I ny og ne kommer jeg over tekster som inspirerer tanken. Denne gangen var det en liten artikkel i Klassekampen, og da spesielt følgende formulering:

«[Kroppens ‘økosystem’] har utviklet seg gjennom millioner av år for å holde kroppsfunksjonene (blodtrykk, saltinnhold, surhet, temperatur osv) innenfor visse grenser, som må overholdes dersom kroppen skal fungere» (Bjørn Vassnes, 22. desemper 2016).

Vi forstår dette når det gjelder kroppen vår, men det gjelder også for naturen som helhet. Når vi bygger ned natur eller utrydder viktige arter i velfungerende økosystemer, står vi i fare for å bringe naturen (og dermed våre egne livsvilkår) ut av balanse.

Det å gjøre ting som kroppen blir syk av, og det å gjøre naturen syk; det er ikke nødvendigvis så stor forskjell mellom det ene og det andre. Tilsvarende er det slektskap mellom å ivareta vår egen helse, og det å ta ansvar for naturens bærekraft.

Dette gjelder også for jordklodens helhetlige økosystem, biosfæren. Gjør menneskeheten for mye av det som bringer den finstemte helheten ut av balanse, kan naturmiljøet og dermed livsgrunnlaget vårt endres radikalt.

Men, her kommer paradokset. Hvis legen forteller at du har pådratt deg en alvorlig livsstilssykdom, at du må justere kursen for å leve videre, tar du det på alvor. De fleste stoler på den medisinske vitenskapen, og tenker at selv om en lege selvsagt kan ta feil, vet han/hun tross alt mye mer om dette enn meg – og; vil det beste for den syke, enten dette er meg selv eller noen jeg er glad i.

Når det gjelder økosystemene og biosfæren derimot, er visst kriteriene annerledes. Om noen få forskere fremmer alternative hypoteser, ses dette som et slags bevis på at vi ikke vet noe. Den vitenskapelig anerkjente diagnosen avfeies, og folk uten kompetanse ser det som helt greit å hindre at veletablert kunnskap tas på alvor.

Om 95 leger sa at du var alvorlig syk, mens fire var usikre og én mente du var frisk.. – hvem ville da funnet på å stole blindt kun på sistnevnte?

Nei, lekfolk som aktivt motarbeider erkjennelsen av at jordkloden trenger vår livsstilsendring, fortjener ingen respekt. Til det framstår de for mye som uetiske mennesker, som i praksis sier «mine barns og barnebarns livsvilkår er ikke viktig nok til å være føre var; det er viktigere at JEG får leve livet mitt som jeg vil».

Disse ordene skrives første juledag. Jula er for mange omsorgens og ettertenksomhetens tid. Noen trenger den ettertanken mer enn andre.