Vi lever i den grønne omstillingens tid. Klimaendringer, tap av naturmangfold, overforbruk, forsøpling og andre miljøtema har brakt oss inn i en situasjon som ikke er bærekraftig.
Spørsmålet er ikke lenger om endring er nødvendig, men hva vi skal gjøre, hvor raskt og med hvilke avveininger. I slike spørsmål er vi ofte rasende uenige, samtidig som det vekstbaserte framskrittet ruller stødig framover, som om det meste kan fortsette som før.
Med Grønt manifest belyser jeg mulighetsrommet vårt, og peker ut en helhetlig vei mot en grønn framtid. Jeg er innom både livsverdier, sirkulær økonomi og politiske styringsgrep, og beveger meg fra lokal samfunnsutvikling til ivaretakelse av jordsystemet som helhet.
«Vi bør prate mer om hva et godt grønt samfunn er, og hvordan det kan utvikles. En rendyrket motstandskamp uten visjoner er på linje med å forlate jobben halvgjort.» (side 21)


Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Min lille bok Framtidens Norge ble skrevet som en gave til den grønne bevegelsen. Ikke av disse tingene vi forbruker uten å tenke, men snarere en (opp)gave som krever litt innsats for den som vil ha glede av den.
Jeg skrev disse ordene for noen måneder siden, som innledning til en riktig så kritisk tekst. Den skulle publiseres, men jeg fikk kalde føtter. Spesielt det å bruke meg selv som case føltes skummelt.