi bør alle fungere som små, nyttemaksimerende foretak som aktiv vurderer, velger, evaluerer og velger på nytt.

Basiselementer?

Så langt har vi sett hvordan det latinske liber har gitt navn til en tankestrømning som alt fra starten besto av ulike komponenter (politisk og økonomisk liberalisme), og som gjennom både den sosialliberale og nyliberalistiske vendingen har inntatt stadig nye former. Er det likevel mulig å si at det er noen elementer som går igjen i de fleste variantene? Her støtter jeg meg til boka «Political Ideologies» av Andrew Heywood, og utleder en liste med fem punkter:

Individualisme. Liberal tenkning vil alltid betrakte individet som grunnkomponenten, enten dette er det ego-drevne interessesubjektet eller det mer sosialt ansvarlige individet.

Frihet. Tett koblet til individforankringen blir friheten en grunnverdi, og et grunnlag for muligheten for å hente ut potensialet vårt (hvilket er bra også for samfunnets utvikling). Men alt tidlig forløser dette refleksjon over «min frihets møte med din frihet», hvilket gir opphav til delingen mellom ulike retninger i liberalismen. Skillet mellom negativ frihet (fravær av ytre føringer/hindre, ikke bli styrt av staten e.l.) og positiv frihet (å være uavhengig og kunne realisere seg selv) er også viktig for å forstå ideologiens forskjellige former. De som vektlegger den positive friheten, vil i større grad anerkjenne at fellesskapet og velferdsstaten bidrar til å sikre alles frihet.

Mangfold. Toleranse for forskjeller og dermed både moralsk, kulturelt, sosialt, politisk og økonomisk mangfold feires av den genuine liberalisten. Det liberale samfunnet forutsetter at frie individer respekterer hverandres uavhengighet og forskjellighet. Et lite paradoks er at dette betyr at vi alle bør bli liberale. Betinger ikke dette en form for likedanning, som på subtilt vis reduserer variasjonen mellom mennesker?

Fornuft. Liberalismen er både barn av og bærer av humanismens og opplysningstidens optimistiske (og kanskje noe naive) budskap om det rasjonelle individet som samfunnets grunnelement, atomet som sikrer at vi kan la det evige framskrittet bli samfunnsutviklingens organiserende prinsipp. I forlengelsen av fornuftstroen vektlegges også diskusjon, meningsbrytning og forhandling innenfor både kunnskap og politikk: gjennom fornuftige argumenter kan vi finne de beste løsningene.

Rettsliggjøring. Det frie, fornuftige individet må sikres et rammeverk preget av juridisk rettferdighet. Alle må ha like borgerrettigheter, samt like muligheter i livets sosiale spill. Dette vil sikre at fordelingen av goder og byrder i samfunnet forankres i rettigheter og er et resultat av fortjeneste. Det ligger derfor en skepsis i liberalismen mot medfødte privilegier, mens ulikhet på grunn av egen innsats (eller flaks) anses som legitimt og sunt. I dette kan vi se hvordan sosialismen tidvis er en videreføring av den liberale tanken; juridiske rettigheter pluss sosial utjevning og sosial rettferdighet.

Trenger liberalismen motstand?

I begrepene individualisme, frihet, mangfold, fornuft og rettsliggjøring møter vi noen av det moderne samfunnets honnørord. Er det egentlig noen ideologisk strømning som står sterkere i Norge og den vestlige verden enn liberalismen? I sin politiske variant har den neppe hatt færre utfordrere enn de siste 30 årene. Alle partier, fra FrP til Rødt, er relativt trygt forankret innenfor den liberal-demokratiske folden. Nå er det utvilsomt bekymringsfulle tendenser i nyere tid som brynes mot dette, ikke minst gjennom høyrepopulismens framvekst. Men i de fleste land har dette så langt ikke revet ned det liberale rammeverket.

Det økonomiske feltet har derimot over lang tid rommet en god del strid. Nyliberalismens framvekst – der konkurranse har etablert seg som et grunnbegrep på linje med de øvrige fem, og der frihet i økende grad har blitt det samme som friheten til å være en velgende kunde i både private og offentlige markeder – medførte at både sosialisme, sosialdemokrati og sosialliberalisme kom på defensiven fra 1990-tallet og framover. I media strømmer det på med kritiske oppslag og kronikker, men det kan virke som om det politisk er liten vilje til oppgjør mot nyliberalismens oppskrifter. Over tid kan vi nok likevel anta at kritikken vil resultere i alternative modeller.

Liberalismen og grønn politikk

Denne teksten er basert på et foredrag, der jeg innledet til debatt om liberalismens kobling til grønn politikk. Dette temaet kan drøftes fra minst to synsvinkler: 1) Er det egentlig mulig å gjøre liberalismen grønn? 2) Kan grønne partier hente inn og nyttiggjøre seg liberalistiske styringsgrep?

Dette er to helt ulike spørsmål. Det første vil belyses ved en senere anledning. Her fokuserer vi på det andre spørsmålet, som kan berøres via den evige diskusjonen om hvor Miljøpartiet De Grønne egentlig befinner seg i det politiske landskapet. Noen mener at partiet har en solid dose venstreliberalisme i sin tenkning. Er dette treffende? Ja, jeg er nok med på den betegnelsen, fordi jeg ser at det finnes en del liberale komponenter i den grønne politikken.

Et første poeng er at MDG er solid forankret i det liberale demokratiet. Selv om grønne partier nok vektlegger det sosiale fellesskapet mer enn rendyrkede liberalister gjør, versetter en også den menneskelige individualiteten. Hvilket bidrar til at både frihet og ikke minst toleranse blir viktige verdier i grønn politikk. En avviser heller ikke muligheten for økt rettsliggjøring i den grønne sakens tjeneste – selv om mange MDGere nok ser farene ved at for mye blir juridisk regulert; det kan gå på bekostning av muligheten til et variert og mangfoldig samfunnsliv.

Den økonomiske liberalismen og dens kapitalistisk logikk møtes med en solid dose skepsis blant mange grønne. Dette handler blant annet om hvordan stadig større deler av livet har blitt til varer i markeder, der nyttemaksimerende aktører kan gjøre sine vurderinger og valg i den økonomiske vekstens tjeneste. Den menneskesentreringen og det vekstfokuset vi finner her, står fjernt fra en økologisk fundert politikk. Skillelinjene blir enda mer markante når vi kommer til nyliberalismens dyrking av konkurransemekanismen, som presser både nyttefokuset og vekstimpulsen videre.

Motstanden er likevel ikke entydig. MDG er et pragmatisk parti, som ønsker en realpolitisk, grønn omforming av samfunnet. I dette blir det fristende å ta i bruk verktøy en vet vil fungere. Grønn skattereform og karbonavgift til fordeling (KAF) er eksempler på (ny)liberalistiske styringsgrep, der en søker å oppnå samfunnsendring gjennom at økonomiske stimuli påvirker mennesker og andre aktører til å justere sine handlinger.

Den grønne næringsutviklingen søkes tilsvarende skapt gjennom en prosess nedenfra-og-opp. Det er ikke politikerne som skal definere hvilke næringer som vokser fram; endringene skal heller vokser fram via folks initiativ og virkelyst, innovasjon og entreprenørskap. På lignende vis vil vi finne liberale verdier i øvrige samfunnsspørsmål, i vektleggingen av å tolerere avvik og å legge opp en politikk som ikke søker å regulere bort mangfoldet.

Men slike liberale strømninger brytes samtidig mot andre tankeretninger. Den økologiske tanken er viktigst, ettersom den har et annet og mer helhetlig fokus enn liberalismens sentrering av mennesket og dets frie valg. Men også andre ideologier er på spill. I senere tekster vil jeg derfor utforske relasjonene mellom grønn politikk og henholdsvis sosialisme, konservatisme og anarkisme.

Denne teksten er senere utvidet og innarbeidet i kap 8 i Fra evig vekst til grønn politikk. For både liberalismen og de øvrige ideologiene (se egne blogginnlegg) er drøftingen av relasjonen til den grønn politikken vesentlig mer omfattende enn her. Det nevnte spørsmålet om liberalismen egentlig kan bli grønn (nok), belyses grundig i boka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s