Foucault og nyliberalismen

Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?

Agora og Sosdem-Nylib A1Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.

I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.

Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.

Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer.

Liberalismen som styringskunst

Agora behandler primært Foucaults 1979-forelesninger. I min artikkel er også 1978-forelsningene inkludert. Dette gjør det tydeligere at analysen av nyliberale styringsteknikker inngår i en mer omfattende analyse av den moderne styringskunstens etablering og spredning. Poenget er ikke å gi noen fullstendig avklaring av nyliberalismen, men derimot å klargjøre en vending i styringskunstens historie. Denne vendingen belyses som en teknisk justering, der markeder, humankapital og konkurranse på variert vis utvider og justerer maktens virkemåte.

Om vi starter med forelesningsrekken våren 1978 – Security, Territory, Population – beveger Foucault seg innom et vidt felt, berører varierte tema og belyser hvordan ulike krefter og motkrefter brynes mot hverandre. Trådene strekkes tilbake til østlig-hebraiske tanker om hyrden og hans flokk (det å lede en multiplisitet i bevegelse framfor å herske over et territorium). Med tiden ble denne tankefiguren gjort virksom i den kristne kirken, forankret i et omfattende apparat for daglig ledelse av mennesker. Både dåpen, konfirmasjonen, nattverden og skriftemålet sikret berøring med hvert enkelt individ, på et vis som også formet samfunnslivet som helhet. Båndet mellom ovenfra og nedenfra etableres og utøves her gjennom pastorale teknikker for kommunikasjon, utveksling, veiledning og intervensjon. Foucault sier at var det historisk unike ved den pastorale makten lå i dens individualiserende preg – der den troende ble ledet gjennom å bekjenne sine innerste sannheter.

Tesen er at denne styringskunsten med tiden fløt inn i staten og ble en avgjørende komponent i formingen av menneskenes liv. På vei mot det moderne samfunnet erkjente stadig flere at statens makt ikke bare favner et geografisk territorium og et antall individer/familier. Mellom disse to nivåene kiler et tredje nivå seg inn, det vi i dag med selvfølgelighet omtaler som befolkningen og samfunnslivet.

Dette nivået – en multiplisitet preget av komplekse, foranderlige prosesser og mønstre – kunne ikke ivaretas, mobiliseres og ledes uten at en først utviklet mer avanserte styringsteknikker. I dette vokste en ny tanke fram: De fysiske, økonomiske og sosiale elementene som omgir individene, utgjør en ramme eller et miljø. Ved forme dette miljøet på strategisk vis, kunne en bidra til at befolkningens potensiale ble stimulert, forøket og nyttiggjort. Denne tanken tok form tidlig, og den har siden vært med oss, i varierte politiske debatter i ulike land gjennom 100-200 år.

Det vi ser konturene av her, er hvordan det i refleksjonen over styringens praksis oppstår en forskyvning – fra en sentralmakt som styrer gjennom lover og regler, via administrative ordninger preget av disiplinære maktteknikker, til en mer dynamisk virkelighet kanalisert gjennom ordninger for selvregulering. Med tiden har disse nivåene kommet til å samspille på intrikat vis, men den dynamiske selvreguleringen har over tid vokst fram som styringskunstens viktigste siktemål.

Liberalismen oppsto som del av denne tenkningen, forankret i en idé om at en måtte begrense statens styringsvilje. Spesielt ble det framhevet at økonomien må forstås hinsides staten, og derfor skilles ut som et eget, frittstående felt. Tanken var at ved å frigjøre markedsdynamikken fra politiske inngrep, ville den virke i henhold til sin natur – og dermed fungere som et økonomisk sannhetsfelt, som fortalte makthaverne om de styrte bra eller dårlig.

Ifølge Foucault var liberalismens styringsblikk i hele sitt vesen innrettet mot sirkulasjon og ekspansjon, med det å la ting skje som grunnfigur. Framfor å styre direkte, ble vekten lagt på å forme den rammen varierte handlinger utspilte seg innenfor. Styringskunstens grunnleggende oppgave handlet om å sikre økonomiens egendynamikk og selvoppholdelse – der styringsgrepene kontinuerlig ble tilpasset virkelighetens omskiftelige krefter og motkrefter.

Gjennom dette blikket på liberalismen som en distinkt styringsform, innrettet mot å utvinne befolkningens ressurser og krefter, etablerer Michel Foucault ny innsikt om det moderne samfunnets funksjonsmåte. Året etter, i 1979, hopper han hundre år fram i tid – med sikte på å belyse nyliberalismen som en forskyvning i styringskunstens og samfunnsformingens historie.

Den nyliberale vendingen

Nyliberalismens bidrag til moderne samfunnsforming kan beskrives som et forsøk på å modellere utøvelsen av politisk makt gjennom markedsøkonomiens formelle prinsipper. Det er mange som mister dette poenget. Isteden sier de at staten slapp markedet fram, eller at markedet erobret staten. Foucaults analytiske poeng er mer intrikat enn som så, nemlig at det etableres en nyliberal stat/marked-symbiose. De som tviholder på at «stat» og «marked» er to helt atskilte kategorier, vil ikke forstå analysen av den nyliberale vendingen.

Etter andre verdenskrig, i en fase der den tyske statsmakten måtte gis ny legitimitet, oppsto en viktig tankeforskyvning. Der liberalister på 1800 tallet var opptatt av at den sterke staten måtte gi markedet mer frirom, søker de tyske ordoliberalistene å vise hvordan økonomiens mekanismer kunne danne basis for statens funksjonsmåte. I denne tanken forstås ikke staten som en fast og gitt størrelse. Snarere framtrer den som en permanent tilblivelse, formet gjennom kontinuerlig impulser fra økonomien via befolkningen til statssystemet.

Dette høres kanskje uskyldig ut, men Foucault betrakter dette som en radikal hendelse i styringskunstens historie, som forskyver hvordan styringen tenkes og praktiseres.

Den nyliberale kritikken rettes i to retninger. På den ene siden puttes proteksjonisme, planøkonomi, sosialliberalisme, nasjonalsosialisme og New Deal i en felles kategori, fordi disse ifølge nyliberalistene ikke forstår hvor viktig det er at markedsmekanismene (og da spesielt konkurransen) får fungere som statens og samfunnslivets regulerende prinsipp.

På den andre siden stemples 1800-tallets økonomiske liberalisme som naiv. Økonomien forstås ikke lenger som et naturlige fenomen som oppstår av seg selv og helst bør slippes fri. Snarere betraktes konkurransen som en «formell mekanisme», noe vi må løfte fram, bringe på plass, spre utover samfunnskroppen og vedlikeholde (f.eks gjennom å innføre anbud på flest mulig felt). Dermed er døra blitt åpnet for at styringspraksis og markedsøkonomi kan veves så mye inn i hverandre, at en ikke uten videre kan si hvor det ene slutter og det andre begynner.

Foucault sier at der klassisk liberalisme søkte etter grensen mellom handling og ikke-handling, mellom inngripen og ikke inngripen, mellom å berøre og ikke berøre – framstår nyliberalismens problem som et mer progressivt spørsmål om hvordan en berører, hvordan en griper inn, hvordan en handler. En bør aktivt forme både betingelsene for markedet og de mer generelle rammene rundt økonomien. Så lenge en ikke berører de økonomiske mekanismene i seg selv, er reguleringer både akseptabelt og nødvendig.

I prinsippet kan derfor de nyliberale styringsintervensjoner være like intense, hyppige, aktive og kontinuerlige som i det sosialdemokratiske samfunnet. Styringens oppgave er imidlertid en annen, nemlig å forme, revidere, justere og tilpasse rammene rundt våre økonomiske handlinger – hele veien med sikte på å etablere, understøtte, utbre og styrke konkurransemekanismen.

Siktemålet blir at flest mulig handlinger forankres i homo economicus, forstått som produserende og konkurrerende foretak eller entreprenører. Premisset er at hver og en settes i stand til å fungere som forbrukere og risikotakere i det økonomiske spillet. På dette viset forankres de nyliberale grepene i en gjennomført individualisering av enhver aktør. De friksjonsflatene mellom ulike aktører som vil oppstå, skal ikke løses gjennom direkte politisk styring, men via et velformet juridisk rammeverk.

Det vi ser konturene av her er ingen spontan, naturlig orden. Snarere er det en progressiv, økonomisk-juridisk orden – med konkurransen som regulerende prinsipp, og der spillets regler kontinuerlig vurderes, revideres eller gjenskapes, for å sikre vedvarende nyttemaksimering.

Som nevnt utviklet en viktig gren av nyliberalismen seg i etterkrigstidens Tyskland. Beslektede linjer tok form i USA, forankret i en tanke om at New Deal, keynesianisme og tiltak for å motvirke segregering og sosial ulikhet, brøt med The American Way. I forsøket på å forme et nyliberalt alternativ, ble vekten lagt på mennesket som aktivt subjekt. En la til grunn at vi alle – som individer – befinner oss i stadig nye situasjoner, der begrensede midler skal fordeles til alternative mål. De kalkulasjonene dette krever av oss, ble framhevet som selve nøkkelen til det å forstå hvordan økonomien fungerer.

Relatert til dette ble begrepet «kapital» utvidet, slik at det kunne favne alt som bidrar til framtidig inntekt. Arbeiderens egenskaper og ferdigheter så vel som selve arbeidet var fra nå av en kapitalform – noe vi bør, ja til syvende og sist har en plikt til å investere i, slik at vi kan skape en bedre framtid.

Der den klassiske økonomien betraktet homo economicus som en aktør som søkte å tilfredsstille sine behov via bytterelasjoner, er det nå en mer aktiv entreprenør som framheves, et foretak som er sin egen kapital, en produsent som sikrer sin egen inntjening. Den subjektposisjonen vi føres inn i, som foretak eller entreprenører, anses fra nå som samfunnets grunnelement.

I dette tankesporet blir begrepet «humankapital» viktig, med fokus på hvordan kapitalen kan etableres, formes og utvikles. Det ligger med andre ord en normativ føring eller tvang her: Som foretak forventes vi å aktivt forme oss selv, våre egenskaper, ferdigheter og kompetanse – kort sagt omgjøre det vi er og det vi kan bli til en kapitalform.

Den amerikanske nyliberalismen framsto ifølge Foucault som mer entydig i sitt fokus enn den europeiske. Vekten lå på å utvikle et økonomisk forståelses- og fortolkningsprinsipp som kunne favne livet og samfunnet i generell forstand, fra individuell atferd til sosiale relasjoner. En så for seg at alle mulige handlinger kunne filtreres gjennom nyttekalkulasjoner, fra familieliv til kriminalitet. Dette betyr ikke at nyliberalerne reduserte mennesket til homo economicus. Det handlet mer om at en ville legge en viss tolkningsnøkkel i bunn når nye styringsgrep ble formet og iverksatt, med sikte på å gjøre individene styrbare (eller «governmentalizable») via subtile styringsteknikker.

Samtidig la en til grunn at en via økonomiens indikatorer burde teste enhver styringshandling, for å avgjøre om den var gyldig eller feilslått. Der 1800-tallets liberalisme krevde at regjeringen skulle respektere laissez-faire, er det vi her ser konturene av en ikke-la-det-flyte-styring, der markedet opphøyes til et instrument som via «empirisk evidens» angir hvordan politikken skal og ikke skal gripe inn. Slik kan politikken utsettes for en kontinuerlig kritikk, forankret i markedsmekanismens sannhetsproduksjon – der empiriske målinger og vurderinger sikrer at styringshandlingene hele tiden tilpasses markedets beste.

Agoras nyskrevne tekster

Det du nå har lest er et konsentrat basert på to kapitler i Sosialdemokrati versus nyliberalisme (der jeg bruker Foucaults forelesninger som springbrett til en analyse av norsk samfunnsforming gjennom 200 år).

Uansett hvordan et så omfattende materiale gjenfortelles, må vi begrense oss og velge hva vi vektlegger. Dette får betydning når ulike akademikere gir hver sin framstilling av Foucaults ord. Elementene som løftes fram, og måten de framstilles på, varierer.

Nettopp derfor leste jeg Agora 3-4 2020 med stor glede. I fem nyskrevne tekster ble 1979-forelesningene gjenfortalt, med mye overlapp, men også med interessante variasjoner. Derfor vil jeg nå kort presentere og problematisere bidragene til mine kolleger (anbefaler selvsagt at alle leser Agora, da vil nyanserikdommen tre tydeligere fram).

Agora i KK1

Agora 1: Arne Johan Vetlesen

La oss starte med Arne Johan Vetlesen, som slår fast at han ikke er Foucault-spesialist. Fordelen med å komme utenfra, er at han tar seg tid til en mer grundig, detaljert gjennomgang enn vi andre. Det gjør han på flott og etterrettelig vis.

Men så skjer det noe, i det han beveger seg fra gjenfortelling til vurdering. Da blir det mer synlig at Vetlesen står på utsiden av det analytiske universet. Som nevnt er ikke Foucaults studieobjekt nyliberalismen i seg selv, men derimot den nyliberale vendingen som en hendelse innenfor den moderne styringskunstens historie – og dette gjør han fra innsiden av den strømningen han analyser, uten å vurdere diskursene og praksisene opp mot noen ytre, faste målestokker.

Vetlesen griper nok ikke helt dette analytiske blikket. Vi ser dette når han påstår at det er et strikt skille mellom teori og praksis, mellom ideer og konsekvenser i Foucaults analyse. Nei, dette stemmer ikke, det er ingen ren idéanalyse vi står overfor. Det er diskursive praksiser som belyses, der det nettopp er de virkelighetsformende effektene som er det viktige (dette poenget vektlegges i min introduksjonsbok til Foucault, så les gjerne den).

Et annet sted sier Vetlesen at Homo Economicus, forstått som en som forfølger sine interesser, framstilles «på en forbausende ahistorisk måte». Den kritikken forstår jeg ikke. Det Foucault gjør er å belyse hvordan styringskunstens historie får en ny vending gjennom etableringen av liberale styringsteknologier, der en vektlegger at styringen må skje via interessene. Både Homo Economicus og jakten på å tilfredsstille økonomiske interesser blir her elementer som må etableres for at den liberale styringsteknologien skal kunne fungere. Dette blir mye mer forståelig om en tar seg tid til å lese også 1978-forelesningene, om styringskunstens langstrakte historie forut for dens liberale og deretter nyliberale vending.

Vetlesen har rett i at det sosio-politiske feltet er fraværende i forelesningsrekken om nyliberalismen. Men dette skyldes nok primært at vi befinner oss i 1979. Joda, den nyliberale vendingen var i gang, men den store akselerasjonen kom likevel gjennom 1980- og 1990-tallet. Først da spredte de nye styringsteknikkene seg utover landskapet, ble kalibrert på variert vis – og fikk kraft til å transformere også norsk virkelighet. Å studere dette på en fullgod måte krever selvsagt mer enn å lese Foucault. Eller, med litt andre ord: Det vil ikke være i Foucaults ånd å tenke at det han sa i 1979 skulle kunne gi oss svarene på ståa i 2020. Det er vi andre som må gjøre jobben, hvis vi vil forlenge analysen fram mot vår tid.

Agora 2: Knut Ove Eliassen

Der Vetlesen omtaler seg selv som en outsider, kan Knut Ove Eliassen beskrives som en nestor i det norske Foucault-landskapet. Eliassens tekster er krevende, de forutsetter på et vis at leseren er bevandret i landskapet. For meg, med 25 års fartstid, er de veldig lærerike og klargjørende.

Dette gjelder også bidraget til Agora. Artikkelen vandrer i et for meg kjent landskap, men den klarer å framvise det teoretiske anslaget på måter som får meg til å tenke «ah, selvsagt, sånn er det».

Likevel er det nok også her noen steder der jeg tenker at framstillingen kan problematiseres. For eksempel når det sies at den nyliberale kritikken mot keynesianismen handlet om at aktive styringsinngrep forstyrret markedets «naturlige dynamikk».

Det er ordet «naturlig» jeg stusser litt på her, for: Er ikke det nye med nyliberalismen at en distanserer seg fra den klassiske liberalismens vekt på økonomien som en slags natur som vernes? Som nevnt betraktet nyliberalerne snarere markedsdynamikken som noe som må frambringes gjennom juridiske ordninger osv. Markedet skulle ikke bare beskyttes, det måtte skapes og spres utover samfunnskroppen. Den dynamikken som slik gjøres virksom, og som for all del ikke må berøres direkte, betraktes ikke lenger som «natur», men snarere som en formell dynamikk.

Denne nyansen er viktig for å forstå det spesifikke ved nyliberal styringskunst og hvordan den fungerer – og; dette kommer tydelig fram senere i artikkelen, i framstillingen av marked, konkurranse og humankapital som nøkkeltermer i det nyliberale landskapet.

På veien er det likevel et viktig poeng jeg savner tematisering av. For å sitere fra min Agora-artikkel, så er et grunnpoeng hos Foucault at nyliberalistene «forsøker å modellere utøvelsen av politisk makt gjennom markedsøkonomiens formelle prinsipper», samt at «den formen for økonomisk kalkulasjon som bare eksisterer gjennom markedsbasert konkurranse, bør gjøres virksom på flest mulig felt».

Kristin Asdal berører det samme når hun sier: «Å adoptere det frie markedet som organiserende og regulerende prinsipp for staten: en stat under overvåking av markedet snarere enn et marked under overvåking av staten. Markedet blir modell for samfunnet og for staten.»

Det handler med andre ord ikke bare om hvordan staten forholder seg til markedet, men mer radikalt om at staten, politikken og samfunnslivet bør formes i økonomiens bilde og rettledes av markedsmekanismenes funksjonsmåte. Jeg har alt omtalt dette som en stat/marked-vev, der en søker å oppheve det skillet mellom stat og marked som både sosialisme og klassisk liberalisme opererer med.

Agora 3: Sigurd Oppegaard

Herfra kan vi bevege oss videre til Sigurd Oppegaard, som framfor å forankre seg i bare Foucaults analyse av nyliberalisme, isteden sammenligner med Deleuzes teori om kontrollsamfunnet.

For meg, som ikke har fordypet meg i sistnevnte, var dette spennende og instruktivt. Oppegaard får fram forskjellen på «disiplinær makt» og en maktform som ikke handler om disiplinering, men om å stimulere oss mennesker til dynamiske handlinger – innrettet mot å øke vår humankapital og iverksette oss selv som nyttemaksimerende foretak. Dette poenget har jeg alt framhevet, men: Gjennom at Foucault ses i relieff mot Deleuze, åpner Oppegaards tekst for nye refleksjoner. Sånt liker jeg ja.

Men også her må jeg bare kverulere litt. Oppegaard velger å oversette «gouvernmentalité» til styringsrasjonalitet. Problemet her er at det franske begrepet, på engelsk «governmentality», er et ordspill som vever to ulike ord sammen. Det er skapt for å fange inn en praksis, noe vi gjør, når vi deltar i refleksjoner over og forming av intrikate styringsgrep (for eksempel tellekanter i akademia, eller klimakvoter i miljøfeltet).

Det finnes ingen god norsk oversettelse av begrepet, men kanskje vi kan fange inn mye via ordtriaden styringsrasjonalitet, styringskunst og styringsteknologi? Jeg tenderer mest til å bruke ordet i midten. På linje med malekunsten, betinger styringskunsten ikke bare tenkning og refleksjon, men også redskaper og teknikker. Slik introduseres vi får en verden som ikke skiller viten og makt, refleksjon og praksis – men isteden favner begge sider, i gjensidig brytning, utveksling og symbiose med hverandre. Det å gripe dette poenget, er avgjørende for å forstå Foucaults analytiske blikk.

Så vil jeg samtidig si at dersom en primært leser nyliberalisme-forelesningene, kan det være god grunn til å tenke at dette handler mest om tankestil, refleksjoner, begrepsdannelse og viten om det å styre på en god måte – det vil si noe som utvilsomt høres ut som en rasjonalitetsform. De mer praktiske og tekniske aspektene ved styringskunsten kommer vesentlig bedre fram i 1978-forelesningene.

Agora 4: Kristin Asdal

Der de tre førstnevnte tekstene har hovedfokus på hva Foucault sier om styringskunsten i dens liberale og nyliberale form, anlegger Kristin Asdal i større grad et metodeperspektiv: Hva er det Foucault forsøker å oppnå, hva er hans forskningsstrategi, og hvordan går han fram for å gjøre sine analyser?

Denne vinklingen har jeg stor sans for. Den er i slekt med min introduksjonsbok til Foucault, og et stykke på vei er det egentlig det jeg også forsøker å gjøre i min Agora-tekst – f.eks når jeg slår fast at vi ikke kan anse Foucaults ord i 1979 som en sannhet om 2020, og at vi heller ikke kan anta at han ville sagt det samme i dag som han sa den gang da. Foucaults prosjekt handlet om å åpne samtiden for problematisering, ikke om å forutsi framtiden.

Det vi kan gjøre, er å reflektere over om de strømningene han identifiserte gjennom sine forelesninger, fortsatt er virksomme? Og i den grad de er det, kan vi spørre om de er «det samme» som den gang, eller har justert seg i nye retninger? Slik jeg tolker Kristin Asdal, sier hun at strømningene vedvarer, men i endret form. Med begrepet «innovasjonsøkonomi» forsøker hun å vise hva som er annerledes.

Jeg er litt usikker på om dette egentlig fanger inn noe nytt, eller om det snarere kan forstås som en åpenbar forlengelse av de nyliberale styringsrefleksjonene som Foucault belyste? I Agora-tekstene berører både Sigurd Oppegaard og jeg elementer som ligner det Asdal framhever – og, er ikke blikket på entreprenørpraksiser en direkte forlengelse av Foucaults analyse av begrepet humankapital og de praksisene som ble forløst rundt dette?

Samtidig finner jeg potensiale i Asdals begrepsutvikling, ikke minst fordi hun åpner en vei inn til vår felles interesse for miljøpolitikkens varierte praksiser og diskurser (et tema jeg har utforsket gjennom to bøker). Spesielt viktig her er såkalt økologisk modernisering – en grønn politisk strategi der økt miljøbevissthet ikke leder til radikale grep, men isteden inkorporeres i det eksisterende samfunnsmaskineriet. Her er åpenbart noe vesentlig endret siden Foucault holdt sine forelesninger i 1979. Det kan være at det her mer enn andre steder er skapt åpninger i retning av en justert styringskunst, der begrepet innovasjonsøkonomi kan vise seg analytisk fruktbart.

Agora-tekstene i relieff mot mitt prosjekt

Å lese Vetlesen, Eliassen, Oppegaard og Asdal forløste mange tanker om min egen artikkel. Burde jeg skrevet noe på annet vis? Svaret er ja. Hos mine kollegaer finner jeg sekvenser som beriker mitt blikk på og forståelse av governmentality-analysen og styringskunstens nyliberale vending. I dette ser jeg at også formuleringer i min artikkel kan kritiseres. Det velger jeg å se positivt på, for da har jeg jo lært noe nytt.

Med enda større alvor har jeg lest de andres tekster opp mot Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Er det noe som tilsier at jeg har trådt feil i boka mi? Nei, det tror jeg ikke. Men det at jeg har valgt å betrakte sosialdemokratiet som et ledd i styringskunstens historie, burde kanskje blitt drøftet mer inngående.

Foucault la nemlig til grunn at sosialistisk politikk manglet en governmentality-strategi. Det er litt uklart om denne kritikken favnet alle former for rød politisk tenkning, eller om det primært var en grensedragning mot venstreradikale strømninger.

Den liberale styringsrefleksjonen legger til grunn at virkelighetens komplekse dynamikk hele tiden glir unna vårt forsøk på å styre, og at vi derfor må forme styringsteknikker som tar høyde for at total styring er umulig. De som ikke anerkjenner dette, som isteden søker absolutte sannheter og faste oppskrifter, ramler på et vis utenfor de styringspraksisene Foucault søkte å analysere.

Noen vil sikkert si at dette gjelder også sosialdemokratiet. Men finner vi ikke her refleksjoner, praksiser og teknikker som forankres i møtet mellom styring ovenfra og impulser nedenfra? Etter krigen var nok det paternalistiske aspektet framtredende i Norge, men det var ikke totalt, og det rommet varierte former for «handlinger som virker på handlinger», aktører som ivaretok sine interesser og bevisste forsøk på å styre via menneskers selvforvaltning. Dette er betydningsfullt, fordi det tilsier at også sosialdemokratisk politikk kan analyseres opp mot den liberale styringskunstens historie.

Mitt prosjekt søker å vise hvordan Foucault kan brukes til å kritisere både sosialdemokratiets paternalistiske makt og nyliberalismens alternative maktform. Det ene hindrer ikke det andre. Hvilket bringer meg videre til den litt merkelige kritikken som ble rettet mot Foucault i november 2020.

Agora i KK2

Klassekampen, del 1: Arne Johan Vetlesen

Klassekampen presenterte Agora 3-4 2020 på flott og instruktivt vis den 19. november. Blant de tingene som løftes fram er skillet mellom liberalisme og nyliberalisme, verdien av å studere nyliberalismen som en praktisk styringsform – samt en presisering av at de som opererer med et absolutt skille mellom stat og marked, går glipp av noe vesentlig.

Dagen etter fikk dette oppslaget et tilsvar, gjennom en markant kritikk fra filosof Arne Johan Vetlesen. Her kan vi lese at Foucault gikk løs på staten, at han ikke så de politiske konsekvensene av nyliberalismen, og at det derfor er lite nytte av hans analyser i dag.

Du verden, tenkte nå jeg.

Jeg benekter selvsagt ikke at Foucault – gjennom sine analyser av den disiplinære maktens rigide inndelinger og normer, og av biomaktens normalfordelingskurver og tilhørende regulering av befolkningens liv – utfordret problematiske sider ved velferdsstatens maktpraksiser. Men, en slik kritikk var vel både legitim og høyst plausibel i hans samtid?

At etterkrigstidens maktformer rommet stor vilje til direkte intervensjon i samfunnslivet, mens de nyliberale styringsteknikkene i større grad er innrettet mot å styre indirekte og på avstand, er vel åpenbart korrekt? Det å erkjenne dette, betyr ikke at nyliberalismen fritas fra kritikk.

Det kan virke som om Vetlesen ikke helt forstår hvordan Foucault på linje med krabben vandrer sidelengs. Over tid belyses det samme fra stadig nye synsvinkler, med tilhørende åpning for å reformulere tidligere analyser inn i nye begrepsapparat.

Analysen av styringskunstens nyliberale vending handler her om hvordan alternative makt/viten-praksiser justerer og utvider maktens virkemåte. De nyliberale styringsteknikkene forstås ikke som maktfrie, men makten berører menneskene på annet vis – gjennom at vi føres inn i posisjoner som nyttemaksimerende subjekter, i et felt av frambragt (eller påtvunget) konkurranse.

Vetlesen påstår her at Foucaults analyse er et «reindyrket maktperspektiv», og det virker som om han her ser for seg en strukturelt forankret makt, som stråler ut fra et fast punkt. En slik framstilling blir feil. Det er relasjonene og det komplekse, gjensidige samspillet mellom maktteknikker, vitenspraksiser og subjektdannelse som studeres – uten at analysen ledes tilbake til én faktor.

Men joda, det er sant at Foucault ikke aktivt forsvarte velferdsstaten. Vi er alle barn av vår tid. Han levde i en tidsfase der kritikken mot en tilstivnet velferdsstat kom fra både venstre og høyre. Det var det god grunn til, noe jeg forhåpentligvis får fram i min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der spesielt kapittel 7 retter et kritisk søkelys mot sosialdemokratiets aktive vilje til å kna både samfunn og mennesker inn i sitt bilde.

Uansett, det vesentlige poenget her er at Foucault aldri sto stille. Han eksperimenterte med både synsvinkler og begreper, og var ikke drevet av noe behov for å bedrive total polemikk mot det han ikke likte – eller motsatt å lime seg fast til en antatt progressiv sannhet. Det er mulig dette skaper en avstand til Vetlesens posisjon, som medfører at han ikke helt klarer å gripe den foucauldianske analysestrategien?

For, et helt grunnleggende trekk ved Foucaults analyse er hans vilje til å problematisere fra innsiden. Skal en oppnå en slik form for problematisering, kan en ikke stille seg på utsiden med sine ferdigtygde begreper og hamre løs på det en vil rive ned. Tvert imot må en la seg føre med av diskursene, se hva de leder i retning av, for derved å åpne dem for en helt annen form for kritikk. En bør være litt modig for å gjennomføre analysen på det viset. En mer endimensjonal kritikk, utført fra utsidens trygge ståsted, krever mindre og framstår gjerne som mer kraftfull og slagferdig – men den blir ikke nødvendigvis mer sannferdig av den grunn.

Jeg skyter litt fra hofta her, men det skyldes at jeg er fryktelig lei av den formen for kritikk som sier «du er ikke bra nok, for du er ikke som oss». Det er altfor mye sånt i akademia, og jeg skulle virkelig ønske at det en gang kunne ta slutt. Det ville dog kreve at akademikere flest vist større vilje til å belyse andres analytiske prosjekter på dets egne premisser.

Agora i KK3

Klassekampen, del 2: Gabriel Rockhill

Bemerkningene ovenfor ble ikke mindre aktuelle den 22. november, da filosofen Gabriel Rockhill slo til med enda hardere kritikk. Ifølge han vendte Foucault det døve øret til de negative sidene ved nyliberalismen, og var intet mindre enn en «falsk radikal».

Det er ikke ofte akademiske ytringer får meg til å le, men denne gangen kunne jeg ikke avstå. Rockhill synliggjør et sentralt poeng fra min Agora-artikkel, nemlig at den vedvarende kampen om Foucaults sjel åpenbart aldri tar slutt. Gjennom 50-60 år har han blitt beskrevet som marxist, anti-marxist, anarkist, konservativ, nyliberalist og så videre. De varierte kategoriene blottlegger en sterk lyst til å putte ethvert forfatterskap i en bås – med tilhørende kritikk hvis en ikke skulle passe helt inn.

Mest av alt møter vi dette i et langvarig arbeid for å få Foucault til å passe inn i et marxistisk landskap. Jeg forstår ikke poenget. Er formålet å etablere en totalanalyse, der ulike varianter må tvinges inn i en større helhet? Eller handler det seg om et krav om politisk renhet, der tvetydige måter å betrakte, problematisere og framstille verden ikke kan aksepteres?

«Problemet med Foucault», påstår Rockhill, er at «han er blind for sentrale trekk ved den globale kapitalismen. Han ser helt bort fra elementer som imperialisme og kolonialisme, kjønnsforskjeller og klassekamp». Nei, han overser da ikke slike ting, men det å forankre seg for sterkt i én eller flere av disse faktorene, ville medføre at han ikke kunne gjennomføre de analysene han ønsket å gjøre.

Først av alt: Det er faktisk ikke slik at enhver interessant faktor skal tas med i enhver analyse. Den som sier sånt, avslører vel egentlig mest av alt et fravær av elementær, vitenskapelig metodeforståelse. Hvis jeg vil analysere visse sider ved dannelsen av vår moderne virkelighet, må jeg holde fokus på det jeg undersøker – og i dette må jeg også ha viljeskraft nok til å sette parentes rundt de faktorene som ikke favnes av analysen.

Noen klarer åpenbart ikke å tenke slik. Kanskje fordi de lever i den vrangforestilling at «det jeg mener er viktig, MÅ være viktig for alle». Jeg kunne jo like gjerne sagt det samme, til de som ikke klarer å analysere virkeligheten med foucauldiansk blikk. Er det ikke mer fruktbart å anerkjenne at ulike analytiske prosjekt favner ulike side ved virkeligheten? Det å se ulike analyser i relieff mot hverandre er selvsagt viktig og tidvis også fruktbart – men la oss slutte med sutring av typen «han overså jo de faktorene som JEG synes er viktigst».

Er det ikke bedre å la Donald Trump ta seg av sånne øvelser?

Rockhill følger opp med en påstand om at Foucault kun «dveler ved de ideologiske elementene ved nyliberalismen». Nei, dette stemmer jo ikke. Gjennom forelesningene i 1978 og 1979 studerer han den moderne styringskunsten, dens opphav, konstituering, effekter – og nyliberale vending. Det er ikke ideologi som er i fokus her, men refleksjoner-over-styring-i-praksis, der elementene forskyves og en ny konfigurasjon tar form. Rockhills ytringer tyder på at han ikke forstår hva Foucault analyserer. Ikke helt bra, når en påberoper seg å være ekspert på feltet.

Selvsagt(!) finnes det et stort mulighetsrom for å gjøre politiske, sosiologiske og psykologiske undersøkelser av hvilke effekter de nye styringsteknikkene hadde. Men hvor kom den fra, forestillingen om at det var Michel Foucault som skulle gjøre den jobben? Forfølger vi en slik tanke, blir vel implikasjonene at enhver forsker må gjøre alt, analysere virkeligheten på alle nivå, hvis ikke er han ikke god nok.

Jeg spør meg selv om kritikken preges av at den fremmes av filosofer? Der Foucault aktivt søke å gjøre en analyse av virksom diskurs og makt/viten-teknikker, fra diskursenes og anordningenes empiriske innside, er det filosofens privilegium å plukke litt herfra og derfra og føye det inn i sine refleksjoner. Krevende det også, men ikke på samme måte som for den som vil bedrive kritisk problematisering fra innsiden av virkelighetsformende praksiser/strømninger. Denne nyansen er viktig her. Foucault var kanskje filosof, men enda mer var han en empirisk orientert forsker som søkte å studere noe konkret og virksomt.

Det er ingen tvil om at forelesningene i 1978 var mer koblet opp mot sosio-materielle felt enn 1979-forelesningene. Men jeg, som i årevis har forsøkt å anvende Foucault i mine egne analytiske prosjekt, ser likevel ikke problemet. Det at Chile etter militærkuppet i 1972 iverksatte et storstilt privatiseringsprosjekt er interessant, men gir ikke en analyse av strømninger i Tyskland, Frankrike og USA mer verdi for den som vil forstå forskyvninger som etterhvert slo inn også i den norske virkeligheten?

Jeg blir oppgitt av de som krever at Foucault anno 1979 både burde avslørt nyliberalismen i dens totalitet, og formulert seg så entydig at vi i 2020 ikke trengte gjøre stort mer enn å repetere hans ord. En retorikk som peker i en slik retning, er vel et uttrykk for latskap? Foucault analyserte styringskunstens konstituering, spredning og effekter, inklusive dens nyliberale vending. Det er vi som må ta jobben med å studere den videre utviklingen, i de mer enn førti årene som har gått siden han holdt sine forelesninger.

Foucaults analytiske univers

Det at jeg velger å skyte fra hofta mot det jeg opplever som håpløs kritikk, betyr ikke at Foucault var ufeilbarlig. Selvsagt hadde han (som alle andre) et begrenset utsyn; selvsagt favnet ikke hans analyse alt; selvsagt finnes det problematiske sider der; selvsagt ser vi ting i dag som han kanskje kunne sett bedre den gang da. Problemet er at kritikken framføres som om sånt er en stor krise, som om Foucault enten må gi oss evigvarende sannheter eller forkastes. Å ytre seg på slik vis, sier nok mest om kritikerens tenkemåte.

I min innføringsbok til Foucaults analytiske univers, vektlegger jeg at vi bør avstå fra fristelsen til å søke etter en fast grunn, en uforanderlig essens av teoretisk-ideologiske tanker i hans forfatterskap. Det foucauldianske prosjektet kan ikke reduseres til verken entydig teori, fast begrepssett eller systematisk metode. Snarere møter vi en måte å betrakte verden, en måte å formulere spørsmål og søke svar – som gjør oss i stand til å utøve en særpreget, men fleksibel analysestrategi.

Jeg betrakter Foucaults tekster som en blanding av empirisk-analytiske intervensjoner og utkast til samtidsdiagnoser, snarere enn avsluttede verk med konsistente teorier og entydige konklusjoner. Det er ikke entydige, evigvarende formler som avdekkes gjennom hans bøker og forelesninger, men snarere midlertidige, formende strømninger og de formasjonene disse bidrar til å etablere.

Hans drivkraft synes å være preget av et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til verden vi lever i. For å etablere en problematisering av vår aktuelle samtid, med sikte på å utfordre og eventuelt overskride den i nye retninger, undersøkes sporene som har ledet fram til det vi gjør, sier og tenker – med tilhørende åpning for muligheten til å handle, snakke og tenke annerledes.

I governmentality-forelesningene er ikke blikket vendt mot en normering som framtvinger repetitive handlinger, og heller ikke en normaliseringsprosess som planmessig utnytter enhver ressurs. Isteden belyser Foucault en styringskunst som er innrettet mot å optimalisere samspillet mellom forskjeller, og der styringshandlingene retter seg mot spillereglene mer enn spillerne. I dette perspektivet framstår ikke frihet og styring som motsetninger. Snarere inngår de i symbiose med hverandre, ved at aktørenes frihet blir nivået styringen retter seg mot og søker å lede – på avstand, via indirekte styringsteknikker.

Analysen av nyliberalismen handler om å framvise hvordan en alternativ diskurs utvider og justerer maktens domene. Endringen framtrer via de instrumentene og teknikkene styringen kanaliseres gjennom – med den effekt at tidligere styringsteknologiers hang til å forby, straffe og framtvinge, suppleres med en makt som på subtilt vis søker å stimulere aktørene til å utøve sin valgfrihet langs et nyttemaksimerende spor. Disiplinens normering og befolkningsreguleringens normalitetsberegninger tones ned, og viljen til direkte intervensjon møter kritikk. Samtidig øker tendensen til å styre gjennom økonomiske mekanismer – hvorpå begreper som entreprenøraktivitet og humankapital signaliserer en styringskunst som bare kan lykkes i den grad hver og en tar ut sitt potensiale til det ytterste.

Som nevnt foreleste Foucault om nyliberalismen på et tidspunkt der dens tankeform hadde begynt å få et visst gjennomslag – men det var først gjennom 1980- og 1990-tallet den vant fram, vevde seg inn i konkrete styringsteknikker, og slik transformerte både samfunnet og de subjektposisjonene som stilles til rådighet for oss. Dette betyr at en analyse av nyliberale styringsteknikker ikke kan begrenses til hva Foucault sa, våren 1979. Isteden må vi ta spørsmålene, begrepene og refleksjonene med oss fram til vår egen tid, og anvende dem som instrumenter i vår egen analyse. Dette er hva jeg har gjort, i min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme.

12 tanker om “Foucault og nyliberalismen

  1. Dette synes jeg var en klargjørende tekst i forhold til å forstå ditt skriveprosjekt. Jeg har fulgt deg en del år og lest mye av det du har skrevet. Åpenbart fordi jeg mener du har en interessant stemme i den forstand at du synes å si noe nytt. Det fine med dine tanker, og dermed det fine med det du ønsker å oppnå slik jeg hele tiden har forstått det, og fremdeles forstår det, er at du utfordrer båstenkning og dermed tradisjonelle politiske posisjoneringer. Men jeg har aldri forstått hvordan du forstår de ulike båsene og hvilket system/hvilken helhet du mener alle de ulike båsene kan plasseres inn i. Ei heller har jeg fått ordentlig grepet på hva slags endringer du egentlig snakker om utover det å appellere til vidsyn og å evne å trekke flere elementer og synspunkter inn i analysen – hvilket jo ikke er nevneverdig nytenkende…

    Den debatten du deltar i er vel egentlig en vitenskaps teoretisk debatt; en debatt om hvilke metoder og teorier som er mest hensiktsmessige å bruke for å analysere samfunnet for med det å finne de riktige strategiene for handling.

    Det synes på meg som om du er veldig engasjert i Foucaults genealogi og diskursanalyse og mindre interessert i de to andre operative vitenskapsteoretiske posisjonene som finnes i akademia; positivismen og hermeneutikken.

    Foucaults innspill ble med andre ord til en vitenskapsteoretisk posisjon kalt postmodernisme, og siden har vi altså hatt tre ulike vitenskapsteoretiske posisjoner å forholde oss til.

    Overordnet sett synes det på meg som om du, som så mange andre, hopper rett fra positivisme til postmodernisme. Fra båstenkning til relativisme – kort og godt. Innenfor akademia synes det dessverre å være slik at alle de som ikke liker postmodernismens relativisme ikke riktig klarer å kritisere uten å henfalle til positivismen. Hermeneutikken (den dype/doble) faller således nesten helt ut av bilde. Og det er dumt synes jeg, fordi hermeneutikken er den eneste vitenskapsteoretiske posisjonen som problematiserer det svært betydningsfulle konseptet erkjennelse. (og det er her jeg tror Vetlesen plasserer seg i dag) I motsetning til både positivismen og postmodernismen kan man hevde at hermeneutikken er den vitenskapsteoretiske posisjonen som faktisk evner å strekke seg ut over renspikka prat om metode.

    Ja visst ynder postmodernister å kritisere det tradisjonelle, slik du for eksempel gjøre når du skriver om etablerte styringsmekanismer som fører til homo economicus. Det er et bidrag i forsøket på å utfordre det etablerte, og det er jo bra, like så din stadige presisering om at vi må evne å stille oss utenfor det vi forsøker å analysere. Men likevel forteller ditt syn på metode meg – kanskje best beskrevet som pragmatisme – at det som primært blir vektlagt er mangfold i analysene, både hva tema og metodebruk angår, og et slikt hovedfokus går på bekostning av grundige redegjørelser for hva vårt demokrati faktisk handler om – hvilken ideologi vi i vesten lever innenfor. Rett skal være rett, å problematisere vestens ideologi er det så å si ingen som gjør, og det kan forklares slik jeg forstår det, med at den hermeneutiske vitenskapsteoretiske posisjoneringen stoppet opp før den såkalte doble hermeneutikken «fikk lov» til å finne fotfeste. Innføringen av først den enkle hermeneutikken og siden postmodernismens språk- og diskursanalyse åpnet kun for et durabelig mangfold hva tema og metode angår. Tema- og metodemangfold kan være av et gode, men et slikt mangfold uten noen grunnleggende og eksplisitt uttalte holdepunkter har trolig potensiale i seg til å være den mest destruktive kraften vi som menneskehet kan bli utsatt for. Så alvorlig.

    Jeg var lenge ganske positivt innstilt til Michel Foucault og postmodernismen. Han, blant flere andre, bidro til min egen ’oppvåkning’. Som ung student likte jeg godt å lese om maktstrategier i ulike institusjoner, og ikke minst om tema- og metodemangfoldet som ligger i en diskursanalyse. Begge deler for meg egentlig selvsagt, og dermed ikke vanskelig å sette pris på. Det som imidlertid aldri har kommet klart frem hva postmodernismen angår, slik jeg forstår det, er hva denne vitenskapsteoretiske posisjoneringen egentlig har å tilby oss utover nettopp tema- og metodemangfold. (Om dette skrev jeg en artikkel inspirert av pragmatisten Erling Sandmos bok: «Tid for historie.» http://ckfadum.blogspot.com/2015/07/tid-for-helhet.html)

    Poenget mitt er selvfølgelig at tema- og metodemangfold ikke nødvendigvis er av det gode. Det kan bidra til å sprenge rammer, men det kan like gjerne bidra til å forsterke rammer. Selv mener jeg å se en utvikling som forsterker etablerte rammer. Jeg mener å se en utvikling i samfunnet som beveger seg fra Humanisme til Transhumanisme, en kontinuitet av det bestående dog med radikale konsekvenser. Denne bevegelsen skyldes i stor grad ukritisk innføring av tematisk og metodisk mangfold uten vilje eller evne til å drøfte hvilke rammer dette mangfoldet blir plassert inn i. Denne svikten må både de tradisjonelle positivistene og postmodernistene ta ansvar for og gjøre noe med snarest. Med mindre man anser transhumanismen som et gode da. Det bør man i så fall redegjøre for det, klart og tydelig!

    Håper du forstår hva jeg skriver 🙂
    Hilsen Camilla

    ps; et meget ubehagelig eksempel på hvordan en postmodernist skviser ut Hans Skjervheim og hermeneutikken kan man lese i artikkelen «Teknokulturell danning» av professor i pedagogikk Lars Løvlie i antologien «Dannelsens forvandlinger», red: Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Jeg har skrevet en kommentar på min blogg: Fra dannelse til teknodannelse: http://ckfadum.blogspot.com/2020/04/fra-dannelse-til-teknodannelse.html

    • Takk for langt og grundig innspill, Camilla – men; du går i samme fella som de folkene jeg kritiserer i teksten min.

      For det første: Du påstår at jeg hopper over hermeneutikken, men det er helt feil. Den filosofiske hermeneutikken var tvert imot mitt forankringspunkt i årevis. Den formet min tenkning som student, og preger ca 50% av doktoravhandlingen, balansert opp mot en mer foucauldiansk posisjonering. Mitt prosjekt den gang handlet om å vise muligheten for å skrive disse to sporene inn mot hverandre.

      Etter fullført doktoravhandling valgte jeg å vende meg mer entydig mot Foucault. Hvorfor? Jo, fordi han ga meg de redskapene som var best egnet til å besvare de spørsmålene jeg ønsket å utforske. Er det ikke slik vitenskapen bør fungere: Først definerer en sitt prosjekt, så velger en hvilke verktøy en skal bruke?

      For det andre: I min Agora-tekst nevner jeg hvordan Foucault gjennom 50-60 år har blitt beskrevet som marxist, anti-marxist, anarkist, konservativ, strukturalist, postmodernist, nyliberalist osv. Hva har disse kategoriene til felles, annet enn et uforståelig stort behov for å redusere kompleks tenkning til én kategori?

      Kort sagt; jeg er uenig i forsøket på å lime Foucault til postmodernismen, og interessant nok uttrykte han selv tidvis sterk kritikk mot samtidige postmodernister…

      Et vesentlig problem med forenklede kategorier, er at de krasjer med hermenetutikkens ideal. Den krever tross alt mer av oss. En seriøs hermeneutiker kan ikke bare hoppe inn i tredelingen positivisme, hermenetuikk, postmodernisme. Tvert imot: slike inndelinger bør anses som del av tekstleserens fordommer, som lett kan stille seg i veien for den som vil forstå det foucauldianske prosjektet på dets egne premisser.

      Jeg påstår at få utøver hermeneutisk lesning bedre enn Foucault, nettopp fordi han har mot til å tre inn i diskursene og problematisere dem på deres egne premisser. Nettopp derfor er hans 1979-analyse av nyliberalismen bedre enn masse nyliberalisme-tekster på 2000-tallet. Fordi sistnevnte ikke utøver seriøs hermeneutikk, men isteden henfaller til forenklet polemikk.

      Sånt gir grunnlag for å si at ja, hermenetuikkens kritikk av positivismen var veldig viktig – men dessverre gikk altfor mange hermeneutikere i lås, da de måtte forholde seg til en annen form for konstruktivisme enn den de selv forfektet.

    • En liten tilføyelse til gårsdagens kommentar: Jeg synes det er spennende at en leser forsøker å forstå meg – men; når vi forsøker å forstå hverandre, bør vi passe på at våre tolkninger formes av mer enn vår egen forforståelse…

      Min drivkraft er å belyse og skape vibrasjoner i det samfunnet jeg lever i. Tema som samfunnsforming og grønn transformasjon står sentralt her. Slik har jeg funnet et analytisk prosjekt, og definert en strategi for å analysere mitt tema.

      Hva slags posisjon dette gir meg i vitenskapsteorien og forskningsmetoden var viktig for meg på 1990-tallet, men er det ikke lenger. Men: det at jeg er diskurs- og makt/viten-analytiker, medfører ikke at jeg blir en «postmodernist», og det jeg gjør kan definitivt ikke kategoriseres som «relativisme».

      Jeg forstår nok ikke poenget med disse begrepene. Det jeg gjør er å analysere et utsnitt av virkeligheten – dvs å etablere kunnskap, eller sannhet, om den verden vi lever i. For å klare dette anvender jeg visse analyseredskaper, forankret i en gjennomtenkt analysestrategi.

      Det finnes ikke et snev av relativisme her. Derimot kan vi godt kalle det perspektivisme, dvs en (hermeneutisk) bevissthet om at jeg betrakter et utsnitt av virkeligheten fra en viss synsvinkel, og derfor belyser noe og ikke alt mulig annet.

  2. Jeg har lest, og latt det du skriver få synke.. Jeg synes ikke du svarer på det jeg skriver. Kanskje du ikke forstår? Mest av alt synes jeg bare du går i forsvar.

    Uansett så har jeg lyst til å spørre deg noen spørsmål: Hvor mange diskurser finnes egentlig? Hvis du vet hvor mange, har du da noen tanker om hvorvidt disse ulike diskursene faller inn i en helhet? I så fall, hva slags helhet?

    • Jeg setter pris på diskusjonen, Camilla, men: Når du plasserer mitt prosjekt i kategorier som er feil, må jeg nødvendigvis oppklare feilene. Dette er ikke «å gå i forsvar», men å bringe diskusjonen inn på et mer sant spor 🙂

      Min respons handler nok ikke om at jeg ikke forstår, men om at mitt prosjekt bør diskuteres innenfor en annen ramme. Selv om jeg er interessert i vitenskapsteori, metodologi og denslags, så er dette sekundære tema for meg. Min grunnleggende drivkraft, både som forsker og skribent, er ikke teoretisk men praktisk – forankret i det samfunnet jeg lever i, innrettet mot å forstå, formidle og skape diskusjon rundt de temaene som engasjerer meg.

      Plasserer vi oss der, blir det også forståelig hvorfor jeg ikke føler meg kallet til å ta ansvar for hva varierte postmodernister, relativister, transhumanister osv måtte tenke, si eller gjøre. De får svare for seg selv, så skal jeg svare for mitt prosjekt.

    • Ang spørsmålet om diskurser, deres antall og samspill, så har jeg drøftet dette inngående i Foucault-boka mi, spesielt i kapittel 4.

      Der illustrerer jeg med konkrete eksempler, f.eks den gang jeg erkjente at spørsmålet «Hvordan kan vi måle dette?» kunne forstås som et bærende utsagn i en kraftfull diskurs. Samtidig forklarer jeg i teoretisk-metodisk forstand hva jeg ser etter, når jeg analyserer noe som diskurs:

      «Diskursen er en praksis, noe vi deltar i, der objekter defineres, der forskjellige talemåter glir over i hverandre, der begreper fordeles og samspiller, og der strategiske muligheter oppstår. Utsagnene eksisterer ikke forut for eller utenfor alt dette, de oppstår snarere i og gjennom praksisene. Dette medfører at ingenting er forutbestemt til å bli et utsagn, og at ingenting er et utsagn i seg selv. Det er vi som forskere som må identifisere utsagnet. Vi må da se etter noe som er ‘virksomt’ i relasjon til noe mer enn seg selv. Noe som inngår i pågående forhandlinger og brytninger om virkelighetens beskaffenhet, og som gjør noe med denne virkeligheten.» (s.98)

      «En viktig teoretisk antagelse er at ingen utsagn står alene; tvert imot bør ethvert utsagn ses som eksisterende i relasjon til rekker av andre utsagn. Dette betyr at diskurser ikke kan antas å være entydige og objektivt avgrensbare. Snarere bør det diskursive feltet ses som en rekke koblinger, brytninger og grensedragninger – hvilket betyr at det til syvende og sist blir forskeren selv som må trekke en linje og si ‘innenfor her mener jeg utsagnene (i samspill med hverandre) kan kategoriseres som en diskurs’.» (s.101)

      Vi kan anta at en rekke ulike diskurser vil være virksomme til enhver tid. Hvor mange, hvordan de virker, om de veves sammen i en større helhet – alt dette er empiriske spørsmål (på samme måte som vi må inn i empirien for å kunne si noe om intensjoner, ideologier, kultur osv) som ikke kan gis noe teoretisk svar.

  3. Du avslutter dine kommentarer med følgende påstand: «Vi kan anta at en rekke ulike diskurser vil være virksomme til enhver tid. Hvor mange, hvordan de virker, om de veves sammen i en større helhet – alt dette er empiriske spørsmål (på samme måte som vi må inn i empirien for å kunne si noe om intensjoner, ideologier, kultur osv) som ikke kan gis noe teoretisk svar.»

    En god avslutning da jeg synes den oppsummerer kommentarene dine bra, og at din virkelighetsforståelse trer tydelig frem. Hvis jeg forstår deg rett så mener du at det finnes bare diskurser. Disse må vi stadig korrigere. Alt er i flux. Der er ingen konkrete rammer.
    I dine øyne er alt som skjer, til alle tider, helt naturlig? Det finnes ingen systemkrefter utover de som i øyeblikket er operative i diskursen?

    Vi er langt inne i relativismen allerede, tenker jeg med tungt hjerte. Eller dvs., diskurs-metoden du forfekter kan klart tenkes å inngå i en større ramme, men den vil/kan? du, og mange andre, ikke snakke om. Og heri ligger problemet slik jeg klart forstår det. Vi lever tross alt ikke i et anarkistisk samfunn.

    Når man unnlater å prate om denne rammen/ideologien, blir den unnvikelsen «lett» å forstå som årsak til det kaotiske og dramatiske mangfoldet vi erfarer i dag. Men hva mer er, og viktigere; det blir lett å tenke seg at mer mangfold hva tema og metode angår er et solid skritt frem mot manifestering av en transhumanistisk ideologi, og da som en naturlig etterfølger til rådende ideologi; Humanismen.

    Kort og godt; det eneste jeg klarer å tenke er at du slapp den vitenskaps-teoretiske ballen alt for raskt. Den bør stå primært – alltid. Ikke minst hvis vi ønsker å fylle det såkalte kunnskapssamfunnet med reflektert og bevisst innhold, diskutert på skikkelig demokratisk vis, som kan tjene mennesker og menneskeheten. En slik refleksjon/diskusjon er så å si fullstendig fraværende i dag, mye takket være det at positivismestriden ble lagt død for ca 20 år siden. Men det er altså fullt mulig å vekke den til live igjen, håper jeg da..

    • Jeg må nok enda en gang si, Camilla, at siden du startet denne diskusjonen med å framheve hermeneutikken, forventer jeg at du forsøker å *utøve hermeneutikk* når du leser mine ord. For det gjør du ikke. Du utfordrer meg til å utdype mitt prosjekt, men når jeg forsøker å oppklare, møter du det med å redusere mine ord til dine fordommer. Det synes jeg du burde slutte med.

      Hvor sier jeg at det bare finnes diskurser? Svaret er enkelt: Det har jeg aldri sagt, for det mener jeg overhode ikke. Hva om du hadde bedt meg si noe om hva jeg legger i struktur, system, ideologi osv. Ville du da også påstå at jeg kun er opptatt av det begrepet du nettopp ba meg forklare?

      Hva mener du egentlig med relativisme her? Som diskursanalytiker identifiserer jeg et utsnitt av virkeligheten, og skaper kunnskap om dette utsnittet. Det er sånn vitenskap fungerer. Du mener vel ikke at det skal være forbud mot å skape kunnskap om prosesser der virkelighet formes?

      Jeg har aldri skrevet om transhumanisme, men leser du min bok «Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn» vil du møte et økologisk fundert livssyn som er fjernt fra hva de fleste transhumanister står for. Eventuelt kapitlet «Hva er bærekraft?» i Cappelen Damms nye lærebok for 8. klasse, der jeg formidler kunnskap og forståelse av hva bærekraft betyr og hvordan det kan oppnås.

      Vel, du sier at du står opp for kunnskapssamfunnet og den demokratiske diskusjonen, men da må du starte med å leve opp til dine egne krav. Din lesing av mine ord er det motsatte av å utøve hermeneutikk. Du lar i altfor stor grad din forforståelse og fordommer stille seg i veien, slik at den du diskuterer med reduseres til en stråmann. Det er ikke noe fruktbart utgangspunkt for dialog.

      Kanskje du trenger å fokusere litt mindre på vitenskapsteorien, og heller tenke over hva som skal til for å utøve i praksis det teorien forteller deg?

    • I boka Fra evig vekst til grønn politikk sier jeg at ideologier gir et helhetsbilde av hvordan verden er og hvordan den bør bli (s.17). Jeg henviser til en definisjon som sier at ideologibegrepet bør reserveres til politiske prosjekter som «i) gir en definerbar beskrivelse av nåtiden, ii) skisserer en tydelig visjon for framtiden samt iii) angir et program for bevegelse fra nåtiden til framtiden» (s. 123) – og sier at dette betyr at ideologier gir folk «et sett med begreper, kategorier, bilder og ideer», som gir mening til verden, definerer hva som er viktig og bidrar til å forme prosjekter og iverksette handlinger (s. 143).

      Også system-ordet brukes aktivt i mine bøker, i ulike varianter, f.eks statssystemet, det økonomiske systemet, det politiske systemet, det økologiske systemet, et planøkonomisk system, et liberalistisk system, styringssystemer, anbudssystem osv. I blogginnlegget Systemendring skriver jeg: «Et ‘system’ kan beskrives som en helhet av enkeltdeler som fungerer i samspill med hverandre. Verden rommer en rekke ulike systemer … I august kommer min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Den handler om systemer som endres, langs en vei der Norge beveget seg først inn i en sosialdemokratisk og deretter nyliberal orden.»

  4. Ja altså, nå er jeg ikke veldig motivert for å si noe mere…

    Jeg tror du skal lete lenge etter en som har forsøkt å forstå hva du sier mer enn meg, og jeg har kommentert dine tekster ganske ofte. Når kommenterte du noe av det jeg har skrevet? Aldri.
    I det hele tatt har jeg hele livet forsøkt så godt jeg har kunnet å forstå hva andre tenker, (jeg er tross alt kvinne). Ikke minst har jeg forsøkt å forstå hva folk i akademia sier – og i media. Jeg har til og med reist jorden rundt og bodd i mange land for best å kunne forstå ulike virkelighetsforståelser, noe som jeg vil tro har hjulpet meg ganske greit i forhold til å se på Norge og Vesten utenifra.

    Det som i alle fall er helt sikkert er at du ikke sier noe nytt. Og skal vi få til bærekraftige endringer for menneskeheten (ikke bare naturen), så tenker i alle fall jeg at vi må tenke nytt. Og for å klare å tenke nytt må vi forstå premissene som ligger til grunn for utviklingen av vårt moderne samfunn. Vi må erkjenne at vi lever innenfor en ideologi som legger sterke føringer på hvordan vi lever våre liv. Denne ideologien må diskuteres. Premissene er alt annet enn i stadig endring. De ligger der fast. Se gjerne: http://ckfadum.blogspot.com/2018/04/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

    Jeg gir meg her. Takk for praten.

    • Jeg beklager at denne diskusjonen ikke ble den mest fruktbare. Men om en ønsker å forstå en annens prosjekt, bør en vel helst unngå å putte vedkommende inn i snevre kategorier som relativisme, postmodernisme osv.

      Det er mulig jeg ikke sier noe nytt, det har heller aldri vært min ambisjon. Mitt prosjekt er å klargjøre, og for å gjøre det inntar jeg en elementær vitenskapelig posisjon:

      1) Erkjenne at den samfunnsmessige virkeligheten er kompleks, med mange nivåer, faktorer, prosesser og mønstre, som umulig kan gripes i deres totalitet.
      2) Identifisere hva vi ønsker å si noe om, og dermed også hva vi ikke skal forske på i den aktuelle studien. Å være bevisst skillet mellom hva vi ser & ikke ser på, er kjempeviktig i all seriøs forskning.
      3) Hente inn begreper, perspektiver, metoder som kan benyttes til å belyse det vi vil undersøke.

      Det kan virke som om du oppfatter dette som relativisme, men i så fall er all forskning relativistisk. Inklusive boka du omtaler i linken, Espen Schaannings «Til alle barns beste?».

      Han er forresten foucauldianer, akkurat som meg – og en av de personene i Norge som har betydd mest for min analytiske posisjon. Ja, mer enn det, for i kap 11 i min nyeste bok gjengir jeg en rekke momenter fra Schaannings bok. Fordi hans blikk på verden langt på vei overlapper med mitt.

      Du sier «vi lever innenfor en ideologi som legger sterke føringer på hvordan vi lever våre liv». Ja, det er jo dét mine bøker handler om – med den bittelille nyansen at jeg på forskningens steg 3 har valgt å bruke begrepene diskurs og viten/makt-anordninger framfor ideologi.

      Hvilket er det samme som Schaanning gjør, bare at han skriver uten å henvise til Foucaults analytiske begreper. Smart gjort av han, så blir han ikke mistenkt for å være en postmodernist som snikinnfører transhumanisme 😉

      Jeg tror egentlig hele diskusjonen vår er verdt å smile litt oppgitt av, for til syvende og sist handler det åpenbart bare om ord. Men en blir nå alltid litt klokere av å la ord brynes mot hverandre, så takk for praten til deg også.

Legg igjen en kommentar til Camilla Fadum Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s