I Trondheim har Adresseavisen nylig avdekket hvordan jordbruksområdet Overvik i rekordfart ble omregulert fra vernet matjord til boligområde.

Mandag 7. november gir fire sentrale Arbeiderparti-politikere tilsvar gjennom en aviskronikk. Det mest interessante i denne teksten, er det som forbigås i stillhet.

Bakgrunn

La oss starte med et lite resymé. Adresseavisen åpnet saken med en grundig reportasje den 2. november, under overskriften «Kampen om gulltomtene». Fokuset rettes mot hvordan mektige aktører har lyktes med å endre vedtatte planer, til tross for viktige innsigelser.

For få år siden var det opplest og vedtatt at jordbruksområdet Overvik skulle bestå. Budskapet om vern ble blant annet slått fast i en rettssak relatert til området. Likevel, kort tid senere endres realitetene. Etter en saksbehandling gjennomført i hurtigtogfart, blir området ikke bare bestemt utbygget, en lar for sikkerhets skyld utbyggerne overta reguleringen av området. Motstanden fra fagfolkene i kommunen tas ikke hensyn til.

Den 4. november følger Adresseavisen opp med belysning av et annet område, Kastbrekka. Et område som ifølge avisen ligger «langt ute i periferien», og som derfor vil medføre betydelig økte transportbehov og biltrafikk – samt, ikke minst; ytterligere press mot verdifull matjord. Både mekanismene og aktørene framstår her som tilnærmet overlappende med Overvik-saken.

Avisen leder blikket vårt mot aktører med både makt og tidvis litt for mange roller på en og samme tid, som spiller sine kort riktig og oppnår det de ønsker. Dette fokuset er viktig, ettersom det synliggjør hvilke interesser og konstellasjoner som er på spill, samt hvordan disse i samspill med hverandre gjør det mulig å overkjøre fagmyndigheter og presse gjennom raske endringer. Jeg velger likevel å overlate enkeltpersoners handlinger til avisen, og fokuserer i en litt annen retning.

Treenigheten AP, H & FrP

Et tankevekkende trekk ved saker som dette, er at de så ofte avgjøres av en kompakt majoritet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Det vil si; de tre store partiene i norsk politikk, som langs venstre/høyre-skalaen framstiller hverandre som motstandere. Vi presenteres for et valg mellom dagens blå-blå regjering, eller ei regjering sentrert i Arbeiderpartiet. Det samme i Trondheim kommune: en stor maktkonstellasjon bygget rundt Ap-ordføreren, med Høyre og FrP som de eneste partiene i opposisjon.

Hvorfor er det da sånn at disse tre partiene så ofte er på linje, spesielt når det handler om å presse vekstens mekanisme noen hakk videre? Nasjonalt ser vi det gjennom oljeboring i nordområdene, gruveavfall i norske fjorder, svak vilje til å gripe tak i miljøproblemene rundt vår voksende oppdrettsnæring, og så videre. Lokalt møter vi det i form av uhemmet veibygging, ja-holdning til alt som lukter regional vekst, samt svak og tidvis fraværende motstand mot nedbygging av matjord.

På veien til slike veivalg ser vi forurligende ofte at faglige råd overkjøres av de folkevalgte. Når politikere oppvurderer sin egen kompetanse så mye at de tildeler seg selv all vurderingsmakt, vil nok mange mistenke dem for å være drevet av egeninteresse, eventuelt at de er for svake til å stå imot målrettet lobbyvirksomhet. Dette kan nok ha mye for seg, men det finnes også andre forklaringer, som vi best kan forstå om vi tolker det som skjer gjennom et ideologi- eller diskursperspektiv.

Vekstens elv

Det er neppe kontroversielt å påstå at de tre store partiene befinner seg innenfor et felles forståelsesrom. De har lenge seilt på vekstens elv, som har formet hvordan de betrakter både politikken, økonomien og samfunnsutviklingen. Med tiden har mer miljøvennlige strømninger blitt kanalisert inn i vekstelva, men de gamle strømningene er fortsatt sterke og uimotståelige. Vi ser dette hver gang AP eller Høyre stilles overfor reelle retningsvalg. For er det ikke slik at i praktisk politikk framstår viljen til vekst omtrent alltid som sterkere enn behovet for vern?

I min bok omtaler jeg dette som en «vekstdiskurs», som preger hvordan politikerne betrakter, erfarer og tolker virkeligheten, og dermed også hva de opplever som sant, nødvendig, riktig og smart. Slik skapes det en felles, overbevisningens kraft som kan fremmes av både røde og blå politikere: Det vi står for er nødvendig. Vi trenger ikke faglige råd. Vi vet hva som må gjøres.

Vekstens diskurs er synlig mellom linjene i Adresseavisens dekning av de nevnte sakene. For eksempel i belysningen av hvordan Arbeiderpartiet etablerer interne prosesser for økt boligbygging i Trondheim, parallelt med de påvirkes av målrettet lobbyvirksomhet fra utbyggingskreftene. Et sted inni denne prosessen ender det politiske flertallet i Trondheim med å tildele Overvikprosjektet gullbillett til rask omregulering og optimalisert boligbygging – og; tilhørende nedbygging av matjord.

Boliger på matjord

I sin kommentar den 3. november skriver politisk redaktør Tone Sofie Aglen:

«Fagmyndighetene er svært tydelige på at Overvik står langt ned på lista over områder som bør bygges ut. Det er i strid med god miljø- og byutvikling … Hvorfor skal det bygges boliger på et jorde langt utenfor byen, når det er langt mer sentrumsnære tomter som bør bygges ut først? Det er så langt unna bærekraftig byutvikling som det kan få blitt.»

Dagen etter følger landbruksdirektør Tore Bjørkli opp med å slå fast at det er den beste matjorda i Sør-Trøndelag som bygges ned. Dette vurderes som et så alvorlig inngrep, at Trondheim ikke lenger bør defineres som en miljøby.

Det som fascinerer med Arbeiderparti-toppenes tilsvar den 7. november, er at de ganske enkelt overser denne kritikken. Det eneste de skriver om er boligpolitikken som del av en sosialdemokratisk maksimeringsstrategi for befolkningens ve og vel. Den gryende erkjennelsen av at samfunnets sosiale og økonomiske overlevelse er avhengig av at vi tar mye mer hensyn til den økologiske bærekraften, eksisterer ikke i deres argumentasjon.

Slik presenteres vi for et interessant eksempel på et veletablert samspill mellom offentlig makt og private næringsinteresser. Dette samspillet legitimerer seg selv gjennom en selvtilfreds vekstdiskurs, der kortsiktig behovstilfredsstillelse trumfer de mer langsiktige utfordringene knyttet til vårt livsmiljø.

Tid for grønn innramming?

Jeg lurer ofte på hvor lenge vi må vente, før Høyre og Arbeiderpartiet virkelig erkjenner hva vi står overfor? Hvor mange feilvalg skal vi måtte akseptere, før de to partiene finner fram til en verdikonservativ eller sosialdemokratisk vilje til å sette en reell, grønn ramme rundt den videre samfunnsutviklingen?

Vi er ikke der enda, ikke i praksis, ikke når de konkrete veivalgene må tas.