Liberalismen og grønn politikk

Hva er liberalisme, og hvordan vil liberalisme i ulike varianter møte behovet for et grønt skifte? To store spørsmål, men la oss likevel forsøke å berøre dem i en relativt kort tekst.

Det latinske ordet liber handler enkelt sagt om «frie mennesker». Det å være liberal har i dagens språkbruk varierende betydninger: generøs, åpen og frisinnet, opptatt av (valg-)frihet. En felles tanke er at liberale mennesker har tro på fornuften. Som fornuftsvesen bør mennesket være fritt, få gjøre sine egne vurderinger og ta sine egne valg.

Liberalisme vil her handle om en relativt konsistent samling ideer som forteller både hvordan verden er og bør være. De -ismene vi kjenner i dag er alle formet innenfor moderniteten, det vil si de siste 2-300 årene. Ja, noen vil si at liberalismen på mange vis er moderniteten. For; det som virkelig kjennetegner det moderne samfunnet er at det levende, arbeidende, tenkende og talende mennesket settes i sentrum for samfunnsutviklingen. Relatert til dette fødes en ny og sterk tro på kunnskapsproduksjon, økonomisk vekst og samfunnsmessig framskritt, forankret i at hver aktør ivaretar sine interesser og utnytter sitt potensiale.

Her bør det tilføyes at liberalismen har delt seg i ulike retninger, som tidvis kan brynes ganske markant mot hverandre. Når jeg nå skal forsøke å skrive litt mer om dette, er konteksten at jeg holder en rekke innledninger til debatt, på en seminarrekke om forholdet mellom etablerte ideologier og politikk for et grønnere samfunn. Bloggtekstene springer ut av dette, med fokus på hver ideologi, samt en kort avrunding om den grønne politikken. Om du tar deg tid til å lese også min forrige blogg – Hva er grønn politikk? – blir både koblingene og kontrastene mer tydelig.

Klassisk liberalisme

Den tidlige liberalismen opererte i to varianter. I politisk form er grunntanken at menneskets naturlige rettigheter må sikres mot statens makt. Hvilket leder til verdsettelse av ytringsfrihet og andre friheter, koblet mot lovfesting av rettigheter – tanker som etter hvert utvikles videre til dagens demokrati. Det rasjonelt tenkende individet skal ha rettigheter som sikrer dets frirom, og for å oppnå dette trenger vi tydelig maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Dernest møter vi en økonomisk variant, forankret i nyttefilosofi og dyrking av varebyttet på det frie markedet som et ideal. Her står Adam Smith sentralt. Det bør her nevnes at det fantes kapitalisme før liberalismen; en praksis der overskudd ble investert for videre vekst, innenfor et statskapitalistisk system av stater som konkurrerte mot hverandre, og der staten forsøkte å administrere og regulere økonomien innenfor hvert land så gjennomført som mulig (merkantilismen). Mot dette vokste en gryende protest fram. Budskapet var at total styring av økonomien er umulig; det leder bare til feilslåtte strategier og dermed mindre vekst. Det er derfor bedre å slippe til et økonomisk subjekt som velger ut fra egne interesser. De individuelle valgene summeres til «den usynlige hånd», som vi aldri kan kjenne eller kontrollere på noen fullgod måte, men som likevel (eller nettopp derfor) bør stoles på, eventuelt spilles på lag med.

Den friheten vi møter i tidlig liberalisme er en negativ frihet, fokusert på å begrense statens makt overfor individet. Videre har individualismen en egoistisk grunntone, ut fra tanken om at «når jeg velger det beste for meg, blir resultatet det beste for alle». Dette balanseres mot verdsettingen av sivilsamfunnet, forstått som det sosiale rommet vår frihet utvikles og utøves innenfor.

Liberalismen og staten

Et punkt som overrasker mange er at liberalister (til forskjell fra anarkister) mener det er behov for en stat, om ikke annet som «et nødvendig onde». Gitt at en ser mennesket som drevet av sine interesser, tror ikke liberalisten at et balansert samfunn kan skapes uten en stat som etablerer «spillereglene» og passer på at spillerne følger reglene. For at det politiske livet og økonomien skal fungere, trenger vi et statlig rammeverk rundt oss, som legger til rette for at ulike hendelser og handlinger spiller best mulig sammen.

I dette ender en lett med å legge mye vekt på koblingen mellom den lovgivende og den dømmende statsmakten, mens en helst begrenser handlingsrommet til den utøvende makten. Derav en viktig forskjell mellom USA (der relasjonen mellom politisk lovgivning og rettslig vurdering står sentralt) og Norge (der vi i større grad aksepterer en aktivt inngripende politikk gjennom den utøvende makten). Fra et slikt utkikkspunkt er det gode grunner til å si at samfunnsutviklingen i Norge preges av økende liberalisering. Her kan tendensen til rettsliggjøring nevnes, koblet til bruk av domstolene for å avgjøre klager eller tvilsspørsmål. Eventuelt den økende mål- og resultatstyringen, med tilhørende vekt på evaluering, måling, rangering og konkurranse. Begge disse er utpreget liberalistiske styringsformer, som de siste ti-tjue årene har transformert utøvelsen av norsk politikk.

Moderne, sosialt forankret liberalisme

Ovenfor beskrev vi den klassiske liberalismen, formulert i en politisk og en økonomisk søyle. Den økonomiske linjen, med dens tro på markeder som regulerer seg selv gjennom nyttemaksimerende valg av interessehevdende mennesker, kom etter hvert til å møte en sosialt bevisst kritikk. Erkjennelse av de sosiale ulikhetene og de tidvis dårlige livsvilkårene i det moderne industrisamfunnet førte til økt vektlegging av at staten måtte sikre folk en viss levestandard. New Deal i USA medførte at liberalistene i det demokratiske partiet beveget seg mot venstre i det politiske landskapet (slik at republikanerne overtok høyreposisjonen), samtidig som de nye teoriene til Keynes radikalt endret synet på statens rolle overfor økonomien.

Parallelt med dette var selve menneskesynet under justering. Framfor utilitarismen snevre forståelse av det nyttemaksimerende subjektet, ønsket flere å verdsette den menneskelige utviklingen og den sosiale ansvarligheten. I dette vendes fokus mer mot den positive friheten, muligheten til å være uavhengig og realisere seg selv. Denne sosialliberale vendingen baner slik veien for velferdsstatens framvekst, der en aksepterer at de økonomiske prosessene kan ledes og formes mer aktivt enn tidligere.

Nyliberalismen

Den sosialliberale vendingen møtte imidlertid en motdiskurs alt fra 1940-tallet, en variant av klassisk liberalisme som skulle slå heftig gjennom fra 1980-tallet og framover. I dag er denne retningen under markant debatt. Det kan bemerkes at mange kritikere leser retningen litt for mye innenfor horisonten av dens klassiske opphav – med det følge at en ser seg blind på kravene om privatisering og deregulering. For egentlig handler nyliberalismen om noe mer grunnleggende. Ikke det å fjerne staten, men å sikre at både staten og sivilsamfunnet i større grad formes ut fra økonomiens logikk.

Hvordan fungerer markedet, utover å sikre en effektiv produksjon, omsetning og forbruk av varer og tjenester? Jo, og dette er en viktig erkjennelse: markedets suksess som vekstmekanisme er forankret i konkurransens logikk.

Gitt dette skal vi ikke bare privatisere og overlate til markedet. Vi skal også hente økonomiens logikk inn i staten og sivilsamfunnet. Dette kan for eksempel skje gjennom å innføre anbudsregimer, eller ved å drive aktiv resultatmåling, eller ved å sikre fritt valg av alt mellom himmel og jord – for; gjennom anbud, måling og frie forbrukervalg får vi muligheten til å rangere, kontrastere og forbedre. Slik spiser konkurransens logikk seg inn i hele samfunnsmaskineriet; i barnehagen, skolen, helsevesenet, eldreomsorgen, og så videre.

I denne logikken blir vi mennesker omdannet (eller redusert) til entreprenører, som kontinuerlig må utvikle vår «humankapital» for å bli gode medspillere innenfor konkurransens logikk. Egenutvikling og valgfrihet blir honnørord; vi bør alle fungere som små, nyttemaksimerende foretak som aktiv vurderer, velger, evaluerer og velger på nytt.

Felles komponenter

Så langt har vi sett hvordan det latinske liber har gitt navn til en tankestrømning som alt fra starten besto av ulike komponenter (politisk og økonomisk liberalisme), og som gjennom både den sosialliberale og nyliberalistiske vendingen har inntatt stadig nye former. Er det likevel mulig å si at det er noen komponenter som går igjen i de fleste variantene? Ja, med en del forbehold kan vi nok si det.

For det første: individualisme. Liberal tenkning vil alltid betrakte individet som grunnkomponenten, enten dette er det ego-drevne interessesubjektet eller det mer sosialt ansvarlige individet.

For det andre: frihet. Tett koblet til individforankringen blir friheten en grunnverdi, og et grunnlag for muligheten for å hente ut potensialet vårt (hvilket er bra også for samfunnets utvikling). Men alt tidlig forløser dette refleksjon over «min frihets møte med din frihet», hvilket gir opphav til delingen mellom ulike retninger i liberalismen. Skillet mellom negativ frihet (fravær av ytre føringer/hindre, ikke bli styrt av staten e.l.) og positiv frihet (å være uavhengig og kunne realisere seg selv) er også viktig for å forstå ideologiens forskjellige former. De som vektlegger den positive friheten, vil i større grad akseptere at en aktiv velferdsstat bidrar til å sikre alles frihet.

For det tredje: fornuft. Liberalismen er både barn av og bærer av humanismens og opplysningstidens optimistiske (og kanskje noe naive) budskap om det rasjonelle individet som samfunnets grunnelement, atomet som sikrer at vi kan la det evige framskrittet bli samfunnsutviklingens organiserende prinsipp. I forlengelsen av fornuftstroen vektlegges også diskusjon, meningsbrytning og forhandling innenfor både kunnskap og politikk: gjennom fornuftige argumenter kan vi finne de beste løsningene.

For det fjerde: toleranse. Moralsk, kulturelt, sosialt, politisk og økonomisk mangfold feires innenfor liberalismen. For; det autonome individet må respektere andres uavhengighet og forskjellighet, dette er en betingelse for at det liberale samfunnet skal kunne fungere. Samtidig vil noen påpeke at for å etablere det liberale samspillet, må vi disiplineres til «liberale aktører». Dette kan i så fall sies å være en subtil form for likedanning, som på et vis reduserer variasjonen mellom mennesker.

For det femte: rettsliggjøring. Det frie, fornuftige individet må sikres et rammeverk preget av juridisk rettferdighet. Alle må ha like borgerrettigheter, samt like muligheter i livets sosiale spill. Dette vil sikre at fordelingen av goder og byrder i samfunnet forankres i rettigheter og er et resultat av fortjeneste. Det ligger derfor en skepsis i liberalismen mot medfødte privilegier, mens ulikhet på grunn av egen innsats (eller flaks) anses som legitimt og sunt. I dette kan vi se hvordan sosialismen tidvis er en videreføring av den liberale tanken; juridiske rettigheter pluss sosial utjevning og sosial rettferdighet.

Trenger liberalismen motstand?

I begrepene individualisme, frihet, fornuft, toleranse og rettsliggjøring møter vi utvilsomt noen av det moderne samfunnets honnørord. Det er neppe tvil om at ingen ideologisk strømning står så sterkt i den vestlige verden, også i Norge, som liberalismen. I sin politiske variant har den neppe noen gang hatt færre utfordrere enn i dag. Alle partier, fra FrP til Rødt, er relativt trygt forankret innenfor den liberal-demokratiske folden.

Det økonomiske feltet preges derimot av mer strid. Nyliberalismens framvekst – der konkurranse har etablert seg som et grunnbegrep på linje med de øvrige fem, og der frihet i økende grad har blitt det samme som friheten til å være en velgende kunde i både private og offentlige markeder – har utvilsomt medført at både sosialisme, sosialdemokrati og sosialliberalisme har kommet på defensiven. I avisene strømmer det på med kritiske oppslag og kronikker, men det kan virke som om politikere uansett farge ikke har mot til å ta oppgjør med nyliberalismens oppskrifter. Men at motstanden over tid vil resultere i alternative modeller kan vi nok være rimelig trygg på.

Liberalismen og grønn politikk

Denne teksten er basert på min innledning til debatt om liberalismens kobling til grønn politikk. Dette er et spennende tema, gitt at så mange ikke helt klarer å plassere MDG i det ideologiske landskapet. I partiet er det en del som liker begrepet venstreliberalisme, hvilket indikerer at det er mange momenter nevnt ovenfor som også er til stede i grønn politikk.

Som de øvrige norske partiene er MDG forankret i det liberale demokratiet. Gjennom dette deler vi også mye av innholdet fanget inn med de fem nevnte honnørordene. Selv om vi nok vektlegger det sosiale fellesskapet mer enn rendyrkede liberalister gjør, har vi likevel godt rom for individualiteten. Hvilket medfører at både frihet og ikke minst toleranse blir viktige verdier også i grønn politikk. Det samme gjelder rettsliggjøringen, selv om vi nok ser farene ved at for mye blir juridisk regulert; til syvende og sist kan det gå på bekostning av muligheten for et variert og mangfoldig samfunnsliv.

Den økonomiske liberalismen har vi et mer komplekst forhold til. Gjennom liberalismens og kapitalismens sammenkobling ble det legitimert å gjøre stadig mer av livet til en vare i et marked, der nyttemaksimerende individer kan gjøre sine vurderinger og valg i den økonomiske vekstens tjeneste. Det er åpenbart at både menneskesentreringen og vekstfokuset står fremmed i møtet med den økologisk funderte politikken jeg skisserer i blogginnlegget Hva er grønn politikk? Enda mer markant blir skillet når vi kommer til nyliberalismens dyrking av konkurransemekanismen, som bidrar til å presse både nyttefokuset og vekstimpulsen stadig lengre.

Denne motstanden er imidlertid ikke entydig. MDG ønsker en realpolitisk omforming i grønn retning. Fra et pragmatisk ståsted blir det da viktig å bruke de verktøyene som vil ha effekt i dagens samfunnssystem. Grønn skattereform er for eksempel et utpreget liberalt styringsgrep, ettersom en søker å oppnå samfunnsendring gjennom at folk justerer sine levemåte ut fra økonomiske stimuli.

Den grønne næringsutviklingen søkes tilsvarende skapt gjennom en prosess nedenfra-og-opp. Det er ikke politikerne som skal definere hvilke næringer som vokser fram; endringene skal heller vokser fram via folks initiativ og virkelyst, innovasjon og entreprenørskap. Tilsvarende vil vi finne liberale verdier i øvrige samfunnsspørsmål, i vektleggingen av å tolerere avvik og å legge opp en politikk som ikke søker å regulere bort mangfoldet.

Men slike liberale strømninger brytes samtidig mot andre tankeretninger. Den økologiske tanken er viktigst, ettersom den har et annet og mer helhetlig fokus enn liberalismens sentrering av mennesket og dets frie valg. Men også andre ideologier er på spill. I senere tekster vil jeg derfor utforske relasjonene mellom grønn politikk og henholdsvis sosialisme, konservatisme og anarkisme.

Denne teksten er skrevet som del av en rekke med portrett av seks ideologier, som senere ble bearbeidet videre til kap 7-8 i Fra evig vekst til grønn politikk (drøftingen av relasjonen til den grønn politikken mer omfattende i boka enn i blogginnleggene). Som et tillegg anbefales essayet nyliberalismen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s