Kategoriarkiv: Ways of Knowing

Ukjent sin avatar

Bygdedyret og den irriterende sosiologen

av

Kort før jul skrev jeg et leserbrev, der jeg forsøkte å si noe om hvordan kunnskap og makt samspiller i formingen av framtidens Hemnes. Et krevende tema, men tror jeg fikk fram noe viktig.

Leserbrevet skapte intens debatt på Facebook. Ikke om temaet, men om min person. Det var uventet og ubehagelig.

Jaja, tenkte jeg, om ikke annet fikk jeg lokket fram bygdedyret. Vi sosiologer liker jo å observere sånt, mekanismene som regulerer det sosiale livet.

Hva er det ved min person som provoserer så veldig? Tror vi blir klokere, om vi framhever tre ulike posisjoner å ytre seg fra:

  1. Alle og enhver i Hemnes, 4500 folk som snakker på vegne av seg selv.
  2. En gruppe folkevalgte, som fremmer et budskap på vegne av sitt politiske parti.
  3. Personer som ytrer seg på vegne av sine fagfelt: læreren, legen, brannsjefen, bonden, næringslivslederen, og så videre.

Jeg kan puttes i alle tre båsene, for jeg er hemnesværing, sitter i kommunestyret, og er samfunnsforsker med norsk politikk som fagfelt.

Det er nettopp her utfordringen oppstår. Som menneske og politiker er jeg deltaker; som sosiolog blir jeg samtidig en observatør. Det ene hindrer ikke det andre. Forsøker å være ærlig om hvilken posisjon jeg ytrer meg fra, men forstår jo at ikke alle ser det like godt.

Les videre →

Ukjent sin avatar

Oljeboka – en duell

av

Jeg har lest Oljeboka av Øystein Sjølie. Den var ikke så provoserende som antatt. Flere av temaene som løftes, er viktig å belyse. Samtidig trenger boka en dose motstand, noe forfatteren garantert tar vel imot. Kritisk debatt er sunt, det er vi enige om.

Det er ei solid bok, velfylt med fakta og forpliktet til kunnskap. Sjølie har tillit til klimavitenskapen, men mener problemene overdrives. Han er kritisk til klimapolitiske tiltak som ikke er økonomisk velbegrunnet, og slår fast at norsk olje og gass «gjør verden til et bedre sted».

Les videre →

Ukjent sin avatar

Olje, fornybar energi og det gode livet

av

Det er alltid en lykke å finne bøker som åpner verden på litt annet vis, med nye innsikter om samfunnet vi lever i. Sånn var det med Matthew Hubers «Lifeblood». Den handler om USA gjennom hundre år, men den gir også en nøkkel til refleksjon rundt oljeavhengighet og grønt skifte i Norge.

Lifeblood

Den industrielle revolusjonen etablerte veien til dagens verden. Med kull og etter hvert olje som motor ble produksjonen effektivisert, hvorpå arbeidsfolk måtte underkaste seg fabrikkens, disiplinens og lønnsarbeidets logikk. Samtidig oppsto et skille mellom arbeid og fritid, som fikk betydning for den historien jeg nå skal fortelle.

Vi kommer tilbake til dette. Først en viktig avklaring av hvor vi bør feste blikket.

1) Enten temaet er olje, vann, sol, vind eller kjernekraft, fristes vi lett til å kun diskutere energikilden i seg selv, dens fysiske realitet og energipotensiale. Det er jo forståelig, men: husk at verken olje eller vind produserer anvendbar energi på egenhånd.

2) Løfter vi blikket litt mer, ser vi borerigger, rørledninger, tankskip og bensinstasjoner, og utenfor der igjen oljestater, oljeselskaper og oljekapitalister – en mektig blokk rundt de fossile ressursene. I dagens Norge er vi forresten vel så mye opptatt av det grønne skiftets industri, også der fylt opp med mektige aktører som systematisk former verden.

3) Dette er likevel ikke nok, for oljen og andre energiformer er vevd inn i hverdagslivet vårt. En verden vi alle inngår i, der vi formes av kulturelle ideer om «det gode liv», der vi organiserer livene våre med hus, bil og fritidsaktiviteter, og der vi fremmer våre krav til politikerne. Også dette nivået bør være med, dersom vi virkelig vil forstå (og eventuelt kritisere) relasjonen mellom olje/energi og det moderne samfunnet.

Ordene er mine, men du kan gjenfinne tredelingen i «Lifeblood». Ei bok som belyser USAs historie 1930-2010 via både olje, kapitalkrefter, frihetsideer, New Deal og nyliberalisme. De tre nivåene er viktige, også når vi betrakter Norge – ikke bare med tanke på vår oljeavhengighet, men også når vi diskuterer f.eks vindkraft og det grønne skiftet.

Masseforbruk av olje ble skapt i en bestemt historisk sammenheng. Årsaken lå ikke i oljen i seg selv, og kan ikke forklares kun ved å peke på ny teknologi, effektiv produksjon og bedre infrastruktur. Det handlet også om endringer i samfunnet og folks forventninger til livet.

Les videre →

Ukjent sin avatar

Foucault og nyliberalismen

av

Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?

Agora og Sosdem-Nylib A1Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.

I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.

Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.

Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer. Les videre →

Ukjent sin avatar

Planet of the Humans

av

Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?

Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.

Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.

Ikke enkelt å være grønn2
Les videre →
Ukjent sin avatar

Natur / menneske

av

Et gjennomgående tema i menneskehetens historie: vår relasjon til naturen. Denne relasjonen har alltid vært krevende, i dag kanskje mer enn noen gang?

Menneske natur

Mennesket er natur. En art blant flere i jordklodens myldrende liv. Vi var ikke jordens herskere. I kampen mellom å spise og bli spist, var vår plass i matkjeden midt på treet, inntil for 100 000 år siden.

I løpet av kort tid rykket vi til topps. Det skjedde så raskt at resten av naturen ikke rakk å utvikle noen motstandsdyktighet mot vår dominans. Konsekvensene var formidable. Vår framferd har siden medført utryddelse eller endrede livsforhold for stadig flere arter – utover jorden, inn i ethvert økosystem.

Samtidig har naturen vedvarende representert krefter vi måtte underkaste oss. Fra gamle myter om syndfloden og oversvømmelsen av Atlantis, via skiftende klimatiske forhold, pestens ødeleggende kraft og faser med uår, fram mot vår tid – der Titanics krasj med isfjellet vel står som et slags symbol på at selv ikke vi kan overvinne naturen.

Ikke overvinne… – men kanskje forrykke den på avgjørende vis? Les videre →

Ukjent sin avatar

På sporet av en grønn framtid

av

Nå som vi vet at menneskeskapte klimaendringer og tap av naturmangfold er en realitet, har vi beveget oss inn i et nytt rom. Spørsmålet er ikke lenger om vi lever i en krisetid, men hvordan vi kan løse utfordringene på noenlunde ok måte?

Selv om noen liker å prate med store ord, har ikke miljøkrisene én årsak, og de kan neppe løses langs endimensjonale spor. Vi vet ikke hvordan verden ser ut om 30-40 år, og det finnes ingen udiskutabel oppskrift for veien vi skal gå. Tvert imot, framtiden vil nok formes i brytningen mellom en rekke ulike løsningsgrep.

Likevel, visse strategiske valg må vi ta. Skal vi f.eks satse på noen få løsninger, eller må samfunnet endres på mer gjennomgripende måte? Er det evig vekst, framskritt og ny teknologi som skal bringe oss gjennom krisen, eller er tiden inne for å justere selve vår levemåte?

I denne teksten, som skrives i dialog med FNs naturpanel, vil jeg skissere et mulig svar på disse spørsmålene.

Natur-samfunn2 Les videre →

Ukjent sin avatar

Festivalens sosiologi

av

Tilbake i 2006-08 hadde jeg lyst til å bli festivalforsker. Jeg startet med å skrive «Invitasjon til festivalsosiologi». Den ble lest og brukt av mange, men jeg vandret i en annen retning, og notatet ble arkivert… – på tide å publisere det!

Teksten har et faglig anslag, men inviterer også inn i konkrete festivaløyeblikk – samlet i Trondheim og Molde, på Hemnesberget og Storås. At eksemplene er noen år gamle er ikke så farlig, for poenget er å si noe om festivalen som fenomen: hva den er, hvordan den utspiller seg, hva den gjør med oss?

Nå har mange skrevet om temaet siden den gang, men så vidt jeg vet har ingen «stjålet» min vinkling. Tankene har derfor stadig verdi. Festivaler er tross alt festivaler, nå som da.

Hemnesjazz

Et festivaløyeblikk (Hemnesjazz 2018)

Les videre →

Ukjent sin avatar

Klima – kamp uten refleksjon?

av

Ser du klimakampen som en idéløs og refleksjonsfri sone, der det eneste som trengs er å etablere korrekt kunnskap og gjøre de rette tingene? Er ikke en slik tanke litt for overfladisk og substansløs?

Refleksjon 1Min lille bok Framtidens Norge ble skrevet som en gave til den grønne bevegelsen. Ikke av disse tingene vi forbruker uten å tenke, men snarere en (opp)gave som krever litt innsats for den som vil ha glede av den.

Slik sa jeg det i forordet:

Teksten er ingen utredning, og angir ikke noe program. Framfor «rett fram»-argumentasjon og påståelige konklusjoner, inviterer jeg inn i et mangfoldig landskap, der siktemålet er å skape refleksjon og diskusjon. Hvis boka finner lesere som blir inspirert til å tenke selv, har den oppnådd noe verdifullt.

Mangfoldet sikres her gjennom å løfte, framsnakke og spille videre på en rekke grønne stemmer. Dette favner bl.a. Arne Næss, Erik Dammann, Kristin Asdal, Sigurd Hverven og Ove Jakobsen, pluss en rekke internasjonale navn. Steg for steg formes en oase av ulike stemmer som vibrerer mot hverandre, der kunnskapen ligger i selve vibrasjonen snarere enn i én stemme. Les videre →

Ukjent sin avatar

Terje Tvedt – en norsk Foucault?

av

Det siste årets mest omdiskuterte bok er endelig lest. Jeg sitter igjen med mange tanker. Tok de som hyllet «Det internasjonale gjennombruddet» feil, eller er det kritikerne som er på villspor?

Foucault og TvedtJeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?

Utsagnet gjorde meg nysgjerrig. Jeg ga tross alt ut bok om Michel Foucault og hans analytiske univers i 2017. Nysgjerrigheten økte da Tvedt sa at mange av hans kritikere ikke forsto hva analysen handlet om. En anklage jeg ofte retter mot de som misliker Foucaults bøker: du overtolker jo hva han sier!

Nå trenger selvsagt ikke to misforståtte sjeler ha noe som helst til felles. Likevel, agendaen var satt: jeg bestemte meg for å lese Tvedt og se ham i relieff mot Foucault. Les videre →