Sosialismen og grønn politikk

Vi har har gitt oss ut på en vandring gjennom et ideologisk landskap. Først skrev jeg en tekst om grønn politikk. Deretter fulgte en drøfting av forholdet mellom økologisk tenkning og  liberalismen.

Neste steg er å behandle sosialismen. Som sist er formålet både å gi en nyansert framstilling av idéstrømningen som sådan, og å drøfte dens relasjon til den grønne politikken.

La oss starte med en bunnlinje i det moderne samfunnet: tanken om det levende, arbeidende, tenkende og talende mennesket som sentrumspunktet for samfunnsutviklingen, og dermed en avgjørende kilde til framskritt og vekst. Dette er felles for mange ideologier. Nyansene inntrer i det vi spør hvordan vi møter det menneskelige samspillet; legges vekten på individuelle rettigheter og konkurranse, eller på samarbeid og sosial likhet?

Det latinske ordet sociare handler om å dele eller kombinere. Et begrep som leder videre til tenkning om samfunnet og det sosiale. Det er nok ikke tilfeldig at Karl Marx regnes som en av sosiologiens grunnleggere. Nå bidro også liberalismen til vår bevissthet om at det finnes et virkelighetsnivå mellom staten og enkeltmennesket. Likevel; sosialismens blikk på det sosiale er annerledes enn i liberalismen. I sterkere grad fremheves mennesket som et sosialt vesen, forent i et menneskelig fellesskap, formet gjennom kollektiv samhandling med andre.

Sosialismen som ideologi utviklet seg i samspill med en økende organisering av arbeiderklassen, i form av politiske partier, fagbevegelse, sosiale foreninger og møteplasser. Slik ble det utviklet et kollektivt fellesskap, som med tiden ble en betydningsfull politisk kraft. Der sosialismen fra starten var revolusjonær og søkte mot kollektiv overtagelse av produksjonsmidlene, åpnet det seg nå muligheter for å bedre livsforholdene gjennom demokratisk arbeid. Dette medførte en økende splittelse mellom revolusjonær kommunisme og reformistisk sosialdemokrati.

Marxisme i ulike varianter

I en tid preget av ulikhet, sosial nød og liten vilje til omfordeling, var det nærliggende for 1800-tallets radikalere å se staten som de herskende klassenes støttespiller. Det kunne virke som om den industrielle omveltningen og den påfølgende kapitalismen fikk vokse fram uten motstand, med den effekt at menneskene i økende grad ble fremmedgjort fra eget arbeid.

Denne fremmedgjøringen var et viktig tema for den unge Karl Marx, før han i senere år utviklet en mer systematisk analyse forankret i teser om historiske materialisme og dialektisk samfunnsutvikling. Teorien utgår fra at alle samfunn vil preges av indre motsetninger i samfunnets produksjonsmåte. I kapitalismen går denne motsetningen mellom et utbyttende borgerskap og et utbyttet proletariat. Tesen er at dette vil lede fram til en sosial omveltning, som vil åpne veien til det kommunistiske samfunnet. Antagelsen vil her være at samfunnet må gjennom en liberalistisk fase med kapitalistisk produksjonsmåte, før utviklingen beveger seg videre fram mot sosial likhet og kollektivt fellesskap.

Lenin utviklet en annen variant, der den sosiale omveltningen til Marx erstattes av en politisk revolusjon der partidiktatur, demokratisk sentralisme og planøkonomi anses som nødvendig for å skape det kommunistiske samfunnet. Ettersom kommunisme i praksis gjerne har kommet via en slik politisk maktovertagelse, vil noen si at Marx’ teori stadig ikke er testet, og derfor enda kan ha forklaringskraft. Andre analytikere har imidlertid avvist den økonomiske determinismen; selv om noen av Marx’ analyser kan være treffende, er det ingen gitt å vite hva som vil skje om det kapitalistiske samfunnet kollapser.

Ulike nymarxistiske retninger godtar denne kritikken, og avstår derfor fra både å se klassene som objektivt gitt, og fra å analysere ut fra et fast skjema for historiens utvikling. Isteden erkjenner en at samfunnets utvikling må skapes innenfra. Gitt dette har kultur, sivilsamfunn og bevisst ideologisk arbeid blitt vektlagt i større grad – samtidig som en har tatt opp i seg anarkistiske og liberale verdier om desentralisering, deltagelse og personlig frigjøring.

Det som lever videre er troen på et radikalt annerledes, mer kollektivistisk samfunn. Og; stadig finnes det nok en tanke der om at en kan vite hvordan denne bedre virkeligheten vil fortone seg. Med den følge at den kollektivistiske sosialismen kan få preg av ideologisk ensporethet, selv om diskursens utøvere neppe vil se dette selv.

Sosialdemokratiet

I Norge sluttet Arbeiderpartiet seg en god stund til den revolusjonære retningen, men gjennom 1920-tallet og videre framover ser vi en forskyvning der partiet godtar å søke makt innenfor den parlamentariske styringsformen, aksepterer den kapitalistiske produksjonen, samt via erfaringen med andre verdenskrig omfavner den nasjonale identiteten. Etter krigen møter vi et parti som innenfor nasjonalstatens ramme søker en balanse mellom markedsøkonomi og statlig styring/planisme, en balanse som gradvis ble utviklet i retning av en pragmatisk ledelse (framfor styring) av økonomien.

Vi kan kanskje si at sosialdemokratiet gjorde økt sosial rettferdighet til bærende prinsipp. En aksepterte kapitalismen som en dynamisk kraft, men søkte samtidig å temme dens effekter. I dette ble velferdsstaten løsningen; framfor kollektiv overtagelse av produksjonsmidlene, ville en sikre alle et livsminimum gjennom velferdsordninger med ansvar for mennesket ve og vel, fra vugge til grav. Helt avgjørende for at dette kunne fungere, var en kontinuerlig og sterk økonomisk vekst, sikret gjennom en blandingsøkonomi formet innenfor rammen av en god dose statlig planisme.

Den sosialdemokratiske orden ga stor grad av suksess fram til 1970-tallet. Men; i møtet med brå økonomisk stagnasjon ble en systemspenning mellom likhet og effektivitet mer synlig – samtidig som det boblet opp motstand mot det som ble opplevd som en paternalistisk begrensning av mangfold og valgfrihet.

En blanding av økonomisk stagnasjon, sosial endring og globalisering åpnet slik veien for nyliberalismens gjennomslag. Effekten var en kraftig press mot sosialdemokratiet, et press som ledet til politisk revisjon og nytenkning, med økende aksept av markedsmekanismen. Den norske boligpolitikken står som et av de mest markante eksemplene på en endring som symboliseres med Tony Blairs «third way».

Det er mange diskusjoner som kan tas om hva endringene handlet om, hvordan de kunne skje osv. Jeg vil imidlertid ikke belyse dette nå, og hopper heller fram til 2014, og spør: hva kjennetegner det norske sosialdemokratiet i dag?

I kontrast til for femti-seksti år siden, er at store deler av ovenfra-og-ned styringen er forlatt. En har godtatt markedsøkonomien som grunnmekanisme. Samtidig er klassekampens konfliktperspektiv lagt bort, til fordel for fokus på å sikre konsensus om et felles politisk prosjekt (preget av stø kurs). På veien dit har fokus forskjøvet seg fra likhet som grunnverdi, til vekt på å forhindre sosial eksklusjon og styrke inkludering og like muligheter. I dette fremheves betydningen av samfunn og kommunikativt fellesskap, hvilket medfører at en stadig fremmer et alternativ til den rendyrkede nyliberalismen.

Parallelt med dette kan vi etterspore en tendens til at sosialismes tradisjonelle vekt på internasjonal solidaritet er blitt erstattet av Norge som en «konkurrerende stat» i globale markeder. Nasjonen er blitt et A/S der sosialdemokratier aktivt jobber for å styrke økonomisk infrastruktur, i et samspill mellom politikk, næringsliv og ulike offentlige og private aktører. Slik ender vi i en indre og ytre transformasjon som utvilsomt er like forankret i vekstparadigmet som før – og der veien fra grønne honnørord til en reelt grønnere politikk nok dessverre vil vise seg lang.

Sentrale komponenter (og forskyvninger innenfor disse)

Om vi nå skal dra linjene sammen, sirkulerer åpenbart sosialistisk og sosialdemokratisk tenkning rundt en håndfull sentrale begreper. For det første; fellesskap. Mennesket betraktes som et sosialt vesen, som gjennom felles innsats kan oppnå mål og skape velferd som favner alle. I dette ligger også en tanke om at vi som enkeltmennesker kan utvikle seg og vokse i takt med endrede livsvilkår.

I dette framtrer også et annet sentralt begrep; samarbeid. Som sosiale vesen skaper vi et godt samfunn gjennom samarbeid. Det ligger en tro her på at mennesket kan handle ut fra andre incitamenter enn konkurranse, at det å bidra til fellesskapet er en drivkraft i seg selv. Dette danner en markant kontrast til liberalistisk tro på at konkurranse er en avgjørende mekanisme i samfunnsutviklingen. I makropolitikk har en isteden gjerne søkt i retning av en form for korporative løsninger der samfunnets ulike komponenter veves sammen til en helhet.

I forrige blogg nevnte jeg at i liberalismen er det avgjørende at alle er formelt likestilt, at vi alle har lik status fra fødselen og skal ha like muligheter i livet. Denne vekten på likhet utvides markant innenfor sosialismen, ved at det understrekes at rettferdighet ikke oppnås kun gjennom formell likhet; en må også skape like livsvilkår og (en viss grad av) resultatlikhet. Det er ikke enighet om hvor mye likhet en skal etterstrebe; absolutt likhet, eller omfordeling via velferdsstat og skattesystem. Men uansett standpunkt her, ligger det en tanke der om at sosial likhet er et bidrag til mer fellesskap og økt samarbeid.

Om vi stopper opp litt her, og relaterer disse tre komponentene til det jeg skrev ovenfor, kan det virke som om dagens sosialdemokrati holder fast på tanken om fellesskapet, men har nedtonet både likheten (til fordel for en mer flytende sosial inkludering) og vekten på samarbeid (til fordel for økt bruk av konkurransemekanismen).

Som en bit av denne forskyvningen har ideen om kollektivt eierskap blitt tonet kraftig ned. I nymarxismen finnes stadig en kritikk mot privat eiendomsrett som kilde til urettferdighet og konflikt, mens sosialdemokrater begrenser seg til en strategisk holdning til statlig eierskap ved behov og avhengig av situasjon.

En siste forskyvning er at klassekampen ikke lenger er like grunnleggende som det en gang var. For sosialismen var politikk det samme som interessekamp, fundert i at en objektivt definert arbeiderklasse kunne bekjempe klasseskillet og bygge et klasseløst samfunn. Vi har ovenfor antydet hvordan nymarxismen har forlatt dette endimensjonale klasseperspektivet, men uten å legge bort tanken om interessekamp. Fra et sosialdemokratisk perspektiv ble derimot klassen redusert til et økonomisk skille som kunne jevnes ut gjennom økonomisk vekst – inntil en etter hvert helt sluttet å snakke om sosiale klasser.

Sosialismen og grønn politikk

Etter denne skissen av sosialisme i ulike varianter, er tiden inne for å konfrontere ideretningen med den grønne politikken. Her vil mitt utgangspunkt være at sosialismen har felles opphav med liberalismen, og spesielt siden andre verdenskrig har rød og blå politikk opphevet viktige interessemotsetninger ved å inngå i en vekstorientert symbiose.

Gitt dette opplever jeg at det er god grunn for grønne politikere å holde avstand til mye sosialistisk tankegods. Den økologiske bunnlinjen – med dens vekt på at alt henger sammen alt, på en etikk som likestiller solidariteten med mennesker med solidariteten for både livet i naturen og framtidens behov, på livskvalitet og det å være framfor materialistisk veksttvang, på økologisk bærekraft som kriterium for om politikken er bra eller ikke – medfører at MDG følger et annet politisk spor enn det som har kjennetegnet sosialisme og sosialdemokrati.

Nå møter dette perspektivet motstand fra økososialistisk hold. Her fremheves det at sosialismens kollektivisme har en naturlig økologisk kobling, som gjennom opposisjon mot kapitalismen, privat eiendomsrett, kommodifisering av naturen osv er den beste veien til en grønn framtid. Fra dette perspektivet er enhver form for grønn kapitalisme en umulighet. Bare ved å forlate kapitalismen og dens konsumjag, kan vi skape et samfunn der en produserer ut fra behov, uten veksttvang. Dette kan kun oppnås gjennom sosialistiske partier.

I ideell forstand er det noe uimotståelig med denne argumentasjonen. Utfordringen er selvsagt om den tåler realpolitikkens test? Kollektive løsninger i mindre målestokk, der alle deltagerne har en felles idealistisk glød, kan ikke uten videre overføres til makrosamfunn med millioner av mennesker. All erfaring tyder på at denne veien ikke fungerer, og lett ender i like uhemmet vekstlyst som alternativene – med fokus på økt levestandard framfor økologisk ansvarlighet.

Den linjen MDG fremmer virker derfor som mer realorientert. En legger et økologisk perspektiv som bunnlinje, men henter virkemidler fra både venstre og høyre; det vesentlige er ikke om verktøyene har rødt eller blått opphav, men om de er velegnet til å utvikle et grønnere samfunn. I dette kan vi noen ganger forankre oss sterkt i felleskap, samarbeid og likhet – mens vi andre ganger mer fokuserer på insitamenter som via individuell valgfrihet, variasjon og kanskje til og med konkurranse kan sikre et økologisk mer bærekraftig samfunn.

Hva så med sosialdemokratiet, er det håp for at Arbeiderpartiet kan gå gjennom en grønn transformasjon? Anno 2014 er det vel ikke så mye som tyder på at vi går den veien. Til det er koblingen mot vekstparadigmet for sterk, med den følge at interessene til A/S Norge i praktisk politikk blir viktigere enn behovet for en økologisk omlegging av politikken. Men det er klart; om MDG styrkes kan en jo alltid håpe at den grønne stemmen vil få økt gjennomslag også i andre partier – både til venstre og høyre i det politiske landskapet.

Denne teksten er skrevet som del av en rekke på seks blogginnlegg om politiske ideologier, som senere ble bearbeidet videre til kapittel 7 og 8 i boka Fra evig vekst til grønn politikk. I boka er drøftingen av forholdet mellom f.eks sosialismen og grønn politisk tenkning mer omfattende enn i disse blogginnleggene.

2 tanker om “Sosialismen og grønn politikk

  1. Det var mye interessant her, og jeg er stort sett enig i de grunnleggende vurderingene. La meg bare påpeke den grunnleggende feilen at all sosialisme tilbakeføres til Marx. Både før og etter 1848, da Det Kommunistiske Manifestet ble utgitt, var det mange sosialistiske retninger som utviklet seg i konkurranse og dialog med marxismen og den seinere leninismen.

    Hos de tenkerne som Marx hånlig avviste som utopister, for eksempel Fourier og Owen, ligger mange fruktbare vurderinger av menneskets samband med resten av naturen som helt mangler i marxismen.

    Viktige elementer i grønn politikk står i en direkte sammenheng med anarkistisk tradisjon. Peter Krapotkin presenterte for hundre år siden mange grunnleggende vurderinger om forholdet mellom by og land, mellom jordbruk og industri, mellom intellektuelt og manuelt arbeide som både direkte og gjennom Gandhi har fått kraftig gjenklang i dagens grønne bevegelser.

    De anarkistiske elementene i nittenseksti- og sytti-tallets alternativbevegelser er spesielt klart formulert i en serie artikler av Murray Bookchin, hvorav de viktigste kom på norsk i Paxboka «Økologi og revolusjon».

    • Tusen takk for konstruktivt innspill Jan.
      Enig i det du sier. Først av alt fordi jeg er analytisk inspirert av Michel Foucault, der ingen enkeltindivider tilskrives forklaringskraft. Darwin kunne f.eks ikke tenkt ut sin utviklingslære, hadde det ikke vært for at diskursene rundt han for lengst hadde åpnet et helt nytt rom for å tenke om livet som en dynamisk, bevegelig kraft. På samme vis kunne ikke Marx formulert sine tanker, hadde det ikke vært for at et diskursivt mulighetsrom alt var klargjort. Og tilsvarende i tiden videre etter at sosialismen var etablert som ideologisk retning; det var mange ulike tråder på spill, hvorav jeg i denne bloggen hopper over det meste og bare ta med Lenin og fragmenter av nymarxismen (som jo har mange retninger i seg). Så å tilføye flere nyanser er helt på sin plass her ja.
      Dernest og delvis i samspill med alt dette kommer som du sier den anarkistiske tradisjonen. Grunnen til at jeg ikke nevner den her, er at jeg tenker ta den i en egen blogg. Det samme gjelder konservatismen, som jeg også vil belyse i en egen tekst. Venter dog til etter at vi har hatt seminarene våre om disse to retningene; før den tid skal jeg sjekke ut artiklene du anbefaler.
      Etter hvert vil jeg forsøke å redigere sammen de forskjellige deltekstene til ei bok, med arbeidstittelen «Hva er grønn politikk?». Men det ligger nok et stykke fram i tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s