Jeg har lest Anne Sverdrup-Thygesons bok «Skogen». Vi gjorde sannelig rett, Hemnes MDG, da vi satte av et kapittel til skog og skogsbruk i vårt politiske program. Det ligger en åpning for et lite essay der, i møtet mellom bok og politikk.
Boka inviterer oss på vandring i de norske skogene, med økt innsikt i naturen som belønning. Underveis i lesingen noterte jeg ned noen stikkord, fordelt under 14 overskrifter: Trær, jordsmonn, kretsløp, skog, naturmangfold, skogsnæring, miljø og makt, skogdebatt, antropocen, klima, tap av natur, homogenisering, endringsblindhet, natur/menneske-veven.
I møtet med denne oasen av viktige tanker har Morgenbladets anmelder latt seg irritere av for mange banale ordbilder – der skogen blir en gigantisk gjenbruksstasjon med et vaktmesterkompani som tar for seg av et rikholdig koldtbord. Joda, jeg ser poenget, noen lesere kan ende med å betrakte trærne, soppene og insektene som om de var mennesker. Jeg synes likevel metaforene fungerer. De forløser refleksjon over skogens mangfoldige, myldrende virkelighet.
Les videre

En kort og konsis anmeldelse, og en oppvarming til

Ikke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.