Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?

Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.

Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.

Hvordan bør filmen forstås?

Det som slår meg, mens jeg ser filmen, er at den framtrer på variert vis – alt etter hvor vi fester blikket. Vi kan for eksempel beskrive en film som:

1. River enkeltpersoner ned fra pidestallen.
2. Undergraver tilliten til klimabevegelsen.
3. Kritiserer troen på at grønn energiproduksjon gir en bedre verden.
4. Påstår at det grønne skiftet er kuppet av kapitalister som ikke bryr seg om miljøet, som bare er ute etter å tjene penger.
5. Fremmer en sosial kritikk mot hvordan såkalt grønn industri overkjører lokalsamfunnets og vanlige folks interesser.
6. Sier at overforbruk av ressurser og ødeleggelse av natur er en realitet, uavhengig av om industrien er grå eller grønn.

Det er lett å henge seg opp i én av disse momentene, men det mest treffende er vel at filmen rommer alt dette. Samtidig kan det identifiseres et mer dyptgripende tema:

7. En kritikk mot troen på evig vekst, med tilhørende oppfordring til selvbegrensning og vilje til å endre selve livsformen vår.

Budskapet er at jordkloden ikke har uendelig med natur og ressurser, at naturen ikke tåler mer nedbygging og forsøpling. Det presiseres at miljøkrisene ikke skyldes én ting, men snarere summen av det vi gjør. Derfor ligger ikke løsningen i enkeltfaktorer. Vi må endre vår helhetlige levemåte, noe vi kan klare gjennom å la less-is-more bli vår nye ledesnor.

Det større landskapet 

Om vi betrakter filmen med analytisk blikk, ser vi hvordan den inntar en posisjon i et veletablert landskap – slik det bl.a er utledet i min bok Fra evig vekst til grønn politikk.

For meg var det viktig å vise at miljøbevegelsen og den grønne tenkningen er alt annet enn ensartet. Snarere møter vi et sammensurium av ulike posisjoner, tenkemåter og løsningsstrategier.

Denne innsikten burde Jeff Gibbs tatt til seg, framfor å tegne et bilde av en ensartet miljøbevegelse som kollektivt har mistet fokus. En slik framstilling er usann, men det er vel ofte sånn: Den som later som om verden er enkel og entydig, vinner kampen om oppmerksomheten.

I den flerfoldige virkeligheten jeg skisserte, ble tre strømninger belyst:

• Vekstmekanismen, forankret i ideer om evig vekst og vekstbasert framskritt – med spor langt tilbake i historien, og etablert som politikkens sentrumspunkt etter andre verdenskrig.
• En radikal økologisk kritikk som vokste fram på 1960- og 1970-tallet, med kraft til å skape vibrasjoner i det etablerte vekstsamfunnet.
• Grønn modernisering (evt økologisk modernisering), etablert da det bestående samfunnsmaskineriet fra 1980-tallet søkte å inkorporere miljøtemaet – på et vis som gjorde det mulig å fortsette som før, bare på litt mer miljøvennlig vis.

De siste 30 årene har sistnevnte strømning, den grønne moderniseringen, rullet framover – forankret i teknisk kunnskap, internasjonale avtaler, statlige stimuleringer og industrielle prosjekter. Jeff Gibbs sier at han lenge var med på denne reisen. Inntil han mistet troen og hoppet tilbake til start, til den opprinnelig, økologiske kritikken – hvorfra han skyter mot alt han ikke liker.

Når en skyter fra hofta, fristes en lett til å overse et viktig spørsmål: Er det sant at vi står i en enten/eller-kamp mellom grønn modernisering og radikal økologisk kritikk, eller er det mulig å innta posisjoner mellom disse to? Jeg kommer tilbake til dette.

Filmens kraft

Noen uker etter at Michael Moore la den ut på You Tube, har filmen passert 8 millioner visninger. Den har blitt omtalt i en rekke medier, både i Norge og verden ellers, og den har blitt møtt med både jubelrop og sinte motreaksjoner.

Planet of the Humans vil sannsynligvis bli stående som mer enn bare en film. Den har klart å slå en kile inn i landskapet, skapt vibrasjoner, fått den etablerte orden til å vakle – og dermed forløst impulser, som kan vise seg å ha kraft til å skape endringer.

Er dette bra, eller tvert imot et tilbakeslag?

Filmens svakheter

Filmens fortelling er subjektiv, selektiv, og faller for fristelsen til å blåse opp små enkelthendelser til store sannheter. For sikkerhets skyld gjøres dette med eksempler som ligger årevis tilbake i tid – med den følge at mange detaljer rundt den grønne energiproduksjonen er markant feil. Teknologi utvikler seg. Det at noe sviktet eller ikke var bærekraftig for 10-15 år siden, sier ikke så mye om hvordan det fungerer i 2020.

Videre blir små ytringer, ja til og med sekvenser der mennesker stotrer og er usikre, framstilt som avsløringer av personen. Som om ikke vi alle kan være usikre, teste ut tanker, kanskje ombestemme oss på veien? Vi ser dette spesielt i framstillingen av bioenergi, der det framstår som om miljøbevegelsen forsvarer hva som helst. At Jeff Gibbs verken avklarer tidslinjen eller forteller hvor mye som er endret siden opptakene ble gjort, er høyst kritikkverdig.

Disse minussidene svekker filmens troverdighet. Som forsker (og forfatter) er jeg dypt forpliktet til ansvaret om å framstille personer, meninger, hendelser og saksforhold på balansert, etterrettelig vis. Derfor blir jeg skuffet når jeg innser at en film om et viktig tema, som berørte meg på mange vis, fristes til å være uærlig, kanskje litt manipulativ?

Men, likevel…

Til tross for disse minussidene, løfter vel filmen noen viktige poeng? Ja, det gjør den. Selv om de alternative energiformene er mer reelt grønne i dag enn da filmens materiale ble laget, og sannsynligvis vil bli stadig mer effektive – er det fortsatt en realitet at ressurser forbrukes og natur ofres for å høste energi av sol, vind eller biomasse.

Det er også en realitet at når enorme pengesummer kanaliseres inn i grønne energi og grønn økonomi, vil store selskaper benytte muligheten til å hente ut penger – selv om de egentlig har null interesse for naturen. I filmen illustreres dette gjennom maskiner som raserer 500 år gamle trær for å kunne sette opp store solcelleparker. Enda verre står det nok til i bioenergifeltet, der skogen lett ofres, i pengenes interesse og i det grønne skiftets navn.

Slik kan forsøket på å møte klimakrisen gjennom det vekstbaserte framskrittets logikk, undergrave naturmangfoldet og gjøre vondt verre.

Mellom mennesker og natur

Disse temaene bringer meg tilbake til mitt bokprosjekt. I Framtidens Norge forsøker jeg å unngå enten/eller-gapet mellom de som enten lener seg fullstendig på naturen som sannhetskilde, eller tvert imot satser alt på den menneskelige mestringen.

Isteden søker jeg inn i et rom mellom rendyrket økologisk kritikk og blind tro på grønn modernisering. I dette rommet, som filmen ikke forholder seg til, kan vi utmeisle en rekke både/og:

Vi bør utfordre et politisk-økonomisk system som har gjort seg avhengig av evig vekst – men kritikken bør ikke strekkes så langt at vi kveler den kreative dynamikken i en økonomi som gjennomgår en grønn omforming.

Vi bør støtte en mer aktiv stat, som gjennom regulering og retningsangivelse tvinger fram en bærekraftig økonomi – men en næringsaktør som tjener penger på å orientere seg i reell grønn retning, bør ses som en mulighet mer enn (bare) et problem.

Vi bør i mye større grad tenke kretsløp, redusere forbruket og ta mindre plass – men dette bør ikke hindre oss fra å anerkjenne verdien av å utvikle ny teknologi og smartere produksjonsmåter.

Vi bør, nei vi må redusere vårt økologiske fotavtrykk – men det å gå til krig mot den grønne energien, samtidig som natur bygges ned gjennom flyplasser, motorveier, eneboliger, handelssentre, fossilindustri osv, kan lett framstå som å skyte seg selv i foten.

Min tanke i alt dette er at vi i mye større grad må respektere naturens tålegrenser, men samtidig bør vi erkjenne at det ikke finnes noen vei ut av menneske/natur-veven. Vi kan ikke eksistere, uten å sette spor etter oss. I den antropocene tidsalder er dette mer sant enn noen gang.

Framfor å avfeie mulighetene til å høste av sol, vind og biomasse, bør vi søke etter måter å gjøre det på som er reelt bærekraftige. Kanskje stikkordet er å droppe de storstilte prosjektene, og heller integrere den fornybare energien i livene våre – gjennom lokale løsninger som produserer energi til den lokale økonomien?

Om jeg med dette skal avrunde, vil jeg si at Planet of the Humans har sparket i gang viktige debatter – men, den bør ikke få definere den videre diskusjonen. Framfor å sette oss i en krok og tviholde på evigvarende sannheter, bør vi delta i verden, og erkjenne at noen ganger er det å kjempe for «så bra som mulig» bedre enn alternativet.

Fotnoter

Etter at jeg var ferdig med denne teksten, fant jeg en anmeldelse i Byline Times som berører mye av det samme som meg, men delvvis med annen vinkling. Tittelen Heartbreaking Genius of Staggering Over-Simplification slår an tonen.

Utover det berøres lignende tematikk i flere blogginnlegg, f.eks Natur/menneske og Grønn – men ikke radikal nok. På veien til en grønn transformasjon anbefaler jeg justeringer i både økonomiske praksiser (Hva er sirkulær økonomi?) og våre tenkemåter (På sporet av en grønn framtid).