Min far ble sendt på Lofotfiske da han var 14-15 år. Han forble sjømann og aktiv fisker til han var 85.

I min oppvekst var middagen selvfisket omtrent alle hverdager. Jeg satte nok ikke så altfor mye pris på det da jeg var barn, men likevel: havet, fisken, Lofoten har for meg blitt stående som en livets kilde.

«Hva er det Lofoten man svikter og hvem er disse sviktede?» spurte en bekjent av meg noe retorisk her om dagen. Mitt svar var at områdene i sin stolte prakt står der både som realitet (naturen og fisken) og som symbol (på en annerledes framtid).

Det første er vel åpenbart. Det handler om leveområdet til flere av verdens største fiskebestander. En natur som både fiskere, forskere og fagdirektorater sier er for sårbar for oljeutvinning. Dette burde være mer enn nok til å vedta vern.

Men Lofoten, Vesterålen og Senja handler også om noe mye større, om jordkloden som helhet. Områdene står som symbolet på et livsvalg, på motet og viljen til å gå en annen vei. Skape et grønt samfunn. Legge bak oss forbrukets og materialismens evige vekst. Tenke over hva vi gjør med kloden vår hvis vi ikke bremser opp.

Vi vet at tolv tusen års stabil miljøtilstand er truet. Havet forsures raskere enn noen gang før, naturmangfoldet forvitrer i skremmende tempo, klimaet er i endring.

Det Internasjonale Energibyrået har sagt at kun 1/3 av de kjente fossilressursene kan hentes opp, hvis vi vil unngå at temperaturøkningen løper løpsk. Tenk over det. Vi må la to tredjedeler bli liggende. Da blir det virkelig relevant å spørre: om vi ikke skal verne Lofoten, hva i alle dager skal vi da verne?

Svaret burde gi seg selv, for enhver som har innsett at økosystemet er livets grunnmur. Det må sikres, for at alt det andre skal kunne bestå. Naturmiljøet er ikke noe vi kan reparere når det faller oss inn. Det er bunnlinjen for samfunnsutviklingen, rammen politikken bør formes innenfor.

En grønn utvikling kan ikke skapes kun gjennom internasjonale avtaler og reguleringer. Positiv endring krever at noen går i forveien, har mot til å vise vei. Og da er det nettopp vi, rike Norge, som forbruker så mye mer enn folk flest i verden, som har et økologisk fotavtrykk hinsides det bærekraftige, som bør ta det ansvaret. Vi skal være modige. Vi skal vise vilje til å sette framtidens liv foran gammeldags tæring på jordens ressurser.

Så kan vi jo tilføye at den som går i forveien, vil være i front på vei inn i den grønne, økologisk balanserte økonomien som vil vokse fram. Et smart valg, til beste for livet på jorden. Første steg på veien blir vern av Lofoten og havområdene rundt.