Kategoriarkiv: Sosiologi

Ukjent sin avatar

Framtidens Hemnes – en fortelling fra 2040

av

Tilbake i 2025 var Hemnes kommunestyre innstilt på strukturendringer. Likevel, etter ett år med seminarer, informasjon, rapporter og forslag, stanget prosessen hodet mot veggen.

Noen omtalte det som beslutningsvegring. Andre pekte på svake utredninger. Men problemet var nok snarere fraværet av et felles målbilde. Hvordan burde en god og velfungerende kommune se ut, i 2040? Hva måtte prioriteres, og hva kunne en ofre, for å lykkes?

Et helhetlig målbilde snekres ikke sammen av tall og rapporter. Det krever noe annet, nemlig åpen og ærlig debatt, der ulike tanker får bryne seg mot hverandre. Derfor ble programmene til AP, Høyre, SP, Sosialdemokratene, FrP, SV, Venstre og MDG hentet fram, og politikerne møttes til meningsbrytning om framtiden.

Les videre →

Ukjent sin avatar

Rådhusets makt

av

To heftige debatter utfolder seg i Hemnes. Den ene handler om strukturendringer, den andre om ammoniakkindustri. Er de nøytrale øvelser, eller snarere et uttrykk for rådhusets makt?

Endringene av kommunens tjenestestrukturer, prosjektet Fremtidens Hemnes, framstilles av noen som en balansert, kunnskapsforankret nødvendighet, der sentralisering til Korgen er helt naturlig.

Nåja, sier jeg. De økonomiske utfordringene er reelle, det bør vi ta på alvor – men: anbefalinger i «eksterne» rapporter, med påfølgende innstilling til vedtak, er ikke nødvendigvis et objektivt grunnlag for beslutninger.

Prosessene for å etablere ammoniakkindustri i Sørfjorden, framstilles som om bedriftene bare banket på døra – hvorpå kommunen stilte matjord og nærnatur til disposisjon av høflig imøtekommenhet, samt fordi det visstnok skal bidra til bærekraftig utvikling.

Er det så enkelt? Nei, definitivt ikke. Rådhuset har et ansvar for at saken oppsto, og sterke krefter har vedvarende jobbet hardt – delvis i hemmelighet, delvis i det stille – for å sikre realisering av prosjektet, uten å legge det fram for helhetlig, demokratisk debatt.

Les videre →

Ukjent sin avatar

Hemnesberget – en Norgeshistorie

av

Kan en landsbys historie belyse Norgeshistorien? Ja, tenkte jeg, og skapte et helhetlig portrett av Hemnesberget. De som har lest manuset, inkludert lesere sør for Dovrefjell, melder om en spennende og lærerik leseopplevelse.

Historien utfolder seg på en halvøy, sentralt plassert i Ranfjorden, der det bygges kirke alt på 1200-tallet. De neste hundreårene forblir stedet dette: en gård, en kirke, samt et sett med kirkebuer, brygger og naust. Innpå 1800-tallet framstår det som en liten, nesten folketom by, skriver sogneprest Iver A. Heltzen i Ranens beskrivelse. Ved folketellingen i 1801 teller stedet bare rundt femti innbyggere, men dét vil med årene endre seg markant.

Hemnesberget 1883.
Les videre →

Ukjent sin avatar

Olje, fornybar energi og det gode livet

av

Det er alltid en lykke å finne bøker som åpner verden på litt annet vis, med nye innsikter om samfunnet vi lever i. Sånn var det med Matthew Hubers «Lifeblood». Den handler om USA gjennom hundre år, men den gir også en nøkkel til refleksjon rundt oljeavhengighet og grønt skifte i Norge.

Lifeblood

Den industrielle revolusjonen etablerte veien til dagens verden. Med kull og etter hvert olje som motor ble produksjonen effektivisert, hvorpå arbeidsfolk måtte underkaste seg fabrikkens, disiplinens og lønnsarbeidets logikk. Samtidig oppsto et skille mellom arbeid og fritid, som fikk betydning for den historien jeg nå skal fortelle.

Vi kommer tilbake til dette. Først en viktig avklaring av hvor vi bør feste blikket.

1) Enten temaet er olje, vann, sol, vind eller kjernekraft, fristes vi lett til å kun diskutere energikilden i seg selv, dens fysiske realitet og energipotensiale. Det er jo forståelig, men: husk at verken olje eller vind produserer anvendbar energi på egenhånd.

2) Løfter vi blikket litt mer, ser vi borerigger, rørledninger, tankskip og bensinstasjoner, og utenfor der igjen oljestater, oljeselskaper og oljekapitalister – en mektig blokk rundt de fossile ressursene. I dagens Norge er vi forresten vel så mye opptatt av det grønne skiftets industri, også der fylt opp med mektige aktører som systematisk former verden.

3) Dette er likevel ikke nok, for oljen og andre energiformer er vevd inn i hverdagslivet vårt. En verden vi alle inngår i, der vi formes av kulturelle ideer om «det gode liv», der vi organiserer livene våre med hus, bil og fritidsaktiviteter, og der vi fremmer våre krav til politikerne. Også dette nivået bør være med, dersom vi virkelig vil forstå (og eventuelt kritisere) relasjonen mellom olje/energi og det moderne samfunnet.

Ordene er mine, men du kan gjenfinne tredelingen i «Lifeblood». Ei bok som belyser USAs historie 1930-2010 via både olje, kapitalkrefter, frihetsideer, New Deal og nyliberalisme. De tre nivåene er viktige, også når vi betrakter Norge – ikke bare med tanke på vår oljeavhengighet, men også når vi diskuterer f.eks vindkraft og det grønne skiftet.

Masseforbruk av olje ble skapt i en bestemt historisk sammenheng. Årsaken lå ikke i oljen i seg selv, og kan ikke forklares kun ved å peke på ny teknologi, effektiv produksjon og bedre infrastruktur. Det handlet også om endringer i samfunnet og folks forventninger til livet.

Les videre →

Ukjent sin avatar

9 Shades of Green

av

Det går to spøkelser gjennom verden; miljøradikalt sinne, og framskrittstroens selvtilfredshet.

Vi lever i en paradoksal tid. På den ene siden framstår miljøtruslene som overveldende. Spesielt klimaendringene og tapet av naturmangfold framviser en avgrunn foran oss, og forløser både dyptgripende sorg og opprørsk raseri. Muligheten for kollaps er en realitet det opplyste mennesket ikke kan avfeie.

På den andre siden syder det av optimistisk pågangsmot, etter hvert som økonomien, teknologien og vitenskapen mobiliseres i det grønne skiftets tjeneste. Forbrukerne slutter seg til, i den fristende tanken om at miljøkrisene kan løses gjennom at vi kjøper grønne produkter. Politikken griper begjærlig muligheten, med løfte om at dette skal vi fikse uten å måtte ofre vår livsstil.

Selv om krisenes kraft har økt, er det troen på menneskelig mestring som former samfunnets veivalg. Om dette er bra eller et feilspor er til diskusjon. Ingen, selv ikke våre fremste forskere, kan vite med sikkerhet hva framtiden vil bringe. Nettopp derfor er det noe hjelpeløst med de skråsikre som slenger ut sine «det er bare å gå for løsning X, så ordner alt seg».

Natur/menneske-veven er kompleks og sammensatt. Derfor bør vi avstå fra å redusere det grønne skiftet til et sett med instrumentelle, tekniske og teknologiske mål/middel-grep. Vi trenger også en mer dyptgripende diskusjon om verdier, tenkemåter og hvordan hele vår livsform kan justeres i bedre retning.

Min siste bok heter grønt manifest, men er ikke en endimensjonal programerklæring. Målet er å utfordre til refleksjon over hvilke mulighetsrom vi har, på veien mot framtiden. Jeg søker ikke følgere som er enig med meg i alt. Det grønne skiftet er ikke og kommer aldri til å bli et ensartet program der alle går i takt. Snarere kan vi se det som vår tids store kampfelt. Stadig flere har akseptert at miljøproblemene må møtes aktivt – men hvem, hva, hvordan og hvor raskt er vi rasende uenige om.

Noen antar at diskusjonene bare handler om saklig uenighet, som vi rasjonelt kan nøste opp i og etablere en entydig konklusjon om. Men nei, sannheten er nok snarere at det over tid har etablert seg en rekke ulike posisjoner, hvorfra både problemet og løsningene betraktes med ulikt blikk. Som samfunnsforsker kan jeg ikke lukke øynene for dette. Tvert imot er tiden inne for å framvise de ulike tankesporene, slik at vi kan oppøve evnen til å forstå hva som er i spill. Les videre →

Ukjent sin avatar

Helgeland i litteraturens lys

av

Det å lese ei bok om et viktig tema, med annen innfallsvinkel enn jeg er vant med, har åpnet nye horisonter. Jeg er ikke litteraturviter, men Hallvard Kjelen overbeviser om at ja, å utforske vår posisjon i verden via litterære tekster kan være veldig fruktbart.

Helgeland som litterært landskap utkom våren 2022. Den ville kanskje gått under radaren, hadde det ikke vært for at Kjelen har rukket å anmelde alle mine fem bøker. Jeg var nok litt kritisk til den ene, men de fire andre var forbilledlige. Ingen har lest bøkene med større innsikt, og klart å balansere bedre mellom hyllest og rettferdig kritikk, enn anmeldelsene i Avisa Hemnes.

Jeg nevner dette, for nettopp det at han har framstått som en så god leser, gjorde meg nysgjerrig på ei bok der alt fra sakprosa via turistbrosjyrer til et variert sett med romaner og fortellinger leses – med sikte på å undersøke hvordan natur- og kulturlandskapet har blitt betraktet. Les videre →

Ukjent sin avatar

Foucault og nyliberalismen

av

Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?

Agora og Sosdem-Nylib A1Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.

I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.

Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.

Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer. Les videre →

Ukjent sin avatar

Norge, flagget – og framtiden

av

Det norske flagget rommer et sett med symboler, som forteller oss noe om samfunnet vi lever i. Hvordan preger dette vår orientering, i møtet med en verden i endring?

I mai 2019 publiserte Edvard Lysne en tekst i Vårt land (link nederst), som via flagget presenterte en firedelt historie om Norge. La meg starte med å gjenfortelle hans tolkning. Ikke ordrett, for vi betrakter ikke nødvendigvis alt med samme blikket. Jeg har mine justeringer og tilføyelser, preget av min ferske bok om norsk samfunnsforming. Firedelingen er det likevel Lysne som har æren for:

Les videre →
Ukjent sin avatar

Sosialdemokrati vs nyliberalisme [bok]

av

To kraftfulle prosjekt for forming av det norske samfunnet settes opp mot hverandre, klare til duell – så får du vurdere om én står igjen som vinner.

«Boka fortjener terningkast 6» – utdypet med stikkord som velskrevet, lettlest og godt komponert (professor i statsvitenskap Torbjørn Knutsen, Vitforum NTNU 20. oktober 2020).

IMG_1311aSom tittelen tilsier handler boka om sosialdemokrati og nyliberalisme. Når vi bruker begreper som dette, bør det være med forbehold om at de ikke kan forstås som entydige størrelser. Dette blir ekstra tydelig om vi beveger oss på tvers av landegrensene. En nyliberaler i USA og en nyliberaler i Norge vil neppe tenke helt likt eller søke i retning av det samme.

Et særpreg ved oss nordmenn er vår tillit og vilje til aktiv bruk av statsmakten. Slike tendenser oppsto ikke med Arbeiderpartiet, for de kan spores tilbake til 1800-tallet. Nå vil vel noen si at denne styringsviljen har forsvunnet i det blå – men en slik påstand er neppe holdbar, ikke sammenlignet med ståa i mange andre land.

Dessuten, og dette er viktig: nyliberalismen handler ikke om å slippe alt fritt. En prinsippfast nyliberaler vil gjerne forme samfunnsutviklingen, bare på annet vis enn en sosialdemokrat. De deler viljen til å kna staten, økonomien, politikken, samfunnslivet og menneskene inn i distinkte former. Forskjellen handler ikke om å styre eller ikke, men om hvordan de styrer.

Les videre →

Ukjent sin avatar

Styringskunst i koronaens tid

av

Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Corona3 Les videre →