I årene rundt 2013 skrev jeg flere tekster om De Grønnes politiske profil. Så forlot jeg politikken, og ble en engasjert observatør gjennom åtte-ni år. Først i 2023 ble jeg igjen medlem, motivert av ønsket om å bygge den lokale felleslista Grønt Hemnes.

Så, helt sant: MDGs nasjonale programmer er ikke utforsket på tolv år. Isteden har jeg gitt ut tre bøker om grønn politikk og samfunnsutvikling. Å skrive bok er en intens prosess. En knar tankene sine, og utvikler et presist språk, der forfatterens ideer, ord og synsvinkler får utfolde seg.

Hvordan blir det da å vende tilbake til partifolden, gjennom å lese MDGs 2025-program? Vil jeg finne meg selv der, eller er jeg blitt en individualist, ute av takt med partiets kollektive tanker? Spørsmålene noteres ned, for jeg vil skrive mens jeg leser. Bli med meg inn i et landskap jeg en gang både belyste faglig og var aktiv deltaker i, og som jeg nå vil vende tilbake til.

Vår levende jord

Alle partiene har en basis, et utgangspunkt for sin politikk. MDG ble stiftet for å tale naturens sak, og for å utvikle en grønnere og mer bærekraftig natur/menneske-vev. Derfor starter et typisk MDG-program med planeten vår, med natur, miljø og klima. Partiets egenart ligger her.

Det er fortsatt sånn. Årets program innledes med en finstemt visjon om vår levende planet i 2045, som gir et målbilde vi kan jobbe i retning av.

Deretter realitetene. «Naturen og atmosfæren er menneskenes hjem og rammen for alt liv». Vi har klart å bli en trussel mot vår egen heim. Plast og miljøgifter spres over hele jordkloden. Naturen fragmenteres og bygges ned. Klimaendringene rammer de fattigste og svakeste.

Ansvaret skal ikke skyves over på andre land eller neste generasjon. Ansvaret er vi modne nok til å ta selv. Vi må ta innover oss naturmangfoldets betydning. Ressursene må gå i kretsløp. Vår påvirkning på klimaet må bremses. Energisystemet må bli fornybart, forutsigbart og arealeffektivt.

Der, i disse sekvensene, ligger grunnen til at jeg er medlem i MDG.

Jeg trenger egentlig ikke lese videre, men for sikkerhets skyld ser jeg gjennom forslagene til konkret politikk. Hvordan møter vi klimaendringene? Hvordan sikrer vi bedre forvaltning av naturen på land, i hav, fjorder og vassdrag? Hvilket tiltak trengs mot forurensing, plast og annet avfall? Hvordan kan vi sikre dyrevelferd? Hva skal til for å få en bra energipolitikk?

Det er ofte detaljene vi er uenige om. Hva er vi for, hva er vi mot? For meg er dette mindre viktig. Det som gjør meg til MDGer, er den dype seriøsiteten i møtet med naturen, i viljen til å skape en mer bærekraftig natur/menneske-vev. Jeg er MDGer på grunn av helheten, ikke detaljene.

Andre partier har tidvis sterke meninger om konkrete ting, men verken Rødt, SV, Venstre eller noen andre former politikken sin med naturmiljøet som startpunkt. Den nyansen er viktig, og altfor lett å overse, for de som henger seg opp i enkeltsaker.

Velferd hele livet

I kapittel 2 møter vi menneskene og vår sosiale bærekraft. Også her en visjon tjue år fram i tid, med en naiv og vakker grunntone. Jeg liker det, at MDG forsøker å si noe om et grønt idealsamfunn.

Velferd skapes gjennom både offentlige tilbud og et levende lokalsamfunn. Denne doble tanken har lange spor i den grønne politikken – der solidaritet er et honnørord, der viljen til sosial og økonomisk utjevning er helt grunnleggende, og der bidrag fra oss alle er en sosial kraft som tas på alvor.

Det er naturlig for et grønt parti å løfte inkludering og kamp mot fattigdom som kampsak. «Små forskjeller bevarer tilliten mellom folk og viljen til å slutte opp om felles løsninger», kan vi lese. «Det bør bli enklere å bidra samtidig som man mottar hjelp.» Systemene skal være menneskevennlige.

Ordene avspeiler en genuin og sterk vilje til å ta vare på folk, og samtidig gi alle mulighet til å delta og bidra på variert vis. Derfor snakkes det om sosial boligpolitikk, om arbeidets og fritidens verdi, om å slippe til de eldre som ressurs, om inkludering og det å unngå utenforskap.

Jeg er veldig fornøyd med det som skrives om oppvekst, barnehage og skole. Barn skal få være barn, ikke presses inn i vekstpolitikkens snevre spor. Vi må bli flinkere til å verdsette variasjon, og løfte de praktiske fagene: «La praktisk læring, fysisk aktivitet, lek, frilek og utendørs utforsking få en større plass i grunnskolen.» Bra!

Derfra går veien til helse og omsorg. Helse reduseres ikke til en individuell greie, men kobles til gode samfunn, til ren luft, rent vann og mat fra hav og jord. Grønn politikk er god på helhetstenkning. At MDG på alle velferdsfelt ønsker mindre rapportering og kontroll, og mer tillit til de som utfører jobben, er som det skal være.

Verdiskaping som varer

MDGs fargespekter er vakkert. Natur-, miljø- og klimafargen er dypgrønn. På sosial bærekraft, velferd og omfordeling er det rødgrønt – mens næringsutvikling har et blågrønt skjær, med tiltro til gründere og innovative småbedrifter. For meg er dette en perfekt kombinasjon. SV og Venstre har mye bra i politikken sin, men helheten blir enten for rød eller for blå. Grønn fleksibilitet er mer i min ånd.

Det er derfor med spenning jeg leser programets tredje kapittel, om økonomi, næringsliv og verdiskaping. Også her får vi en visjon for 2045. Det handler om et Norge med delingstjenester, sirkulære verdikjeder, holdbare produkter og mer satsning på gjenbruk, reparasjon og redesign – i et samfunn der håndverksyrkene har fått en ny vår.

Naturens tålegrenser er økonomiens ramme. Vi kommer ikke i mål med ensidig satsning på elbiler og grønn industri. Det vi trenger går dypere, en ta-vare-på-økonomi, der vi kommer oss forbi forbrukssamfunnets bruk og kast.

Som forfatter har jeg skrevet om å utvikle en grønn styringskunst, der politiske verktøy kalibreres på et vis som stimulerer bærekraftige, sirkulære løsninger. I dag er altfor mange styringsinstrumenter formet i vekstens tjeneste, selv når det går på bekostning av livsgrunnlaget vårt. Vi trenger en annen innretning på både økonomien og samfunnsutviklingen.

Ikke les dette som om MDG vil fikse alt via politiske vedtak. Vel så viktig er det med forankring i kulturelle verdier og innovative næringsaktører. Vi finner spor her av både av konservatisme (vi må ta vare på det vi har) og venstreliberalisme (retningen bør være tydelig, men omstillingen må få utfolde seg via varierte, myldrende aktiviteter).

En grønn kompetansereform er viktig, slik at vi får et arbeidsliv som kan bygge en grønn og bedre framtid. De praktiske yrkene må få mer verdi. Kretsløpsbasert matproduksjon basert på norske fôr- og beiteressurser og lokal omsetning framheves. Samtidig ønskes det en styrt utfasing av olje- og gassvirksomheten. Tanken er at dette vil forløse nytenkning og innovasjon; framfor å bli hengende etter, bør vi bruke ressursene våre til å ligge i front av utviklingen.

Det er ikke sånn at jeg er enig i ett og alt som står i programmet – men den helhetlige forankringen i en sirkulær økonomi, med rom for småbedrifter, med vekt på gjenbruk og godt håndverk, og med bærekraftige løsninger for fiskeri, jordbruk, oppdrett og skogbruk, er på lag med mine tanker.

Demokrati for alle

De tre første kapitlene har favnet både økologisk, sosial og økonomisk bærekraft. I kapittel 4 utdypes den sosiale bærekraften, med mangfold, muligheter og deltakelse i samfunnslivet – inkludert et levende lokaldemokrati og en offentlig debattkultur, basert på tillit og med rom for uenighet.  

Alt dette er sosialliberale verdier, som helt siden 1800-tallet har formet det norske samfunnet, men som vi ikke kan ta for gitt – for: det er sterke krefter i verden som vil rive dem ned.

MDG jobber for likestilling og selvbestemmelse, står opp mot rasisme og funksjonsbasert diskriminering, og fremmer både kjønns-, relasjons- og seksualitetsmangfold. Videre vil partiet utvikle demokratiet, sikre rammer rundt digitalisering og kunstig intelligens, medier og offentlighet, ivareta rettsstat og menneskerettigheter, politi og kriminalomsorg, urfolk, minoriteter og språklig mangfold.

Mye av dette omtales også i andre partiers program – men: jeg ser en tydelig grønn tenkemåte her, i hva som løftes fram, og hvordan det sys sammen til en helhet.

Livskraftige lokalsamfunn

Vekten på levende lokalsamfunn gir enda mer dybde til den sosiale bærekraften. Det handler om nærhet, stedsidentitet og samspill, om sirkulærøkonomi med lokal forankring, om engasjert medvirkning i utviklingen av lokalsamfunnet.

Det ligger en dyp verdsetting av prosesser nedenfra-og-opp her. I boka Grønt manifest viser jeg hvordan denne måten å tenke på, har familielikheter med de mer enn tusen natur- og kulturparkene i Europa.

I MDGs språkbruk handler det om gode nabolag i byer og bygder, med frivillighet og foreningsliv, nærnatur, friluftsliv og et blomstrende kulturliv, samt lokalt selvstyre og god kommuneøkonomi. Noen liker å påstå at partiets visjon er urban, men det vi møter er på et vis det motsatte, en visjon om å gi landsbyens livsform rotfeste overalt, selv i storbyene.

Mobilitet i hele landet

Et mer strømlinjeformet tankespor møter vi i ønsket om sømløse, utslippsfrie transportordninger. For å få dette til satser MDG på kompakt og naturvennlig stedsutvikling, med sikte på å koble landet sammen i et smidig og effektivt transportsystem, der buss, bane og tog er viktigere enn fly og bil.

Joda, dette er kanskje bypolitikk – men: partiet har i alle år lagt til grunn at livet på bygda krever mer fleksible løsninger, med aksept for at bilen har en viktigere funksjon der.

Sist jeg var aktiv ved et Stortingsvalg, i 2013, var samferdsel én av partiets tre hovedsaker. Jeg skrev derfor en lengre tekst om MDGs politikk på feltet, og ser at tenkemåten fortsatt er den samme. Vi må legge til rette for flere gående, syklende og samreisende, flytte bil- og flytrafikken i grønnere retning, få mer kortreist godstransport, og utvikle et mer bærekraftig reiseliv.

En tryggere verden

Siste kapittel favner verden som helhet. Her blir avstanden litt for stor mellom en nåtid preget av uro, konflikt, krig og klimarelaterte utfordringer, og programmets idealistiske visjon for 2045. Et målbilde blir ikke helt relevant, dersom vi alle vet at nei, en så god verden klarer vi ikke å skape på tjue år.

Nå understreker programmet at vi lever i en ustabil og usikker tid. Vi er sårbare, og beredskapen må favne bredt, fra forsvar til selvforsyning. Verdien av internasjonale ordninger og samarbeid understrekes, med koblinger til både FN, NATO og EU. Samtidig løftes viljen til omfordeling opp på globalt plan.

Deretter følger konkrete forslag til grønn internasjonal politikk, avrundet med offensiv satsing på klima- og naturbistand. Bortsett fra min lille kritikk av innledningen, er det mye bra også her.

Programmet som helhet

Med det er jeg i mål med min lesing av programmet. Selv om jeg har funnet småting jeg ikke uten videre er enig i, har dette vært en givende vandring i et grønt landskap. Det viktige er ikke detaljene, men helheten, tenkemåten, retningen på politikken.

Miljøpartiet De Grønne har en egenartet politisk stemme. Den er annerledes enn rød politikk (Rødt, SV og AP), annerledes enn blå politikk (FrP, Høyre, Venstre og KrF), og annerledes enn de grønngråe greiene SP forfekter. MDG er det eneste partiet jeg kunne engasjert meg i. Sånn var det i 2013. Sånn er det i 2025.

Tidligere blogginnlegg

Etter å ha jobbet grundig med stortingsprogrammet i 2013, skrev jeg den korte teksten «MDGs politikk – en skisse». I 2014 tok jeg det videre, med en faglig analyse i «De Grønnes politiske sjel».

Klikk deg gjerne inn på begge, for de gir flere nyanser til partiets politiske landskap. De som påstår at partiet er endret, har noen poeng. Likevel er det fortsatt både grønt og veldig gjenkjennelig.