Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?

Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.

I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.

Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.

Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer.

Liberalismen som styringskunst

Agora behandler primært Foucaults 1979-forelesninger. I min artikkel er også 1978-forelsningene inkludert. Dette gjør det tydeligere at analysen av nyliberale styringsteknikker inngår i en mer omfattende analyse av den moderne styringskunstens etablering og spredning. Poenget er ikke å gi noen fullstendig avklaring av nyliberalismen, men derimot å klargjøre en vending i styringskunstens historie. Denne vendingen belyses som en teknisk justering, der markeder, humankapital og konkurranse på variert vis utvider og justerer maktens virkemåte.

Om vi starter med forelesningsrekken våren 1978 – Security, Territory, Population – beveger Foucault seg innom et vidt felt, berører varierte tema og belyser hvordan ulike krefter og motkrefter brynes mot hverandre. Trådene strekkes tilbake til østlig-hebraiske tanker om hyrden og hans flokk (det å lede en multiplisitet i bevegelse framfor å herske over et territorium). Med tiden ble denne tankefiguren gjort virksom i den kristne kirken, forankret i et omfattende apparat for daglig ledelse av mennesker. Både dåpen, konfirmasjonen, nattverden og skriftemålet sikret berøring med hvert enkelt individ, på et vis som også formet samfunnslivet som helhet. Båndet mellom ovenfra og nedenfra etableres og utøves her gjennom pastorale teknikker for kommunikasjon, utveksling, veiledning og intervensjon. Foucault sier at var det historisk unike ved den pastorale makten lå i dens individualiserende preg – der den troende ble ledet gjennom å bekjenne sine innerste sannheter.

Tesen er at denne styringskunsten med tiden fløt inn i staten og ble en avgjørende komponent i formingen av menneskenes liv. På vei mot det moderne samfunnet erkjente stadig flere at statens makt ikke bare favner et geografisk territorium og et antall individer/familier. Mellom disse to nivåene kiler et tredje nivå seg inn, det vi i dag med selvfølgelighet omtaler som befolkningen og samfunnslivet.

Dette nivået – en multiplisitet preget av komplekse, foranderlige prosesser og mønstre – kunne ikke ivaretas, mobiliseres og ledes uten at en først utviklet mer avanserte styringsteknikker. I dette vokste en ny tanke fram: De fysiske, økonomiske og sosiale elementene som omgir individene, utgjør en ramme eller et miljø. Ved forme dette miljøet på strategisk vis, kunne en bidra til at befolkningens potensiale ble stimulert, forøket og nyttiggjort. Denne tanken tok form tidlig, og den har siden vært med oss, i varierte politiske debatter i ulike land gjennom 100-200 år.

Det vi ser konturene av her, er hvordan det i refleksjonen over styringens praksis oppstår en forskyvning – fra en sentralmakt som styrer gjennom lover og regler, via administrative ordninger preget av disiplinære maktteknikker, til en mer dynamisk virkelighet kanalisert gjennom ordninger for selvregulering. Med tiden har disse nivåene kommet til å samspille på intrikat vis, men den dynamiske selvreguleringen har over tid vokst fram som styringskunstens viktigste siktemål.

Liberalismen oppsto som del av denne tenkningen, forankret i en idé om at en måtte begrense statens styringsvilje. Spesielt ble det framhevet at økonomien må forstås hinsides staten, og derfor skilles ut som et eget, frittstående felt. Tanken var at ved å frigjøre markedsdynamikken fra politiske inngrep, ville den virke i henhold til sin natur – og dermed fungere som et økonomisk sannhetsfelt, som fortalte makthaverne om de styrte bra eller dårlig.

Ifølge Foucault var liberalismens styringsblikk i hele sitt vesen innrettet mot sirkulasjon og ekspansjon, med det å la ting skje som grunnfigur. Framfor å styre direkte, ble vekten lagt på å forme den rammen varierte handlinger utspilte seg innenfor. Styringskunstens grunnleggende oppgave handlet om å sikre økonomiens egendynamikk og selvoppholdelse – der styringsgrepene kontinuerlig ble tilpasset virkelighetens omskiftelige krefter og motkrefter.

Gjennom dette blikket på liberalismen som en distinkt styringsform, innrettet mot å utvinne befolkningens ressurser og krefter, etablerer Michel Foucault ny innsikt om det moderne samfunnets funksjonsmåte. Året etter, i 1979, hopper han hundre år fram i tid – med sikte på å belyse nyliberalismen som en forskyvning i styringskunstens og samfunnsformingens historie.

Den nyliberale vendingen

Nyliberalismens bidrag til moderne samfunnsforming kan beskrives som et forsøk på å modellere utøvelsen av politisk makt gjennom markedsøkonomiens formelle prinsipper. Det er mange som mister dette poenget. Isteden sier de at staten slapp markedet fram, eller at markedet erobret staten. Foucaults analytiske poeng er mer intrikat enn som så, nemlig at det etableres en nyliberal stat/marked-symbiose. De som tviholder på at «stat» og «marked» er to helt atskilte kategorier, vil ikke forstå analysen av den nyliberale vendingen.

Etter andre verdenskrig, i en fase der den tyske statsmakten måtte gis ny legitimitet, oppsto en viktig tankeforskyvning. Der liberalister på 1800 tallet var opptatt av at den sterke staten måtte gi markedet mer frirom, søker de tyske ordoliberalistene å vise hvordan økonomiens mekanismer kunne danne basis for statens funksjonsmåte. I denne tanken forstås ikke staten som en fast og gitt størrelse. Snarere framtrer den som en permanent tilblivelse, formet gjennom kontinuerlig impulser fra økonomien via befolkningen til statssystemet.

Dette høres kanskje uskyldig ut, men Foucault betrakter dette som en radikal hendelse i styringskunstens historie, som forskyver hvordan styringen tenkes og praktiseres.

Den nyliberale kritikken rettes i to retninger. På den ene siden puttes proteksjonisme, planøkonomi, sosialliberalisme, nasjonalsosialisme og New Deal i en felles kategori, fordi disse ifølge nyliberalistene ikke forstår hvor viktig det er at markedsmekanismene (og da spesielt konkurransen) får fungere som statens og samfunnslivets regulerende prinsipp.

På den andre siden stemples 1800-tallets økonomiske liberalisme som naiv. Økonomien forstås ikke lenger som et naturlige fenomen som oppstår av seg selv og helst bør slippes fri. Snarere betraktes konkurransen som en «formell mekanisme», noe vi må løfte fram, bringe på plass, spre utover samfunnskroppen og vedlikeholde (f.eks gjennom å innføre anbud på flest mulig felt). Dermed er døra blitt åpnet for at styringspraksis og markedsøkonomi kan veves så mye inn i hverandre, at en ikke uten videre kan si hvor det ene slutter og det andre begynner.

Foucault sier at der klassisk liberalisme søkte etter grensen mellom handling og ikke-handling, mellom inngripen og ikke inngripen, mellom å berøre og ikke berøre – framstår nyliberalismens problem som et mer progressivt spørsmål om hvordan en berører, hvordan en griper inn, hvordan en handler. En bør aktivt forme både betingelsene for markedet og de mer generelle rammene rundt økonomien. Så lenge en ikke berører de økonomiske mekanismene i seg selv, er reguleringer både akseptabelt og nødvendig.

I prinsippet kan derfor de nyliberale styringsintervensjoner være like intense, hyppige, aktive og kontinuerlige som i det sosialdemokratiske samfunnet. Styringens oppgave er imidlertid en annen, nemlig å forme, revidere, justere og tilpasse rammene rundt våre økonomiske handlinger – hele veien med sikte på å etablere, understøtte, utbre og styrke konkurransemekanismen.

Siktemålet blir at flest mulig handlinger forankres i homo economicus, forstått som produserende og konkurrerende foretak eller entreprenører. Premisset er at hver og en settes i stand til å fungere som forbrukere og risikotakere i det økonomiske spillet. På dette viset forankres de nyliberale grepene i en gjennomført individualisering av enhver aktør. De friksjonsflatene mellom ulike aktører som vil oppstå, skal ikke løses gjennom direkte politisk styring, men via et velformet juridisk rammeverk.

Det vi ser konturene av her er ingen spontan, naturlig orden. Snarere er det en progressiv, økonomisk-juridisk orden – med konkurransen som regulerende prinsipp, og der spillets regler kontinuerlig vurderes, revideres eller gjenskapes, for å sikre vedvarende nyttemaksimering.

Som nevnt utviklet en viktig gren av nyliberalismen seg i etterkrigstidens Tyskland. Beslektede linjer tok form i USA, forankret i en tanke om at New Deal, keynesianisme og tiltak for å motvirke segregering og sosial ulikhet, brøt med The American Way. I forsøket på å forme et nyliberalt alternativ, ble vekten lagt på mennesket som aktivt subjekt. En la til grunn at vi alle – som individer – befinner oss i stadig nye situasjoner, der begrensede midler skal fordeles til alternative mål. De kalkulasjonene dette krever av oss, ble framhevet som selve nøkkelen til det å forstå hvordan økonomien fungerer.

Relatert til dette ble begrepet «kapital» utvidet, slik at det kunne favne alt som bidrar til framtidig inntekt. Arbeiderens egenskaper og ferdigheter så vel som selve arbeidet var fra nå av en kapitalform – noe vi bør, ja til syvende og sist har en plikt til å investere i, slik at vi kan skape en bedre framtid.

Der den klassiske økonomien betraktet homo economicus som en aktør som søkte å tilfredsstille sine behov via bytterelasjoner, er det nå en mer aktiv entreprenør som framheves, et foretak som er sin egen kapital, en produsent som sikrer sin egen inntjening. Den subjektposisjonen vi føres inn i, som foretak eller entreprenører, anses fra nå som samfunnets grunnelement.

I dette tankesporet blir begrepet «humankapital» viktig, med fokus på hvordan kapitalen kan etableres, formes og utvikles. Det ligger med andre ord en normativ føring eller tvang her: Som foretak forventes vi å aktivt forme oss selv, våre egenskaper, ferdigheter og kompetanse – kort sagt omgjøre det vi er og det vi kan bli til en kapitalform.

Den amerikanske nyliberalismen framsto ifølge Foucault som mer entydig i sitt fokus enn den europeiske. Vekten lå på å utvikle et økonomisk forståelses- og fortolkningsprinsipp som kunne favne livet og samfunnet i generell forstand, fra individuell atferd til sosiale relasjoner. En så for seg at alle mulige handlinger kunne filtreres gjennom nyttekalkulasjoner, fra familieliv til kriminalitet. Dette betyr ikke at nyliberalerne reduserte mennesket til homo economicus. Det handlet mer om at en ville legge en viss tolkningsnøkkel i bunn når nye styringsgrep ble formet og iverksatt, med sikte på å gjøre individene styrbare (eller «governmentalizable») via subtile styringsteknikker.

Samtidig la en til grunn at en via økonomiens indikatorer burde teste enhver styringshandling, for å avgjøre om den var gyldig eller feilslått. Der 1800-tallets liberalisme krevde at regjeringen skulle respektere laissez-faire, er det vi her ser konturene av en ikke-la-det-flyte-styring, der markedet opphøyes til et instrument som via «empirisk evidens» angir hvordan politikken skal og ikke skal gripe inn. Slik kan politikken utsettes for en kontinuerlig kritikk, forankret i markedsmekanismens sannhetsproduksjon – der empiriske målinger og vurderinger sikrer at styringshandlingene hele tiden tilpasses markedets beste.

Agoras nyskrevne tekster

Det du nå har lest er et konsentrat basert på to kapitler i Sosialdemokrati versus nyliberalisme (der jeg bruker Foucaults forelesninger som springbrett til en analyse av norsk samfunnsforming gjennom 200 år).

Uansett hvordan et så omfattende materiale gjenfortelles, må vi begrense oss og velge hva vi vektlegger. Dette får betydning når ulike akademikere gir hver sin framstilling av Foucaults ord. Elementene som løftes fram, og måten de framstilles på, varierer.

Nettopp derfor leste jeg Agora 3-4 2020 med stor glede. I fem nyskrevne tekster ble 1979-forelesningene gjenfortalt, med mye overlapp, men også med interessante variasjoner. Derfor vil jeg nå kort presentere og problematisere bidragene til mine kolleger (anbefaler selvsagt at alle leser Agora, da vil nyanserikdommen tre tydeligere fram).

Agora 1: Arne Johan Vetlesen

La oss starte med Arne Johan Vetlesen, som slår fast at han ikke er Foucault-spesialist. Fordelen med å komme utenfra, er at han tar seg tid til en mer grundig, detaljert gjennomgang enn vi andre. Det gjør han på flott og etterrettelig vis.

Men så skjer det noe, i det han beveger seg fra gjenfortelling til vurdering. Da blir det mer synlig at Vetlesen står på utsiden av det analytiske universet. Som nevnt er ikke Foucaults studieobjekt nyliberalismen i seg selv, men derimot den nyliberale vendingen som en hendelse innenfor den moderne styringskunstens historie – og dette gjør han fra innsiden av den strømningen han analyser, uten å vurdere diskursene og praksisene opp mot noen ytre, faste målestokker.

Vetlesen griper nok ikke helt dette analytiske blikket. Vi ser dette når han påstår at det er et strikt skille mellom teori og praksis, mellom ideer og konsekvenser i Foucaults analyse. Nei, dette stemmer ikke, det er ingen ren idéanalyse vi står overfor. Det er diskursive praksiser som belyses, der det nettopp er de virkelighetsformende effektene som er det viktige (dette poenget vektlegges i min introduksjonsbok til Foucault, så les gjerne den).

Et annet sted sier Vetlesen at Homo Economicus, forstått som en som forfølger sine interesser, framstilles «på en forbausende ahistorisk måte». Den kritikken forstår jeg ikke. Det Foucault gjør er å belyse hvordan styringskunstens historie får en ny vending gjennom etableringen av liberale styringsteknologier, der en vektlegger at styringen må skje via interessene. Både Homo Economicus og jakten på å tilfredsstille økonomiske interesser blir her elementer som må etableres for at den liberale styringsteknologien skal kunne fungere. Dette blir mye mer forståelig om en tar seg tid til å lese også 1978-forelesningene, om styringskunstens langstrakte historie forut for dens liberale og deretter nyliberale vending.

Vetlesen har rett i at det sosio-politiske feltet er fraværende i forelesningsrekken om nyliberalismen. Men dette skyldes nok primært at vi befinner oss i 1979. Joda, den nyliberale vendingen var i gang, men den store akselerasjonen kom likevel gjennom 1980- og 1990-tallet. Først da spredte de nye styringsteknikkene seg utover landskapet, ble kalibrert på variert vis – og fikk kraft til å transformere også norsk virkelighet. Å studere dette på en fullgod måte krever selvsagt mer enn å lese Foucault. Eller, med litt andre ord: Det vil ikke være i Foucaults ånd å tenke at det han sa i 1979 skulle kunne gi oss svarene på ståa i 2020. Det er vi andre som må gjøre jobben, hvis vi vil forlenge analysen fram mot vår tid.

Agora 2: Knut Ove Eliassen

Der Vetlesen omtaler seg selv som en outsider, kan Knut Ove Eliassen beskrives som en nestor i det norske Foucault-landskapet. Eliassens tekster er krevende, de forutsetter på et vis at leseren er bevandret i landskapet. For meg, med 25 års fartstid, er de veldig lærerike og klargjørende.

Dette gjelder også bidraget til Agora. Artikkelen vandrer i et for meg kjent landskap, men den klarer å framvise det teoretiske anslaget på måter som får meg til å tenke «ah, selvsagt, sånn er det».

Likevel er det nok også her noen steder der jeg tenker at framstillingen kan problematiseres. For eksempel når det sies at den nyliberale kritikken mot keynesianismen handlet om at aktive styringsinngrep forstyrret markedets «naturlige dynamikk».

Det er ordet «naturlig» jeg stusser litt på her, for: Er ikke det nye med nyliberalismen at en distanserer seg fra den klassiske liberalismens vekt på økonomien som en slags natur som vernes? Som nevnt betraktet nyliberalerne snarere markedsdynamikken som noe som må frambringes gjennom juridiske ordninger osv. Markedet skulle ikke bare beskyttes, det måtte skapes og spres utover samfunnskroppen. Den dynamikken som slik gjøres virksom, og som for all del ikke må berøres direkte, betraktes ikke lenger som «natur», men snarere som en formell dynamikk.

Denne nyansen er viktig for å forstå det spesifikke ved nyliberal styringskunst og hvordan den fungerer – og; dette kommer tydelig fram senere i artikkelen, i framstillingen av marked, konkurranse og humankapital som nøkkeltermer i det nyliberale landskapet.

På veien er det likevel et viktig poeng jeg savner tematisering av. For å sitere fra min Agora-artikkel, så er et grunnpoeng hos Foucault at nyliberalistene «forsøker å modellere utøvelsen av politisk makt gjennom markedsøkonomiens formelle prinsipper», samt at «den formen for økonomisk kalkulasjon som bare eksisterer gjennom markedsbasert konkurranse, bør gjøres virksom på flest mulig felt».

Kristin Asdal berører det samme når hun sier: «Å adoptere det frie markedet som organiserende og regulerende prinsipp for staten: en stat under overvåking av markedet snarere enn et marked under overvåking av staten. Markedet blir modell for samfunnet og for staten.»

Det handler med andre ord ikke bare om hvordan staten forholder seg til markedet, men mer radikalt om at staten, politikken og samfunnslivet bør formes i økonomiens bilde og rettledes av markedsmekanismenes funksjonsmåte. Jeg har alt omtalt dette som en stat/marked-vev, der en søker å oppheve det skillet mellom stat og marked som både sosialisme og klassisk liberalisme opererer med.

Agora 3: Sigurd Oppegaard

Herfra kan vi bevege oss videre til Sigurd Oppegaard, som framfor å forankre seg i bare Foucaults analyse av nyliberalisme, isteden sammenligner med Deleuzes teori om kontrollsamfunnet.

For meg, som ikke har fordypet meg i sistnevnte, var dette spennende og instruktivt. Oppegaard får fram forskjellen på «disiplinær makt» og en maktform som ikke handler om disiplinering, men om å stimulere oss mennesker til dynamiske handlinger – innrettet mot å øke vår humankapital og iverksette oss selv som nyttemaksimerende foretak. Dette poenget har jeg alt framhevet, men: Gjennom at Foucault ses i relieff mot Deleuze, åpner Oppegaards tekst for nye refleksjoner. Sånt liker jeg ja.

Men også her må jeg bare kverulere litt. Oppegaard velger å oversette «gouvernmentalité» til styringsrasjonalitet. Problemet her er at det franske begrepet, på engelsk «governmentality», er et ordspill som vever to ulike ord sammen. Det er skapt for å fange inn en praksis, noe vi gjør, når vi deltar i refleksjoner over og forming av intrikate styringsgrep (for eksempel tellekanter i akademia, eller klimakvoter i miljøfeltet).

Det finnes ingen god norsk oversettelse av begrepet, men kanskje vi kan fange inn mye via ordtriaden styringsrasjonalitet, styringskunst og styringsteknologi? Jeg tenderer mest til å bruke ordet i midten. På linje med malekunsten, betinger styringskunsten ikke bare tenkning og refleksjon, men også redskaper og teknikker. Slik introduseres vi får en verden som ikke skiller viten og makt, refleksjon og praksis – men isteden favner begge sider, i gjensidig brytning, utveksling og symbiose med hverandre. Det å gripe dette poenget, er avgjørende for å forstå Foucaults analytiske blikk.

Så vil jeg samtidig si at dersom en primært leser nyliberalisme-forelesningene, kan det være god grunn til å tenke at dette handler mest om tankestil, refleksjoner, begrepsdannelse og viten om det å styre på en god måte – det vil si noe som utvilsomt høres ut som en rasjonalitetsform. De mer praktiske og tekniske aspektene ved styringskunsten kommer vesentlig bedre fram i 1978-forelesningene.

Agora 4: Kristin Asdal

Der de tre førstnevnte tekstene har hovedfokus på hva Foucault sier om styringskunsten i dens liberale og nyliberale form, anlegger Kristin Asdal i større grad et metodeperspektiv: Hva er det Foucault forsøker å oppnå, hva er hans forskningsstrategi, og hvordan går han fram for å gjøre sine analyser?

Denne vinklingen har jeg stor sans for. Den er i slekt med min introduksjonsbok til Foucault, og et stykke på vei er det egentlig det jeg også forsøker å gjøre i min Agora-tekst – f.eks når jeg slår fast at vi ikke kan anse Foucaults ord i 1979 som en sannhet om 2020, og at vi heller ikke kan anta at han ville sagt det samme i dag som han sa den gang da. Foucaults prosjekt handlet om å åpne samtiden for problematisering, ikke om å forutsi framtiden.

Det vi kan gjøre, er å reflektere over om de strømningene han identifiserte gjennom sine forelesninger, fortsatt er virksomme? Og i den grad de er det, kan vi spørre om de er «det samme» som den gang, eller har justert seg i nye retninger? Slik jeg tolker Kristin Asdal, sier hun at strømningene vedvarer, men i endret form. Med begrepet «innovasjonsøkonomi» forsøker hun å vise hva som er annerledes.

Jeg er litt usikker på om dette egentlig fanger inn noe nytt, eller om det snarere kan forstås som en åpenbar forlengelse av de nyliberale styringsrefleksjonene som Foucault belyste? I Agora-tekstene berører både Sigurd Oppegaard og jeg elementer som ligner det Asdal framhever – og, er ikke blikket på entreprenørpraksiser en direkte forlengelse av Foucaults analyse av begrepet humankapital og de praksisene som ble forløst rundt dette?

Samtidig finner jeg potensiale i Asdals begrepsutvikling, ikke minst fordi hun åpner en vei inn til vår felles interesse for miljøpolitikkens varierte praksiser og diskurser (et tema jeg har utforsket gjennom to bøker). Spesielt viktig her er såkalt økologisk modernisering – en grønn politisk strategi der økt miljøbevissthet ikke leder til radikale grep, men isteden inkorporeres i det eksisterende samfunnsmaskineriet. Her er åpenbart noe vesentlig endret siden Foucault holdt sine forelesninger i 1979. Det kan være at det her mer enn andre steder er skapt åpninger i retning av en justert styringskunst, der begrepet innovasjonsøkonomi kan vise seg analytisk fruktbart.

Agora-tekstene i relieff mot mitt prosjekt

Å lese Vetlesen, Eliassen, Oppegaard og Asdal forløste mange tanker om min egen artikkel. Burde jeg skrevet noe på annet vis? Svaret er ja. Hos mine kollegaer finner jeg sekvenser som beriker mitt blikk på og forståelse av governmentality-analysen og styringskunstens nyliberale vending. I dette ser jeg at også formuleringer i min artikkel kan kritiseres. Det velger jeg å se positivt på, for da har jeg jo lært noe nytt.

Med enda større alvor har jeg lest de andres tekster opp mot Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Er det noe som tilsier at jeg har trådt feil i boka mi? Nei, det tror jeg ikke. Men det at jeg har valgt å betrakte sosialdemokratiet som et ledd i styringskunstens historie, burde kanskje blitt drøftet mer inngående.

Foucault la nemlig til grunn at sosialistisk politikk manglet en governmentality-strategi. Det er litt uklart om denne kritikken favnet alle former for rød politisk tenkning, eller om det primært var en grensedragning mot venstreradikale strømninger.

Den liberale styringsrefleksjonen legger til grunn at virkelighetens komplekse dynamikk hele tiden glir unna vårt forsøk på å styre, og at vi derfor må forme styringsteknikker som tar høyde for at total styring er umulig. De som ikke anerkjenner dette, som isteden søker absolutte sannheter og faste oppskrifter, ramler på et vis utenfor de styringspraksisene Foucault søkte å analysere.

Noen vil sikkert si at dette gjelder også sosialdemokratiet. Men finner vi ikke her refleksjoner, praksiser og teknikker som forankres i møtet mellom styring ovenfra og impulser nedenfra? Etter krigen var nok det paternalistiske aspektet framtredende i Norge, men det var ikke totalt, og det rommet varierte former for «handlinger som virker på handlinger», aktører som ivaretok sine interesser og bevisste forsøk på å styre via menneskers selvforvaltning. Dette er betydningsfullt, fordi det tilsier at også sosialdemokratisk politikk kan analyseres opp mot den liberale styringskunstens historie.

Mitt prosjekt søker å vise hvordan Foucault kan brukes til å kritisere både sosialdemokratiets paternalistiske makt og nyliberalismens alternative maktform. Det ene hindrer ikke det andre. Hvilket bringer meg videre til den litt merkelige kritikken som ble rettet mot Foucault i november 2020.

Klassekampen, del 1: Arne Johan Vetlesen

Klassekampen presenterte Agora 3-4 2020 på flott og instruktivt vis den 19. november. Blant de tingene som løftes fram er skillet mellom liberalisme og nyliberalisme, verdien av å studere nyliberalismen som en praktisk styringsform – samt en presisering av at de som opererer med et absolutt skille mellom stat og marked, går glipp av noe vesentlig.

Dagen etter fikk dette oppslaget et tilsvar, gjennom en markant kritikk fra filosof Arne Johan Vetlesen. Her kan vi lese at Foucault gikk løs på staten, at han ikke så de politiske konsekvensene av nyliberalismen, og at det derfor er lite nytte av hans analyser i dag.

Du verden, tenkte nå jeg.

Jeg benekter selvsagt ikke at Foucault – gjennom sine analyser av den disiplinære maktens rigide inndelinger og normer, og av biomaktens normalfordelingskurver og tilhørende regulering av befolkningens liv – utfordret problematiske sider ved velferdsstatens maktpraksiser. Men, en slik kritikk var vel både legitim og høyst plausibel i hans samtid?

At etterkrigstidens maktformer rommet stor vilje til direkte intervensjon i samfunnslivet, mens de nyliberale styringsteknikkene i større grad er innrettet mot å styre indirekte og på avstand, er vel åpenbart korrekt? Det å erkjenne dette, betyr ikke at nyliberalismen fritas fra kritikk.

Det kan virke som om Vetlesen ikke helt forstår hvordan Foucault på linje med krabben vandrer sidelengs. Over tid belyses det samme fra stadig nye synsvinkler, med tilhørende åpning for å reformulere tidligere analyser inn i nye begrepsapparat.

Analysen av styringskunstens nyliberale vending handler her om hvordan alternative makt/viten-praksiser justerer og utvider maktens virkemåte. De nyliberale styringsteknikkene forstås ikke som maktfrie, men makten berører menneskene på annet vis – gjennom at vi føres inn i posisjoner som nyttemaksimerende subjekter, i et felt av frambragt (eller påtvunget) konkurranse.

Vetlesen påstår her at Foucaults analyse er et «reindyrket maktperspektiv», og det virker som om han her ser for seg en strukturelt forankret makt, som stråler ut fra et fast punkt. En slik framstilling blir feil. Det er relasjonene og det komplekse, gjensidige samspillet mellom maktteknikker, vitenspraksiser og subjektdannelse som studeres – uten at analysen ledes tilbake til én faktor.

Men joda, det er sant at Foucault ikke aktivt forsvarte velferdsstaten. Vi er alle barn av vår tid. Han levde i en tidsfase der kritikken mot en tilstivnet velferdsstat kom fra både venstre og høyre. Det var det god grunn til, noe jeg forhåpentligvis får fram i min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der spesielt kapittel 7 retter et kritisk søkelys mot sosialdemokratiets aktive vilje til å kna både samfunn og mennesker inn i sitt bilde.

Uansett, det vesentlige poenget her er at Foucault aldri sto stille. Han eksperimenterte med både synsvinkler og begreper, og var ikke drevet av noe behov for å bedrive total polemikk mot det han ikke likte – eller motsatt å lime seg fast til en antatt progressiv sannhet. Det er mulig dette skaper en avstand til Vetlesens posisjon, som medfører at han ikke helt klarer å gripe den foucauldianske analysestrategien?

For, et helt grunnleggende trekk ved Foucaults analyse er hans vilje til å problematisere fra innsiden. Skal en oppnå en slik form for problematisering, kan en ikke stille seg på utsiden med sine ferdigtygde begreper og hamre løs på det en vil rive ned. Tvert imot må en la seg føre med av diskursene, se hva de leder i retning av, for derved å åpne dem for en helt annen form for kritikk. En bør være litt modig for å gjennomføre analysen på det viset. En mer endimensjonal kritikk, utført fra utsidens trygge ståsted, krever mindre og framstår gjerne som mer kraftfull og slagferdig – men den blir ikke nødvendigvis mer sannferdig av den grunn.

Jeg skyter litt fra hofta her, men det skyldes at jeg er fryktelig lei av den formen for kritikk som sier «du er ikke bra nok, for du er ikke som oss». Det er altfor mye sånt i akademia, og jeg skulle virkelig ønske at det en gang kunne ta slutt. Det ville dog kreve at akademikere flest vist større vilje til å belyse andres analytiske prosjekter på dets egne premisser.

Klassekampen, del 2: Gabriel Rockhill

Bemerkningene ovenfor ble ikke mindre aktuelle den 22. november, da filosofen Gabriel Rockhill slo til med enda hardere kritikk. Ifølge han vendte Foucault det døve øret til de negative sidene ved nyliberalismen, og var intet mindre enn en «falsk radikal».

Det er ikke ofte akademiske ytringer får meg til å le, men denne gangen kunne jeg ikke avstå. Rockhill synliggjør et sentralt poeng fra min Agora-artikkel, nemlig at den vedvarende kampen om Foucaults sjel åpenbart aldri tar slutt. Gjennom 50-60 år har han blitt beskrevet som marxist, anti-marxist, anarkist, konservativ, nyliberalist og så videre. De varierte kategoriene blottlegger en sterk lyst til å putte ethvert forfatterskap i en bås – med tilhørende kritikk hvis en ikke skulle passe helt inn.

Mest av alt møter vi dette i et langvarig arbeid for å få Foucault til å passe inn i et marxistisk landskap. Jeg forstår ikke poenget. Er formålet å etablere en totalanalyse, der ulike varianter må tvinges inn i en større helhet? Eller handler det seg om et krav om politisk renhet, der tvetydige måter å betrakte, problematisere og framstille verden ikke kan aksepteres?

«Problemet med Foucault», påstår Rockhill, er at «han er blind for sentrale trekk ved den globale kapitalismen. Han ser helt bort fra elementer som imperialisme og kolonialisme, kjønnsforskjeller og klassekamp». Nei, han overser da ikke slike ting, men det å forankre seg for sterkt i én eller flere av disse faktorene, ville medføre at han ikke kunne gjennomføre de analysene han ønsket å gjøre.

Først av alt: Det er faktisk ikke slik at enhver interessant faktor skal tas med i enhver analyse. Den som sier sånt, avslører vel egentlig mest av alt et fravær av elementær, vitenskapelig metodeforståelse. Hvis jeg vil analysere visse sider ved dannelsen av vår moderne virkelighet, må jeg holde fokus på det jeg undersøker – og i dette må jeg også ha viljeskraft nok til å sette parentes rundt de faktorene som ikke favnes av analysen.

Noen klarer åpenbart ikke å tenke slik. Kanskje fordi de lever i den vrangforestilling at «det jeg mener er viktig, MÅ være viktig for alle». Jeg kunne jo like gjerne sagt det samme, til de som ikke klarer å analysere virkeligheten med foucauldiansk blikk. Er det ikke mer fruktbart å anerkjenne at ulike analytiske prosjekt favner ulike side ved virkeligheten? Det å se ulike analyser i relieff mot hverandre er selvsagt viktig og tidvis også fruktbart – men la oss slutte med sutring av typen «han overså jo de faktorene som JEG synes er viktigst».

Er det ikke bedre å la Donald Trump ta seg av sånne øvelser?

Rockhill følger opp med en påstand om at Foucault kun «dveler ved de ideologiske elementene ved nyliberalismen». Nei, dette stemmer jo ikke. Gjennom forelesningene i 1978 og 1979 studerer han den moderne styringskunsten, dens opphav, konstituering, effekter – og nyliberale vending. Det er ikke ideologi som er i fokus her, men refleksjoner-over-styring-i-praksis, der elementene forskyves og en ny konfigurasjon tar form. Rockhills ytringer tyder på at han ikke forstår hva Foucault analyserer. Ikke helt bra, når en påberoper seg å være ekspert på feltet.

Selvsagt(!) finnes det et stort mulighetsrom for å gjøre politiske, sosiologiske og psykologiske undersøkelser av hvilke effekter de nye styringsteknikkene hadde. Men hvor kom den fra, forestillingen om at det var Michel Foucault som skulle gjøre den jobben? Forfølger vi en slik tanke, blir vel implikasjonene at enhver forsker må gjøre alt, analysere virkeligheten på alle nivå, hvis ikke er han ikke god nok.

Jeg spør meg selv om kritikken preges av at den fremmes av filosofer? Der Foucault aktivt søke å gjøre en analyse av virksom diskurs og makt/viten-teknikker, fra diskursenes og anordningenes empiriske innside, er det filosofens privilegium å plukke litt herfra og derfra og føye det inn i sine refleksjoner. Krevende det også, men ikke på samme måte som for den som vil bedrive kritisk problematisering fra innsiden av virkelighetsformende praksiser/strømninger. Denne nyansen er viktig her. Foucault var kanskje filosof, men enda mer var han en empirisk orientert forsker som søkte å studere noe konkret og virksomt.

Det er ingen tvil om at forelesningene i 1978 var mer koblet opp mot sosio-materielle felt enn 1979-forelesningene. Men jeg, som i årevis har forsøkt å anvende Foucault i mine egne analytiske prosjekt, ser likevel ikke problemet. Det at Chile etter militærkuppet i 1972 iverksatte et storstilt privatiseringsprosjekt er interessant, men gir ikke en analyse av strømninger i Tyskland, Frankrike og USA mer verdi for den som vil forstå forskyvninger som etterhvert slo inn også i den norske virkeligheten?

Jeg blir oppgitt av de som krever at Foucault anno 1979 både burde avslørt nyliberalismen i dens totalitet, og formulert seg så entydig at vi i 2020 ikke trengte gjøre stort mer enn å repetere hans ord. En retorikk som peker i en slik retning, er vel et uttrykk for latskap? Foucault analyserte styringskunstens konstituering, spredning og effekter, inklusive dens nyliberale vending. Det er vi som må ta jobben med å studere den videre utviklingen, i de mer enn førti årene som har gått siden han holdt sine forelesninger.

Foucaults analytiske univers

Det at jeg velger å skyte fra hofta mot det jeg opplever som håpløs kritikk, betyr ikke at Foucault var ufeilbarlig. Selvsagt hadde han (som alle andre) et begrenset utsyn; selvsagt favnet ikke hans analyse alt; selvsagt finnes det problematiske sider der; selvsagt ser vi ting i dag som han kanskje kunne sett bedre den gang da. Problemet er at kritikken framføres som om sånt er en stor krise, som om Foucault enten må gi oss evigvarende sannheter eller forkastes. Å ytre seg på slik vis, sier nok mest om kritikerens tenkemåte.

I min innføringsbok til Foucaults analytiske univers, vektlegger jeg at vi bør avstå fra fristelsen til å søke etter en fast grunn, en uforanderlig essens av teoretisk-ideologiske tanker i hans forfatterskap. Det foucauldianske prosjektet kan ikke reduseres til verken entydig teori, fast begrepssett eller systematisk metode. Snarere møter vi en måte å betrakte verden, en måte å formulere spørsmål og søke svar – som gjør oss i stand til å utøve en særpreget, men fleksibel analysestrategi.

Jeg betrakter Foucaults tekster som en blanding av empirisk-analytiske intervensjoner og utkast til samtidsdiagnoser, snarere enn avsluttede verk med konsistente teorier og entydige konklusjoner. Det er ikke entydige, evigvarende formler som avdekkes gjennom hans bøker og forelesninger, men snarere midlertidige, formende strømninger og de formasjonene disse bidrar til å etablere.

Hans drivkraft synes å være preget av et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til verden vi lever i. For å etablere en problematisering av vår aktuelle samtid, med sikte på å utfordre og eventuelt overskride den i nye retninger, undersøkes sporene som har ledet fram til det vi gjør, sier og tenker – med tilhørende åpning for muligheten til å handle, snakke og tenke annerledes.

I governmentality-forelesningene er ikke blikket vendt mot en normering som framtvinger repetitive handlinger, og heller ikke en normaliseringsprosess som planmessig utnytter enhver ressurs. Isteden belyser Foucault en styringskunst som er innrettet mot å optimalisere samspillet mellom forskjeller, og der styringshandlingene retter seg mot spillereglene mer enn spillerne. I dette perspektivet framstår ikke frihet og styring som motsetninger. Snarere inngår de i symbiose med hverandre, ved at aktørenes frihet blir nivået styringen retter seg mot og søker å lede – på avstand, via indirekte styringsteknikker.

Analysen av nyliberalismen handler om å framvise hvordan en alternativ diskurs utvider og justerer maktens domene. Endringen framtrer via de instrumentene og teknikkene styringen kanaliseres gjennom – med den effekt at tidligere styringsteknologiers hang til å forby, straffe og framtvinge, suppleres med en makt som på subtilt vis søker å stimulere aktørene til å utøve sin valgfrihet langs et nyttemaksimerende spor. Disiplinens normering og befolkningsreguleringens normalitetsberegninger tones ned, og viljen til direkte intervensjon møter kritikk. Samtidig øker tendensen til å styre gjennom økonomiske mekanismer – hvorpå begreper som entreprenøraktivitet og humankapital signaliserer en styringskunst som bare kan lykkes i den grad hver og en tar ut sitt potensiale til det ytterste.

Som nevnt foreleste Foucault om nyliberalismen på et tidspunkt der dens tankeform hadde begynt å få et visst gjennomslag – men det var først gjennom 1980- og 1990-tallet den vant fram, vevde seg inn i konkrete styringsteknikker, og slik transformerte både samfunnet og de subjektposisjonene som stilles til rådighet for oss. Dette betyr at en analyse av nyliberale styringsteknikker ikke kan begrenses til hva Foucault sa, våren 1979. Isteden må vi ta spørsmålene, begrepene og refleksjonene med oss fram til vår egen tid, og anvende dem som instrumenter i vår egen analyse. Dette er hva jeg har gjort, i min bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme.