En søndags formiddag i februar 2017 har jeg lest tre avisartikler om kreftene som for tiden brytes mot hverandre i USA. Tekster til ettertanke, som skapte viktige refleksjoner om den verden vi lever i – og; hva slags framtid vi kan forvente oss.

De tre tekstene ble publisert i Klassekampen 11. februar. La meg her gjengi en del sentrale punkter, og slik skrive dem sammen til en helhetlig refleksjon.

Maktens orden

«Trump er ingen Hitler» sier Asle Toje. Han starter med en betraktning over at internasjonal orden gjennom historien ofte har blitt skapt gjennom krig, der vinneren brukte sin makt til å både definere spillereglene og håndheve dem. I en lengre eller kortere fase etablerer dette en stabil maktorden, inntil den dominerende statens makt forvitrer og utfordres. Da bringes vi inn i mer usikre, uoversiktlige tider – som kan lede til en reforhandling av makten, evt mer radikalt at verden slik vi kjenner den ramler sammen.

Analysen virker treffende. Tiden vi lever i preges utvilsomt av markante brytninger. Det er bare 20-30 år siden mange trodde at den liberal-demokratiske politikken hadde vunnet en endelig seier. Fra nå skulle den bare spre seg utover, inntil den favnet hele verden i en felles, internasjonal orden.

Jeg finner det interessant at Asle Toje bl.a peker på såkalt identitetspolitikk når han belyser hvorfor ting ble annerledes enn vi trodde. En diskurs som lenge utspilte seg som progressiv venstreside-politikk (jfr hyllest av mangfold, styrking av minoriteter osv), men som med tiden har funnet fotfeste også til høyre, i en moderne form for populistisk nasjonalisme.

Vi liberale mennesker forankrer gjerne vår framtidstro i demokrati, rettsstat, markedsøkonomi og menneskerettigheter. Denne posisjonen konfronteres for tiden fra både venstre og høyre. Den motkraften Donald Trump m.fl fremmer, vil gjerne endre på folkestyrets form, bekjempe rettsliggjøringen av politikken, kontrollere markedskreftene (til nasjonens beste), samt styrke religiøse og nasjonalkonservative verdier (på bekostning av universelle rettigheter).

Mange kan nok identifisere seg med deler av denne kritikken. Likevel, det vesentlige her er ikke hva som utspiller seg på hvert enkelt felt, men tendensen til at en forskjellige elementer samles i en høyreorientert, aggressiv helhetspakke – som utfordrer vår liberale samfunnsorden.

Asle Toje berører en rekke ulike faktorer bak denne reaksjonen. Effekter av både globalisering og individualisering, motstand mot politisk korrekthet, bekymring for demokratisk underskudd, konsekvenser av finanskrise, økonomisk ulikhet, økende migrasjon, osv. Jeg tror klimaendringene bør tilføyes. De bidrar til at utfordringen i flere av de andre faktorene øker i omfang. I møtet med dette vil en liberal-global og en nasjonal-populistisk posisjon tilby ulike løsninger (evt avstå fra å søke løsninger).

Etter at verden i flere tiår har vært preget av troen på vinn/vinn-dynamikk (forankret i en økonomisk vekst som gir stadig mer til fordeling og dermed mindre behov for rød/blå interessekamp), ser det ut til at en nullsum-tenkning nå vokser fram: noen skal vinne, da må andre tape. For å oppnå dette fremmes økt beslutningsmakt som nødvendig. Noe vi ser i kampen om innreiseforbudet, der den utøvende makten (presidenten) konfronterer den dømmende makten (rettssystemet) på en måte som fra et liberalt ståsted er både utidig og farlig.

Konservativ høyrepopulisme

Dette bringer oss videre til Eirik Grasaas-Stevens «Slik vil Bannon endre USA», som presenterer et portrett av Trumps sjefstrateg på veien til presidentmakt. Artikkelen viser hvordan Steve Bannon fremmer en politisk ambisjon om å sikre den konservative, høyrepopulistiske bevegelsen makt i USA i minst 50 år, forankret i en distinkt form for økonomisk nasjonalisme.

Mye av kritikken som fremmes av Bannon har likhetstrekk med venstrepopulistisk kritikk, rettet mot frihandel og finanskapitalens grådighet. Men selv om diagnosen tidvis kan være beslektet, og noen av virkemidlene for å skape endring er overlappende, er det en nasjonalistisk-konservativ helhetspakke vi står overfor her. En drøm om at amerikansk eksepsjonalisme skal framtre med ny kraft, formet rundt såkalt jødisk-kristne verdier.

Det er neppe gitt hvor veien går videre, men vi bør erkjenne hvor farlig det som pågår kan vise seg å bli. Gjennom skillet vi/dem etableres et grunnlag for en totalitær strategi – preget av tanken om at staten så vel som samfunnslivet må renses for urenheter, for slik å gjøre nasjonen stor og sterk igjen.

Maktens kraft

Fra dette utkikkspunktet går veien videre til den teksten jeg leste med størst interesse: Rune Slagstads «Carl Schmitt i Det hvite hus». Her er vi over i idéhistorien. Schmitt er blitt omtalt som det ekstreme høyres mest briljante og farligste tenker. Hans tanker fra mellomkrigstiden inspirerte og preget diskurser ikke bare til høyre, men også til venstre i det politiske landskapet. Ikke rart, for han fremmet tanker som krasjet med ideen om en liberal, konsensusorientert orden.

I følge Slagstad var det politiske for Schmitt sentrert i skillet venn/fiende, der folket eller gruppen forenes i kamp mot ytre fiender og indre forrædere. Politikk blir dermed redusert til kontinuerlig kamp for å vinne og beholde makten, forankret i en vitalistisk samfunnsforming der det liberal-demokratiske kompromisset anses som svakt og for lite retningsgivende. Isteden søker en å gjøre makten enhetlig gjennom et politisk førerskap, der stat, bevegelse og folk flyter over i hverandre og danner en slagkraftig enhet.

Der den liberale, politiske orden er forankret i maktfordelingen mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten, søker en her en forening på maktens grunn. Den som har makt, har rett. Et poeng Trump bringer ytterligere et steg videre: den som har makt, forvalter fakta og definerer dermed sannheten. Slik favnes også vitenskapen (kunnskapens makt) og media (kritikkens makt) inn i en ny helhet.

Fra en slik totaliserende posisjon er det eneste som teller beslutningen i seg selv. Prosessen fram mot et veivalg, og muligheten for kritisk belysning i etterkant, som begge er så viktig for liberaleren, ses som forstyrrende støy. Det vesentlige er at en beslutning er tatt; ytterligere diskusjon er uaktuelt.

Frameveksten av slik tenkning skyldes nok ulike faktorer. En åpning ble skapt i kjølvannet av 11. september 2001. «Den som ikke er med oss, er mot oss», som George Bush artikulerte det. Det er neppe til å komme forbi at denne logikken åpnet for Obamas bruk av droner, til å bombe og drepe de som var definerte som USAs fiender. Gjennom slike og lignende grep har den liberale orden utfordret sine egne premisser.

Noen vil nok her si at Carl Schmitts perspektiv, der krig og politikk betraktes som sammenvevde størrelser, er mer ærlig enn liberalerens mas om maktfordeling og institusjonaliserte kjøreregler. Utfordringen oppstår i det øyeblikket denne ærligheten omdannes til en politisk strategi, innrettet mot å rive ned den skjøre balansen mellom lovgivende forsamling, utøvende politikk, rettssystem, media og vitenskap, med sikte på å legge all makt i presidentens hender. Denne maktforskyvningen søkes gjerne understøttet av den delen av befolkningen som applauderer det som skjer, samtidig som absolutte skiller mellom oss og dem legitimerer førerens rett til å bryte spilleregler og ta maktbeslutninger.

Det skjøre demokratiet

Ordene ovenfor er skapt gjennom at tre ulike artikler er skrevet sammen til en helhet. Dette betyr ikke at de tre bidragsyterne er på linje. Teksten min preges av hva jeg har plukket ut og måten jeg har framstilt det på, i et forsøk på å belyse, problematisere og åpne for videre refleksjon – uten at jeg nødvendigvis er enig eller uenig i alt jeg referer.

Mitt håp er at oppmerksomhet om disse trekkene ved vår samtid, medfører at flere forstår at det liberal-demokratiske systemet er en skjør orden – der ulike institusjoner og nivåer fungerer i en bevegelig balanse, forankret i en blanding av formelle regler, etablerte praksiser og konkrete handlinger. At disse systemene diskuteres og problematiseres er greit nok, men dette bør handle om å videreutvikle, ikke undergrave og ødelegge.

Tilføyelse (desember 2020)

Etter nesten fire år har jeg lest denne teksten på nytt. Mye av det som ble belyst har vist seg treffende, men det demokratiske systemet har heldigvis overlevd – til tross for at Donald Trump jevnlig har avslørt hvor lite han bryr seg om annet enn sin egen status, posisjon, makt og rikdom.

Mest av alt har dette blitt tydelig i ukene etter høstens valg. Vi har fått se en president som søker å sikre sin makt gjennom å undergrave tilliten til demokratiet. En president som sprer ville konspirasjonsteorier, som kontinuerlig spiller på oss/dem-retorikk, som bryter med spilleregler etablert gjennom 240 år, som nekter å erkjenne valgnederlaget – ja, som viser vilje til å bruke alle tilgjengelige virkemidler for å tvinge virkeligheten til å bli slik den framstår i hans hode.

Det virker som om ideen er at bare løgner gjentas ofte nok, vil stadig flere tro de er sanne. Hvilket dessverre har noe for seg, for selv i Norge har folks vilje til å la seg manipulere vært fascinerende tydelig. Slik har Trump skaffet seg en maktbasis for å kjøre knallhardt mot de som har avvist hans forsøk på å kuppe makten, inkludert republikanske valgansvarlige, dommere og folkevalgte – samtidig som han har gjort sitt beste for å gjøre overgangen til nytt lederskap vanskeligst mulig.

Alt er som forventet. Likevel er det knapt til å tro. Det er bare å håpe at mange nok står opp for demokratiet og rettsstaten, fram til 20. januar 2021.