Mye fakta, lite refleksjon

Vår tid preges av en konkretiseringstvang. Vi skal prate kort og konsist, forankre oss i harde fakta, koblet til konkrete handlinger.

En fattig virkelighetsforståelse har vunnet fram. Er det på tide å yte motstand?

E

Påstandene springer ut av Jan Maintz Hansens 2014-bok Kan du være mer konkret? Om samtalens død i dansk politikk. Den inspirerte meg til å skrive denne teksten. Syv-åtte år senere leser jeg ordene på nytt, og ser at de ble en slags programerklæring, som har preget både bloggen og de bøkene jeg har gitt ut.

Harde fakta eller nyansert helhet?

Det å se, forstå og diskutere helheten, framfor å reduserte alt til konkrete detaljer og harde fakta; er dette verdt å kjempe for? Er ikke vår tids utfordring snarere den motsatte, nemlig å bekjempe fake news og «det postfaktuelle samfunnet»?

Joda. Og likevel; nei, ikke bare det. Det å stå opp for kunnskap og opplyst debatt, kan ikke gjøres ved å redusere alt til et spørsmål om konkrete fakta. Gjør vi dét, mister vi evnen til å skape en bredere, kritisk refleksjon, der vi belyser den nyanserte, bevegelige helheten som enkeldelene inngår i og formes gjennom. De som avfeier at det siste har betydning, tar feil.

Politikkens vekslende forankring

Kaster vi et blikk bakover i norsk historie, ser vi hvordan sosialdemokratiet vokste fram gjennom å løfte idealer og visjoner for en alternativ samfunnsutvikling. Men fra 1945 og framover ble politikken gradvis mer instrumentell, med fokus på konkrete grep for å oppnå konkrete resultater – innenfor rammen av systematisk vekst og økende standardisering av samfunnslivet.

1970- og det tidlige 80-tallet står som en interessant motvekt. I en fase fikk vi idédebatter, ja, tidvis markante brytninger om hva som var riktig vei for samfunnsutviklingen. Delvis fra en sosialradikal venstreside, delvis fra selvbevisste nyliberalistiske og konservative diskurser på høyresiden. Disse ulike idestrømningene hadde kraft, og bidro på varierende vis til transformasjon av samfunnslivet.

Gjennom 1990-tallet var det nyliberalismen som vant kraftigst terreng, så markant at fortellingen om ideologienes død kunne etableres. Det frie, velgende, nyttemaksimerende subjektet trenger jo kun input av konkrete fakta for å kunne ta sine rasjonelle valg, til både egoets og markedsreguleringens beste… – vel, nå er utvilsomt dette i seg selv en ideologi, som skyggelegger virkelighetens kompleksitet.

Den offentlige samtalens forvitring

Konkretiseringstvangens makt blottlegges i ytringer a la «dette er jo bare en liten, konkret justering for å skape økt nytteeffekt, ikke noe å bruke tid på å diskutere». Ord som dette har vi hørt, f.eks når anbudsprinsippet innføres på stadig nye områder av det norske samfunnet, uten politisk behandling.

Framfor verdibasert diskusjon, har resultatmålinger og evidensbaserte evalueringer blitt vår tids trylleformel. Et naivt kunnskapssyn legger til grunn at enhver kompleks prosess kan forenkles, splittes i små deler, måles, telles og skrives inn i enkle årsak/virkning-modeller.

Dette reduserer rommet for nyanser, tvetydighet og variasjon. Det synlige og virkelighetsnære blir alle tings målestokk. Realisme, realiserbarhet, raske tiltak, målbare resultater og tilhørende nytteeffekter er det som teller.

Samtidig underkjennes verdier, visjoner, idédebatt og åpne, reflekterende tanker. Stemplingen av Jonas Gahr Støre som tåkefyrste passer bra inn her. Masse ord uten nyttige resultater; vi har ikke tid til sånt.

Politikken dras mot det som lar seg tallfeste. Faktorer som betyr mye, men som ikke kan måles og beskrives på noen entydig måte – kulturens mangfoldighet, samspillet mellom verdier, det gode livet – kommer i bakgrunnen.

Det konkretes tvang

I Klassekampen den 17. januar 2014 belyser Jon Maintz Hansen minussidene ved konkretiseringstvangen.

For det første: Rommet for refleksjon rundt nye ideer og ulike muligheter innskrenkes når konkretisering kreves. Vi kan ikke utvikle ideer hvis vi hele tiden må stå til regnskap for hvordan vi vil realisere dem. Før vi legger fram konkrete planer, trenger vi et åpent rom for diskusjon rundt hva det er vi ønsker å realisere.

Enig. Det å kunne tenke høyt, løfte alternativer uten å låses fast til dem, utveksle visjoner som kan åpne øynene for alternative veivalg. Dette er betingelser for å kunne tenke langs nye spor.

For det andre: Det blir mindre plass for det komplekse og nyanserte. Alt skal helst ha konkrete svar med konkrete effekter. Den refleksive, åpne diskusjonen om hvordan verden kan forstås og hvilke mulige veivalg vi har, snevres dermed inn.

Enig også her. Mange av denne bloggens innlegg er skrevet med tanke på å åpne for refleksjon framfor å haste i retning entydige svar.

For det tredje: Det å forankre seg i fakta, etterprøvbare hypoteser og evidensbaserte tiltak tilhører den formelle kunnskapens domene. Den offentlige samtalen bør handle om noe mer enn dette; verdier, etikk, ideer, visjoner. Bare ved å favne inn dette kan politikk bli noe mer enn bare sak til sak-administrasjon.

Yepp. Politikeren er verken forsker eller teknolog, men en person som bør kunne skape debatter rundt hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

For det fjerde: Konkretiseringstvangen dominans er det beste argumentet for at den trenger motstand. Vi lever i en brytningstid. Teknologiutvikling, globalisering og flerfoldige kulturbrytninger, forurensing, klimaendringer og forvitring av det biologiske mangfoldet – alt dette krever at konkrete løsninger kobles til nyanserte refleksjoner, der det å løfte blikket og se framover verdsettes mer.

Hva ser vi, og hva ser vi ikke?

Hvis enhver diskusjon skal reduseres til kun de harde faktaene, underkjenner vi at våre veivalg i vel så stor grad avgjøres av vårt blikk, vår tenkning, vårt språk og vår praksis.

Hva ser vi, og hva ser vi ikke? Hva velger vi å gripe tak i, og hva lar vi ligge? Hva gjør vi med det vi har løftet opp, hvordan bearbeider vi det? Hvilke begreper bruker vi, og hvilken ramme setter vi de ulike faktorene inn i?

Det er f.eks etablert kunnskap at økosystemer er i alvorlig ubalanse og at mange biologiske arter er i fare. At menneskeheten nok har kapasitet til å få verden til å gå rundt likevel, gjennom genmanipulering og teknologiske løsninger, er også noe vi kan anse som rimelig sikkert.

Hvordan vi omgjør slike infobiter til politikk handler om noe mer. Perspektiver, verdier, meningsbrytninger og diskurser. Komponenter som må tas på alvor, om vi skal bli i stand til å utmeisle en retning for samfunnsutviklingen.

Visjon

Min tekstproduksjon preges av vilje til å ikke la meg styre av det konkretes tvang. Dette ser du i de fleste av bloggens tekster, samt i mine kunnskapsfunderte, refleksive bøker om Michel Foucault, Grønn politikk, Framtidens Norge og Sosialdemokrati vs nyliberalisme.

Det jeg forsøker på er å gi små og store bidrag til en helhetlig, framtidsrettet politisk tenkning. Ingen oppramsing av fakta, ingen skråsikre løsningsforslag – men derimot en belysning av politikkens mulighetsrom, samt refleksjon rundt hva det betyr å innta den ene eller andre posisjonen.

ps! Med mer personlig vinkling utdypes posisjonen i Vitenskapen, kunsten og livet, et lite essay som spinner ut av erfaringen med å sove 27 timer i strekk.

2 tanker om “Mye fakta, lite refleksjon

Legg igjen en kommentar til Svein Hammer Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s